Snikende ørkenhierarki
På slutten av 200-tallet dukket det opp kristne eneboere som gikk ut i ørkenen for å vie sitt liv til Gud. Det nye testamentet har mange oppfordringer om å hjelpe andre, man kan derfor diskutere hvor mange andre man egentlig treffer hvis man bosetter seg i en ørken. Men i ørkenen får man ro til å be, og det var en av motivasjonene til å leve slik alene.
Denne eremittbevegelsen startet i Egypt og var på en måte en slags kritikk av Kirken slik den hadde utviklet seg. Ørkenpersonene rømte fra både menighet og biskop fordi Kirken hadde fått for nær kontakt med staten, det vil si keiseren, og hadde blitt for folkelige og slappe.
Det varte ikke lenge før en del av disse ørkenpersonene grupperte seg. Det er jo stusselig å være alene i lang tid. Og når man så søkte sammen ute i ørkenen, hvor man ikke kan gjeste hverandres hjem, da gikk det ikke mange årene før noen kom på ideen om å bygge et felles hjem. Så bygde man kloster i ørkenen, og vips så var klosterbevegelsen i gang.
Pakmius var den første som bygde kloster i ørkenen i Egypt i 325. Når man så bygde slike felleshus i ørkenen, nesten som kirkebygninger, begynte man etter hvert også å lage regler man måtte følge, for eksempel skrifteplikt og sølibat. Og når mange skal samles under samme tak, må man ha noen ordensregler. På slutten av 300-tallet utviklet dette seg til hierarki-regler slik at man fikk klostersjefer, altså abbeder. I følge klosterreglene var munkene pliktige til å følge abbeden.
På den ene siden gikk man opprinnelig ut av strukturene da man forlot Kirken, på den annen side begynte man etter hvert å lage sine egne strukturer i klosteret. Det er rart hvordan hierarki er nesten som en naturkraft. Man må være veldig bevisst hvis den ikke skal komme snikende.
Både ørkenpersonene og munkene ble sett på som kloke, og folk oppsøkte dem. Klostrene gjorde mye bra, de drev skoler og hjalp fattige, og de var respektert av Kirken. Men så, på kirkemøtet i Kalkedon i 451, kom neste trekk i hierarkiutviklingen. På møtet ble det vedtatt at hvert kloster skulle stå under tilsyn av Kirken, det vil si den nærmeste biskopen. Skulle man bygge et nytt kloster, skulle biskopen godkjenne det først.
Det er rart hvordan de hierarkiske kreftene sniker seg inn. Ørkenpersonene startet som frie personer med bare Gud som sjef, og ble respektert for det. Men etter 250 år hadde biskopen igjen makten.
En god del av de nye klostrene som dukket opp etter dette, kom etter initiativ fra biskopene i vest som la klostrene i nærheten av kirkene. Klostrenes medlemmer skulle leve i sølibat, men kirkens medlemmer var frie til å velge å gifte seg eller ikke. Man fikk en todelt kristenhet der man i samme by kunne ha to sett med kristne verdier.
De hierarkiske kreftene fins også i dag. Man kan ikke tenke seg et menighetsliv uten å ha en preke-sjef og disse-sangene-skal-vi-synge-i-dag-sjef. Man klarer ikke se for seg en gruppe kristne som samles uten en leder som bestemmer. Eller rettere sagt, man kan se for seg dette, men en slik gruppe kvalifiserer i dag merkelig nok ikke til ordet menighet.
I dag er det gjerne slik at når man har en menighet, så skal den helst lage menigheter under seg. Språket i NT står i kontrast til en slik kultur. De første kristne sa bror og søster når de henvendte seg til hverandre. I dag sier vi ledere, ansatte og frivillige.
Det fins et alternativ til dagens hierarkiske tradisjonelle menighetsliv. Det kalles ikke-hierarkiske hussamlinger. Du behøver ikke spørre en leder for å invitere noen hjem til varm mat, bønn og samtaler. Før året 451 kunne man til og med bygge et kloster uten å spørre en biskop. I NT ser vi til og med at en fersk kristen døper Paulus uten at en eneste leder er spurt. Vedkommende som døpte Paulus var like fri som ørkenpersonene. Noe å tenke på?
De historiske opplysningene har jeg hentet Boken "Kirke og misjon gjennom 2000 år" av Brynjar Haraldsø, mens vinklingen om hierarkiutviklingen er min egen.
Innlegg
