Og prestene kan sitte i hver sin trekasse

Gjennom kirkehistorien har det vært mange rare skikker. Noen har forsvunnet med årene, likevel kan vi se rester av dem her og der. I en gammel kirke i London oppdaget jeg to trekasser på hver side ved alteret. Hva i all verden var det for noe?

Kirken er daglig i bruk samtidig som den er et slags museum for turister som vil høre mer om tempelriddere og Magna Carta.

Jeg spurte billettselgeren hva kassene ble brukt til. Hun svarte at de ikke var i bruk mer nå, men at det tidligere var vanlig at prestene satt i hver sin kasse. Vel, hun sa ikke kasse, men "inside them" eller noe sånt.

I denne kirken har det lenge vært vanlig å ha to prester samtidig. Jeg traff en av dem utenfor, en hyggelig og vennlig kar, han fortalte at de fremdeles var to prester i kirken og at de arbeidet annenhver gang. I gamle dager hadde kirkens to prester altså hver sin trekasse å sitte i under gudstjenesten, hvis de ikke prekte.

Hva var poenget med kassene? Det spurte jeg ikke om. Hvorfor var ikke et par stoler bra nok? Hva slags beskyttelse skulle kasseveggene gi?

Bilettselgeren forklarte at nå for tiden satt prestene på en annen forhøyning mer midt i lokalet, og ikke inne i kassene fremme ved alteret. Jeg gikk for å se på dagens sitteplasser for prestene og det viste seg å være kasser, det også.



Er prestene redd for kroppskontakt? Er det derfor det er vegger rundt dem? Det er ikke lett å forstå om det kan finnes noen praktisk nytte. Symbolikken er vel at prestene liksom er viktigere enn de andre.

Hva ville Akvillas ha sagt?

Hadde man tatt med seg disse prestekassene og reist i tidsmaskin tilbake til de første kristne, tror jeg folk hadde ristet på hodet av slike påfunn.

De første kristne hadde hverken prester eller kirker, men møttes i hjemmene. Paulus kaller slike grupper for ekklesia, det som senere ble forvrengt til ordet "kirke".

Tenk deg at du er på besøk hjemme hos Akvillas og Priska, så er det en av vennene til Akvillas som kommer inn døren med masse planker på skulderen, nestemann kommer med en sag og diverse andre verktøy. Så setter de i gang å sage og snekre.

Akvillas står på kjøkkenet og skjærer opp grønnsaker til kveldens middag med de kristne vennene. Forfjamset kommer han ut fra kjøkkenet og spør: "Hva er dette for noe bråk? Hva all verden er det dere holder på?" De svarer: "Ehh.. vi tenkte vi skulle bygge en bås som du kan sitte i. Vi skal lage en til Priska også. Dere er jo vertene våre." Akvillas svarer sjokkert: "Skal jeg sitte i en trekasse?! Har dere gått fra vettet? Hvordan skal jeg kunne spise middag med dere da? Se å få den plankehaugen ut av stua vår!" Så går han inn på kjøkkenet igjen og himler med øynene mot Priska. Hjelpe og trøste for en start på en kveld med menigheten.

Tempelriddere og Da Vinci Koden
Kirken som det er bilder av over, heter Temple Church. På veggene kan du lese plakater om tempelriddere som bygde kirken. Bygningen er blitt utvidet flere ganger. Den opprinnelige kirken var formet som en sirkel, på slutten av 1100-tallet. Det finnes bare fire sirkelformede kirker i England nå. Man er ikke helt sikre på hvor ordet kirke kommer fra, men en teori er at det stammer fra ordet sirkel.

Ikke-kristne religiøse samlingsplasser var i gamle tider ofte formet som en sirkel. Så kalte man plassen rett og slett en sirkel. Når kristne overtok plassene eller lagde sine egne fellesbygninger, overtok man navnet sirkel, dermed fikk vi ordet kirke.

De aller første kristne brukte derimot ikke ordet kirke, men ordet ekklesia som betyr noe sånt som forsamling. Ekklesia handler om menneskene, kirke handler om en religiøs plass.

Temple Church er også kjent fra romanen til Dan Brown: "The Da Vinci Code", derfor er det en del turister som oppsøker kirken av den grunn. Jeg har ikke lest boken, men har lest artikler og bøker som kritiserer bokens historiske faktafeil.

Vennligst ikke ring med kirkeklokkene
Går du oppover steintrappen inne i Temple Church, vil du se et tau som henger langs veggen. Drar man i tauet, settes kirkeklokkene i bevegelse.



De første kristne hadde ikke kirker, derfor hadde de heller ikke kirkeklokker. Men på 400-tallet fant Paulinus of Nola på å ringe med klokker når samlingen skulle starte. Så spredte den skikken seg etter hvert til de fleste menighetene. Høylytt klokkeringing kunne ha en praktisk nytte da folk ikke hadde mobiltelefoner med alarm som kunne varsle at samlingen starter.

