Relikvier: Hvorfor har katedraler og kirker døde mennesker under alteret?

Under alteret i katolske kirker har man ofte plassert rester fra døde, kristne personer. Disse personene er gjerne kjent i mange land fordi de var martyrer eller har gjorde en stor innsats. Har man ikke knoklene, bruker man rester fra klærne deres eller gjenstander som de har vært i berøring av. Hvorfor har man en slik skikk?

Først noen videoer:

Her er tusen år gamle beinrester inne i et reisealter:

 

Her legges det relikvie under alteret i en katolsk kirke:

Her skal restene fra en biskop fra 500-tallet legges under alteret i en ortodoks kirke:

Her forklarer en katolsk prest forskjellen på førsteklasses relikvie og tredjeklasses relikvie:

 

Et skille mellom levende og døde

Bibelen sier ikke at man skal bygge kirker eller være spesielt opptatt av døde. Det står heller motsatt. Går vi til Det gamle testamentet, den gangen da man hadde prester og et tempel, står det at man skulle holde seg borte fra tempelet en stund etter at man har begravet noen. Man satte altså opprinnelig et skille mellom døde og levende.

Hvorfor har man denne skikken med relikvier?

Skikken med alterrelikvier oppsto flere hundre år etter de første kristne. De første kristne hadde hverken kirker, altere eller prester, men de møttes i hjemmene til middag, de fulgte kulturen på stedet og begravde sine kjære utenfor bymurene. 

I de første århundrene ble kristne mange steder forfulgt av den romerske statsmakten. Polycarp var en kristen mann som døde i år 155 som martyr, han ble brent levende på et bål. Noen andre kristne samlet sammen restene etter ham. Litt løst oversatt står det i en tekst fra den tiden:  

"Senere samlet vi sammen hans ben som er mer verdifulle enn juveler og gull. Vi la dem på et passende sted slik at vi kan minnes hans martyrdom samt alle andre som det samme har skjedd med. Dette kan også forberede andre som det kan skje det samme med."

Pilegrimer ville senere gjerne besøke gravene til de mest kjente martyrene, derfor satte man opp minnesmerker ved gravene slik at folk kunne finne frem til riktig plass. Enda senere bygde man kirker oppå minnesmerkene, dermed fikk man kirker bygd oppå døde mennesker.

Katakombene i Roma

I Roma hadde man underjordiske ganger hvor man la de døde i hyller i veggene. Myndighetene kjente til disse katakombene og hadde godkjent dem som gravplasser. Kristne måtte holde samlinger i det skjulte på grunn av forfølgelser, derfor møttes de i katakombene. Noen mener at deler av skikken med både døde og levende på samme sted kan stamme fra denne tiden.

Påbud med alter og relikvier

Moren til keiser Konstantin var kristen. Tidlig på 300-tallet reiste hun til Jerusalem for å bygge kirker på viktige plasser fra Jesu historie. Hun mente at hun fant korset etter Jesus, det delte hun i to. Den ene halvparten ble igjen i Jerusalem, den andre halvparten sendte hun hjem til sønnen.

Både Hieronymus (340-420) og Augustin (354-430) nevner relikvier som noe positivt. Hieronymus var den første som oversatte Bibelen til latin. Augustin var en viktig teolog.

I det andre kirkemøtet i Nikea i år 787 bestemte man at alle kirker måtte ha et alter der relikvier etter helgener var bygget inn. Det skulle være en firkantet fordyping i alteret og så en plate oppå. Kirkemøtet bestemte også at biskoper som ikke fulgte denne bestemmelsen, skulle få sparken.

Dette er fremdeles regelen blant katolikker og ortodokse. Vel, etter 1000 år har katolikkene blitt rundere i kantene, de sa i 1969 at det ikke lenger er et absolutt krav med alterrelikvier, men at det er ønskelig.

Aller først holdt det med ett relikvie, så måtte man ha fem, nå holder det med ett. Blant katolikker skal det helst være rester av knokler fra den helgenen som kirken er viet til.

