Gå til hovedinnhold

Hva er best av trendy kirker og gamle kirkefedre?


Spørsmålet er dårlig. Men det var dette spørsmålet som ble drøftet i en paneldebatt på scenen i Sarons Dal tidligere denne uken (onsdag, 18. juli 2018): «Er kristenheten for opplevelsesfokusert og trendy? Skal vi fokusere mer på kirkefedrene og det de representerer?» 

Det er altså to spørsmål, jeg svarer ja på det første og nei på det andre. Jeg mener begge løsningene er feil vei å gå.

Innledere var Bjørn Olav Hansen og Arnfinn Clementsen. I panelet satt også Åge Åleskjær og Kai Johansen.

I karismatiske kirker ligner gudstjenestene show. Man har lyskastere, band og personer som jager opp stemningen. Bjørn Olav Hansen går derimot inn for å roe det ned med kontemplasjon og tidebønner – blant annet.

Clementsen sa at mange kirker i dag kommer til å forsvinne fordi man ikke våger å satse på ny musikk og ny lovsang. I årevis har vi hørt nettopp slike uttalelser. Ideen om å være moderne virker i grunnen gammeldags nå.

Hansen har en bredere radar. Han forklarte at kirkefedrene ikke hadde rett i alt, men at de er en kilde å hente inspirasjon fra.

Mange karismatiske kirker er skeptiske til for eksempel tidebønner, det oppfattes som noe «religiøst», altså ikke fra hjertet. Bønn må komme innenfra, være ekte og ikke bare bli lest opp. Hva da med moderne lovsang der refrenget gjentas og gjentas? Hvorfor mener man at det er mer ærlig, ekte eller bedre?

Jeg har for øvrig hørt mange «frie» bønner fra karismatiske pastorer, noen ganger får man inntrykk av at pastorene går på autopilot når de ber. De vet ikke hvordan det står til med det enkelte medlem og må be generelle bønner om kirken, kongen og landet vårt.

Jeg selv praktiserer ikke tidebønner, og jeg vet heller ikke mye om tidebønner. Men et godt argument for tidebønner er at når folk er slitne, kan det for noen være en støtte å be ferdige bønner. 

Et annet argument er at gamle tekster kan bli som nye. Det er som når jeg møter mine kristne venner, da kan vi lese bibeltekster som vi har lest mange ganger før. Likevel kan det dukke opp nye innfallsvinkler eller tanker når vi samtaler om tekstene. Hvis det er dumt å repetere en gammel bønn, da bør vi slutte å sitere fra Bibelen også. Noen av tidebønnene er hentet nettopp fra Bibelen, for eksempel Salmenes bok.

Tidebønner er bare en bitte liten del av gamle tradisjoner. I kirkehistorien finnes det mye man ikke bør herme etter. Men det går an å plukke med seg enkelte gamle skikker som kan fungere og som ikke direkte bryter med verdiene i NT.

Paneldebatten tok altså for seg to veier å gå for menighetslivet. Men det finnes en tredje mulighet. Hvorfor graver man ikke intenst etter å forstå hva de første kristne gikk inn for? 

Hvorfor er det mer spennende med kirkefedrene fra 400-tallet og sesongens nye gudstjeneste-påfunn fra Hillsong i Australia? Jeg slutter aldri å undre meg over hvorfor så få ønsker å ha urmenigheten som forbilde, den vi kan lese om i NT.

De første kristne møttes som venner i hjemmene til middag. Paulus oppfordrer kristne til å undervise hverandre og rettlede hverandre – og så videre, altså et helt annet konsept enn hva trendy kirker går inn for. Hvorfor blir den originale løsningen så sjelden trukket frem? Og når den blir trukket frem, hvorfor havner den som regel som annenprioritering, noe for spesielt interesserte?

I dagens kirker har man et stort apparat av ansatte og programmer, denne organisasjonen skal så forsøke å skape vekst i antall medlemmer. Derfor innsetter man religiøse sjefer som skal få hele organisasjonen til å trekke i samme retning med moderne og «relevante» show på scenen. Det hele krever mange støttetjenester som må samkjøres med planleggingsmøter, øvelser og utstyr. Personene som styrer hvem som skal opp eller ned fra scenen, har i menighetene nå fått tittelen "produsenter". Smak litt på den tittelen.

De første kristne organiserte seg på en annen måte. De hadde misjonærer som sørget for vekst i antall mennesker – andre steder. 

