mandag 26. juli 2010

Oversetterne fjernet ordet samtale fra Bibelen

Når man i gamle dager skulle oversette det greske ordet dialog i Bibelen, så valgte man ordet samtale. I dag bruker man ordet tale. På norsk er ordet tale litt tvetydig, mange vil nok si at det betyr monolog. Men monolog er jo noe helt annet enn dialog som er det greske ordet man skal oversette, derfor er ordet tale et uheldig ordvalg.

Hvorfor oversetterne etter hvert har valgt å bytte ut det gode norske ordet samtale, er ikke godt å si, men det kan være at oversetterne er preget av dagens gudstjenester der det er lite samtale. Jeg mener rekkefølgen må være motsatt, man bør først oversette så korrekt man klarer, og deretter kan man forme dagens menighetsliv etter dette.

En NT-tekst bruker både ordet dialog og ordet logos i samme avsnitt. Det er Paulus som samtaler med noen i Troas, og så holder han på helt til midnatt. Dette står i Apg 20.7

Logos kan bety ganske mye forskjellig, for eksempel muntlige ord, snakke, tale, samtale eller filosofisk debatt. Eller logikk, fornuft, idé, fortelling, rapport, resonnement, argumenter, regnskap og ”slik henger universet og sammen”.

Teksten der Paulus er i Troas er interessant, for man kan se at ordet samtale forsvinner mer og mer i oversettelsene.

Den svenske bibelen fra 1917 oversetter slik:

“På första veckodagen voro vi församlade till brödsbrytelse, och Paulus, som tänkte fara vidare dagen därefter, samtalade (dialog) med bröderna. Och samtalet (logos) drog ut ända till midnattstiden;”

På gresk dukker dialog-ordet opp en gang til straks etter. Teksten forklarer at Paulus holdt dialogen gående så lenge at en gutt sovnet. Ikke nok med det, også det greske ordet homileo er i bruk i denne historien, det betyr å konversere, snakke sammen, være sammen. Det er altså tre ganger forklart på gresk at det er snakk om en samtale. I tillegg er logos-ordet i bruk, noe som kan bety enten samtale eller tale, svenskene valgte den gangen å oversette logos til samtale, antagelig ut fra sammenhengen.

Norsk 1930-oversettelse lyder slik:

”På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet; Paulus holdt da samtaler (dialog) med dem, for han skulde fare derfra den næste dag, og han drog sin tale (logos) ut like til midt på natten.”

Den gangen kunne det norske ordet tale bety snakke/prate, og ikke nødvendigvis monolog. Nordmennene og svenskene hadde samme forståelse av avsnittet den gangen: Paulus startet med en samtale og han fortsatte med å prate til langt på natt.

Men i dagens norske bibel er ordet samtale helt borte:

“Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte (dialog) til dem, og han holdt på (logos) helt til midnatt siden han skulle reise neste dag.“ 

Straks etter i dagens norske bibel står det slik: 

”I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte (dialog) så lenge, falt han i dyp søvn” 

To ganger i Troas-teksten har altså norske oversettere erstattet det greske dialog med det norske ordet tale. Og i dag betyr ordet tale gjerne at man holder en monolog. Når man leser dagens oversettelse, får man et feil bilde av de første kristnes samlinger, man ser for seg at Paulus holdt en superlang monolog slik at gutten sovnet.

Hva er så poenget å grave seg inn i slike detaljer? Jo, det er nettopp slike avsnitt i NT som gjerne setter føringer for hvordan menighetslivet helst skal være i dag. Dagens pastorer og prester leser feilaktig at Paulus holdt en så lang tale at folk begynte å sovne, og så begynner de feilaktig å herme etter dette. Men det var dialogen, altså samtalen, Paulus holdt gående så lenge at gutten sovnet.

Det betyr ikke nødvendigvis at alle kristne samlinger den gangen hadde som ideal å holde på utover natten. Denne samlingen i Troas var spesiell, for Paulus hadde fått mistanke om at hans liv gikk mot slutten eller at han ville bli satt i fengsel, og da gjaldt å snakke ut med sine venner, det kunne bli lenge til neste gang.

Dagens svenske pinsebevegelse tar utgangspunkt i disse Troas-setningene og hevder i sitt undervisningsmateriell at en typisk samling blant de første kristne besto av nattverd pluss preken.

Svenskene skriver (se side 34):

”Redan i Apostlagärningarna antyds hur söndagen, uppståndelsens dag, blivit den unga kyrkans gudstjänstdag. ”Dagen efter sabbaten hade vi samlats för att bryta bröd”, heter det i samband med Paulus besök i Troas. Vid samma tillfälle beskrivs hur aposteln predikade, ”ända till gryningen”. Det sätt på vilket Lukas framhåller att syftet
med sammankomsten var att ”bryta bröd”, bekräftar hur nattvarden, tillsammans med predikan, mycket tidigt utgjorde en självklar del av den söndagliga gudstjänsten.


Jeg har fetet ut poenget. Svenskene nevner ikke samtale i det hele tatt, og hevder at logos betyr preken.

Men skal man bruke ordet preken for logos i Troas-eksempelet, må man i tilfelle hevde at samlingen var slik: først samtale (dialog), så preke (logos), så samtale (dialog). Man kan ikke stryke ordet dialog to ganger fra teksten og sitte igjen med kun logos.

Den svenske pinsebeegelsen ser ut til å være mest interessert i å bekrefte dagens gudstjenesteopplegg, ikke å la seg prege av hva NT forteller.

Paulus oppfordrer i sine brev til at alle i samlingene kan holde innslag. Derfor er det åpning for at han kan ha holdt en tale i Troas i tillegg til all dialogen. Men det kan også ha vært samtale hele tiden. Men den svenske pinsebevegelsen nevner ikke samtale i det hele tatt, kun preken.

Og hva menes egentlig med preken? Mange mener det er identisk med ordet forkynnelse. Men ordet forkynnelse, eller kerusso på gresk, brukes i NT om utadrettet tjeneste slik som evangelisering, ikke som innslag i de kristne samlingene. Hvis man mener Paulus prekte i Troas, burde det greske ordet kerusso ha vært i bruk, men det står ikke der.

Etter å ha studert de kristne ursamlingene i flere år, med utgangspunkt i NT, mener jeg at det var mye samtale. I tillegg var det et solid måltid. Og alle i samlingen kunne komme med innslag, ingen hadde prekemonopol. Det var heller ikke obligatorisk å ha preken.

Dessverre er samtale, god mat og frie innslag omtrent helt borte i dagens kristne samlinger. Dermed får kjærligheten mindre rom, det allmenne prestedømme har bremsene på, og folk kjeder seg. 

Men det går an å gjøre noe med det. Man kan selv invitere til hussamlinger der man har dialog-rammer, frie innslag og solid mat. Det vil også hjelpe om oversetterne sluttet med å stryke ord fra Bibelen, og det ville hjelpe om den svenske pinsebevegelsen endret sitt undervisningsmateriell slik at folk ikke får feil inntrykk av de første kristne samlingene.

Ingen kommentarer: