Man kan nesten si at pengeapostler er et bibelsk uttrykk. Eller vi kan kanskje si verditransport-apostler.
Det handler om pengeinnsamlingen til de fattige kristne i Jerusalem som man kan lese om i Det nye testamentet. Ideen til innsamling dukket opp da Barnabas, Paulus og Titus besøkte Peter, Johannes og Jakob i Jerusalem (galaterbrevet kapittel 2).
Da pengene noen år senere skulle samles inn fra mange land, ble det bruk for noen pengetransport-folk. Disse ble kalt menighetenes utsendinger, altså apostler.
I de urkristne miljøene fantes apostler i to utgaver 1) Utsending for Kristus. 2) Utsending for menigheter.
Både Peter og Paulus innleder sine brev ved å kalle seg en Kristi apostel. På norsk heter det misjonær.
Det var ikke noe krav om at en apostel/utsending/misjonær måtte være utsendt fra en menighet. Paulus poengterer nettopp dette i innledningen i galaterbrevet. Han er ikke er utsendt av eller fra noe menneske, skriver han.
Noen apostler reiste altså som et selvstendig team. Andre hadde en menighet i ryggen.
Da pengene skulle samles inn i prosjektet jeg nevnte over, ble det gjort av tre-fire personer. Det var naturlig at noen fra det opprinnelige møtet der ideen ble født, deltok i innsamlingen. I tillegg valgte noen lokale menigheter to personer som kunne være med i pengetransportteamet.
FELLESBESLUTNINGER
I denne historien legger jeg merke til noe som er ganske anderledes enn i mange kristne miljøer dag. For det første at man fattet beslutninger i fellesskap. I enkelte menigheter i dag, gjerne i det som kalles trosmenigheter, skal det helst være en sterk leder som har en visjon som de andre må henge seg på. Det er ikke uvanlig å gjøre narr fellesbeslutninger og foraktelig kalle slikt for komiteer. Man sier til og med at Gud gir visjoner kun til enkeltmennesker. At en idé også kan vokse frem i en samtale, ser man bort fra.
IKKE NOE MENIGHETSSTYRE
Det andre jeg legger merke til, er at eldsterådet ikke er nevnt i denne historien. Hvis det ikke er en sterk toppleder på plass i dag, så er det gjerne eldsterådet som er det store. Svært mye i menigheten må innom eldsterådet for godkjenning.
HYBRIDLØSNING
Paulus og Titus hadde vært med på møtet der ideen til innsamlingen ble født. Derfor var det naturlig at minst en av dem deltok da alle pengene etter hvert skulle transporteres til Jerusalem. Men for å unngå mistanke eller kritikk, og antagelig for å øke sikkerheten mot ran, valgte noen lokale menigheter to personer som kunne være verditransportapostler sammen med Titus.
Heller ikke her er eldsterådet involvert. Det er menighetene som peker ut hvem som skal være apostler. Jeg har lagt merke til at det er nesten alltid noen andre enn de eldste som tar initiativ. Så langt jeg kan se i NT, velger de eldste alene aldri noen til å utføre et oppdrag. Det er menigheten i fellesskap som velger. Det gjelder ved diakonvalget, ved brevet fra jerusalemmøtet og ved valg av pengeapostler. Jeg tror de eldste hadde tyngdepunktet og identiteten sin som husverter for husmenighetene. De drev ikke med styrespørsmål. I dag er dette snudd opp ned. Nå er eldste et styre i menigheten som har delegert bort sin egentlige tjeneste til noen husgruppeledere.
Dermed lærer nye medlemmer i dag at eldstetjeneste ikke er å se enkeltmennesker, men å styre og preke. Hvis alle eldste holdt seg til sin opprinnelige tjeneste, ville nye medlemmer ha arvet helt andre holdninger. Slik tror jeg menighetene ville komme inn i en god spiral.
FERSKE KRISTNE DREV INNSAMLING
Pengeinnsamlingen viser også at de fins ulike initiativ og løsninger. En annen gang er det noen disipler (= ferske kristne) som på eget initiativ samler inn penger til fattige. (Apg 11:27-30). De sender gaven avgårde sammen med Barnabas og Paulus. I følge vanlig lederskapsteori må nødvendigvis disiplene her være lederne til Barnabas og Paulus, for det er jo disiplene som tar initiativ og ber Barnabas og Paulus være postbud...
