onsdag 27. desember 2006

Willow døper om husgruppene

En av de store lede(r)stjernene for menighetsliv har lenge vært Willow Creek i USA. Under denne merkelappen har det spredd seg en menighetsmodell til mange land som går ut på blant annet dette:

  • Størst mulig gudstjenester med tyngdepunkt på scenen med bra musikk, preken og drama
  • Mange aktiviteter i ulike rom ellers i uka
  • Fokus på lederskap og pyramidestruktur
  • Flest mulig medlemmer loses inn i tjeneste i det store menighetsapparatet
  • Etter hvert også en satsing på husgrupper underlagt stormenigheten

Også mange norske menigheter har vært preget av denne måten å tenke menighet på. Men i et par-tre års tid har enkelte personer i Norge sagt at denne modellen har såpass mange svakheter at man bør ”snu menighetene opp ned” og satse på husmenigheter. Men til nå har det ikke vært gjennomslag for å tenke nytt. Begrepet husmenighet har blitt møtt med kritikk.
Det er litt uklart om Willow legger bort ledermodellen med pyramidestruktur. Randy Frazee heter en kar som for halvannet år siden ble hyret inn som undervisningspastor til en av de største kjempekirkene i USA: South Barrington-baserte Willow Creek Community Church. Han sier:

”Jeg er her for å sørge for at Willow går fra å være en tradisjonell menighet med husgrupper til å bli en samling av husmenigheter fra hvert nabolag. Disse kan gjerne også samles til større fellessamlinger.” Han sier han skal “turning it upside down”.

Dette høres veldig bra ut. Men det gjenstår å se om dette er delvis retorikk for å tilpasse seg en ny trend. Det er ganske mange som har hoppet av stormenighetene i USA for å satse på selvstendige husmenigheter. Er det virkelig slik at Willow-miljøet ønsker det samme? Ledertanken og pyramidemodellen har til nå vært en av bærebjelkene i Willow-modellen.

Husmenighetstilhengere er ikke i mot å samles i store fellessamlinger nå og da. Men tyngdepunktet ligger i små hussamlinger og i mellomstore samlinger med et par-tre husmenigheter. Storsamlinger er sjeldne. Willow-miljøet derimot, ser ut til fremdeles å legge tyngdepunktet i de store samlingene, for hver husmenighet skal ha samling bare en gang i måneden.

Men man kan få inntrykk av at rekrutteringen til disse hussamlingene skal skje litt mer organisk i nabolaget, og ikke ved at et sentralt lederskap sender folk til hver hussamling. Det er i tilfelle positivt hvis man går fra en organisatorisk modell til en organisk modell. Men er det virkelig sant at Willow satser på dette?

Randy Frazee får meg i tvil når han sier dette: "Neighborhood groups like those associated with Willow Creek have an advantage over independent house churches because of that connection to a large organization".

Ja, det er fint å ha storsamlinger også. Det mener nesten alle. Og kjempekirker har på plass alt som trengs av lokaler og mikrofoner, og det er fint. Men i dette sitatet ser det ut til at hussamlingene ikke selvstendige, men de er bare nabogrupper underlagt stormenigheten.

Foreløpig bygger jeg min kommentar på kun én artikkel fra Daily Herald. Det gjenstår å se om dette virkelig er en ny modell som ”snur alt opp ned” eller om de bare omdøper husgrupper (small groups) til husmenighet (house church) og fortsetter omtrent som før.

tirsdag 26. desember 2006

Vi skal ikke kalle noen for far eller lærer?

Av Sjur Jansen
Hva mener egentlig Jesus i Matteus 23 der han sier at vi ikke skal kalle noen for far, lærer eller mester? Jeg tror Jesus sier vi ikke skal lage hierarkier. Vi skal ikke stå i et avhengighetsforhold til en leder. Vi skal være som søsken, og ha Gud som far.


Matteus 23 er en av mange bibeltekster som brukes av organiske husmenigheter for å argumentere for at det ikke skal være hierarki i kristne samlinger (menigheter). Her er et utdrag av Matteus, kapittel 23:

"De [skriftlærde og fariseerne] binder tunge bører som ikke er til å bære, og legger dem på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem. Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og minneduskene store. De elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene, og de ser gjerne at folk hilser dem på torget og kaller dem 'rabbi'. Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."

I andre sammenhenger der Jesus bruker familieord som søsken, mor osv om mennesker, ser det ikke ut til at ordene skal forstås bokstavelig. Derfor tror jeg ikke at Jesus her kommer med et forbud mot jeg omtaler min biologiske far for far eller at jeg sier lærer til en som er lærer på en ungdomsskole. Det må være en dypere mening enn det bokstavelige.

Jeg tror poenget er at ingen i menigheten skal være vår åndelige autoritet, det er det bare Gud som skal være.

En prest (som etter mitt syn skal fungere som en slags vert for hussamlingen) kan gjerne være som en far eller mor omsorgsmessig. Presten kan også gjerne lære bort. Det virker slik innledningsvis i denne teksten. Men mennesker er mennesker. De gjør feil, akkurat som fariseerne og de skriftlærde. De kan ha feil holdninger, tolke feil, osv. Derfor er det bare Gud som skal være vår åndelige autoritet.

Katolske nettsider gir meg det inntrykk at katolikkene har et annet opplegg. Der bestemmer for eksempel biskopen at presten skal flyttes fra en menighet til en annen. Biskopen har siste ord og kan overkjøre en persons kall. I eksempelet jeg leste om var presten lei seg for å bli forflyttet fra et arbeid som fungerte bra og som han var engasjert i, men han bøyde seg for biskopens ord.

Videre tror jeg Jesus mener vi ikke skal være disipler av presten, pastoren eller biskopen, men disipler av Kristus.

Vi skal ikke stå i et avhengighetsforhold til presten som om presten er vår far og vi er prestens barn. Vi skal ikke løpe til presten med alle våre spørsmål i livet. Presten eller noen andre skal ikke være vår guru.

Det grunnleggende kristne fellesskapet (menighet) må derfor være ikke-hierarkisk. Men etter mitt syn kan det gjerne være hierarki i andre kristne sammenhenger, for eksempel en kristen barnehage/skole/kor. For der har hierarkiet, i hvertfall i utgangspunktet, smalere makt. Det er mer snakk om en jobb som skal utføres. Der er det mindre fare for at vi blir stående i et avhengighetsforhold til lederen i alle livets dimensjoner.

I menighetslivet som dukket opp etter Jesus, omtales noen som hyrder og lærere, andre som apostler, evangelister, profeter osv. Og det oppfordres til å rette seg etter menighetens (vei-)ledere. Og husvertene (de eldste) oppfordres til å være gode forbilder. Hvordan henger dette sammen? Sa ikke Jesus at man ikke skal kalle noen for lærer, far eller mester? Jeg synes dette setter tjenestene i menigheten i et bra perspektiv. Ingen skal være hovedleder. Ingen skal være guru. Men det skal være mange tjenester utfyller hverandre.

PAULUS SIER "SØNN", KALLER HAN SEG DA "FAR"?
Når Paulus hilser til Timoteus, sier han "mitt ektefødte barn i troen". Meningen her tror jeg er å vise hvem som motiverte hvem til å bli en kristen. Et bibeleksikon jeg har, mener dette.

Timoteus-navnet dukker opp den tredje gangen Paulus er i Lystra. Da omtales han som nyfrelst (dvs disippel). Timoteus hadde vokst opp i et kristen hjem. Men siden Paulus omtaler han som sin ektefødte i troen, må det ha vært Paulus som overbeviste ham om å bli en kristen den første eller andre gangen Paulus var i Lystra. Kanskje Paulus også døpte Timoteus.

Paulus skriver forøvrig: "Men dere vet at Timoteus har bestått sin prøve. Han arbeidet for evangeliet sammen med meg, slik en sønn hjelper sin far."

Meningen her tror jeg er å fortelle hvor hardt og iherdig Timoteus har hjulpet Paulus. Vel, det er slik jeg tolker det med Jesu ord som bakteppe. Katolske prester derimot mener det er riktig at folk kaller dem for far. Og i karismatiske kretser snakkes det om "åndelige fedre". Jeg skjønner at man henter inspirasjon fra denne Paulus-teksten til å la seg kalle far, men synes dette er farlig nær guru-fenomenet Jesus sier vi skal holde oss unna. "Slik en sønn hjelper sin far" klinger i mine ører som et engangsbilde for å forklare noe annet.

MARIA SOM ”MOR” TIL JOHANNES
Hvilke andre steder er det Jesus bruker begreper som far, mor, søsken osv? Et sted er da Jesus hang på korset.

”Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: «Kvinne, dette er din sønn.» Deretter sa han til disippelen: «Dette er din mor.» Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.”

Poenget her tror jeg var at Johannes skulle ta vare på Maria omsorgsmessig. Jeg ser i hvertfall ingen annen åpenbar grunn. Det ser ikke ut til at Jesus mente at Johannes bokstavelig skulle kalle Maria for ”mor”. Men Johannes skulle ta vare på henne som om hun var hans egen mor. Det var ikke det bokstavelige som var poenget, men det dypere innholdet: omsorgen.

DISIPLENE SOM ”MOR OG SØSKEN”
Et annet sted Jesus bruker foreldre-ordet, er her: «Din mor og dine søsken står utenfor og vil gjerne snakke med deg.» Men Jesus svarte ham: «Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?» Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: «Se, her er min mor og mine søsken. For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.»Det ser ikke ut til at dette skal forstås bokstavelig, altså at Jesus kalte enkelte av sine kvinnelige disipler for mor eller at han nektet for at Maria var hans mor. Det er den dypere mening som er poenget.

Det ser ikke ut til at Jesus gir kristne forbud mot å kalle ekte lærere eller foreldre for lærer, far eller mor. Men det gis heller ingen oppfordring til å kalle andre med slike navn i form av en guru. Du må gjerne være et forbilde for andre. Det er også fint om du har en hyrdeaktig innstilling og er omsorgsfull. Har du noe å lære bort, er også det fint. Men ikke la folk ha deg som et holdepunkt eller lederfigur i livet. Den plassen skal Gud ha. Slik tolker jeg denne teksten.

Demokratihierarkiene skal hindre overgrep. Men hva med julaften?

SKALA FOR KRISTNE SAMLINGER
1) ”Der to eller tre er samlet”
2) Hussamlinger (organisk husmenighet)
3) Fellessamlinger av husmenigheter
4) Små kirkesamlinger (tradisjonell menighet)
5) Store kirkesamlinger (tradisjonell menighet)
6) Kirkesamfunn

I hvilke samlinger bør det være hierarkier? Ved å starte i den ene enden av skalaen, kan du se om du endrer tankesett på veien bort til den andre enden.

Så kan du også ta turen den andre veien og se om det samme skjer da.

Hierarki kan ha en demokratisk grunnmur. Men ofte overdrives menighetsdemokratiets kraft. Det er ikke lett for et menighetsdemokrati å bytte ut en leder som er ansatt. Kanskje lederen til og med ansatt av staten. Samtidig brukes gjerne demokratilederskap som argument for å hindre at overgrep skjer i menighetslivet. Det er for så vidt riktig, selv om også slike hierarkier kan gi overgripere mer makt til å gjøre enda større overgrep.

Men selv om demokratihierarki brukes som et positivt argument, vil ikke folk ha dette inn i sin egen stue. Ved punkt 1 protesterer folk kraftig hvis man foreslår å innføre hierarki, demokrati og slikt. Det er jeg helt enig i. Man skal ikke velge hovedpastor og lignende før man begynner julaften med bibellesning, bønn og middag.

Men ved punkt 4-6 mener de fleste at det skal være demokratisk hierarkistruktur. Også dette støtter jeg hvis man først skal ha storkirker og kirkesamfunn.

Skillet av tankesett går ved punkt 3 som ligger i gråsonen. Disse samlingene kan være noe ganske annet enn tradisjonell menighet. I tradisjonell menighet er det aktiviteter i mange rom med mange ledere (altså mange mulige overgripere), ukentlig gjennom hele året. Men storfellessamlinger av husmenigheter skjer kanskje bare en gang i halvåret. Behovet for demokratisk hierarki er ikke like stort da. Men det er mulig det likevel bør være innslag av dette, for ellers kan samlingen bryte sammen i rot når mange er samlet på samme sted. Men demokratilederskapet gjelder da kun som en vertskapsrolle for fellessamlingen, ikke som et topplederskap over husmenighetene ellers.

PARADOKSET
Ved å ta skala-testen over, ser man kanskje paradokset med at de færreste vil ha demokratihierarki når familie, venner og bekjente møtes til bibellesning, bønn og fellesskap, mens folk gjerne ivrer for demokratihierarki når stormenigheten setter i gang husgrupper. Da er det plutselig ikke bare greit, men helt nødvendig med hierarki.

Man deler altså hjemmesamlinger i to klasser:
a) Private kristne småsamlinger i hjemmene
b) Kirkelige småsamlinger i hjemmene.

Man er mot hierarki ved punkt a, men for hierarki ved punkt b. Hvorfor denne forskjellen?

Argumentet for å ha kirkelige småsamlinger er jo at man skal komme litt tettere på hverandre og fungere litt mer som venner. Argumentet for å ha hierarki er å stanse overgrep. Når man er sammen som venner i en kirkelig småsamling/husgruppe, argumenterer man altså for hierarki blant venner.

TO NABOHUS MED HVER SIN SMÅSAMLING
Det ser ut til at det er bred enighet om at i private samlinger kan man be, ha religiøse samtaler, ha fellesskap, invitere venner og nye bekjentskaper, formane hverandre, oppmuntre hverandre, dele bibelkunnskaper og tolkninger, bygge hverandre osv, og at alt dette kan skje kjempefint uten å ha hierarki. Ikke bare det, selv om det faktisk er i private sammenhenger de fleste overgrep og tragedier skjer generelt i samfunnet, så sier alle et klart nei til kontrollfunksjoner i slike sammenhenger.

Men i nabohuset er det også en samling av venner og nye bekjentskaper. Det er en husgruppe i regi av en stormenighet. Man drøfter bibelvers, spiser sammen, ber og samtaler. Men i denne samlingen er det obligatorisk med et hierarki. Hvorfor denne forskjellen? Det er ulogisk. Også her er det jo venner og nye bekjentskaper som samles.

Ordet "privat" kan være misvisende. Det gir et inntrykk av at den ene samlingen ikke er menighet. Men det er jo nettopp hjemmesamlinger Paulus kaller menighet, for eksempel de samlingene hjemme hos Priska og Akvillas.

For å rydde opp paradokset, kan man si at det ikke skal være hierarki i noen kristne samlinger. Det betyr at samlingene 4-6 utgår. Det er bare hvis du vil beholde 4-6 at du må slite med logikken og forsøke å forklare hvorfor den ene hjemmesamlingen skal ha hierarki og den andre ikke.

År 160: Den første protesten fra det allmenne prestedømme

Av Sjur Jansen
I det nye testamentet ser vi at det var mann som nylig var blitt kristen som døpte Paulus. Det var ikke en kirkelig embetsperson i form av en prest, pastor eller biskop som utførte håndspåleggelse og dåp.

Også Filip er et eksempel på det allmenne prestedømme, han reiste rundt på egen hånd og evangeliserte og døpte. Heller ikke Filip var pastor, prest eller biskop.

Da apostlene var døde, vokste det frem hierarkier i menighetene. Snart fikk man bybiskoper og landsbiskoper. Dette er begreper som ikke finnes i Det nye testamentet. Allerede omkring år 160 kom det protester på de nye kirkeordningene. Montanus fikk på denne tiden en stor tilhengerskare. Han mente at kristne kunne ha direkte kontakt med Den hellige ånd og at alle burde være prester. Vanlige kristne ble oppfordret til å døpe og lede nattverdsfeiringen. Paulus var det store forbildet for montanistene.

Alt dette støtter jeg. Men Montanus hadde synspunkter som jeg overhodet ikke støtter. Han trodde nesten at han var Gud selv. Men poenget i denne artikkelen er ikke å drøfte dette, men å vise at det allmenne prestedømme har vært under debatt fra første stund. Vel, ikke fra første stund. For i starten var det nok ikke debatt. Jeg kjenner ikke til noen som mente at dåpen av Paulus var ugyldig. Først måtte selvsagt det allmenne prestedømme settes under press og fjernes, før protestene dukket opp.

FORSVANT PÅ 700-TALLET
Embetskirken var motstandere av montanistene, bortsett fra biskop Ireneus i Lyon som forsøkte å bygge en viss bro med skrifter og relasjoner. Men snart fornektet embetskirken de dåpshandlingene som montanistene foretok. Kjetterstempelet kom frem, og keiser Honorius utstedte dødstraff for montanistene i år 407 og bevegelsen forsvant etter hvert fra historien, bortsett fra noen rester på 700-tallet.

MARTYRDØD OG SUKSESJON
En viss overlapp mellom embetskirken og montanistene var det ved synet på martyrdøden. Ignatius (år 110), som er den første som ivrig argumenterer for embetskirke, gledet seg til sin martyrdød. Det samme gjaldt for montanistene. Blant dem skulle du helst ikke forsøke å flykte hvis du ble utsatt for forfølgelser eller fare for martyrdød.

En annen overlapp er at begge gruppene mente å bevise en ubrutt linje bakover til urmenighetene, noe som ikke burde være så veldig vanskelig for noen av dem, da det er snakk om bare 70 år etter at den siste av apostlene gikk bort.

Embetskirken mente å vise en apostelsuksesjon, men montalistene mente å vise en profetsuksesjon.

Blant de urkristne tuslet det rundt både aposteler og profeter som reiste mellom menighetene. I hver menighet var det en gruppe av eldste. I etterbibelsk tid innførte man en toppleder på hvert sted. Enkelte mener at disse topplederne ikke likte innblandingen fra de omreisende profetene, og at dette var en av grunnene til at embetskirken stadig ble strammere hierarkisk. Man godtok opprinnelig apostlene fordi disse var opptatt av læren. Det var håndfast. Men profetene som fortsatte å reise rundt, skapte bry for hver menighetsleder med sin åndelighet.

FAREN VED DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Så dukker superåndelige Montanus opp på banen og kaller seg profet. Og når han tar helt av og tror at han nesten er Gud selv, så blir det siste spiker i kista for profetene. Og det allmenne prestedømme. Embetskirken strammer inn. Vi må ikke ha profeter, for de er jo gale, og vi må ikke ha et allment prestedømme for det slipper løs gale mennesker i menighetene.
Slik er debatten også i dag. Faren for overgrep, feil teologi og gale mennesker gjør at man ikke slipper løs det allmenne prestedømme. Kun prest eller pastor skal døpe.

Men det var det allmenne prestedømmet som døpte Paulus.

Mitt syn er at vi må slippe løs det allmenne prestedømme selv om det innebærer en risiko for gale mennesker. For det er flere fordeler enn ulemper med det allmenne prestedømme.
Dessuten inneholder også hierarkiene risiko. Det har historien vist. Siden begge modeller inneholder risiko, bør vi holde oss til originalmodellen som døpte Paulus: Det allmenne prestedømme.

Kilder:
Frikirkens historie, en bok av Gunnar Westin
Wikipedia, internettleksikon
Det nye testamentet
Catholic Encyclopedia på internett

lørdag 23. desember 2006

Det kan ikke ha vært mye lederskap i urmenighetene

Av: Sjur Jansen
I Det nye testamentet er ordet tjener nevnt 164 ganger. Jesus som leder er nevnt 9 ganger. Men ellers er ordet leder nevnt negativt eller irrelevant 12 ganger. Kun 7 ganger er ordet (vei-)leder nevnt på en positiv måte i urmenighetslivet.

De gangene ledere omtales, står de som regel enten i et negativt lys eller i en mening der det ikke indikerer hierarki. Betydningen er stort sett å være et forbilde eller være noen som veileder. Men par eksempler kan riktignok åpne for en styringstjeneste av en eller annen type.
Men ordet leder slik vi oppfatter det i våre dager med visjonsrett og gjennomskjæringsrett er det vanskelig å finne dekning for.

Lederskap i dag betyr å ha retten til å bestemme rammene ("vi synger bare engelske lovsanger i denne menigheten"), bestemme hva som skal skje ("i dag har jeg fått tak i Nils til å holde en tale for dere"), gi ordrer ("fikser du en bedre mikrofon til tirsdag?"), retten til skjære igjennom ("nå gir jeg plass til kun to innlegg til, så avslutter vi dette komitémøtet"), og stå for visjonene ("vi skal bygge tre kristne barnehager innen ti år").

Men jeg finner ikke dekning i NT for at det for eksempel skal være en sangleder som bestemmer hvilken musikkform menigheten skal legge seg på. Det kan likevel være at NT åpner for en slik organisering for oss i våre dager. Men etter mitt syn kan man ikke bruke NT for å påvise et slikt opplegg i umenighetene.

Ord som oversettes til leder på norsk, har gjerne flere betydninger på gresk.
For eksempel det greske ordet "proistemi" kan bety:
a) forestå/styre/stå foran
b) støtte/hjelpe/ta hånd om/beskytte/ta vare på/gi oppmerksomhet til
c) "ta initiativ" (Titus 3:14).
Men som regel oversettes det i dagens bibler med "leder".

Et annet ord er ”hegeomai”. Det har flere betydninger:
a) leder/anfører/hersker/fyrste
b) anse for/holde for/aktes for
c) gå forand) vurdere/tenke
e) talsmann
I følge Studiebibelen er sammenhengen mellom de to helt ulike betydningene a og b muligens at det i begge tilfeller er snakk om aktelse for noe. Enten aktelse for herskeren eller aktelse for tankens tale. Men som regel oversettes det i dagens bibler med "leder".

Begge ordene, både hegeomai og proistemi, har altså alternative betydninger som betyr omtrent "omsorgsfulle veiledere".

Her er de få tekstene i NT som omtaler leder på en positiv måte:

Hebr 13.7:
"Glem ikke deres (vei-)ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!"

Ordet som er brukt på gresk er ”hegeomai”. Det har som sagt flere betydninger; enten leder/anfører/hersker/fyrste eller anse for/holde for/aktes for. Siden Peter sier at eldste ikke skal herske over menigheten, peker det i retning betydning nummer to: aktelse for ordet.

Dette passer også til avslutningen av setningene som er ”de som talte Guds ord til dere” og ”ta deres tro til forbilde”. Antagelig var disse misjonærene allerede døde for det står ” Tenk på deres liv og utgangen det fikk”. Enkelte oversettelser skriver rett ut at de er døde.
Det er altså mye som taler for det ikke var snakk om sjefer, som var i levende live, og som man skulle være hierarkisk under.

I 1930-oversettelsen står det veiledere. I nyere oversettelser står det ledere. Uansett er definisjonen på disse (vei-)lederne de som brakte evangeliet til området (de som talte Guds ord til dere). Poenget er å ha deres liv og tro til forbilde. Her er det ikke snakk om hierarki eller gjennomskjæringsrett.

I setningen etter kommer begrunnelsen for at man skal ha (vei-)lederne til forbilde, for det er dessverre noen andre som maser om å innføre unyttige matregler i menigheten.

Teksten definerer ikke "å lede" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

Hebr 13.17:
"Vær lydige mot deres (vei-)ledere og rett dere etter dem! (gjør som de sier)"

Også her brukes ordet ”hegeomai” som best oversettes med veiledere. Legg merke til at også her står ordet i flertall. Det gjør det vanskelig å argumentere for en toppleder.

Teksten forteller at menigheten har et press fra andre lærer, det vil si noen som vil innføre unyttige matregler, slik jeg nevnte over. Teksten oppfordrer til å høre på de som har satt seg inn i den kristne læren som sier nei til matregler, og følge det de sier. Teksten betyr ikke nødvendigvis å legge seg under i et hierarki der ledere bestemmer. Sagt på en annen måte: Hvis man retter seg etter en frigjørende lære, blir man fri.

Disse veilederne ser enkeltmennesker og vet hvordan folk har det. De "våker over sjelene". Samtidig er de opptatt av frigjørende lærespørsmål. En gang skal disse hyrdelærerne avlegge regnskap for sine egne liv. Har de sett enkeltmennesker? Har de oppmuntret folk til å følge den kristne lære? Har de selv vært en forbilde i denne læren? Teksten oppfordrer hver enkelt i menigheten til å ikke gjøre det vanskelig for disse hyrdelærerne. For det er til det beste for hver enkelt i menigheten om tjenesten til hyrdelærerne går lett. For da unngår man matregler og hierarkier som det var ellers i samfunnet.

”Å våke over sjelene” høres ut som en tilsynstjeneste. Og antagelig er det snakk om nettopp eldstetjenesten. Å våke kan tolkes til å være tidlig ute med en advarsel (kilde: Studiebibelen). Og hvis man ikke hører på en tidlig advarsel, er advarselen til liten hjelp. Og det er nettopp slik vers 17 avsluttes.

