BYGGE MENNESKER

En Hillsong-pastor sa det slik i en preken: "Hver del av vårt liv der vi ikke vil ha lederskap, det er et opprør mot Gud."  Dette er teologisk hersketeknikk, det er jo ingen kristne som ønsker å gjøre opprør mot Gud. Dermed må medlemmene i Hillsong tro at de må gjøre det pastoren sier og at pastoren alltid har rett.  Paulus skriver derimot at kristne skal undervise og rettlede hverandre og at hele menigheten sammen skal vurdere profetisk tale. Hillsong-pastoren sa også dette: «Gud vil aldri noensinne arbeide gjennom noen ledere som ikke vil bli ledet.»  De to uttalelsene danner til sammen grunnlaget for en global lederpyramide. For alle medlemmer må ha en leder. Og alle ledere må ha en leder. Hillsong er en organisasjon som har satset på scenebaserte gudstjenester. 10 kirker i Norge har meldt seg inn i organisasjonen som har hovedkontor i Australia. Samtidig er de 10 kirkene medlem av den norske pinsebevegelsen – så langt jeg forstår. De norske Hillsong-kirkene

Scenekirker betyr lite tid til samtaler og mye tid til monologer. Hillsong er en scenekirke i Australia som en del kristne i Norge ser opp til og som de hermer etter. Noen synes Hillsong er så fantastisk at de til og med melder den lokale norske kirken inn i Hillsongs organisasjon – som om vi ikke klarer å tenke selv her i Norge. Å snakke sammen er helt nødvendig hvis man skal makte å følge opp oppfordringene som NT kommer med. Vi skal for eksempel be for hverandre og undervise hverandre. Samtale bør derfor være et naturlig element når kristne møtes. Hvor mye samtale er det i en Hillsong-gudstjeneste? Jeg tok for meg dette opptaket fra 14. juli 2018: Etter 24 minutter blir publikum oppfordret til å hilse på seks personer som sitter rundt dem. Brian Houston, som har tittelen "Global Senior Pastor", gir folk 20 sekunder til å håndhilse på seks personer, det blir 3,3 sekunder på hver. Hvor lite samtale det er, uttrykkes i denne figuren: Ser du figuren på en liten s

Spørsmålet er dårlig. Men det var dette spørsmålet som ble drøftet i en paneldebatt på scenen i Sarons Dal tidligere denne uken  (onsdag, 18. juli 2018):  «Er kristenheten for opplevelsesfokusert og trendy? Skal vi fokusere mer på kirkefedrene og det de representerer?»  Det er altså to spørsmål, jeg svarer ja på det første og nei på det andre. Jeg mener begge løsningene er feil vei å gå. Innledere var Bjørn Olav Hansen og Arnfinn Clementsen. I panelet satt også Åge Åleskjær og Kai Johansen. I karismatiske kirker ligner gudstjenestene show. Man har lyskastere, band og personer som jager opp stemningen. Bjørn Olav Hansen går derimot inn for å roe det ned med kontemplasjon og tidebønner – blant annet. Clementsen sa at mange kirker i dag kommer til å forsvinne fordi man ikke våger å satse på ny musikk og ny lovsang. I årevis har vi hørt nettopp slike uttalelser. Ideen om å være moderne virker i grunnen gammeldags nå. Hansen har en bredere radar. Han forklarte at kirkefedrene ikke ha

Jeg blir ikke begeistret når menigheter organiserer seg på samme måte som bedrifter, for da kan markedskrefter, karriere og streik få innpass, det er forhold som man ikke ønsker i en familie. Bildet over: Pressefoto fra Den norske kirke – kirkemøtet i 2018. Fotografens navn er ikke oppgitt. Bildet under: Fra Presteforeningens nettsider. De første kristne møttes som venner i hjemmene rundt en middag, det ga rom for andre verdier og idealer enn når en menighet drives av profesjonelle slik som i dag. Men hva med penger, den gangen og nå? Betyr det at penger er noe som vi bør unngå blant kristne? Nei, slett ikke. Men man må holde fast på de opprinnelige verdiene. De første kristne møttes uten religiøst hierarki. Man bryter med verdiene hvis man betaler en av vennene til å være sjef over de andre. Men man bryter ikke med verdiene ved å gi pengegaver til fattige eller til misjonærer. Er det kun misjonærer som kan få gaver? Paulus skriver at misjonærer gjerne kan leve av gaver fra an