Gaven sendes videre til de eldste i det området som var rammet av katastrofe. Aha! De eldste var altså et lederstyre! Nei, de var husverter som åpnet hvert sitt hjem for en mindre flokk av menigheten. Det er derfor praktisk at pengene ender opp i hvert hjem slik at de kan fordeles i fellesskap. Kanskje de eldste kalte sammen til et av de sjeldne fellesmøtene for at menigheten kunne ta en grovfordeling av pengene. Aha! De eldste er altså et styre! Nei, det er mer naturlig å se på dem som tillitsmenn eller kontaktpersoner, i tillegg til å ha tjenesten med å åpne hjemmet.
ELDSTE ER IKKE STYREMEDLEM
Å stryke styreoppgaver fra dagens eldstetjeneste er ikke noe minus. Det er et stort pluss. Da konsentrerer de eldste seg om enkeltmennesker. De ureldste kunne ha en viktig mellommenneskelig tjeneste, en bønnetjeneste og undervisningstjeneste (sammen med andre som gjorde det samme). Eldste blir ikke mindre viktige av å droppe styremøter. De blir mer viktige. Jesus snakker om å gi andre noe så enkelt som et glass vann.
Det gjelder å sette av tid til en tenkepause for å finne ut når man egentlig er viktig. Jeg selv brukte minst ett år på dette...
Når det gjelder en eller annen form for styredimensjon i eldstetjenesten, synes jeg den er så godt som usynlig i NT. Som regel er det organiske grupperinger som tar beslutninger, enten enkeltpersoner eller team. Hvis hele menigheten er involvert i en beslutning, så er det ikke eldsterådet som bestemmer eller velger. Det er menigheten som velger. Det er menigheten som sender.
I pengetransporten nevnt over er det en hybridløsning på prosjektet. Det var noen apostler som tok det opprinnelige initiativet, deretter var det antagelig Paulus som var den ivrigste til å motivere menighetene til å legge til side penger, derfor var det han som tok initiativ til å runde av prosjektet. Men det var menighetene som hadde tatt belastningen med å legge til side penger, derfor valgte en del av dem noen representanter til å følge prosjektet i mål.
I korinterbrevet, som går til en av byene der menigheter samlet inn penger, skriver Paulus og Timoteus slik:
”Sammen med ham [Titus] sender vi den bror som får ros i alle menighetene for sitt arbeid for evangeliet. Ikke bare det, men han er også blitt valgt av menighetene til å reise sammen med oss og overbringe denne gaven. (...) Sammen med disse to sender vi enda en bror. (...) Han har stor tillit til dere, og derfor er han nå enda mer ivrig etter å ta fatt. Når det gjelder Titus, så husk at han er min medhjelper og medarbeider hos dere. De andre brødrene er menighetenes utsendinger, til ære for Kristus. Gi derfor menighetene et synlig bevis på deres kjærlighet til dem, og la dem få se at det er med rette vi har rost dere.”
Paulus skiller her mellom misjonærteamets folk og menighetenes pengeapostler. Sier dette noe om organiseringen? Ja, litt. Igjen et organisk opplegg med på kryss og tvers-politikk. Både menigheter kunne ta initiativ og omreisende team kunne ta initiativ. Men de kunne også ha fellesprosjekter. Det ser ikke ut til at Paulus var leder for en stor pyramide, for da ville han ikke ha skilt mellom de to typene apostler.
Det er påfallende at i et så viktig prosjekt, så hører vi ikke noe om eldsteråd/menighetsstyre. Antagelig fordi de eldste var opptatt med husmenigheter og enkeltmennesker, ikke styremøter.
ULEMPEN MED ELDSTESTYRE
I dagens menigheter er det som regel et eldsteråd/toppleder på toppen. Ulempen er at de organiske ideene blir bremset. Folk som deltar i menighetsliv tror at det meste må skje gjennom en virkegren i en menighet. Når en idé fødes, sendes den derfor til topplederen/eldsterådet. Det tar tid. Og folk som leter noen personer som kan delta i prosjektet, leter blant folk som allerede er opptatt med egne virkegrener.
Folk tror også at for å være misjonær, så må man være sendt fra en menighet. Dette er ikke noen regel i NT. Det er heller motsatt. Det er ikke slik at menigheter må drive med misjon. Menigheter handler mest om kristne samlinger der man kan bygge hverandre, ikke om misjon. Det er misjonærer og misjonærteam som driver med misjon. Men heller ikke dette er en regel. Det var heller ikke vanntette skott mellom misjonærer og menigheter. Fillipermenigheten sendte en misjonsarbeider til Paulus for å hjelpe ham. Og da Paulus og Barnabas skulle ut på en misjonsreise, står det at det var menigheten som sendte dem av gårde. En gruppe misjonærer kan altså dra på eget initiativ, eller de kan ha en menighet i ryggen.