Selv om man får et ansvar, betyr ikke det at man har fått retten til å bestemme. Å stå vakt på fjellet og skue etter farlige dyr når resten av gjengen har slått leir nede i dalen, betyr at man har tatt på seg et ansvar. Så må man rope ut hvis det skjer noe. Men det betyr ikke at man har retten til å bestemme hva hver enkelt i leiren skal gjøre eller hvilke sanger de skal synge.

Teksten definerer ikke "å lede" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

Hebr 13.24:
"Hils alle deres (vei-)ledere og alle de hellige!"

Alle de hellige = de kristne. Veileder betyr ikke nødvendigvis å lage et hierarki eller at det fins ledere med gjennomskjæringsrett. Se punktene over. Samme greske ord brukes. Og igjen står ordet i flertall.

Teksten definerer ikke "å lede" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

1. Tim 5.17:
"Eldste som er gode ledere i menigheten, fortjener dobbelt belønning (ære), særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning."

Aller først: Igjen står ordet i flertall. Toppleder utelukkes.

Her brukes det greske ordet "proistemi". Det betyr å forestå/styre/stå foran eller støtte/hjelpe/ta hånd om. I Titus 3:14 ser det ut til at meningen er å ”ta initiativ”. Der er det snakk om at Titus bør ta initiativ til å hjelpe Apollos slik at han har det han trenger på en reise. Det er altså flere betydninger.

Siden det er snakk om eldste, og Peter sier at de eldste ikke skal være herrer over menigheten, peker dette mot en mykt meningsinnhold.

Eldste i seg selv fortjener ikke dobbel lønn/ære. Men de som gjør tjenesten sin godt, fortjener dette. Dette brevet blir sendt til en problemmenighet der det er fyll, surr og press fra en nedbrytende lære. Noen måtte ta et ansvar for å verne om den kristne lære. Derfor måtte en eldstetjeneste etableres. Men å verne om en lære betyr ikke å lage et hierarki, men å være et godt forbilde samt være utholdende i læredebatter.

Teksten definerer ikke "å lede" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

1. Tim 3.4:
"Han må lede/ta vare på (proistamenon) sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn."

Vi befinner oss fremdeles i problemmenigheten nevnt i punktet over. Teksten handler om de som kan tenke seg å åpne hjemmet for menigheten. Fra Peters brev, som nevnt tidligere, vet vi at eldste ikke skulle være herrer over menigheten, samtidig skulle eldste heller ikke selv være underlagt menneskelige herrer (brevene fra Paulus). Samtidig legges det stor vekt på å leve som søsken som hjelper hverandre. Brevene henvender seg til søsken.

I urmenighetene var det en blanding av likeverd, selvstendighet og fellesskap. Dette var radikalt. Eldstegruppen som tok et ekstra ansvar for denne radikale tanke, måtte ikke selv være tilhengere av en motsatt lære. Og de må være gode forbilder, for det er ved å være et forbilde (ikke bestemme over andre) at man sprer den kristne lære. Teksten sier at de som vil åpne hjemmene for menigheten, må være høflige, edruelige osv. Og deres forbilde må være så stødig at hjemmene deres ikke preges av fyll og surr, men av godhet, orden og ærlighet. Hvis slike husverter ikke engang klarer å overbevise barna sine, da klarer de aldri å overbevise denne surremenigheten.

Poenget er at de eldste, altså husvertene, burde ha orden i eget hjem. Hvis hjemmet ikke er et takras av en fyllefest, da er det mulig for den eldste å være et forbilde og vise omsorg for enkeltmennesker når menigheten samles der hjemme. ”Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?”

Teksten definerer ikke "å lede" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

Rom 12.8:
"Den som gir av sitt eget, skal gjøre det uten baktanker, den som er satt til å lede/ta vare på (proistamenos), skal gjøre det med iver, den som viser barmhjertighet, skal gjøre det med glede."

Se mulige oversettelsesbetydninger (lede/omsorg) lenger opp i min tekst.

Bibelteksten her forteller at kristne ikke skal bruke samfunnskulturen som rettesnor når de møtes. Blant kristne skal det være en annen kultur, der man setter de andre høyere enn seg selv (se noen setninger senere), og der alles innsats er viktig i et felles tre. Mot slutten av en lang opplistning av nådegaver nevnes "satt til å lede". Dette viser at ledepoenget hadde en helt annen rolle enn i dag, og dermed antagelig et helt annet innhold. Det kommer forøvrig ikke frem om det er snakk om å lede hele menigheten, eller bare lede prosjekter. Teksten kobler heller ikke "satt til å lede" til eldste eller noen andre. Men jeg gjetter på at det er snakk om eldstetjenesten, altså husvertene.

Teksten definerer ikke "å lede" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

1. Kor 12.28:
"Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede (kyberneseis) og til ulike slag tungetale."

Kyberneseis betyr styring/forvaltning/dirigering. Ordet er ikke koblet til en topplederfunksjon. Heller ikke til eldstetjenesten. Det kan være snakk om styring av enkeltprosjekter. Eller det kan være snakk om sekretærfunksjoner eller tillitsmannsfunksjoner. Enkelte oversetter det med ”styringsoppgaver”. Ordet står midt i en oppramsing og settes ikke øverst. Kan bety å lede fellessamlingen innenfor en verts rolle, men ikke bestemme over menigheten, lage visjoner osv.

Teksten sier at alle tjenester og personer i menigheten er viktig. Teksten definerer ikke "å lede" til å ha gjennomskjæringsrett eller stå i et hierarki.

Tess 5.12:
"Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som er deres foresatte (proistamenous) i Herren, og som rettleder dere. Dere skal vise dem den største kjærlighet og respekt på grunn av den gjerningen de gjør. Lev i fred med hverandre! Vi oppfordrer dere, søsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle."

Igjen er leder definert som veileder, det vil si denne gangen omtalt som rettleder. Og igjen er disse hyrdelærerne omtalt i flertall. Når man kommer med en radikal lære, er det vanlig å bli ledd av. Men de som frivillig har tatt et ekstra ansvar for å sette seg inn i læren, må ikke bli møtt respektløst av resten av menigheten. Det er budskapet i teksten.

Legg merke til oppfordringen "vis til rette", den går til hele menigheten, ikke bare til hyrdelærerne. Dette viser et ikke-hierarki der alle må ta et ansvar for å påvirke hverandre og hjelpe hverandre.

Paulus var også opptatt av profetord. I vers 19 rett etter sier Paulus at menigheten ikke måtte forakte profetord. I Apostlenes gjerninger 21,9 står det om unge kvinner som hadde profetisk gave. I en samfunnskultur der kvinner ble hierarkisk plassert absolutt nederst, måtte Paulus minne om prinsippet med gjensidig underordning. Det gjelder i alle retninger i menighetene. Kanskje det ikke gjaldt kvinner denne gangen. Kanskje det gjaldt fattige i menigheten. Noen med lav status. Paulus sier altså i 1. Tess. at både læren og profetord er viktig. Da kan man ikke trekke ut læren i et enkeltavsnitt i et forsøk på å vise at de som hadde ekstra ansvar for læren var sjefer over hele menigheten.

Min konklusjon (med utgangspunkt i også mine andre artikler):

Paulus og andre apostler (misjonærer) motiverte i gang ferske menigheter rundt omkring. Det var viktig å få i gang eldstetjenesten i hver by. For den gikk ut på at noen åpnet dørene for menigheten. Noen måtte ta dette ansvaret, ellers var det vanskelig å holde samlinger.

Alle de eldste var husverter for menigheten. Men ikke hvem som helst burde være husvert. Husverten måtte ha orden i eget hus, samt ha satt seg inn i den kristne lære og ellers være en høflig og omsorgsfull person. Husvertene var forbilder og veiledere (de hadde jo satt seg inn i læren), men ikke sjefer. Beslutninger tok man i fellesskap.

Det var ikke sikkert at hver eneste eldste underviste. Det var også andre i menigheten som kunne undervise. Men hver husvert måtte kjenne såpass til læren at han/hun kunne si i mot hvis noen foreslo matregler eller annet.

Eldste ble valgt av menigheten i fellesskap etter konsensus, etter at noen apostler hadde forklart hva tjenesten gikk ut på. Apostlene bidro med bønn etterpå.

De få gangene veiledere, rettledere, ledere, styringsoppgaver og lignende ord er brukt, må det også ses i lys av landskapet man beveger seg i: Tjenerlandskapet.

Jeg finner ikke argumenter for at de eldste skal bestemme sangvalg, bestemme visjon, bestemme hvem som skal få lov å si noe osv.

Likevel kan det finnes noe styre innenfor de ansvarene som man deler mellom seg i menigheten. For å starte i den laveste enden: Har tatt initativ/ansvar til å sette over kaffen, kan du styre hvor mye vann du skal sette over. Men hvor grensen går mellom dette og det man kaller for lederskap i dag med topplederens visjon som alle skal følge, er ikke alltid lett å trekke. Men jeg tror grensen ligger mye nærmere kaffekjelen enn visjonene.


Les også Forskjellen på leder og tjener og Er ordet proistemi et bevis for hierarkier i NT?

fredag 22. desember 2006

Hvem er toppleder i menigheten, pastoren eller Gud?

Are Karlsen setter ulike verdier i menighetslivet opp mot hverandre. På den måten rister han i holdninger og tradisjoner og tvinger folk til å tenke gjennom viktige poenger. På bloggen sin tester han denne gangen dette: "Åndens ledelse - ikke pastor".

Det er ikke så ofte, men noen ganger opplever jeg Åndens ledelse. En gang var jeg for eksempel sammen med en håndfull kristne mennesker, og det ble en kort bønnestund. Jeg kjente ikke de andre, bare noen av dem litt. Plutselig fikk jeg en indre overbevisning om at en av personene hadde trøbbel med sine foreldre. Jeg er vanligvis svært forsiktig i bønnestunder, og jeg har høy terskel før jeg legger hendene på noen, men denne gangen kjente jeg slags plikt til å gjøre noe med saken. Jeg la en hånd forsiktig på vedkommende og ba en bønn om at det problematiske forholdet skulle ordne seg. Vedkommene hørte hva jeg ba om og brast sammen i gråt.

- Hvordan kunne du vite om konflikten med foreldrene? spurte vedkommende etterpå og takket for bønnen.

Man kan begynne med bortforklaringer. Alle har kanskje i det minste bittelitt problemer med sine nærmeste? Eller vedkommende var kanskje bare glad for at noen brydde seg i det hele tatt og ville kanskje reagert på samme måte om jeg hadde bedt for bikkja? Men denne gangen handler ikke debatten om Gud fins, eller om Gud snakker til mennesker. Debatten forutsetter at man er enig om at det hender at Gud har noe på hjertet også i våre dager. Spørsmålet Are Karlsen stiller er hva som skjer hvis man da setter inn en toppleder i menigheten.

Foreløpig setter jeg opp disse risiko-påstandene angående hva som kan skje hvis man setter en toppleder over menigheten:

  • Viktige beskjeder fra Gud må godkjennes av topplederen
  • Hverdagsbeskjeder fra Gud til enkeltmennesker kan bli hindret av stress, samt av rammene ved storsamlingene

HVA NÅR GUD IKKE SNAKKER?
Det går lenge mellom hver gang jeg opplever noe slik som jeg fortalte om innledningsvis. Folk er forskjellig. Noen opplever slikt nesten daglig. Andre kristne opplever det aldri.

Gud driver ikke med detaljstyring hver dag. Hvordan skal man forholde seg i mellomtiden? Her er noen eksempler (ikke uttømmende) på hva en menighet kan holde på med:

  • samlinger
  • bønn
  • oppmuntringer
  • undervisning
  • samtaler
  • måltider
  • hjelpe fattige

Når jeg leser listen, ser jeg for meg at dette kan skje i all enkelhet i en husmenighet. Når andre leser listen, ser de for seg at alt skal skje i et større menighetsapparat med virkegrener og en toppleder. Men da blir rammene anderledes.

NATURLOVEN VED TOPPLEDERE
De fleste toppledere ønsker seg en større menighet med enda flere aktiviteter og medlemmer. Det virker nesten som en naturlov når man innsetter en toppleder. Tanken om at menigheten skal bli svær og travel, kommer automatisk.

De fleste er vel enige om at hvis man har det travelt, så er det vanskeligere å høre om Gud har noe på hjertet. Det er ikke uvanlig at stressede menighetsledere reiser langt inn i skogen til spesielle kapeller der de kan finne roen og lytte til Gud sammen med noen få andre. Ingen beslutninger skal tas der, det er regelen. Til og med telefon er noen ganger forbudt. Man skal spise, be og samtale. Eller være helt stille i perioder.

