En gjenganger var: «Det finnes ikke plass for mine spørsmål».
Da jeg valgte å satse på ikke-hierarkisk husmenighet for mange år siden, i stedet for scenebasert hovedpastorkirke, var nettopp samtale et viktig poeng.
At samtale er fornuftig, er så opplagt at det burde ikke være behov for å argumentere for det. Men siden temaet løftes opp i en lederartikkel i en kristelig avis, må man visst argumentere likevel.
I veldig mange andre sammenhenger velger du samtaleform, for eksempel på jobben og i familien. Hvorfor i all verden skal samtaleform ha kulturforbud i menigheten?
Har du holdt kurs noen gang? Nektet du da deltakerne å stille spørsmål? Eller hva når du møter naboen, holder du kun monologer da? Fikk du lov til å snakke da du sist ble invitert til bursdag til en venn?
Samtale gjør at kommunikasjonen blir mer presis, folk kan lettere utveksle kjærlighet, flere kan bidra med sine gaver og man vil i mange tilfeller føle seg mer sett.
Teologiske poenger blir ikke borte i samtaleform. De blir derimot bedre belyst, bedre forstått og man får mer eierskap til poengene.
I antikken var det vanlig at undervisning foregikk i samtaleform. Dessverre presser moderne bibeloversettere sin egen scenebaserte kirketradisjon inn i bibeltekstene. Når man i gamle dager, for eksempel på starten av 1900-tallet, skulle oversette det greske ordet dialog i Bibelen, så valgte man ordet samtale. I dag velger oversetterne ordet tale. På norsk er ordet tale litt tvetydig, men mange vil nok tenke at det betyr monolog.
Hva tenker du selv at at det greske ordet dialog betyr? Tror du at det betyr monolog? Eller tror du at det betyr dialog? Ja, man kan si dialog på norsk, man kan faktisk droppe å oversette det greske ordet.
Et annet viktig poeng i denne sammenheng er at Paulus ber hele menigheten være teologisk sikkerhetsnett. Da er man nødt til å samtale. Han skriver:
«La to eller tre tale (snakke) profetisk, og la de andre prøve det de sier.» Ordet prøve kan kanskje oversettes med «bedømme». Selv om det fantes personer i blant de kristne som kunne omtales som lærere, virker det som at fellesskapet ikke skulle godta hva som helst.
Luther, som levde på 1500-tallet, var opptatt av noe av det samme. Man kunne gjerne ha en prest eller biskop som prekte, mente han, men det var menigheten som var høyeste menneskelige læreinstans. Etter Luthers mening er det bare å reise seg i gudstjenesten og protestere hvis man hører feil lære.
De første kristne hadde som regel samlinger i hjemmene, gjerne i forbindelse med en middag. Kirker fantes ikke. Hjemmesamlinger ga ikke bare mulighet for samtale, men verdiene oppfordret til samtaler - for NT har mange oppfordringer som er nødt til å bygge på samtaler. Man skulle for eksempel støtte hverandre eller be for hverandre.
Det er lang vei fra en scenetung hierarkisk kirke til organiske hjemmesamlinger – rammene er helt forskjellige. Men som første grep kan man i scenekirker tillate spørsmål fra salen.
Det er vel ingen som tror at en scenepastor kan svare på all verdens teologiske spørsmål? Det er lov å svare «vet ikke». Eller: «Jeg skal undersøke spørsmålet». Eller: «Er det noen i menigheten som kan ta utfordringen med å ta et dypdykk i dette spørsmålet og komme tilbake om noen uker med et mulig svar?» Eller: «Er det noen i salen som allerede har lest seg opp på dette spørsmålet og som kan si noe nå med en gang?» Og så videre.
Er det tv-kameraene i scenekirkene som gjør at det må være stram regi? Hva er det som gjør at man ikke vil ha spørsmål? Er det kun tradisjonen som setter sterke føringer?
Fire oppfordringer:
1) Undersøk hva Bibelen sier om samlingene til de første kristne.
2) Finn ut om samlingene til de første kristne har viktige verdier som bør overføres til dagens samlinger.
3) Undersøk hvilke av dagens rammer som gjør det vanskelig å overføre disse verdiene.
4) Gjør noe med det.
(Foto: Pixabay.)
Les:
Oversetterne fjernet ordet samtale.
Flere artikler om samtale.
Ordet prøve.
Kommentarer