fredag 14. mars 2008

År 155: Debatt om påskefeiringen. Tradisjonen allerede delt i to løp.

Quartodecimanism - det er det vanskeligste ordet jeg har vært borte i denne uken. I år 155 diskuterte grupper av kristne hvilke skikker som var riktige å følge i påskefeiringen.

Tradisjonen tilbake til apostlene var allerede delt i to løp. Debatten handlet om når fasten skulle slutte slik at man kunne starte med Herrens måltid (nattverden) i påsken.
Skulle man bruke en fast dato, slik de kristne i øst gjorde, og dermed feire påske kanskje midt i uken? Eller skulle man bruke den nærmeste søndagen etter den faste datoen, slik de kristne i vest gjorde? Begge gruppene mente de hadde røtter i sin tradisjon tilbake til apostlene.

Diskusjonen i år 155, mellom biskopen i Smyrna (Polykarp) og biskopen i Roma (Aniketus), endte ikke i enighet, men man gikk i det minste i fra hverandre i fred.

Men så dukket debatten opp igjen i år 196. Da ble det brudd og biskopen i Roma (Viktor 1) utestengte biskopen i Efesus (Polykrates) fordi efesusbiskopen holdt seg til datoskikken og ikke søndagsskikken.

På kirkemøtet i Nikea i 325 bestemte man seg så for å følge vestkirkens opplegg de fleste steder.

Min refleksjon: Er virkelig tidspunktet viktig? Var den kristne kultur allerede i år 155 kommet ut av kurs og blitt opptatt av uvesentligheter? Er det ikke fellesskap, takknemlighet og minnepoenget som er viktig med nattverdmåltidet?

I starten var nattverden i forbindelse med et skikkelig måltid i et hjem. De første kristne menighetene holdt samlinger i hjemmene. Det var slike små menigheter i mange land. I generasjonene etter de første kristne, vokste dem frem et hierarkisk opplegg med by-biskoper osv. Å bli opptatt av datoer, til forskjell fra innhold og verdier, er en mulig hierarkisk bivirkning. For i hierarkier skal alle helst gjøre ting likt. Dette må ikke forveksles med enhet.

Tanken om enhet i menighetslivet finner man allerede i brevene fra apostlene. Men oppfordringene i brevene handler om hjertene. Det er mange hverandre-oppfordringer. Senere, da apostlene var døde, forsøkte man å oppnå enhet ved hjelp av hierarki.

Man kan få orden på to måter: a) Via kommandoer b) Via kjærlighet. Les om det i artikkelen Menighetssaminger uten kaos

5 kommentarer:

Tore Lende sa...

Må vi feire påske?
Jeg kan ikke finne noen kristen begrunnelse for å feire påske - synes dette å være et tegn på menigheten veldig rask vek bort fra det sentrale?

Og har derfor egentlig ikke feiret påske de siste 30-40 år.


Tore

PS
Vi hadde på onsdag en for oss spesiell samling. Vi var en gruppe på ca 15 stk. Hele samlingen var et langt måltid, nadverd. Mange bibelvers ble lest om Jesu død og oppstandelse - det ble fokusert på et var ett brød, ett legeme. Vi sang salmer og sanger fra nyere og eldre tid. Og vi forsøkte å synge salmer fra Salmenes Bok. Det var spontan vekselsang - de som ville kunne ta initiativ til å være forsanger og "menigheten" svarte . Noen sanger fra "50-talets" strengemusikk ble også valgt - f.eks:

"Det var en som var villig å dø i mitt sted, for at jeg skulle leve ved ham"

Fokus var på en måte å blande våre røster med hellige fra alle tid - og også englenes sang. Vi var kommet til det levende Zions berg, til det nye Jerusalem. Vi var en i utvalgt ætt, et hellig presteskap som ga lov og pris til Lammet som ved sitt blod kjøpte oss av alle ætter og tunger - og vi brød brødet og drakk vinen og så fram til den endelige himmelske fest.

Det var en en spesiell "påskefest" i det som jeg tror var "den nye pakts ånd". Skulle ønske at mange hadde fått oppleve det.

Sjur Jansen sa...