Hvorfor ikke ta stresset ved roten? Hva med å organisere menigheten på en helt annen måte, for eksempel legge tyngdepunktet i hussamlinger der man starter med måltid, samtale og færre beslutninger? Hvis menighetslivet er så stressende og tappende for krefter at man må rømme til skogs, er man ikke da inne i et feil spor?

REDSEL FOR OVERGREP
På den ene siden tror jeg Gud kan snakke til mennesker. På den andre siden skjer det overgrep når enkelte manipulerer folk med religiøse vendinger. Man kan redusere faren for overgrep ved å ha et strengt program, ha tunge tradisjoner og nekte folk å si noe i gudstjenesten. Men samtidig gir man da Gud færre sjanser til å snakke.

STANSER INTERAKTIVITETEN PÅ TVERS
Toppledere liker å legge tyngdepunktet i store samlinger. Men når alle retter oppmerksomheten mot en scene, betyr det samtidig at interaktiviteten mellom personene ellers i salen reduseres. Det vesle eksempelet jeg nevnte om meg selv over, ville det ikke vært rom for i en vanlig gudstjeneste. Det er altså ikke bare stress som kan komme i veien, men også rammene som ikke gir rom for interaktivitet på tvers.

HVEM ER DET SOM SNAKKER?
I visse kretser går det inflasjon i religiøse uttrykk. Pastoren sier "da sa Gud til meg at" i nesten hver preken. Selv i komitémøter pakker man inn argumentene i et religiøst språk, da er det verre å si i mot. Heldigvis er de fleste menigheter i Norge ikke slik. Men samtidig er det en redsel for å slippe løs åndeligheten. Den redselen skjønner jeg godt. Det fins gærninger som ønsker å breie seg i romsligere rammer.

Jeg er selv skeptisk. Hvis en leder skulle finne på å si at Gud har bestemt at jeg skal gjøre lederen en tjeneste, vil jeg lure på hvorfor ikke Gud brukte en annen person enn lederen til å gi den beskjeden.

Men noen ganger er jeg ikke like skeptisk. En person jeg kjenner var på reise og besøkte mange menigheter i Norge. På hver plass opplevde vedkommende at lokale personer ba den samme bønnen over vedkommende. Da må man begynne å lure på om Gud forsøker å si noe.

Det er fare for at noe kan gå tapt på veien når vi innsetter toppledere som lager profesjonelle aktivitetskirker med tyngdepunkt på scenen og streng regi. De fleste som er engasjert i menighetsliv ønsker vel å slippe til Åndens ledelse. Men samtidig er vi engstelige for å åpne rammene ved samlingene fordi det fins manipulerende folk.

I noen miljøer tolkes Åndens ledelse til at topplederen har fått en storvisjon for menigheten og at Gud holder fast på den visjonen hele tiden. I andre miljøer tolkes Åndens ledelse til at Gud gir mer hverdagslige beskjeder og oppmuntringer på kryss og tvers.

HVA ER VIKTIGST? SMÅ ELLER STORE SAMLINGER?
Mange menigheter ser ulempene og begrensningene som storsamlinger har, og starter husgrupper som en ekstraaktivitet. Men hvorfor ikke starte i den andre enden? Hvorfor ikke legge tyngdepunktet i hussamlinger som nå og da søker sammen i større fellessamlinger? Man sier gjerne at små og store samlinger utfyller hverandre. Men er det virkelig nøyaktig 50-50? Eller har den ene typen samlinger litt flere fordeler og litt bedre rammer enn den andre? Jeg tar stilling og sier at de små samlingene er litt viktigere enn de store. Men det er visst veldig provoserende å si dette høyt.

Are Karlsens blogg finner du her

onsdag 20. desember 2006

Hva om løsningen er helt opp ned?

Av Sjur Jansen
Mange påstår at livet i urmenighetene var hierarkisk. Men ingen klarer å tegne et logisk hierarkisk kart. Mon tro om løsningen er kjempeenkel?

Samme i hvilken ende man starter, er det vanskelig å tegne opp et hierarkisk kart over tjenester i urmenighetene. Den klassiske katolske modellen tar utgangspunkt i biskop, prest og diakon. Så har man føyd til erkebiskop og lignende senere. Men jeg mener å ha gode argumenter for at biskop og prest var samme personer i urmenighetene, det viser jeg i andre artikler. Den klassiske modellen har et tynt grunnlag.


De som holder seg til den katolske modellen, sier gjerne også at Jakob var biskop og toppleder i Jerusalem, selv om han aldri nevnes med en slik tittel i NT. Argumentet er at det ble holdt et stort teologisk diskusjonsmøte hjemme hos Jakob. Men et sted måtte man jo være når man ikke hadde kirker, så det er ikke et tungt argument. Uansett, hvis Jakob var toppleder, så må han ha hatt apostlene under seg, og de andre biskopene under der igjen. Da blir hierarkiet slik: Biskop, apostel, biskop, diakon, menighet. Da er biskop på to steder i hierarkiet. Det skurrer. Og ennå er man ikke i mål.

Enkelte mener at også profet var et embete. For det står listet opp sammen med apostler og andre. Men hvor i hierarkiet skal det skvises inn? Var profeter over eller under biskopene?

Det står ikke én setning i NT om valg av profeter blant urmenighetene. Hvis profet var et embete, må det bety at man kunne selv bestemme om man ville være profet eller ikke. Hvis menigheten ikke ville ha deg til diakon, kunne du bare erklære deg som profet og da var du sjefen til diakonene - en slags overdiakon. Eller?


Et forsøk på redningsplanke for profetembetet, er å si at begrepet eldste dekker alle lederembeter, også profetembet. Altså, når urmenighetene valgte eldste, så valgte de både biskop, prest, diakon og profet. Men da må i tilfelle prest lukes ut, for prest kommer av ordet eldste. Og da ryker den klassiske katolske modellen. Og så må jo evangelist inn, for Paulus ramser opp evangelist ved siden av profeter. Hvor skal evangelist skvises inn da? Mellom diakon og profet? Kan du være så snill å tegne dette opp for meg?

Skal man følge opplistningen til Paulus, var det slik: Apostler, profeter, evangelister og eldste. Men i den modellen ryker diakoner som mellomledere over menigheten. Hva? Hvis det var hierarki, bør man absolutt ta med diakonene. For det er kun diakoner og tilsynsmenn som nevnes i brevenes hilsninger. Ingen andre!


Slik kan man fortsette. I bloggdebatter har jeg mange ganger bedt hierarkitilhengerne tegne opp et hierarkikart for meg. Men ingen klarer det. For det blir logiske brister samme hvordan man tegner.

Hva med en helt annen løsning på problemet? Kanskje det ikke var hierarkier? Den løsningen tror jeg på. Det kunne være innflytelsesrike personer her og der, men evangelister og profeter sto ikke i et hierarki. Heller ikke biskop og menighet.

Når hierarkitilhengerne ikke makter å tegne et logisk hierarkisk kart, så ender de opp med å si at "det i alle fall var lederskap". Da ber jeg om at man tegner opp et lederskapskart. Hvem ledet hvem? Og hvis det ikke var hierarki, så må det bety at lederne ikke hadde gjennomskjæringsrett. Da gjenstår kun en tjeners verktøy, det er å være et godt forbilde, ta intitiativ, oppmuntre, formane, ha omsorg. Et godt poeng fra Are Karlsen er at det blir aldri fullt i den tjenesten. Det er alltid plass til en tjener til!

Men i pyramider blir det trangere og trangere jo lenger opp man kommer.

HVORFOR SKRIVER JEG OM DISSE HYPOTETISKE HIERARKIENE?
Jeg ønsker at enkeltpersoner skal bli bedre sett i menighetslivet og at det allmenne prestedømme skal bli utløst. Jeg tror rammene ved hussamlinger som ikke er underlagt et hierarki (stormenighet) gir bedre muligheter. Men det virker som om hierarkiene og tradisjonene står i veien.

De færreste klarer å se for seg en menighet uten hierarki. Men Jesus sa at der hvor to eller tre er samlet, så er han midt i blant dem. Han sa ikke at der hvor hundre er samlet sammen med sangleder og toppleder, så er han midt i blant dem.

mandag 18. desember 2006

Vielse i kirke er en etterbibelsk tradisjon

I de første tusen årene i kristendommens historie foregikk ikke vielser i Kirken. Det ble heller ikke sett på som et sakrament av Den katolske kirke. Det kunne visstnok foregå velsignelser enkelte steder før den tid, men det var ikke utbredt.

På 400-tallet begynte det å bli vanlig med kirkelige vielser, men det var ikke obligatorisk. Først på 1500-tallet ble det obligatorisk i katolske kretser. (Kilde: Bladet Sacred History Magazine November 2006.)

Jeg selv tror det er bra at menigheter holder lavkirkelige samlinger, gjerne i hjemmene. Dette kan man kalle for husmenigheter. Jeg mener å se en del fordeler ved å møtes på den måten. Man blir sett, man kan samtale, osv. En gang i blant kan man ha storsamlinger. Et argument mot husmenigheter er "Hvor skal vi gifte oss hvis alle kirkene forsvinner?"

Da er det viktig å vite at kirkelige vielser ikke et argument hentet fra Det nye testamentet. Det er en etterbibelsk tradisjon. Det er selvsagt fint at venner og menighet ber for dem som skal gifte seg, at man holder en fest osv. I den forbindelse kan et flott kirkelokale være egnet.

søndag 17. desember 2006

Alle er for dialog, bortsett fra dem som leder gudstjenestene

Alle trekker frem dialog som løsning på det meste, enten det er undervisning, kjærlighet eller konflikter. Men i gudstjenester er dialog forbudt. Noe så enkelt som ordvalgene en pastor eller prest bruker i en preken, skaper noen ganger sår. Men det gis ikke mulighet til å rydde opp.

ER DET MULIG Å BYGGE HVERANDRE I GUDSTJENESTEN?
Et av mine forslag til å endre gudstjenestene er å erstatte benkene med bord, stoler og kaffe, og å ha obligatorisk åpen kommentarrunde etter prekenen. Jeg tror det er lettere å bygge hverandre da, og bibeltekster kan bli bredere behandlet når flere deltar.

Forslaget så jeg gjengitt negativt på en annen blogg som ”pludring” under gudstjenesten. Ordvalget viser en rangordning der bare prest eller pastor er klok nok til å si noe fornuftig i gudstjenesten. Alle andre er så dumme, eller har satt seg så dårlig inn i den kristne lære, eller er så uåndelige, at de bør sitte musestille når lederen taler. Når lederen snakker er det kloke ord, når de andre snakker er det pludring.

GUDSTJENESTE DER KJÆRLIGHET ER NEDPRIORITERT?
Hvis det ikke gis rom for samtale, får gudstjenesten færre dimensjoner. Det gis da ikke mulighet til å bygge opp andre. Presten kan komme med noen generelle oppmuntringer til alle på én gang, men de er utvannet og passer bare til halvparten av forsamlingen. Det er når man kan snakke med hverandre at man kan gi skreddersydde oppmuntringer. Ved å si nei til samtale i gudstjenesten, nedprioriterer man muligheten til å utveksle kjærlighet og til å bygge hverandre. ”Elsk hverandre!” er en av oppfordringene i NT. Er det mulig uten samtale? Er det mulig å gi kjærlighet uten å kjenne til andres tanker og behov?

FØLGER IKKE EGNE RÅD
På samlivskurs lærer man å gjenta med egne ord hva ektefellen nettopp sa, slik blir man først enige om hva som ble sagt, før man diskuterer hva man eventuelt er uenige om eller hvordan man kan hjelpe hverandre med noe. Menigheter rundt omkring arrangerer gjerne slike kurs, men vil ikke bruke samlivsgrepene i egne gudstjenester. Det er ikke tillatt å gjengi pastorens poeng med egne ord.

ALLE ANDRE ANBEFALER DIALOG
Når politikere og prester skal finne løsninger på konflikter, så sier de alltid: dialog. Man må snakke sammen, ellers kommer man ikke videre. Men i gudstjenester er det enveiskommunikasjon.

Er man på skole, kan man rekke opp hånda og komme med en kommentar eller et spørsmål. Det er lagt opp slik for at undervisningen skal bli best mulig. Man lærer mer når man kan delta, kommentere, stille spørsmål. Men slikt er ulovlig i gudstjenester.

Hører man et foredrag i næringslivet, gis det mulighet til å kommentere. Avisene har kommentarspalter, bloggene det samme. I gammeltestamentlig tid var det alltid mulig å stille spørsmål etter at en lærer hadde undervist i tempelet. I nytestamentlig tid ser vi at Paulus bruker mye samtale, ja han til og med gråter sammen med folk. Over alt er det dialog, men ikke i gudstjenestene.