Men i dag, fordi vi har menighetsstyrer, så tror folk at alt må gjennom disse styrene. Hvis noen ønsker å starte ferieleir med kristne rammer, så spør de menighetsstyret i den menigheten de selv er medlem av. Hvorfor det? NT viser ikke en slik holdning. De urkristne var så frie at det allmenne prestedømme var utløst. Den ene dagen var det noen apostler som startet pengeinnsamling, den andre dagen var det noen disipler som gjorde det samme. Men i ingen av tilfellene er eldsterådet involvert. For de eldste var hjemme og ryddet huset før det skulle være hussamling.
Det handler om pengeinnsamlingen til de fattige kristne i Jerusalem som man kan lese om i Det nye testamentet. Ideen til innsamling dukket opp da Barnabas, Paulus og Titus besøkte Peter, Johannes og Jakob i Jerusalem (galaterbrevet kapittel 2).
Da pengene noen år senere skulle samles inn fra mange land, ble det bruk for noen pengetransport-folk. Disse ble kalt menighetenes utsendinger, altså apostler.
I de urkristne miljøene fantes apostler i to utgaver 1) Utsending for Kristus. 2) Utsending for menigheter.
Både Peter og Paulus innleder sine brev ved å kalle seg en Kristi apostel. På norsk heter det misjonær.
Det var ikke noe krav om at en apostel/utsending/misjonær måtte være utsendt fra en menighet. Paulus poengterer nettopp dette i innledningen i galaterbrevet. Han er ikke er utsendt av eller fra noe menneske, skriver han.
Noen apostler reiste altså som et selvstendig team. Andre hadde en menighet i ryggen.
Da pengene skulle samles inn i prosjektet jeg nevnte over, ble det gjort av tre-fire personer. Det var naturlig at noen fra det opprinnelige møtet der ideen ble født, deltok i innsamlingen. I tillegg valgte noen lokale menigheter to personer som kunne være med i pengetransportteamet.
FELLESBESLUTNINGER
I denne historien legger jeg merke til noe som er ganske anderledes enn i mange kristne miljøer dag. For det første at man fattet beslutninger i fellesskap. I enkelte menigheter i dag, gjerne i det som kalles trosmenigheter, skal det helst være en sterk leder som har en visjon som de andre må henge seg på. Det er ikke uvanlig å gjøre narr fellesbeslutninger og foraktelig kalle slikt for komiteer. Man sier til og med at Gud gir visjoner kun til enkeltmennesker. At en idé også kan vokse frem i en samtale, ser man bort fra.
IKKE NOE MENIGHETSSTYRE
Det andre jeg legger merke til, er at eldsterådet ikke er nevnt i denne historien. Hvis det ikke er en sterk toppleder på plass i dag, så er det gjerne eldsterådet som er det store. Svært mye i menigheten må innom eldsterådet for godkjenning.
HYBRIDLØSNING
Paulus og Titus hadde vært med på møtet der ideen til innsamlingen ble født. Derfor var det naturlig at minst en av dem deltok da alle pengene etter hvert skulle transporteres til Jerusalem. Men for å unngå mistanke eller kritikk, og antagelig for å øke sikkerheten mot ran, valgte noen lokale menigheter to personer som kunne være verditransportapostler sammen med Titus.
Heller ikke her er eldsterådet involvert. Det er menighetene som peker ut hvem som skal være apostler. Jeg har lagt merke til at det er nesten alltid noen andre enn de eldste som tar initiativ. Så langt jeg kan se i NT, velger de eldste alene aldri noen til å utføre et oppdrag. Det er menigheten i fellesskap som velger. Det gjelder ved diakonvalget, ved brevet fra jerusalemmøtet og ved valg av pengeapostler. Jeg tror de eldste hadde tyngdepunktet og identiteten sin som husverter for husmenighetene. De drev ikke med styrespørsmål. I dag er dette snudd opp ned. Nå er eldste et styre i menigheten som har delegert bort sin egentlige tjeneste til noen husgruppeledere.
Dermed lærer nye medlemmer i dag at eldstetjeneste ikke er å se enkeltmennesker, men å styre og preke. Hvis alle eldste holdt seg til sin opprinnelige tjeneste, ville nye medlemmer ha arvet helt andre holdninger. Slik tror jeg menighetene ville komme inn i en god spiral.
