BYGGE MENNESKER

Den norske kirke er klar over at kirkebygningene er relasjonsfiendtlige. Biskop Anne Lise Ådnøy uttalte nylig til Stavanger Aftenblad: "Det er lettere å bygge relasjoner i et egnet rom for kirkekaffe, framfor å klemme kaffe og kaker inn i kirkebenkene." Jeg har tidligere skrevet om relasjonsfiendtlig kirkeinteriør . Det er både interiøret og den strenge liturgien som begrenser kjærligheten og muligheten til å følge opp verdiene som de første kristne sto for. Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum holdt en tale under åpningen av kirkemøtet 2019 . Hun løftet frem hva som er bra med Den norske kirke i lokalsamfunnene, for eksempel eldretreff, men hun nevnte ikke hovedgudstjenestene eller liturgien. Kan det være fordi det er lite kjærlighet der? Kristin Gunleiksrud Raaum, leder av kirkerådet i Den Norske kirke. Liturgien kan med svak pedagogikk fortelle at Gud elsker oss. Men den gir ikke rom for at vi kan vise at vi elsker andre. "Be for hverand...

De første kristne pleide å møtes på en hverdag . Med noen få grep kan rammene for kristne samlinger endres svært mye. Og når rammene endres, kan mye skje. For 2000 år siden var søndagen en hverdag. Søndagen var den første dagen i uken. På 300-tallet bestemte så den romerske keiseren Konstantin at søndagen skulle bli fridag. Han bygde også de første pompøse kirkene. Med det ble rammene for kristne samlinger endret, Konstantin bidro dermed til å endre den kristne kulturen. Opprinnelig møttes de kristne i hjemmene – på en hverdag. I dag møtes kristne i en utsmykket kirke – på en fridag. I seg selv er det ikke noe galt i å bruke fridagen til å møtes. Det er heller ikke noe galt i å spleise på en fellesbygning. Men med mange slike endringer er det fare for at man til slutt har endt opp med  rammer som ikke godt nok legger til rette for de oppfordringene som de første kristne kom med. Kristendommen springer ut fra jødedommen. I skapelsesberetningen står det at Gud hvilte på den sy...

Under alteret i katolske kirker har man ofte plassert rester fra døde, kristne personer . Disse personene er gjerne kjent i mange land for di de var martyrer eller har gjorde en stor innsats. Har man ikke knoklene, bruker man rester fra klærne deres eller gjenstander som de har vært i berøring av. Hvorfor har man en slik skikk? Først noen videoer: Her er tusen år gamle beinrester inne i et reisealter:   Her legges det relikvie under alteret i en katolsk kirke: Her skal restene fra en biskop fra 500-tallet legges under alteret i en ortodoks kirke: Her forklarer en katolsk prest forskjellen på førsteklasses relikvie og tredjeklasses relikvie:   Et skille m ellom levende og døde Bibelen sier ikke at man skal bygge kirker eller være spesielt opptatt av døde. Det står heller motsatt. Går vi til Det gamle testamentet, den gangen da man hadde prester og et tempel, står det at man skulle holde seg borte fra tempelet en stund etter at man har begravet noe...

Jeg kritiserer gjerne rare vedtak fra gamle kirkemøter, men jeg liker ikke når folk bare finner på ting for å kritisere, eller når de ikke løfter en finger for å sjekke fakta. Man vedtok ikke på kirkemøtet i Nikea at kvinner har sjel.

I dag er det 1700 år siden keiser Konstantin seiret over hæren til Maxentius ved Milvian bro. Dette skjedde altså 28. oktober 312. Hadde ikke Konstantin vunnet sin krig, hadde vi antagelig ikke hatt kirkebygninger, prester, biskopdrakter, prosesjoner, kirkekor og kirkegårder, men den kristne kulturarv ville ha vært hjemmemenigheter, vennemiddager og ikke-hierarki. Alle som er interessert i menighetsliv, bør sette seg inn i Konstantins påvirkning. Saken er at keiseren hadde en drøm om natten, han trodde at den kristne guden skulle hjelpe ham til seier. Derfor satte han bokstavene C og R på sine soldaters skjold, bokstavene er de to første i Kristus-navnet. Og han vant. Men var det virkelig Gud som gav ham denne drømmen? Og hva er egentlig sannsynligheten for å vinne når to keisere slåss mot hverandre med hver sin hær, kanskje det er omtent 50 prosent sjanse uansett? Moren til Konstantin het Helena og var kristen, han sette henne høyt. Det kan ha vært noe fra henne som ga ham drømmen, ...