Det skrytes av at menigheter er demokratiske, at et styre eller et menighetsmøte kan justere lederen. Men i mange menigheter holdes kvinner utenfor styret og kan derfor ikke delta i demokratiets muligheter. Og menighetsmøte holdes bare et par ganger i året og da er det plass til bare de mest nødvendige økonomiske avgjørelsene. Heller ikke i demokratiske menigheter er dialog en prioritert dimensjon.

Hvorfor kan man ikke si det rett ut: ”Vi er mot dialog”.

SER NYTTEN AV ANDRES RAMMER
Pastorer og andre kristne ledere kommenterer gjerne i andres blogger, men de tillater ikke noen å kommentere deres prekener. Det er et paradoks. Pastorer og andre kristne ledere blir noen ganger såret av hva som blir skrevet i blogger. Da varsler de bloggforfatteren om dette ved å benytte seg av bloggens rammer og gi en kommentar og starte en samtale. De ser nytten av å ha slike rammer, men de vil ikke innføre slike rammer når det gjelder gudstjenesten. Jeg forstår det ikke.

Det er helt klart et problem for dialogen når det er ekstra mange som er samlet på samme plass. Men å tviholde på dagens gudstjensterammer og forby kommentarer i plenum eller samtaler ved bordene, forstår jeg ikke.

Hvis man ser nytten av samtale, kan man som første grep justere gudstjenestens rammer. Hvis man synes det var positivt, kan man ta neste grep, det er å legge tyngdepunktet i husmenigheter. Så kan de store samlingene der dialogen har sine begrensninger, komme som annenprioritering.

UHELDIG ORDVALG ELLER UENIGHET?
Noen ganger er et ordvalg rett og slett uheldig. Man provoserer mer enn man får frem sitt poeng. Andre ganger er man rett og slett uenige i sak. Ved begge tilfellene er det klokt med samtale. Men hvis menighetens ordninger ikke gir rom for å leve ut gode holdninger, så er man like langt. Samlingenes rammer har mye å si for bibeltekstforståelse, antall håndsrekninger, antall oppmuntringer, antall konflikter med lokk på osv. Prester og pastorer har kanskje prekt lenge nok nå om holdninger. Det er på tide å se på menighetens ordninger.

lørdag 16. desember 2006

Er ordet det greske proistemi et bevis for at det var hierarkier i urmenighetene?

Av Sjur Jansen
I en rekke artikler fører jeg argumenter for at urmenighetene var ikke-hierarkiske. Det fantes ikke en toppleder i hver menighet med et menighetsstyre under seg og menighetstjenere og medlemmer enda lenger ned på rangstigen. Her er noen av argumentene:

  • Det er mange hilsninger i brevene i NT, men det hilses aldri til en eneste toppleder
  • Det brukes aldri noen begreper for toppledere (erkebiskop, overeldste eller lignende)
  • Tekster fra Peter, Paulus og Apostlenes gjerninger viser at eldste og tilsynsmenn var det samme
  • Eldstetjenesten står alltid i flertallsform
  • Peter sier at eldste ikke skal være herrer over menigheten

Hva er egentlig hierarki? Det er ikke nødvendigvis hierarki hvis noen tar et initativ og motiverer noen andre til å hjelpe seg. Hvis du hjelper naboen, betyr ikke det at naboen bestemmer over deg. Dagen etter kan det være motsatte roller. Å kalle naboen for din leder, blir å overdrive.

Lederskap betyr å ha retten til å bestemme rammene ("vi synger bare engelske lovsanger i denne menigheten"), bestemme hva som skal skje ("i dag har jeg fått tak i Nils til å holde en tale for dere"), gi ordrer ("fikser du en bedre mikrofon til tirsdag?"), retten til skjære igjennom ("nå gir jeg plass til kun to innlegg til, så avslutter vi dette komitémøtet").

Lederskap betyr selvsagt også å kunne motivere sine underordnede og slike ting. Å motivere andre er noe som både ledere og ikke-ledere kan og bør gjøre. Man behøver ikke være leder for å komme med en oppmuntring eller foreslå noe man kan gjøre i fellesskap.

Når det i Det nye testamentet står at man skal underordne seg hverandre, må det bety at det veksler mellom hvem som tar initiativ og hvem som hjelper til. Noen vil kanskje kalle det for lederskap når man en stund motiverer noen og får hjelp til et prosjekt. Men det er ikke det man til vanlig mener med lederskap. Til vanlig er lederskap koblet til en rangorden i en pyramide av ledere med en toppleder øverst. Men slike pyramider klarer i hvert fall ikke jeg å se i Det nye testamentet.

De få gangene ordet leder er brukt, står det som regel i negativ betydning. Når det er snakk om positiv bruk av ordet leder, kan det flere steder oversettes med "veileder", ikke leder.

Det nye testeamentet er skrevet på gresk. Ordet proistemi har flere betydninger. I Titus 3:14 ser det ut til at meningen er å ”ta initiativ”. Der er det snakk om at Titus bør ta initiativ til å hjelpe Apollos slik at han har det han trenger på en reise. Ordet kan bety:

a) forestå/styre/stå foran
b) støtte/hjelpe/ta hånd om/beskytte/ta vare på/gi oppmerksomhet til
c) "ta initiativ" (Titus 3:14).

Vi kan altså ikke være skråsikre på betydningen av dette ordet i hver setning det brukes. Det kan bety litt av hvert.

Peter slår fast at eldste ikke skal være herrer over menigheten. For å lirke inn et hierarki, må det i tilfelle finnes noen overeldste som var lederne til eldste. Proistemi-ordet brukes for å forsøke å vise nettopp dette. I bakhodet må vi huske at ikke en eneste gang hilses til en slik overeldste. Paulus sier også at eldste skal være herrer over seg selv, dette indikerer at man ikke hadde noen overeldste.

Det er i denne setningen fra Paulus til Timoteus at proistemi-ordet dukker opp:

"Eldste som er gode ledere i menigheten, fortjener dobbelt belønning/ære, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning."

Paulus bruker dette ordet når han skriver til Timoteus som var i byen Efesos. I Apostlenes gjerninger ser vi at Paulus et sted tilkaller seg de eldste fra Efosos. Eldste står i flertall. Det var altså mange eldste i Efesos. Det kan vi være skråsikre på. Når Paulus i brevet til Timoteus bruker ordet proistemi sammen med eldste-ordet, kan det isolert sett bety at det var noen overeldste.

Men det er bare en av flere tolkninger. Dette må sammenlignes med resten av NT, hvem som får hilsninger osv. Det er merkelig at det hilses til tilsynsmenn og til diakoner, men ikke til overeldste. Det hilses altså IKKE til pastorer, og det hilses IKKE til overeldste.

(Det er disse to usynlige gruppene som ikke er nevnt direkte med navn som i dag nekter kvinner å være eldste fordi kvinnelige ur-eldste ikke er nevnt direkte med navn. En merkelig situasjon. Når de argumenterer mot kvinnelig eldste, så argumenterer samtidig mot seg selv som pastorer.)

Proistemi brukes altså sammen med eldste-ordet for å forsøke å bevise at det fantes en toppleder i menigheten, en slags overeldste, en slags forstander, en slags hovedpastor. Men legg merke til at når proistemi er i bruk sammen med eldsteordet, så står eldsteordet i flertall. Om det ikke knuser den hypotetiske topplederen 100 %, så byr flertallformen i alle fall på store problemer. Kort sagt: Fremdeles mangler topplederen. For hvis det fantes overeldste, så var det mange av dem...

Hvis det fantes overeldste, hvorfor nevner ikke Paulus disse når han har utenfor byen Efeos har tilkalt seg de eldste? Var de overeldste igjen i byen? Det blir veldig hypotetisk og en lite troverdig løsning. Hvis man tolker proistemi til å bety (hierarkisk) ledende eldste som var over de vanlige eldste, betyr det at man går for at eldste fantes i to grupper: undereldste og overeldste.

Enkelte hevder at det var mange eldste, men bare noen av dem drev med ledelse. Hvis man velger overeldste som tolkning når Paulus skriver til Timoteus, så må det som sagt ha vært mange overeldste i samme by, for eldste-ordet står i flertall rett ved siden av proistemi-ordet. Spørsmålet blir så: Hvordan så da Efesos-eldsterådet ut? Paulus bruker eldsteråd i entall bestemt form i timoteusbrevene. Med overeldstetolkning må det altså ha vært mange undereldste og mange overeldste i samme eldsteråd. Det høres merkelig ut.

Halvparten av eldsterådet var altså ikke være ledere? Hva gjore de andre da? Bare satt der? Hvis man går for denne løsningen, mangler man fremdeles topplederen.

Den eneste som er igjen som eventuell toppleder, er Timoteus. Han må da ha sittet på toppen som en bysjef over både undereldste og overeldste. (Jeg tror ikke dette, men forsøker å følge logikken til de som bruker prostemi-ordet til å lirke inn overeldste.) Timoteus kalles aldri apostel. Han har ”tittelen” synergos. Hvem andre er det som har en slik fin ”tittel”? Jo, det er Priska. Kvinner kan altså ikke være under-eldste eller over-eldste, men de kan gjerne være over-over-eldste!

Hvis man derimot bruker proistemi-ordet kun for å vise at eldste ledet, og ikke for å vise at det fantes noen overeldste/forstander/toppleder, så er det en annen sak. Da utelukker man en gradering av de eldste, det vil si at man utelukker en toppleder over eldste. Da sitter man i tilfelle igjen med at alle eldste var ledere og at de opererte som gruppe. Det blir et eget løp å drøfte. Opererte de kun som gruppe, eller også enkeltvis? Hvor langt gikk deres gjennomskjæringsrett? Her må vi ha i bakhodet blant annet Peters ord om eldste. Selv tror jeg det var snakk om en defensiv gjennomskjæringsrett. Det vil si at hver eldste som åpnet hjemmet sitt for hussamlinger, kunne sette foten ned hvis samlingen utviklet seg til en fyllefest i deres eget hjem. Men beslutninger ble tatt av menigheten i fellesskap.

Konklusjonen er at det er veldig vanskelig å bevise at det var toppledere i urmenighetene. Med min løsning som ikke har toppledere, blir det logikk over alt. Med min løsning er det logisk at det ikke hilses til pastorer i brevene. Og det er logisk at når man hilser til husmenigheter, så hilser man ikke til tilsynsmenn, og omvendt. Og det er logisk at når man hilser til tilsynsmenn og diakoner, så hilser man ikke til eldste. Osv.

Menigheter uten toppledere må bety en helt annen organisering enn vi har i tradisjonelle menigheter i dag.

Var det nådegavepyramider i urmenighetene?

Av Sjur Jansen
Man skal være ekstra interessert i menighetsmodeller for å tenne på overskriften. Saken er den at jeg er blitt tilhenger av en enklere og mer organisk form for menighetsliv enn hva som er vanlig i Norge i dag. Men mange sier at det er ubibelsk og at det er best at menigheter består av en eller annen form for pyramidestruktur, det vil si lederskap med underordnede, et hierarki.

Debatten går på flere blogger. Skal man legge tyngdepunktet i ikke-hierarkiske husmenigheter, eller skal man legge tyngdepunktet i lederdominerte større menigheter? Hva sier Det nye testamentet om menighetsmodeller? Og i hvilken grad er vi som kristne pliktige til å følge urorganiseringen i dag?

Her er en kort beskrivelse av de ulike synene på hvordan man tror urmenighetene var organisert. I andre artikler argumenterer jeg for at den siste varianten på denne listen er den mest sannsynlige urorganiseringen, selv om det kan være detaljer jeg bommer på.

  • Verdenspyramide
  • Apostelpyramider
  • Bypyramider
  • Nådegavepyramider
  • Menighetspyramider
  • Husmenighetspyramider
  • Ingen pyramider

VERDENSPYRAMIDE?
Jesus overlot til Peter å være øverste sjef for en kjempepyramide av underordnede i mange land. Etter hvert ga Peter verdensroret til Jakob, og Peter ble bybiskop i Roma. Senere overtok Roma topplederskapet fra Jerusalem.

APOSTELPYRAMIDER?
Det var ikke verdenspyramide, men hver apostel etablerte en mengde menigheter i ulike land. I hver menighet plasserte de en toppleder og et menighetsstyre. Hvert menighetsstyre bestemte hvem som skulle være mellomledere.