Da relikvieskikken ble til, tenkte man at Guds kraft som hadde bodd i personen som var død, var tilstede i den døde kroppen. Man kunne derfor rent fysisk sørge for at Guds kraft var tilstede i kirken ved å ha relikvier til stede i kirken. Ved alvorlige konflikter kunne biskopen noen ganger true med å fjerne relikviene. 

Hadde en kirke relikvier etter ekstra kjente helgener, resulterte det i økt besøk og mer status. Knoklene etter helgener ble kuttet opp i små biter og spredd til mange kirker.

Begravelser under kirkelig kontroll

Ikke alle kristne har fulgt de organiserte kirkenes ulike påfunn. Antagelig har det i to tusen år hele tiden vært kristne grupper som har samlet seg i hjemmene slik de første kristne hadde som skikk, uten å bruke altere, prestedrakter og lignende.

Men svært mange kristne har gjennom århundrene måttet følge de hierarkiske kirkenes bestemmelser fordi man ikke har visst bedre eller fordi kirkene har hatt makten.

Fra omkring 600-tallet var begravelser i Europa stort sett underlagt kirkelig kontroll. Ofte brukte man massegraver. Der lå de døde til det var bare skjeletter tilbake, så ble disse flyttet inn i muren rundt kirkegården eller ned i kjelleren under kirken.

Teologiske argumenter for relikvier

Finnes det bibelske argumenter for skikken med å ha helgener under eller inni alteret?
 
I Det gamle testamentet i Bibelen ser man at man hadde prester og altere, det var fordi Guds ånd ennå ikke var blitt spredd til alle, man måtte inntil videre ha et opplegg som minnet folket om syndene. 

Etter at Jesus ble korsfestet og sto opp igjen, ble Guds ånd spredd, slik apostelen Peter forklarer på pinsedag (Apg 2:17). Det er derfor ikke behov for særskilte prester og altere mer, Bibelen sier at alle kristne er prester (1. Pet 2:9).

De første kristne, altså de vi kan lese om i BIbelen, møttes som sagt rundt middagsbordet i hjemmene. Under middagen kunne man ta brød og vin fra maten, slik Jesus hadde gjort tidligere da han innstiftet minnesmåltidet i påsken da han ble korsfestet. Moderne kirker har fjernet middagen og erstattet middagsbordet med et alter, de har flyttet venneflokken inn i en religiøs bygning. 

Alteret ble altså gjeninnført av den organiserte kirke etter flere hundre år uten bruk av altere.

Går vi så til Johannes Åpenbaring som du finner helt til slutt i Bibelen, kan du lese profetier. Teksten inneholder mye symbolikk som må tolkes. Jesus blir for eksempel flere steder i Bibelen kalt et lam, et offerlam. Han var helt uten synd, og ofret seg for andres synd.

I Det gamle testamentet i Bibelen ofret man lam. Det var prester som sto for dette og de brukte altere. Etter at Jesus ofret seg, er det altså meningen at vi skal slutte med ofringer, seremoniprester og altere. Man har gått fra en gammel ordning til en ny ordning, slik det står i Hebreerbrevet i Bibelen.

I Johannes Åpenbaring brukes ordet alter i overført betydning på samme måte som man bruker ordet lam i overført betydning om Jesus.

Johannes skriver:

«Da Lammet brøt det femte seglet, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd.»

Denne bibelteksten brukes av enkelte katolikker til å forvare at man har skjelettbiter under alteret i kirken. Men det står ikke noe om skjelettbiter i den bibelteksten, det står om sjelene. Og sjelene er neppe ment i overført betydning. 

Lam er symbol for Jesus, alter er symbol for kristne som har blitt drept for sin tro, mens sjeler er sjeler og vitnesbyrd er vitnesbyrd. Det er lite trolig at sjeler er et symbol for knokler. Jesus ofret seg ikke for noen knokler, for Bibelen sier at man skal få en ny kropp når Jesus kommer tilbake. Jesus ofret seg derimot for sjelene.

Ordet alter i teksten til Johannes kan alternativt være et symbol for Jesus (offerlammet) som lot seg ofre, altså et symbol for selve gjerningen. Så er sjelene til martyrene reddet på grunn av gjerningen. 