FERSKE KRISTNE DREV INNSAMLING
Pengeinnsamlingen viser også at de fins ulike initiativ og løsninger. En annen gang er det noen disipler (= ferske kristne) som på eget initiativ samler inn penger til fattige. (Apg 11:27-30). De sender gaven avgårde sammen med Barnabas og Paulus. I følge vanlig lederskapsteori må nødvendigvis disiplene her være lederne til Barnabas og Paulus, for det er jo disiplene som tar initiativ og ber Barnabas og Paulus være postbud...
Gaven sendes videre til de eldste i det området som var rammet av katastrofe. Aha! De eldste var altså et lederstyre! Nei, de var husverter som åpnet hvert sitt hjem for en mindre flokk av menigheten. Det er derfor praktisk at pengene ender opp i hvert hjem slik at de kan fordeles i fellesskap. Kanskje de eldste kalte sammen til et av de sjeldne fellesmøtene for at menigheten kunne ta en grovfordeling av pengene. Aha! De eldste er altså et styre! Nei, det er mer naturlig å se på dem som tillitsmenn eller kontaktpersoner, i tillegg til å ha tjenesten med å åpne hjemmet.
ELDSTE ER IKKE STYREMEDLEM
Å stryke styreoppgaver fra dagens eldstetjeneste er ikke noe minus. Det er et stort pluss. Da konsentrerer de eldste seg om enkeltmennesker. De ureldste kunne ha en viktig mellommenneskelig tjeneste, en bønnetjeneste og undervisningstjeneste (sammen med andre som gjorde det samme). Eldste blir ikke mindre viktige av å droppe styremøter. De blir mer viktige. Jesus snakker om å gi andre noe så enkelt som et glass vann.
Det gjelder å sette av tid til en tenkepause for å finne ut når man egentlig er viktig. Jeg selv brukte minst ett år på dette...
Når det gjelder en eller annen form for styredimensjon i eldstetjenesten, synes jeg den er så godt som usynlig i NT. Som regel er det organiske grupperinger som tar beslutninger, enten enkeltpersoner eller team. Hvis hele menigheten er involvert i en beslutning, så er det ikke eldsterådet som bestemmer eller velger. Det er menigheten som velger. Det er menigheten som sender.
I pengetransporten nevnt over er det en hybridløsning på prosjektet. Det var noen apostler som tok det opprinnelige initiativet, deretter var det antagelig Paulus som var den ivrigste til å motivere menighetene til å legge til side penger, derfor var det han som tok initiativ til å runde av prosjektet. Men det var menighetene som hadde tatt belastningen med å legge til side penger, derfor valgte en del av dem noen representanter til å følge prosjektet i mål.
I korinterbrevet, som går til en av byene der menigheter samlet inn penger, skriver Paulus og Timoteus slik:
”Sammen med ham [Titus] sender vi den bror som får ros i alle menighetene for sitt arbeid for evangeliet. Ikke bare det, men han er også blitt valgt av menighetene til å reise sammen med oss og overbringe denne gaven. (...) Sammen med disse to sender vi enda en bror. (...) Han har stor tillit til dere, og derfor er han nå enda mer ivrig etter å ta fatt. Når det gjelder Titus, så husk at han er min medhjelper og medarbeider hos dere. De andre brødrene er menighetenes utsendinger, til ære for Kristus. Gi derfor menighetene et synlig bevis på deres kjærlighet til dem, og la dem få se at det er med rette vi har rost dere.”
Paulus skiller her mellom misjonærteamets folk og menighetenes pengeapostler. Sier dette noe om organiseringen? Ja, litt. Igjen et organisk opplegg med på kryss og tvers-politikk. Både menigheter kunne ta initiativ og omreisende team kunne ta initiativ. Men de kunne også ha fellesprosjekter. Det ser ikke ut til at Paulus var leder for en stor pyramide, for da ville han ikke ha skilt mellom de to typene apostler.
Det er påfallende at i et så viktig prosjekt, så hører vi ikke noe om eldsteråd/menighetsstyre. Antagelig fordi de eldste var opptatt med husmenigheter og enkeltmennesker, ikke styremøter.
ULEMPEN MED ELDSTESTYRE
I dagens menigheter er det som regel et eldsteråd/toppleder på toppen. Ulempen er at de organiske ideene blir bremset. Folk som deltar i menighetsliv tror at det meste må skje gjennom en virkegren i en menighet. Når en idé fødes, sendes den derfor til topplederen/eldsterådet. Det tar tid. Og folk som leter noen personer som kan delta i prosjektet, leter blant folk som allerede er opptatt med egne virkegrener.