BYPYRAMIDER?
Det var ikke verdenspyramide eller apostelpyramider, men i hver by var det en toppleder som hadde et menighetsstyre. Under der kom menighetstjenerne. Nederst kom medlemmene i menigheten. Apostler og profeter kunne komme på besøk med sine formaninger.

MENIGHETSPYRAMIDER?
Det var hverken verdenspyramide, apostelpyramider eller bypyramider, men det var flere menigheter i hver by. Hver menighet var en pyramide med en toppleder, menighetsstyre og menighetstjenere. Muligens kunne menighetsmøtet/styret kaste topplederen.

NÅDEGAVEPYRAMIDER?
Argumentene for dette synet er i flere kategorier.

a) Noen nådegaver er viktigere enn andre og står hierarkisk høyere. Har du en nådegave med lavere status, må du rette deg etter en som har en nådegave med høyere status. Apostelnådegaven står over eldstenådegaven. Ledernådegave står over evangelistnådegave.

b) Ulike personer hadde visjoner. Andre kristne, for eksempel deler av en menighet, en hel menighet, eller mange menigheter, underordnet seg slike ledere og lot dem bestemme. Under hver visjonsbærer, for eksempel en apostel, en toppleder i en menighet eller en omsorgsleder, kunne det være en pyramide av medarbeidere.

c) Noen hadde nådegaven til å lede. De hadde kanskje ikke visjoner, men for at det ikke skulle bli rot i menighetene, måtte noen lede, noen måtte ha retten til å skjære igjennom.

Alt dette kan kanskje kalles nådegavebasert lederskap. Men det var ikke ett fast embetssystem som det var obligatorisk å kopiere over alt, pyramidene kunne variere.

HUSMENIGHETSPYRAMIDER?
Hver husmenighet hadde en sjef. Sammen med de andre husmenighetslederne utgjorde dette et styre i byen som kunne bestemme over menighetens fellestiltak, og godkjenne nye husverter. Men det var ingen toppleder over styret. Bortsett fra at man holdt god kontakt med ulike apostler som kom med formaninger, oppmuntringer og undervisning.

NÅDEGAVEBASERT TJENERSKAP? (INGEN PYRAMIDER)
Det var ingen pyramider. Menighetene hadde ingen toppleder. Man møttes i husmenigheter. Fra apostlenes side var det en sterk anbefaling om at de som skulle være husvert, måtte være stødige personer som ikke lot samlingene bli til fyllefester. Og hver husvert måtte ha satt seg inn i den kristne lære slik at man var sikret at i det minste noen i menigheten kunne si i mot hvis noen ville innføre en annen lære, for eksempel hvis noen ville innføre matregler. Da oppfordret gjerne apostelen: ”Følg deres veiledere”, noe som kunne bety at man burde høre på husvertene som hadde både hyrde- og lære-ansvar på én gang, og/eller man burde høre på dem som hadde undervisning som sin spesielle nådegave, en slags lærer-type som kjente Skriften godt, eller det kunne bety at man burde høre på menighetstjenerne (diakonene) som både hadde greie på mat og på Skriften, eller høre på dem som brakte Guds ord til området, kort sagt noen som har satt seg inn i hva kristen lære går ut på.

Husmenighetene møttes også til fellessamlinger. Ulike nådegaver kunne være i sving: lærere og hyrder (husverter), lærere (undervisning), fellessamlingsvert, profeter, menighetstjenere (ordnet mat i fellessamlingen, drev omsorgsarbeid i eget hjem, drev noe undervisning), oppmuntringspersoner som bidro via solosang eller skriftord, folk på besøk fra andre menigheter.

Alle underordnet seg alle. Da det var fellessamling, ga man kanskje fellessamlingsverten litt rom for å lede kvelden innenfor en verts rolle, men han eller hun var ikke leder for menigheten.

Beslutninger ble tatt litt her og der. En gang var det en gruppe ferske kristne som samlet inn penger og sendte til fattige i en annen menighet. Resten av menigheten var ikke involvert. En annen gang var det hele menigheten som fikk to apostler av gårde på en studietur. En tredje gang var det Den hellige ånd som fikk to apostler til å dra på en misjonsreise. En fjerde gang var det apostelen selv som bestemte at han ville dra.

Man kunne operere på egen hånd slik Filip gjorde, eller man kunne operere sammen slik Paulus og Barnabas gjorde, eller man kunne operere som hel menighet. Det var svært organisk med mye overlapp mellom nådegavene. Det var bare noen få nådegaver som hadde karakter av "tjeneste", altså en mer fast form over tid. Det gjaldt for eksempel husvertene som jevnlig åpnet hjemmene, og det gjaldt menighetstjenere. Siden disse tjenestene var faste, var det viktig at hele menigheten, det vil si de alle husmenighetene i området, stilte seg bak. Men det betydde ikke at de som var i en fast tjeneste bestemte over menigheten.

Når Paulus ramser opp det som bygger opp menigheten, er det en blanding av det vi i dag kaller nådegaver og det vi i dag kaller tjenester. Det ser dermed ut til at det vi i dag kaller tjenester ikke hadde en formell status den gangen.

Det fantes ikke virkegrensmenigheter slik som i dag med kor, avdelinger for ulike aldre, osv.

Folk kunne hjelpe hverandre. Markus hjalp Barnabas og Paulus på en misjonsreise. Noen vil kanskje bruke ordet pyramide om de interne forholdene i dette misjonsteamet. Men det er kanskje mer riktig å si at Markus rett og slett hjalp de to andre en stund. Og så hoppet han av når det passet. Det er lov å gjøre andre en tjeneste. At Markus hjalp de to andre, kan være et argument for nådegavebasert ledelse. Men da må man i tilfelle ta med at et slikt isolert lederskap kunne veksle. Neste gang var det Paulus som underordnet seg et apostelteam eller en menighet. Når alle underordner seg alle på en slik måte, blir det feil å kalle det nådegavebasert ledelse. Nådegavebasert tjeneste er kanskje et bedre ord. For jeg mener å ha gode argumenter for at det ikke fantes toppledere i menighetene. Hvis man skal blande inn ordet leder, så må det være på isolerte områder og med vekslende effekt. Hvis man skal bruke ordet nådegavebasert ledelse, kan det ikke dreie seg om å lede en menighet.

Altså: Alle er tjenere. Alle må underordne seg alle. Men tjenere kan ta initiativ, kan formane, kan oppmuntre, kan gi hjelp, kan få hjelp. Menigheten styres i fellesskap. Det går bra for det er ikke så mye å styre. Husmenighetene ordner seg selv. Ved fellessamlingene kan det være greit med et forsiktig "lederskap" slik at selve samlingen ikke bryter sammen i en debatt om hvilket rom man skal samles i. Ved isolerte prosjekter kan man hjelpe hverandre. Fint at noen tar initiativ og at andre hjelper til. Neste gang er det motsatt.

SE ENKELTMENNESKER. GI LIVSUTVIKLING. GJØR ALLE TIL PREST.
I det siste halve året har jeg lest mye i Det nye testamentet for å finne ut av urorganiseringen og jeg oppdager stadig noe nytt. Jeg gjør noen bommerter her og der, og da retter jeg opp så langt jeg husker i gamle artikler. Men jeg gjør sikkert også noen bommerter jeg ikke vet om.

Utgangspunktet er at jeg ønsker at dagens norske menigheter skal bedre se enkeltmennesker. En forutsetning for å kunne gi eller ta i mot kjærlighet, er at man ser enkeltmennesker. Jeg ønsker også at det å delta i en menighet skal bety en enda større årlig livsforvandling enn hva som er vanlig i dag. Og jeg ønsker at det allmenne prestedømme skal bli utløst i Norge.

Dagens tradisjoner og rammer bremser mine tre ønsker. Det er snakk om organiseringen, måten man møtes på, hvem som får lov å snakke og hvem som ikke får lov å snakke i samlingene, osv. Derfor graver jeg i tradisjonene og rister i rammene. Jeg mener mange av dagens tradisjoner er oppstått i etterbibelsk tid. Dette kan oppleves provoserende. Men jeg ønsker selvsagt alle tradisjonelle menigheter alt godt.


fredag 15. desember 2006

På jakt etter gratis menighetslokale?


I Norge er det svært mange lokaler som kan brukes som menighetslokaler - helt gratis. For eksempel hjemme hos deg er det sikkert plass til 5-10 personer.
Det var i hjemmene de første kristne holdt samlinger. De møttes også andre steder, for eksempel ved en elv, på torget eller i en skolebygning. Men det er hjemmene som nevnes oftest i Det nye testamentet.
Det er en del fordeler ved å møtes i hjemmene. Det er billig. Folk blir sett. Og det er lett å vokse, for det er nok av hjem.

mandag 11. desember 2006

Jesus var storeter

MÅLTIDSSTRATEGIEN: Det er populært med visjoner og strategier i norske menigheter for tiden. Jesus hadde rykte som storeter. Hvorfor ikke velge det som strategi? Storetere oppholder seg mye i hjemmene og har god tid til samtale. Folk vil føle seg elsket. Hver tjeneste i menigheten kan også få mye mer effekt.

søndag 10. desember 2006

Var det hierarki i apostelteamene i NT?

Jeg har det siste halve året forsøkt å finne ut av hvordan de urkristne var organisert, slik det er beskrevet i NT, ikke hvordan det var et par-tre generasjoner senere.

MENIGHETENE
Det ser ikke ut til at det var hierarki internt i menighetene. Noen måtte åpne hjemmene for menigheten, disse ble kalt eldste og måtte sette seg inn i læren og være stødige personer. Men de var ikke over menigheten.

MENIGHET/APOSTLER
Det var heller ikke hierarki mellom apostler og menigheter. Paulus kunne riktignok pushe hardt noen ganger når det var problemmenigheter, så noen vil kanskje kalle det hierarki. Men dette må sammenlignes med de eksemplene der andre pusher Paulus, samt Peters ord om frivillighet.

APOSTELTEAM
Men hva med organiseringen internt i apostelteamene? Var det hierarki der? Det er mulig. Jeg har begynt å studere dette nå. Når man er på reise, kan det være en fordel å ha et lederskap. Der er det andre utfordringer enn når man samles på hjemstedet i en husmenighet. I et apostelteam holder jeg en åpning for at den eksterne kjærligheten man leverer er viktigere enn den interne. I menighet er den interne kjærligheten viktigst "Elsk hverandre!" I apostelteam handler det kanskje mer om å få jobben gjort. Vel, jeg holder i alle fall en dør åpen.

FELLES KALL

Barnabas og Paulus fikk et felles kall fra Den hellige ånd om å dra på en misjonsreise. Senere ser vi at de havner i en krangel. Da kommer det frem at ingen av dem var sjefen til den andre. Det var altså ikke hierarki mellom dem. De fikk felles kall, og jobbet sammen.

På denne første misjonsreisen tok de med seg Markus (Johannes) som medhjelper. Eller oversatt direkte fra gresk: tjener (hypereten). Dette kan man kanskje kalle for hierarki. Eller bare at en person hjelper to andre personer - så lenge det passer. Markus trakk seg fra tjenesten etter en stund. Muligens fordi teamet skulle gjennom et farlig område, men grunnen vet man ikke. Hvis det var hierarki, var det altså ikke sterkere enn at Markus kunne forlate de andre når han ville selv. Paulus ble sur på Markus, men kunne ikke beordre ham. Det er frivillig å være med et apostelteam.

På katolske nettsider kan jeg se at lederne kan beordre prester til å forflytte seg fra en menighet til en annen. Da kan ikke presten protestere, men må gjøre som biskopen sier. Jeg synes dette skiller seg fra Markus-striden. Markus ble ikke utestengt fra andre tjenester fordi han hadde en annen mening enn Paulus. Hvis det var hierarki, så var det svakere enn et katolsk opplegg.

SYNERGI-PERSONER

I korinterbrevet (2. kor 8:23) kaller Paulus Titus for sin medhjelper og medarbeider. Her brukes to andre greske ord: medhjelper (koinonos) og medarbeider (synergos).

Dette synergi-ordet bruker Paulus et annet sted om sitt forhold til Gud. Hierarkitilhengere vil kanskje ta dette til inntekt for at synergi = hierarki. Gud øverst, deretter Paulus, så Titus og så eldsterådet på Kreta hvor Titus var innom. Da må i tilfelle også kvinner settes over eldsterådene. For Paulus bruker samme synergiuttrykk om en del kvinner, for eksempel om Priska. Når det gjelder Evodia og Syntyke står det mer indirekte:

I Filliperne 4 står det: ” Jeg formaner deg, Evodia, og deg, Syntyke: Kom til enighet i Herren! Og jeg ber også deg, du som med rette heter Synzygos, om å hjelpe disse to. For de har kjempet med meg for evangeliet, sammen med Klemens og mine andre medarbeidere (synergon), de som har navnene sine skrevet i livets bok.”