Gjennom kirkehistorien har det vært mange rare skikker. Noen har forsvunnet med årene, likevel kan vi se rester av dem her og der. I en gammel kirke i London oppdaget jeg to trekasser på hver side ved alteret. Hva i all verden var det for noe? Kirken er daglig i bruk samtidig som den er et slags museum for turister som vil høre mer om tempelriddere og Magna Carta. Jeg spurte billettselgeren hva kassene ble brukt til. Hun svarte at de ikke var i bruk mer nå, men at det tidligere var vanlig at prestene satt i hver sin kasse. Vel, hun sa ikke kasse, men "inside them" eller noe sånt. I denne kirken har det lenge vært vanlig å ha to prester samtidig. Jeg traff en av dem utenfor, en hyggelig og vennlig kar, han fortalte at de fremdeles var to prester i kirken og at de arbeidet annenhver gang. I gamle dager hadde kirkens to prester altså hver sin trekasse å sitte i under gudstjenesten, hvis de ikke prekte. Hva var poenget med kassene? Det spurte jeg ikke om. Hvorfor var ikke et par

I British Museum i London finner du mange gjenstander som kan knyttes til fortellingene i Bibelen. I sommer var jeg i London noen dager og det passet å ta en tur innom museet.  Jeg traff uheldigvis dagen da samtlige turister og skoleklasser skulle gjøre akkurat det samme som meg.  Kort sagt var det stinn brakke og et svært høyt støynivå. Her er noen tips: Dra i lavsesong Ta med øreplugger Kjøp bok i museet den ene dagen og sjekk gjenstandene en annen dag Gå to personer i lag, da kan den ene søke opp bibelreferanser mens den andre finner gjenstandene Jeg kjøpte boken "Trough The British Museum with the Bible" som har 130 sider. Det ble for mye å lese i alt bråket. Jeg burde ha lest på hotellet, valgt ut noen gjenstander og heller gått tilbake en annen dag. Eller bestilt en slik bok i posten i god tid før avreise. Når boken sier "Gå inn i rom 50 og snu deg til venstre, der ser du..." så hendte det at British Museum hadde flyttet den gjenstand

Ord påvirker oss på samme måte som for eksempel interiøret i kirken. Når du vokser opp med kirkebenker, da tror du at kirkebenker er normalen og et ideal. Du blir opplært til at normalen er: man ikke skal snakke sammen når man samles dine tanker teller ikke kjærlighet er ikke viktig Skikkene endres sakte i kirker. Over tid kan forandringen være stor. Hadde en pinsevenn fra 1950-tallet hoppet inn i en tidsmaskin og blitt med på en gudstjeneste nå i 2018, ville vedkommende ha fått sjokk av lydnivået.  Hver lille endring har kanskje ingen stor debatt bak seg. Eller: Enkelte endringer blir debattert, men man godtar likevel endringen fordi det er snakk om kun én mindre endring hver gang.  Til slutt har det vært så mange endringer at man må ta i bruk nye ord for best å forklare de nye skikkene og omgivelsene. Når en ny generasjon vokser opp, er de nye ordene blitt normalen. Dermed påvirker også de nye ordene menigheten, man tar det for gitt at "normalen" er sli

Sekter kan finne på å si slikt:  Hvis du ikke blir medlem av kirken vår, kommer Gud til å straffe deg med sykdom.  Du må kutte all kontakt med familien din.  Hender det at du har mareritt? Det kan bety at du er blitt misbrukt av foreldrene dine.  Man tenker kanskje at slike forhold bare kan eksistere i mindre miljøer, ikke i store kirker som er profesjonelle og som har 9000 besøkende hver uke. Men foreldrene til en ung kvinne i starten av tyveårene forteller i en podkast at det var slik datteren ble fanget av den store kirken Bethel Church i Redding i California hvor Bill Johnson er sjef.  (Foto: Doctorg/Natebailey/Wikipedia.) I podkasten forteller de kristne foreldrene Dirk Miller og Joan Miller at datteren begynte å oppføre seg robotaktig og at hun droppet videre utdannelse etter at hun flyttet for å bli medlem av kirken. Foreldrene tok derfor kontakt med kirken. Men for å få lov til å snakke med lederskapet, måtte foreldrene i tilfelle først gjennom samme type rådgiv