De første kristne hadde som sagt hverken kirker, prester eller altere, derfor er det lite sannsynlig at denne teksten er en oppfordirng til at kristne skal putte døde mennesker inn i altere.

Romerbrevet 6:9-10 og Hebreerbrevet 7:27 sier at Jesus har ofret seg én gang for alle, derfor er det også teologisk misvisende å ha et nattverdalter inne i kirken og indikere at Jesus må ofres på nytt og på nytt under nattverden.

Nattverden skal minne oss om Jesus (Luk 22:19), den skal ikke minne oss om andre. De første kristne stablet neppe knokler under middagsbordet for å ære og minnes de døde.

Positive til kropp

Det skal nevnes at med kristentroen fikk man et mer positivt syn på kropper generelt. Gnostisklignende grupper mente at materien var ond og kun tankene og ideene, eller det åndelige, var av det gode, man så altså ned på alt som var av kropp. Den kristne ideen om at Gud ble menneske (kropp), var forkastelig, mente man.

Men de kristne så på kroppen som et hellig tempel. Man forventet også, og det gjør man også i dag, at alle døde skal få en ny kropp når Jesus kommer tilbake. Så kropp er helt ok. Og man kan gjerne bruke kroppen i Guds tjeneste. Har man helse til det, skal man for eksempel hjelpe fattige.

Paulus skriver: «Så formaner jeg dere da ved Guds barmhjertighet, søsken, til å bringe deres kropper frem for Gud som levende og hellige offer til Guds velbehag, dette er en riktig tilbedelse.» (Se varianter av oversettelser her.)

Jeg tolker dette som at som kristen eier man ikke lenger sitt eget liv, men man skal inn i konkret tjeneste for Gud. Å tro er ikke bare noen åndelige øvelser eller en idé om et verdensbilde.

De offisielle norske katolske nettsidene mener derimot at Paulus sier her at kristne skal bli martyrer: 

«Paulus sier altså at selve det å overgi eller ofre kroppen til Gud, er den riktige gudstjenesten, den beste liturgien. Martyriet, og dermed relikviene, har altså med liturgi og eukaristi å gjøre.»

Slik er det med mange bibeltekster, de kan tolkes. For min del synes jeg det i tilfelle er en merkelig oppfordring å formane folk til å løpe til statsmakten og be om å bli slaktet ned. Eller at man eventuelt skal slakte hverandre inne i en kirke.

Skikken med relikvier inne i altere kom sent i gang

Katolikkene sier at man skal ære relikviene, men ikke tilbe dem. De skriver også at det var først på 300-tallet og 400-tallet at man begynte å streve etter «å synliggjøre båndet mellom relikvier og eukaristien ved å plassere relikvier i alteret eller alteret ved relikviene.»

Relikvier i Norge

Også i Norge finnes det relikvier. Etter tradisjonen ligger Olav den hellige under høyalteret i Nidarosdomen, han døde i år 1030. Liket ble de første årene flyttet hit og dit til ulike kirker i naboaget i Trondheim.

Opp gjennom historien har man fra kirkene sør i Europa delt opp skjelettene og klærne til helgener og sendt biter til kirker i øst og vest. Noe kom også nordover til oss. Det første relikviet fra sør som ble gitt til Norge, ankom år 1111. Sigurd I Magnusson kom hjem fra Jerusalem som Sigurd Jorsalfar. Han fikk en bit av Jesu kors som gave fra kong Balduin i Jerusalem.

Jorsalfare plasserte relikviet i den daværende norske byen Konghelle nord for Göteborg. Planen var å plassere relikviet i Nidaros. Etter dette kom det mange relikvier til Norge opp gjennom århundrene.

Relikviene ble båret i prosesjon på kirkelige festdager, det gjøres fremdeles enkelte steder. Prosesjon er en arv etter keiser Konstantin på 300-tallet. Han lot kristne låne rettssaler til å holde samlinger. I romerske rettssaler var det vanlig med både kor, uniformer og prosesjoner.

Er du ute etter den originale kristendommen, må du holde deg til hva Bibelen sier om de første kristne og ikke følge påfunnene til en del kristne på 300- og 400-tallet.