Folk tror også at for å være misjonær, så må man være sendt fra en menighet. Dette er ikke noen regel i NT. Det er heller motsatt. Det er ikke slik at menigheter må drive med misjon. Menigheter handler mest om kristne samlinger der man kan bygge hverandre, ikke om misjon. Det er misjonærer og misjonærteam som driver med misjon. Men heller ikke dette er en regel. Det var heller ikke vanntette skott mellom misjonærer og menigheter. Fillipermenigheten sendte en misjonsarbeider til Paulus for å hjelpe ham. Og da Paulus og Barnabas skulle ut på en misjonsreise, står det at det var menigheten som sendte dem av gårde. En gruppe misjonærer kan altså dra på eget initiativ, eller de kan ha en menighet i ryggen.
Men i dag, fordi vi har menighetsstyrer, så tror folk at alt må gjennom disse styrene. Hvis noen ønsker å starte ferieleir med kristne rammer, så spør de menighetsstyret i den menigheten de selv er medlem av. Hvorfor det? NT viser ikke en slik holdning. De urkristne var så frie at det allmenne prestedømme var utløst. Den ene dagen var det noen apostler som startet pengeinnsamling, den andre dagen var det noen disipler som gjorde det samme. Men i ingen av tilfellene er eldsterådet involvert. For de eldste var hjemme og ryddet huset før det skulle være hussamling.
Kommentarer
Uff - det er da voldsomt til språkbruk for "bagateller"?
Og så skriver om seg selv hvor lovoppfyllende og uklanderlig han selv hadde vært. Men nå forkastet han alt dette som skrot og søppel av det mest ubrukelige og ødeleggende slag.
Jesus brukte jo også svært sterke uttrykk om de selvrettferdige skriftlærde.
Disse var folk som la byrder på folk, satte tunge betingelser etc. for frelsen. "Herren har satt velsignelsen for dem som er i menigheten og lyder embedene"
Og jeg tenker: "Hvem er dagens retttroende betingelsessettere - byrdepåleggerne - regel- og lovmakere?
Kan det være alle dem som forkynner embeder, menighet o.l.?
"Skal du leve i Guds velsignelse - skal menigheten lykkes så må embedene være i funksjon og du må lyde og underordne deg disse!"
Jeg har den sterkeste mistanke om at Paulus ville kalle dette vranglære - og han ville avvise læren om dette som "skrot og søppel" - og det vil produsere gjerninger som vil brenne opp - høy, halm og strå.
Dette er teorier og lærer som ødelegger Guds hellige tempel,ville han vel si?
Ja, mon ikke?
Og så ville han peke på Kristus som han gjør 1. Kor 3
Rett før jeg leste din post, fikk jeg disse uferdige og uavsluttede tankene:
En av forskjellene mellom den veletablerte Kirke og den forfulgte Kirke, er dynamikken. Den forfulgte Kirke har en informell dynamikk, som den veletablerte ikke har.
Husmenighetsbevegelsen forsøker å tilegne seg den samme informelle dynamikken, gjennom å skape en grasrotbevegelse hvor initiativet ikke ligger hos et lederskap på toppen av et hierarki, men hvor initiativet ligger hos vanlige mennesker, som ikke har ambisjoner om å være noe annet enn vanlige mennesker.
Den største hindringen for en slik utvikling er den ubibelske indoktrinering som kristne blir utsatt for når det gjelder pastor- og presteskapets betydning i menighetsfellesskapet. Skillet mellom såkalte "leg og lærd" blir stadig større i kristenheten. Husmenighetsbevegelsen utfordrer denne ubibelske læren.
Dette tar tid. Men det er satt i gang en bevegelse som ikke vil la seg stanse.
Du setter søkelyset på noe veldig viktig, - og vanskelig. Vi er opplært til at kritikk av lederskap og menighet er uåndelig og drevet av dømmesyke.
Når vi peker på ubibelsk lære og praksis i dagens menigheter, møtes vi av sterk fordømmelse fordi vi kritiserer og er ukjærlige.
Hvor går veien vår videre her? Bør vi dempe kritikken, eller bør den tvert imot forsterkes?
Her er en undervisning om forholdet misjon og menighet. Jeg har ikke lest den så nøye, men kanskje du vil sjekke den:
"Mission" and the House Church
Å legge fram argumenter med respekt for hvordan andre ser på saken, og være klar over at det å forandre syn ikke alltid er gjort på en dag.
Ydmykhet, være klar over at ingen har all kunnskap, heller ikke vi.
Og på samme måte som med å fortelle ikke-enda-kristne om Jesus, det er først og fremst DHÅ sin jobb å overbevise, vi forteller bare om det vi har sett, opplevd, forstått, blitt overbevist om.