Tore, det du beskriver, er en stor fordel med organiske hussamlinger. Sammen finner man en stil som passer. Vil man snakke, gjør man det. Vil man synge, gjør man det. Vil man lese fra Bibelen, gjør man det. Vil man følge et tema over flere kvelder, gjør man det.

Alle kan ta initiativ, samtidig må man også ta hensyn til hverandre. Noen liker å synge, andre ikke. Da tilpasser man hverandre.

Folk er ikke bare forskjellige, men er også i ulik dagsform.

Hvis noen kommer slitne og har hodet fullt av oppgaver, da kan de andre foreslå:

"Legg deg her og hvil litt, så fikser vi litt mat i mens." I Bibelen står det at de lå til bords da Jesus innstiftet nattverden i forbindelse med påsken.

Gjennom Tradisjonen har dette konseptet blitt endret. Hjemmet er byttet ut med kirkebygning. Måltidet er fjernet. Det er ikke lov å snakke. Det er ikke lov å ta initiativ. Det er heller ikke lov å legge seg ned å si man er sliten. Det fins ingen sofa, gode puter eller tepper i kirkesalen.

Jeg ser for meg plakaten: "Kan den som fjernet sofaen til disippelen Johannes som pleier å ligge til bords når han spiser med Jesus, vennligst bringe møbelet og putene tilbake?"

Men slikt er visst ikke Tradisjonen opptatt av.

I forbindelse med påskemåltidet sa Jesus: "Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre.»

Men i dagens menigheter preget av Tradisjonen, altså den kristne kulturutviklingen som skjedde etter at alle apostlene var døde, kan man ikke en gang tilby et teppe til dem som kommer slitne til hovedsamlingen.

Hvis krangelen om datoer i år 155 heller hadde handlet om å beholde liggebenkene i nattverden, da kunne historien fått et annet løp.

Tore Lende sa...

Store deler av den kristne verden verden feirer kristne høytider som vi ikke feirer. I går Palmesøndag var det mange land som feiret St Patricks dag. (Det vat riktignok uheldig at den skulle falle på Palmesøndag - det vil ikke skje igjen før 2160. Og så feirer vi dager mange andre ikke feirer. F.eks. 2 påskedag, skjærtorsdag.

Dette med å erobre, eller etablere hellige dager, hellige steder o.l. er ofte sett på som et middel, våpen, i nasjonal frihetskamp. Når Johan Galtung har vært rådgiver for de innfødte på f.eks. Hawai han han oppmuntret dem til å få etablert hellige dager og hellige steder.

Om St. Patrics dag kan vi lese i Wikipedia

Saint Patrick's Day (Irish: Lá ’le Pádraig or Lá Fhéile Pádraig), colloquially St. Paddy's Day or Paddy's Day, is an annual feast day which celebrates Saint Patrick (circa 385–461 AD), one of the patron saints of Ireland, and is generally celebrated on March 17.

The day is the national holiday of Ireland. It is a bank holiday in Northern Ireland, and a public holiday in the Republic of Ireland, Montserrat, and the Canadian province of Newfoundland and Labrador. In the rest of Canada, the United Kingdom, Australia, the United States and New Zealand, it is widely celebrated but is not an official holiday.

It became a feast day in the Roman Catholic Church due to the influence of the Waterford-born Franciscan scholar Luke Wadding[1] in the early part of the 17th century, and is a holy day of obligation for Roman Catholics in Ireland. The date of the feast is occasionally moved by church authorities when March 17 falls during Holy Week; this last happened in 1940 when Saint Patrick's Day was observed on 3 April in order to avoid it coinciding with Palm Sunday, and will happen again in 2008, when it shall be held on either March 14[2][3] or March 15.[4] After 2008, March 17th will not fall during Holy Week again until 2160.[5]

Anonym sa...

Nå har vel ikke palmesøndag 2008 vært ennå. Den feires i morgen, søndag 16. mars, og så vidt jeg vet er St.Patricks day dagen etterpå.

Tore Lende sa...

Jeg må har ha hatt et infall av akutt forvirring i dag tidlig? Tenkte hele tiden det var Palemsøndag i går. Du får ta det som et bevis på at "dager og høytider" ikke betyr så mye for meg.