Slik kan også organiseringen av storbygningene skje på en bedre måte:
- Sjeldnere favorisering/diskriminering
- Proffere organisering, lettere å arrangere
- Bedre rom for det allmenne prestedømme
- Forventninger stemmer bedre med virkeligheten
I dag er det slik at hvis en menighet har to kor, vil et av korene bli favorisert av ledelsen og få lov til å synge oftere i gudstjenestene. Dette skaper gnisninger. Ledelsens begrunnelse har gjerne rot i en eller annen visjon om å være moderne. Dermed skviser man ut gamlingene som har treige sanger. Eller motsatt.
Når man har organisert seg som en tradisjonell menighet, har gjerne ledelsen meninger om hva som skal prioriteres. For eksempel hvilken avdeling som skal få tildelt en ansatt med lønn fra fellesskassen. Har man derimot et kulturhus, så er det mange brukere av huset som selv bestemmer innholdet de timene de bruker huset. Man blir likere behandlet.
Litt favorisering kan kanskje fremdeles skje, men poenget mitt er at det er forskjell på en ledelse som skal ha øverste ansvar for hva som foregår i alle avdelinger, og en ledelse som bare skal sørge for at mange slipper til.
Kjørereglene blir mye enklere med kulturhus. Da gjør man ikke forskjell på pinsevenner eller katolikker. Slik blir man paradoksalt mer ekte menighet enn hvis man er en tradisjonell menighet. I ekte menigheter stenger man ikke andre kristne ute fra medbestemmelse, tjeneste eller fellesskap. Med kristne kulturhus blir det mindre diskriminering.
PROFFERE ORGANISERING
Ved å bruke kreftene i storbygningene på å legge forholdene til rette, kan andre kristne ta seg av innholdet. Ute på landet har jeg inntrykk av at det er omtrent slik det foregår i en del bedehus. I byene derimot, vil gjerne ledelsen bestemme innholdet i detaljer, det vil si hvem som skal tale, hvem som skal synge, hvem som skal ha ansvaret for hver avdeling osv.
Ved å skille mellom menighet og organisasjon, kan hver aktivitetsgruppe styre seg selv. Kor og kafeer kan leie plass i storbygningen. Også husmenigheter som vil gå sammen om en storsamling, kan leie plass en gang i blant. Hvis noen vil dra i gang en større samling, så er det fritt frem. Det er ikke den samme presten eller den samme pastoren som preker søndag etter søndag.
Når man kommer til en tradisjonell menighet, er det ikke lett å komme i gang med det man brenner for. Det er alltid noen man må spørre om lov først. For ideen din hører inn under en eller annen avdelingsleder. Og avdelingslederen har sin visjon og sine meninger. Derfor må ideen siles av ham først. Hadde bygningen vært et kulturhus, kunne du brukt kreftene på å sjekke om det var ledig rom, og ikke på å lirke din visjon inn i en annens visjon.
I andre menigheter er det ikke lederens visjon som stanser deg, men kanskje kommer det klager fra menighetens medlemmer. Denne klagemuligheten reduseres kraftig når ikke alt skal ligge under samme paraply. Her er det viktig å ha tre tanker i hodet på én gang:
1) De tradisjonelle menighetsmedlemmene står fritt til å beholde sin menighetskultur på sine dager/rom i kulturhuset.
2) De som kommer med nye ideer, stanses ikke av gammel menighetskultur eller topplederes visjoner.
3) Folk blir sett i husmenighetene og har stor påvirkningsmulighet ("klagemulighet") i hver husmenighet angående hvordan hussamlingene skal være. Samlingene er organiske og det er lett å omgruppere seg hvis man har helt ulike ønsker.
FORVENTNINGENE STEMMER BEDRE MED VIRKELIGHETEN
Men er ikke kirkene nesten et slikt kultursenter allerede, da? Til en viss grad kan man si det, det foregår i alle fall mye kristen kultur i bygningene. Men fremdeles organiserer man seg som en tradisjonell menighet/kirkesamfunn, og man kaller seg menighet. Å kalle seg menighet, skaper forventninger hos folk om at de kommer til å bli sett. Kristne er jo programforpliktet til å være interessert i enkeltmennesker. Men i praksis står aktivitetene og kirkebenkene i veien.
Da er det bedre å kalle seg kultursenter slik at folk ikke bli skuffet. Så kan man heller kalle husgruppene for menighet. For der er det mye lettere å bli sett. Ikke-hierarkisk husmenighet er ingen garanti for å bli elsket, men rammene gir bedre muligheter til å svare på behov. Man får i det minste lov til å snakke i samlingen - hver gang.
BEDRE RAMMER FOR DET ALLMENNE PRESTEDØMME
Det allmenne prestedømme har bedre rammer i en ikke-hierarkisk husmenighet enn i en tradisjonell menighet med hierarki og kirkebenker. Hvorfor stoppe der? Hvorfor ikke la det allmenne prestedømme også få bedre rammer i storbygningene? Med kristent kultursenter kan mange flere slippe til enn i dag hvor alle må godkjennes som ekte katolikk eller ekte pinsevenn før man får lov til å bli medlem.
OPP-NED-MODELLEN
- Tyngdepunktet legges i ikke-hierarkiske husmenigheter. Det vil si at husgrupper ikke ligger under en modermenighet.
- I tillegg har man organisasjoner slik som kor og forlag, men disse er ikke avdelinger i menigheter.
- Både husmenigheter og organisasjoner ordner seg selv med lokaler.
- I tillegg har man gamle kirker som gjøres om til kristne kultursentre der man stiller rommene til disposisjon.
En pastor/prest er da en husvert som åpner hjemmet for en flokk kristne. Hvis folk i tillegg vil synge i et kor og arrangere gospelkonsert, så kan man gjøre det i det kristne kulturhuset uten å bli stanset av en prest eller pastor.
Og pastorer og prester kan slutte med visjoner, komitemøter, vedtekter og megling mellom hvilke kor som skal slippe til i gudstjenesten. De kan heller konsentrere seg om enkeltmennesker. Vil de holde en preken i ny og ne, så er det plass til det også. For eksempel hvis de blir invitert av gospelkonserten, den kristne kulturkafeen eller husmenighetenes storsamling.
Det fins ulike økonomiske og demokratiske modeller for kristne kulturhus. Men før man diskuterer det, må man bli med på den radikale hovedtanken om å legge tyngdepunktet i ikke-hierarkiske husmenigheter.
VERDIENE FØRST, VISJONENE SIST
Ved å sette verdiene først, for eksempel ved at man går inn for verdien se enkeltmennesker, mener jeg man ikke har mange andre valg enn ikke-hierarkiske husmenigheter. Problemstillingen jeg tar opp i denne artikkelen, er "hva skal vi gjøre med kirkene hvis alle velger husmenighet?" Denne problemstilligen mener jeg er annenprioritet. For min del kan kirkene gjerne selges og pengene gis til fattige. Hverken kristne organisasjoner eller grupper av husmenigheter er avhengige av kristne kulturhus. Men samtidig må man heller ikke glemme at folk har følelser for de aktivitetsplassene og møtestedene de har vokst opp med, og at det er visse fordeler med å beholde en del storbygninger.
Les også:
Verre-enn-å-lede-et-land-modellen
Kommentarer