MYRDET NABOKEISEREN OG ARRANGERTE KIRKEMØTE: Keiser Konstantin (til venstre) regjerte i vest. Han henrettet keiseren i øst, Licinius (til høyre). Samme år arrangerte han et kirkemøte som endte i en en del vedtak som strider mot Bibelen. Likevel er det mange kristne som mener kirkemøtet i Nikea er teologisk bindende for dem. Etter at keiser Konstantin på 300-tallet gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket, ble det samtidig teologisk uro over alt. Tidligere ble de kristne angrepet utenfra, nå skjedde angrepene innenfra, dette forteller brev fra samtiden.  Keiseren ville ha ro i riket og innkalte 1800 biskoper til et møte og lovte å betale for både reise og opphold. Omkring 300 av biskopene valgte å komme, de aller fleste holdt seg altså hjemme. Jeg snakker om det kjente kirkemøtet i Nikea i år 325. Det er fem ulike kilder med rapporter fra møtet, de var øyenvitner. I tillegg fins det åtte kilder fra generasjonen etterpå. Ingen av kildene forteller nøyaktig hv...

Mange henviser til Tradisjonen for å finne hva som er kristne verdier og tro. Men begrepet Tradisjonen er diffust. Noen ganger tenker man på kirkemøtene, andre ganger på hva brevene som oldbiskopene skrev. Har tradisjonstilhengerne en definisjon på begrepet? Det ene dagen er Tradisjonen lik Den hellig ånd. Den neste dagen er Tradisjonen lik Kirken med stor k. Den ene kvelden er Tradisjonen lik den ortodokse tradisjonen. Den andre kvelden er Tradisjonen lik den katolske tradisjonen. Allerede i år 155 ble Tradisjonen delt i to løp da man kranglet om hvilken dag man skulle ha påske. Kirkemøtet i år 325 forsøkte så å få samling rundt den påsketradisjonen som man i vest hadde. Flertallet gikk inn for dette, men et mindretall holdt på tradisjonen i øst, dermed forble Tradisjonen delt. Et spørsmål er altså: Hvilken tradisjon snakker man om når man bruker begrepet Tradisjonen? Og hva med dem som ikke kranglet? Er ikke de med i Tradisjonen? Hvordan defineres de i tilfelle ut? Hvilke prinsipper ...

Enten har man Skriften alene som prinsipp eller så legger man vekt også på Tradisjonen . Et vanlig argument fra tradisjonstilhengerne er at NT ble til i Tradisjonen. Hvis vi setter strek over Tradisjonen, må vi derfor sette strek over NT, er påstanden. Dermed legger de opp til at alle biskopbeslutninger på kirkemøter gjennom historien er like viktige som NT, for eksempel forbudet mot å knele under gudstjenester (Nikea år 325). Men hva mener man egentlig med ordet Tradisjonen? Mener man kirkehistorien, altså rett og slett hva som skjedde? Eller tenker man på hva alle kristne mente den gangen? Eller er det snakk om hva biskoper bestemte? Den hellige ånd? Kirkemøter? Flertallet av biskoper i verden, eller kanskje mindretallet? Hvis man mener at Tradisjonen er det samme som det allmenne prestedømme, så er jeg enig i at Tradisjonen satte sammen NT. Men da er konklusjonen at det allmenne prestedømme er en høyere autoritet enn en samling katolske biskoper som kastet ut flere bøker fra bibele...

NIKEA ÅR 325: De aller fleste biskopene møtte ikke opp til det kjente kirkemøtet i Nikea i 325. Det bør være lov å stille spørsmål om hvilken tyngde dette møtet skal ha som teologisk rettesnor. Keiser Konstantin i Romerriket ville ha ro i riket. Slik sto han sterkere når han ville erobre nye land. Derfor ville han få slutt på en teologisk debatt som hadde dukket opp. En kar som het Arius hadde kommet med noen teologiske synspunkter som hadde blitt til en diskusjon som hadde spredd seg fra by til by. Jeg vet ikke hvor mange biskoper det fantes i verden den gangen, men keiseren innkalte i hvert fall 1800 av dem til et møte for å sette en strek for den teologiske debatten. Et sted mellom 250 og 318 biskoper møtte opp (enkelte mener helt ned i 180). Med andre ord: 80-90 % av biskopene holdt seg hjemme! Det må man si var et dårlig oppmøte når keiseren til og med lovte å betale både for reisen og oppholdet. Hvilket signal gir det elendige oppmøtet? Mente flesteparten av biskopene at møtet i...

Quartodecimanism - det er det vanskeligste ordet jeg har vært borte i denne uken. I år 155 diskuterte grupper av kristne hvilke skikker som var riktige å følge i påskefeiringen. Tradisjonen tilbake til apostlene var allerede delt i to løp. Debatten handlet om når fasten skulle slutte slik at man kunne starte med Herrens måltid (nattverden) i påsken. Skulle man bruke en fast dato, slik de kristne i øst gjorde, og dermed feire påske kanskje midt i uken? Eller skulle man bruke den nærmeste søndagen etter den faste datoen, slik de kristne i vest gjorde? Begge gruppene mente de hadde røtter i sin tradisjon tilbake til apostlene. Diskusjonen i år 155, mellom biskopen i Smyrna (Polykarp) og biskopen i Roma (Aniketus), endte ikke i enighet, men man gikk i det minste i fra hverandre i fred. Men så dukket debatten opp igjen i år 196. Da ble det brudd og biskopen i Roma (Viktor 1) utestengte biskopen i Efesus (Polykrates) fordi efesusbiskopen holdt seg til datoskikken og ikke søndagsskikken. På k...