Paulus oppfordrer til at én person kan synge en sang og en annen person kan komme med et ord til oppmuntring. Det er som om han sier «Gjør det enkelt!» Og når man spiser sammen, blir det selvsagt gode muligheter til å støtte hverandre. Man har tid til hverandre.

Skulle man be en fri bønn, kunne man be for en av de andre i samlingen, for i løpet av middagen hadde man fått høre hvordan det sto til med de andre.

Pastorene i scenekirkene snakker om å tilby noe som er relevant. Hva er relevant? For eksempel kjærlighet vil alltid være relevant. I scenegudstjenester er det lite plass til kjærlighet. Relevant er også verdiene som NT setter frem, for eksempel alle hverandre-verdiene. Her er noen av dem:
  • Vent på hverandre
  • Bær hverandres byrder
  • Vær gode mot hverandre
  • Undervis hverandre
  • Rettled hverandre
  • Trøst hverandre
  • Be for hverandre
  • Vær gjestfrie mot hverandre
  • Ha fellesskap med hverandre
Ordet hverandre betyr toveiskommunikasjon. Ikke les for fort nå. Ta gjerne for deg punktene over i sakte tempo og tenk over hva slags type samlinger eller rammer som kan gi rom for slikt.

NT kommer med oppfordringer angående samlingene. Man bør for eksempel ha rikelig med Jesus-sitater, skriver Paulus. (Kol 3:16). Er det rikelig med dette i dagens gudstjenester, eller mener man at laserlys er mer "relevant"? På meg virker det som at man kopierer gudstjenestetrender fra utlandet uten å forsøke å kalibrere seg mot verdiene i NT.

Paneldebatten avslørte for øvrig et par paradokser: 

1) Fire pastorer diskuterte altså hvilke grep menighetene burde velge. De var ikke enige. Med andre ord: Hierarkier er ingen garanti for rett lære. 

Hvorfor valgte ikke pastorene der og da en overpastor som kunne avgjøre hva som var riktig teologi? Det er jo slik de ellers argumenterer for lederskap. 

Pastorene samtalte uten å bli ufine mot hverandre, selv om de var uenige. Dette er et bevis på at ikke-hierarki kan fungere bra, til og med blant pastorer. Hvorfor er man så skeptiske til slike rammer ellers? 

Under en middag med kristne venner kan man gjøre akkurat som pastorene i denne paneldebatten. Man kan snakke sammen, og kanskje være uenige, eller kanskje forstå noe nytt, uten å bli uvenner eller starte en krangel. 

Når pastorer møtes, velger de altså ikke-hierarki, det eneste de hadde denne gangen, var en ordstyrer. Men når pastorene går tilbake til kirkene sine, da går de inn for hierarki. Det er antagelig fordi de har organisert ekklesia som en bedrift og at målet er skaffe flere medlemmer under samme tak, og ikke under nye tak som misjonstrategien til Jesus gikk ut på.

2) Karismatiske kirker har lenge har vært skeptiske mot tradisjoner som hentes fra kirkehistorien, men nå henter de inspirasjon fra nettopp kirkehistorien. 

Clementsen sa at det er en trend innen karismatiske miljøer at man legger mer vekt på symboler, sakramenter, oldkirkelige bønner, ritualer og åndelige høytider. Til og med gamle jødiske høytider har man begynt å feire.

Det virker som at man bare flyter med og tar tak i de siste trendene, enten de har gamle eller nye røtter. Man burde heller ha gått inn for å kartlegge verdiene i NT samt finne ut hva NT sier om samlingene.

Jeg mener ikke at det er galt med en konsert. Det er heller ikke galt å be en ferdig skrevet bønn. Det er totalen jeg er opptatt av. Hvis de ukentlige samlingene blir bestående av liturgi, hierarki eller show som gjør at det ikke er romslig plass til verdiene og oppfordringene fra NT, da må rammene og skikkene endres. Er du enig i det, må du ta tak selv. Ikke forvent at du kan endre kirken du er medlem av. Ikke forvent at lederskapet skal endre seg. Du må starte opp selv hjemme med nye rammer og verdier.

Ring gjerne en venn i dag og inviter til en middag der dere kan snakke om dette.

Du kan se paneldebatten på https://troensbevis.no/web-tv
Jeg fant ingen direktelenke, men øverst i selve spilleren er det en meny. Velg "Sommerstevnet i Sarons Dal 2018" og gå frem til opptak nummer 09. 

Kommentarer