UTSENDINGER
Paulus fortsetter: ”de andre brødrene er menighetenes utsendinger (apostoloi ekklesion)”. Det var altså mange apostler som dro sammen. Det var ikke bare Paulus og Barnabas som var apostler i disse landområdene. Enkelte av disse apostlene må ha hatt reisevenner som ikke kaltes apostler. Dette var team i teamet.


Ordet utsending brukes noen ganger om at man er Kristi utsending, andre ganger menighetens utsending.

MIN ELLER VÅR MEDARBEIDER?
I Filemon 1:24 bruker Paulus uttrykket medarbeider (synergos) om Markus (de ble altså venner igjen...), Aristarkus, Demas og Lukas. Her er Markus ”oppgradert” fra tjener til medarbeider.

I starten av filemonbrevet kaller Paulus Filemon for medarbeider (synergos). Men her sier han ”vår” medarbeider. Altså medarbeideren til Paulus og Timoteus, ikke "min" medarbeider. En liten detalj å ta med seg når man skal studere det indre livet i apostelteamene. Filemon kalles også venn.

I tessalonikerbrevet er avsenderne både Paulus, Silvanus og Timoteus. I kapittel 3 står i vi-form, det er altså flere som står bak å sende Timoteus til tessalonikerne. Timoteus kalles vår medarbeider, altså det samme som Filemon. Det veksler mellom å si ”min/mine medarbeidere” og ”vår medarbeider”.

SYNDULOS
I Kolloserne 4:7 skriver Paulus: ”Tykikos skal fortelle dere alt om hvordan jeg har det. Han er en kjær bror og trofast tjener (diakonos) og medarbeider (syndulos) i Herren”.

Det begynner å bli innviklet dette. Nå er det altså fire ord å forholde seg til: hyperten, koinonos, synergos og syndulos. I tillegg diakon-ordet som ofte brukes om menighetstjenere (som er fast på en plass), ikke om apostelmedarbeidere (som resier rundt). Kanskje Tykikos gjorde en engangstjeneste for Paulus. Kanskje Tykikos hadde tjeneste i en menighet, men tok en tur over til en annen menighet for å gi dem informasjon om Paulus? Eller så var det store overlapp mellom alle uttrykkene.

I kolloserne 1:7 skriver Paulus: ”Det var dette dere fikk lære av vår kjære medarbeider (syndulu) Epafras, som er en trofast Kristi tjener (diakonos) for dere.” Epafras lærte altså bort. Diakonene drev ikke bare med matutdeling eller omsorg. Når Paulus anbefaler diakonen Føbe, så kan vi regne med at hun også drev undervisning.

MER SYNERGI
2. Korinterbrev, sjette kapittel: ”Som hans medarbeidere (synerguntes) oppfordrer vi dere til ikke å ta imot Guds nåde forgjeves.” Her er medarbeider brukt i forhold til Gud. Kan synergi kanskje bety organisme?

2. Kor 1:24: ”For vi vil ikke være herrer (kyrievomen) over deres tro, men medarbeidere (synergoi), så dere kan finne gleden. I troen står dere allerede støtt.” Dette taler for at det ikke var hierarki mellom apostelteamene og menighetene. Her settes også ordet synergi som det motsatte av å sjefe.

SYNERGI BÅDE MED GUD OG MED PAULUS OG MED PRISKA
De følgene avsnittene synes jeg viser en felles synergi mellom alle:
1. Kor 3:9 ”For vi er Guds medarbeidere (synergoi), og dere er Guds åkerland, Guds bygning.”

Rom 16: 9: ”Hils Urbanus, vår (ikke min) medarbeider (synergon) i Kristus, og min kjære Stakys.”

Rom 16:21: ”Timoteus, min (ikke vår) medarbeider (synergos)...”

Rom 16:3 ”Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere (synergus) i Kristus Jesus.

FØBE BESKYTTET PAULUS
Rom 16: 1: ”Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en menighetstjener (diakonon) fra menigheten (ekklesias) i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren slik det sømmer seg for de hellige. Gi henne den hjelp hun måtte trenge av dere, for hun har selv tatt seg av (prostatis) mange, også meg.” Prostatis = beskytterinne, en som står foran, til vern.

ANDRE HILSNINGER
I tillegg er det hilsener til folk som ikke er medarbeidere i de teamene som er avsendere i brevene. Paulus hilser til folk som ”arbeider for Herren”. Det kan være folk som gjør tjeneste i menigheten på stedet, eller det kan være snakk om andre apostelteam.

Rom 16:12: ”Hils Tryfena (kvinne) og Tryfosa (kvinne), som arbeider (kopiosas) for Herren. Hils den kjære Persis (kvinne), som har arbeidet så mye for Herren.” I vers seks hilser Paulus til Maria ”som har arbeidet mye for dere/oss.” Ordet for arbeide er ”ekopíasen”, arbeide, slite tungt. Det er litt uklart om det er "dere" eller "oss" hun har arbeidet for, det kan hende hun var med i et apostelteam. Uansett, det er mange kvinner blant hilsningene til Paulus. Blant annet en til Junia som enkelte mener kan ha vært en apostel. Andre mener at hun ikke var apostel, men var godt likt av apostlene. Språket er tvetydig.

MÅ STUDERE MER
Jeg skal studere apostler og apostelmedarbeidere mer, men så langt er mitt inntrykk slik:

  • Det var flere apostelteam
  • Flere apostler jobbet gjerne sammen (Paulus og Barnabas)
  • Hvert team besto av folk som bidro på ulike måter. Silas gjorde tjeneste sammen med Paulus, men han kalles profet, ikke apostel.
  • Ordet ”brødrene” betyr noen ganger alle i et apostelteam
  • Hvert apostelteam kunne ”bestemme” over en apostel/profet. Det står at brødrene sendte Paulus til kysten: Apg 17:10: ”Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa.” Apg 17:14. ”Straks sendte brødrene Paulus av gårde for at han skulle dra ned til kysten, mens Silas og Timoteus ble igjen.”

Det kan hende det var litt hierarki i hvert team, dette må jeg studere mer før jeg gjør meg opp en mening. Men så langt tror jeg det var snakk om gjensidig underordning. Noen ganger pushet teamet en apostel, andre ganger pushet en apostel en i teamet. "Vår" og "min" går om hverandre sammen med "venn", "medarbeider" og andre ord. Det ser mer ut som personrelasjoner enn en organisasjon.

LISTE MED APOSTELMEDARBEIDERE
Jeg tror ikke jeg har maktet å lage en fullstendig liste over apostelmedarbeidere, men under er i alle fall en del av dem og hvordan de ble omtalt. Det er mange som omtales med samme ”merkelapp” som Timoteus. For eksempel kvinnene Priska, Evodia og Syntyke. Forøvrig har jeg ikke tatt med Filip på denne listen. Han er ikke omtalt som apostel, men han reiste rundt og drev evangelisering og døpte folk. Han er et eksempel på det allmenne prestedømme. Og et eksempel på at beskrivelsene går om hverandre eller har overlapp. Filip ble kalt diakon og evangelist, men ikke apostel. Timoteus ble kalt evangelist og var medarbeider av apostelen Paulus.

Forøvrig var det kommet i gang mange menigheter rundt omkring før apostlene dukket opp på banen. Ulike kristne drev en form for aposteltjeneste uten at de ble kalt for apostler.


Apostler, i tillegg til de tolv, og i tillegg til "brødrene" som nevnes:
  • Paulus
  • Barnabas


Medarbeider (synergon/synergos)

  • Evodia (kvinne)
  • Syntyke (kvinne)
  • Klemens
  • Filemon
  • Markus
  • Aristarkus
  • Demas
  • Lukas
  • Titus
  • Epafroditus
  • Timoteus
  • Urbanus
  • Priska (kvinne)
  • Akvilas


Medarbeider (syndulu/syndulos)

  • Epafras
  • Tykikos

Tjener (diakonos)

  • Epafras
  • Tykikos
    (det er mange flere diakoner enn dette, men jeg nevner her bare de som er omtalt som apostelmedarbeidere)

Medhjelper (koinonos)

  • Titus

Tjener (hypereten)

  • Markus


Medkjemper/stridskamerat

  • Epafroditus
  • Arkippos

OPPDATERING 11 DESEMBER: Jeg har kikket i Studiebibelen som viser både gresk og norsk tekst. Her er noen forklaringer på hvert ord betyr:

Koinos = partner, deltaker.

Koinos kan også bety noe alminnelig, noe man har til felles med andre, for eksempel felles eiendom. Eller delta, være deltaker, være i fellesskap med, ha andel i. I NT brukt også om felles tro, felles frelse. Koinos kan også brukes om noe som er urent og ikke-hellig.

Koinonia kommer av adjektivet almen, felles, mens selve roten koinon, betegner det å ha andel med noen i noe. Ordet er oversatt samfunn. I NT blir koinonia brukt om samfunn med Kristus og om det samfunn de troende har seg i mellom. Koinonia blir også brukt både i forbindelse med nattverden og i forbindelse med innsamlingen til de fattige i Jerusalem.

Synergos (sunergos) = medarbeider, arbeidskamerat

Forstavelsen ”sun” ser ut til å bety ”sammen”, altså reise sammen, streve sammen, komme sammen, se sammen, gå sammen, holde sammen, samle sammen, kjempe sammen osv.

Syndulu = medtjener

lørdag 9. desember 2006

Usynlige pastorer i NT

Hvem som får en hilsen i brevene i Det nye testamentet gir et bilde av hvordan menighetene var organisert på den tiden.

HVEM SOM FÅR HILSEN:

  • Til fra enkeltpersoner = svært mange
  • Til/fra alle kristne i området = 24
  • Til/fra husmenighet/småsamling = 8
  • Til/fra diakoner (menighetstjenere) = 1,5
  • Til/fra tilsynsmenn = 1
  • Til/fra prest = 0
  • Til/fra pastor = 0
  • Til/fra erkebiskop = 0
  • Til/fra bybiskop = 0
  • Til/fra pave = 0
  • Til/fra en eller annen form for toppleder = 0

De aller fleste hilsningene er til enkeltpersoner. Tjenestefunksjoner hilses det omtrent ikke til, kun én gang til menighetstjenere og tilsynsmenn. Det må bety at menighetslivet var mye mer organisk enn i dag. Det var ikke et embetsopplegg, heller ikke menigheter med mange virkegrensledere.

USYNLIGE PASTORER
Det hilses ikke til en eneste person med tittelen pastor, prest eller noe annet vi i dag forbinder med toppleder. En del av tjenestene vi har i dag er funnet på i etterbibelsk tid, derfor er de selvsagt ikke nevnt i NT. Det er blant annet erkebiskop og pave. Når det gjelder ordet pastor, så nevnes det i NT kun i form av oppfordringer om å være hyrder.

Oppfordringene går til de som ble kalt eldste. Det fantes altså ikke en egen pastortjeneste i tillegg til eldstetjenesten. Derfor er det logisk at det ikke er noen pastorer som får hilsen, for de fantes ikke.

Ordet prest kommer fra ordet eldste (presbuter). Derfor er det heller ingen prester som får en hilsen.

Men hva med eldste? Får de ingen hilsninger? Flere steder i NT kommer det frem at eldste og tilsynsmenn er det samme. Eldste får altså én hilsen i NT. Det er når det hilses til tilsynsmenn. Det skjer kun i ett av brevene.

TJENESTE SOM VERT
De nytestamentlige brevene ble sendt til ulike steder, noen brev var til en enkelt person, andre var til et større område med kristne.

De urkristne holdt både små samlinger og større fellessamlinger, begge deler ble kalt menighet. Ved fellessamlinger rundt omkring i ulike land er kun én tjeneste nevnt, og her har vi også et navn. Det er Gaius som er vert når alle husmenighetene i et bestemt område holdt fellessamling.

Det satt ingen på toppen av fellessamlingen som fikk en hilsen i brevene. Det fantes ikke bybiskop, bydelsprest eller stormenighetspastor. Men det fins hilsninger til enkeltpersoner når det var småsamling. Det hilses for eksempel til Priska og Akvillas og menigheten i deres hjem.

I dag er det vanlig at det fins en toppleder (pastor) over én menighet som har husgrupper under seg. Et slikt opplegg er ikke beskrevet i NT.