Selv om kirkeklokker i utgangspunktet er en ganske nøytral skikk for menigheten, klokkene skal bare hjelpe medlemmene med klokkeslettet, er kirkeklokker også et tegn på at medlemmene har mistet kontakten med hverandre og at man skal følge et strengt program. 

Paulus beskriver ganske andre samlinger, han oppfordrer folk til å vente på hverandre før man begynner å spise middag sammen. Indirekte forstår man da at enten hadde ikke samlingen et strengt tidspunkt eller så hadde ikke alle medlemmene sjanse til å møte opp til tidspunktet. De første menighetene besto av både rike, fattige og slaver. Noen måtte jobbe på åkrene hele dagen og kom sent til samlingen. De rike som kunne komme tidligere, fikk heller ta seg en brødskive hjemme før de dro, slik ville det være lettere for dem å vente med å spise middag til alle var kommet.  

Eller sagt på en annen måte: Opprinnelig var antagelig tidspunktet romslig, man visste bare at man skulle møtes hjemme hos for eksempel Priska og Akvillas på kvelden. De som inviterte og som åpnet sine hjem, slik som Priska og Akvillas, oppførte seg slik venner gjør. Gjennom generasjonene ble slike verter stadig mer sjefete, de satte et bestemt tidspunkt og et bestemt program, vi fikk kirker med prester og liturgi. 

Biskopens seremoniteltRollen som vert i sitt eget hjem ble i løpet 300 år forvandlet til en opphøyd religiøs tjeneste der biskoper bar uniformer. I antikken var det vanlig at viktige personer eller ting ble adskilt fra folket med gardiner. Da keiser Konstantin 300 år etter de første kristne begynte å bygge storslåtte kirker, satte man derfor opp et telt inne i kirken. Der skulle biskopen stå under gudstjenesten!

De første kristne hadde ikke alter, men i de senere kirkene hadde man alter. Teltet inne i kirken, et såkalt ciborium, ble plassert over alteret. 

300 år tidligere finner vi altså Akvillas i NT, han levde av å lage telt. I bakgården hadde han kanskje verksted. Se for deg at Akvillas nettopp har bedt vennene ta med seg plankehaugen ut av stua, og så kommer de inn igjen med et av teltene som han hadde liggende på en hylle i bakgården. Akvillas blir oppgitt: "Hva er det nå da?!" De svarer alvorlig: "Ehh.. vi tenkte at vi skulle slå opp teltet her inne slik at du kunne stå inne i det." Akvillas svarer: "Hva er det med dere i kveld? Jeg skal aldeles ikke stå inne i et telt, vi har jo allerede tak over hodet. Det teltet der er solgt til en som heter Johannes nede i gaten her, han skal hente det i morgen. Kan dere pakke det pent sammen igjen?"

Atter en gang går han ut til Priska på kjøkkenet. Han rister på hodet og rører to ganger i gryta. Så begynner han å humre og le. Priska blunker til ham, hun har forstått det for lenge siden. Akvillas skjønner plutselig at vennene bare tøyser med ham. Han går ut i stuen igjen og ser vennene ligge på gulvet i lattekrampe. 

Dessverre ble spøken alvor noen hundre år senere.

De første alterteltene kunne ha flotte marmorsøyler og påkostede broderier. Antagelig kunne man se biskopen noen ganger under liturgien, andre ganger trakk han for gardinene og man kunne bare høre biskopen. Man mener at keiser Konstantins første kirke hadde et slikt altertelt.

Hadde husvertene Priska og Akvillas fra NT reist med tidsmaskin og møtt opp til gudstjeneste i Konstantins kirke, ville de kanskje ha trodd det var snakk om en annen religion.

I en del gamle kirker i dag kan man bare se rester av gardinene som nå er krympet til et pyntebånd, noen dusker eller et tak over alteret. 

I St. Paul katedralen i London kan du ta en kikk over alteret, der ser du dusker henge ned fra et slags indre tak, det er restene etter den rare ideen om at prest eller biskop skulle stå inne i et telt. Katedralen ble bygget på slutten av 1600-tallet, men fremdeles hadde man skikken der alteret skulle være overbygd. Du kan se både solide søyler og et tak.



Det er stor avstand mellom skikkene til de første kristne og hva man finner i kirker i dag. Noen av de rare påfunnene er kanskje ikke så farlige. Men mange av dem er med på å stenge for de verdiene som de første kristne sto for.

Når du går inn i en kirke, og er ukjent med den kristne troen, vil du kanskje tenke: "Aha, så det er altså dette den kristne troen går ut på!" Men det er det altså egentlig ikke.