Enkelte steder er konkrete navn koblet til tjeneste eller merkelapp (eller hva man vil kalle det). Filip og Timoteus ble kalt for evangelister. Føbe ble kalt diakon. Paulus og Barnabas ble kalt apostler. Men eventuelle stormenighetsledere (pastorer) får aldri en hilsen. De er navneløse og tjenesteløse. Da må førstevalget av tolkning være at de ikke fantes.

MULIG ELDSTEHILSEN
Den ene gangen det hilses til tilsynsmenn (altså eldste), så er det i flertallsform. Det er derfor bare to mulig løsninger: Enten var hver husmenighet eldsteløs, og de eldste hadde tjeneste bare når det var fellessamling, og da som gruppe. Eller så var det en eller flere eldste i hver husmenighet. Uansett er det ikke plass til en pastor over eldste. Dagens pastorer er usynlige i NT.

De som hevder det fantes toppledere i urmenighetene, har et problem. Brevene hilser ikke til disse eventuelle topplederne. Man har ikke ett eneste navn å koble en topplederfunksjon til når det gjelder hilsningene. Da må man i tilfelle forsøke seg på apostler eller apostelmedarbeidere. Men ikke pastorer/tilsynsmenn/eldste.

La oss glemme disse usynlige og hypotetiske topplederne. La oss holde oss til:

  • eldstetjenesten
  • menighetene som nevnes
  • navnene som nevnes

Kan vi da komme på sporet av noe? Vel, Paulus kaller samlingene hjemme hos Priska og Akvillas for menighet. Det er det nærmeste vi kommer. Her har vi to av tre. Vi har menighet og vi har navn. Men vi mangler ordet eldste. At Priska og Akvillas var eldste, må vi gjette oss til. Men det stemmer i alle fall bra med eldsteoppskriften til Paulus som har kobling til eldstepersonenes egne hjem. Og det passer bra med at det var mange eldste i hver by og at den eneste hilsningen eldste får, står i flertall.

HUSMENIGHET OG ELDSTE ER SAMME SAK
Det er rart at eldste er blitt så viktig og alvorlig i alle menigheter i dag, altså som menighetsstyre, mens husmenighet som nevnes oftere i brevene, er helt glemt. Hvis man ønsker å være bibelsk, så må man prioritere husmenighet foran eldste.

Mitt syn er at eldste og husmenighet er koblet sammen. Derfor er det ikke snakk om å prioritere det ene foran det andre. Eldste er de som inviterer til hussamlinger. Å innsette eldste er ikke å finne et styre, men å finne noen stødige og gjestfrie personer som vil åpne hjemmene for menigheten.

Slik er også logikken i brevene. Det eneste stedet der man hilser til alle eldste (tilsynsmenn), så hilser man ikke til noen husmenigheter. For det har man allerede gjort ved å hilse til de eldste. De andre stedene hilser man til husmenigheter, men ikke til eldste fordi de har man allerede hilst til ved å hilse til husmenighetene. Logisk.

Når Paulus og Barnabas motiverte i gang eldstetjeneste i ulike byer, gikk det ut på å få i gang husmenigheter. Flere personer i hver by måtte åpne hjemmene slik at man kunne holde samlinger. Men det var ingen toppleder, en hovedpastor, over alle hussamlingene. Når alle husmenighetene holdt fellessamling, var det en vert som åpnet sitt hjem. Det er det eneste bibelske uttrykket som finnes. Det er ingen som kalles overeldste/hovedpastor eller noe slikt.

OVERSIKT OVER HVEM SOM FÅR EN HILSEN:

Romerbrevet

  • Hilser til alle kristne i Roma
  • Hilser til Priska og Akvillas og menigheten som samles hjemme hos dem
  • Hilser til mange ulike personer (blant annet Junia som satt i fengsel med Paulus)
  • Hilser til ulike gruppesamlinger, antagelig husmenigheter (de kristne som er sammen med Filologos, pluss de kristne som er sammen med Olympas)
  • Hilser også til ulike hjem uten at ordet menighet eller kristne kobles inn. Det er antagelig en hilsen til en hel husstand, ikke husmenighet. Men det kan også være husmenighet, det er slitsomt å gjenta ordet menighet ved hver man hilser til.
  • Tertius, som har ført pennen for Paulus, hilser.
  • Gaius, vert for hele menigheten, hilser.
  • Erastos, byens regnskapsfører, samt en som het Kvartus, hilser.
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Korinterbrevet 1

  • Paulus og Sostenes hilser til alle kristne i Korint (fellessamling)
  • Hilser til småsamlinger i Korint ("hver på sitt sted")
  • Hilser fra menigheten som samles hjemme hos Priska og Akvilas
  • Hilser fra alle menighetene i Asia
  • Hilser fra alle kristne der brevet blir skrevet
  • Paulus hilser med egen håndskrift
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Korinterbrevet 2

  • Paulus og Timoteus hilser til menigheten i Korint
  • Hilser til alle kristne i Akaia
  • Hilser fra alle kristne der brevet er skrevet
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Galaterbrevet

  • Hilser til alle menighetene i Galatia
  • Hilser fra alle kristne der brevet blir skrevet
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Efeserbrevet

  • Hilser til alle kristne i Efesos
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Filipperbrevet

  • Paulus og Timoteus hilser til alle kristne i Fillipi
  • Hilser til menighetstjenere
  • Hilser fra alle kristne der brevet blir skrevet
  • Hilser fra alle kristne, spesielt fra de kristne som er statsansatte
  • Hilser til TILSYNSMENN I FLERTALLSFORM. Kan tolkes som én tilsynsmann i hver husmenighet.
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Kolosserbrevet

  • Paulus og Timoteus hilser alle kristne i Kolossai
  • Hilser til de kristne i Laodekia
  • Hilser til Nymfa og menigheten som samles hjemme hos henne
  • Hilser fra enkeltpersoner, f eks Justus, Epafras (fra Kollosai), Lukas (lege), Demas og Aristarkos (medfange).
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Tessalonikerbrevet 1

  • Paulus, Silvanus og Timoteus hilser hele menigheten i Tessalonika
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT


Tessalonikerbrevet 2

  • Paulus, Silvanus og Timoteus hilser hele menigheten i Tessalonika
  • Paulus skriver en hilsen med egen hånd for å vise hans håndskrift
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT


Timoteusbrevet 1

  • Paulus hilser til Timoteus
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT
    Noen vil kanskje hevde at Timoteus var toppleder for menigheten. Men han blir ikke kalt pastor, eldste, tilsynsmann eller noe slikt. Han blir kalt (apostel-)medarbeider og evangelist. Leser man kun timoteusbrevene, vil man kanskje si at Paulus sto for lederskap og hierarki og ikke bare for påvirkning gjennom formaninger og undervisning som er tjeneres ikke-hierarkiske verktøy. Men timoteusbrevene er uansett ikke et argument for at det fantes hovedpastorer eller lignende, for slike begrep finnes ikke i NT. Hvis man skal åpne for hierarki, må det være snakk om at apostlene og deres medarbeidere sto over (problem-)menighetene. Paulus legger bredsiden til i brevet og pålegger Timoteus å innskjerpe ditt og datt i menigheten. Det høres ut som at Timoteus er sjef over menigheten. Men samtidig kjenner vi hva Peter skriver angående eldstetjenesten: ”Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke av vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken.” En apostel eller enn apostelmedarbeider kunne altså ikke tvinge folk til å være eldste. Da kunne antagelig Timoteus heller ikke tvinge menigheten til andre ting. Det ser ut til at når Timoteus skal "innskjerpe" noe i denne problemmenigheten, må han bruke en tjeners verktøy, og det er å være et forbilde.

    Man må heller ikke glemme at det var snakk om gjensidig underordning. Det er mange eksemper på at andre "bestemte" over Paulus. Både Antiokia-menigheten og andre kristne sendte Paulus hit og dit. Og Paulus måtte underordne seg en nyfrelst person da han selv ble døpt. Og Føbe tok vare på Paulus mange ganger. Og de eldste i Jerusalem pushet Paulus til å ta et renselsbad. Man får feil inntrykk hvis man bare leser timoteusbrevene. Det ser ut til at forbilde er hovedverktøyet, og at man kan pushe litt ekstra når det er nødvendig, men at alt må skje frivillig.

Timoteusbrevet 2

  • Paulus hilser til Timoteus
  • Hilsen til menigheten hjemme hos Priska og Akvilas
  • Hilsen til alle i Onesiforos hjem
  • Hilser fra enkeltpersoner
  • Hilser fra alle kristne der brevet blir skrevet
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Titusbrevet

  • Paulus hilser til Titus
  • Alle der brevet blir skrevet hilser til Titus
  • Paulus ber Titus hilse til alle kristne venner Noen vil sikkert hevde at Titus var toppleder for menigheten. Men han var bare innom som apostelmedarbeider for å motivere i gang eldstetjenesten.

Filemonbrevet

  • Paulus og Timoteus hilser til Filemon, Appia (kvinne) og Arkippos og menigheten som samles i "ditt hus" (antagelig hjemme hos Arkippos).
  • Hilser fra enkeltpersoner, blant annet en medfange.
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Hebreerbrevet

  • Hilsen til alle veilederne
    Ordet som brukes har to betydninger, enten en aktelse for herskeren eller en aktelse for tankens tale. Siden Peter utelukker herskere i menighetslivet, må ordet i denne sammenheng bety veiledere. Litt overlapp mellom veiledere og eldste var det nok, men mitt inntrykk er at man kunne veileder (lærer) også uten å være eldste (husvert). Indirekte kan det være at eldste får en hilsen via ordet veiledere. Men ordet eldste blir ikke brukt, derfor skriver jeg "eldste ikke nevnt" under.
  • Hilser til alle de kristne i området
  • Hilsen fra Italia
  • ELDSTE IKKE NEVNT
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Jakobbrevet

  • Jakob hilser til alle kristne i fremmede land

Peterbrevet 1

  • Peter hilser til alle kristne i bestemte områder
  • Hilsen fra en kvinne i Babylon (muligens omskrivning for en menighet, kanskje romamenigheten)
  • Hilsen fra Markus
  • ELDSTE IKKE NEVNT (som hilsen)
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Peterbrevet 2

  • Peter hilser til alle kristne

Johannesbrevet 1

  • Ingen hilsener

Johannesbrevet 2

  • Hilser til "den utvalgte husfrue" og hennes barn.
    For eksempel Peter bruker uttrykket "de utvalgte" om kristne. Det står altså til "den kristne husfrue" i dette brevet. Som regel betyr "barn" de voksne som den som omtales har motivert til å bli en kristen. Paulus sier om Timoteus: "Mitt ektefødte barn i troen". Johannes sier: "Ikke noe gleder meg mer enn å høre at mine barn lever i sannheten." Det er derfor ikke en helt urimelig tolkning at dette brevet rettes til en kvinne som har motivert folk til å bli kristne, og som har døpt dem, og som nå inviterer til samlinger hjemme, altså husmenighet. Men "den utvalgte husfrue" kan også være en generell omskrivning for "menighet". Da må "barn" bety alle som menigheten i fellesskap har motivert til å bli kristne.
  • En hilsen lyder slik: "Din utvalgte søsters barn hilser deg" Det har tre tolkninger: 1) Kvinnens nevøer og nieser hilser til henne gjennom brevet. 2) Kvinnen har en søster som har motivert noen til å bli kristne. Disse hilser henne. 3) Den en menigheten hilser til den andre menigheten.
  • Brevskriveren kaller seg ”den eldste"
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT

Johannesbrevet 3

  • Hilser til Gaius
  • Hilser til/fra vennene
  • ”TOPPLEDER” nevnt med kritikk
    Brevet nevner Diotrefes som gjerne vil være toppleder. Men dette vil ikke Johannnes ha noe av, Diotrefes ødelegger menigheten og gjør den om til en sekt som ikke tar i mot andre kristne. Andre i menigheten vil gjerne ta i mot andre kristne, men Diotrefes sjefer over dem og hindrer dem. Når Johannes kommer, skal Johannes gi Diotrefes kjeft.
  • Brevskriveren kaller seg ”den eldste”

Judasbrevet

  • Judas hilser til alle kristne
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT
  • ELDSTE IKKE NEVNT

Johannes åpenbaring

  • Johannes hilser syv menigheter i Asia
  • TOPPLEDER IKKE NEVNT
  • ELDSTE IKKE NEVNT (som hilsen)

Stort sett hilses det til enkeltpersoner, husmenigheter og alle kristne i området. Ikke til tjenester eller ledere.


OPPDATERING 13. DESEMBER
Are Karlsen omtaler min artikkel på sin blogg. Det utløste noen meningsutvekslinger. Ares artikkel finner du her.