Prost Hilde Sirnes deltok i en paneldebatt i Sarons dal forleden dag. Hun sa: - Jeg skulle ønske at vi de neste to årene la ned alle komiteer og utvalg, og ba naboen på kveldsmat i stedet.
I følge avisen KS fikk hun stor applaus fra salen.
For noen år tilbake deltok jeg i en stor samling blant pinsevenner. Folk ble bedt om å ta stilling til ulike spørsmål. Et spørsmål gjaldt om det var for mange gudstjenester/møter. Da rekte alle pastorene opp hendene og svarte ja.
Det fins i norsk menighetsliv et ønske om forandring. Færre aktiviteter, mer nærhet. Men dagens opplegg er likevel så sementerende at det skjer lite nytt. Jeg er ganske sikker på at pastorene som rekte opp hendene den gangen fremdeles er for opptatt med for mange møter og gudstjenester. Rollene, oppgavene, tradisjonene og forventingene er innlært over mange år og det er vanskelig å komme ut av karusellen.
Slik er det antagelig også med de som ga applaus til prosten. Det er de som ga applaus som sitter i alle komiteene og utvalgene. Men hvor mange kommer til å gjøre som prosten foreslo?
Problemet er at menighetsrammene former oss. Pastorene tror at de må levere en preken hver søndag, for slik har det vært i mange år. Og de som sitter i salen tenker at det er pastoren som må snakke når det er samling, det er pastoren som tenke gjennom teologiske spørsmål og det er pastoren som må døpe, for de som sitter i salen duger ikke til annet enn å delta i festkomiteer og byggeutvalg eller sitte på benken og lytte til prekener.
Skal man ut av dagens situasjon, må man ha nye rammer, og rammene må hentes fra menighetslivet slik det beskrives i NT. Den gangen var det ikke en pastor som prekte og alle de andre satt stille. Men man møttes til et solid måltid.
Les også:
En venn er sliten, hva bør du tilby?
Undersøkelse viser at folk ikke blir sett i tradisjonelle menigheter
Kirkescener er felleskapsfiendtlige
Det var ikke vanlig å preke i urmenighetene
I følge avisen KS fikk hun stor applaus fra salen.
For noen år tilbake deltok jeg i en stor samling blant pinsevenner. Folk ble bedt om å ta stilling til ulike spørsmål. Et spørsmål gjaldt om det var for mange gudstjenester/møter. Da rekte alle pastorene opp hendene og svarte ja.
Det fins i norsk menighetsliv et ønske om forandring. Færre aktiviteter, mer nærhet. Men dagens opplegg er likevel så sementerende at det skjer lite nytt. Jeg er ganske sikker på at pastorene som rekte opp hendene den gangen fremdeles er for opptatt med for mange møter og gudstjenester. Rollene, oppgavene, tradisjonene og forventingene er innlært over mange år og det er vanskelig å komme ut av karusellen.
Slik er det antagelig også med de som ga applaus til prosten. Det er de som ga applaus som sitter i alle komiteene og utvalgene. Men hvor mange kommer til å gjøre som prosten foreslo?
Problemet er at menighetsrammene former oss. Pastorene tror at de må levere en preken hver søndag, for slik har det vært i mange år. Og de som sitter i salen tenker at det er pastoren som må snakke når det er samling, det er pastoren som tenke gjennom teologiske spørsmål og det er pastoren som må døpe, for de som sitter i salen duger ikke til annet enn å delta i festkomiteer og byggeutvalg eller sitte på benken og lytte til prekener.
Skal man ut av dagens situasjon, må man ha nye rammer, og rammene må hentes fra menighetslivet slik det beskrives i NT. Den gangen var det ikke en pastor som prekte og alle de andre satt stille. Men man møttes til et solid måltid.
Les også:
En venn er sliten, hva bør du tilby?
Undersøkelse viser at folk ikke blir sett i tradisjonelle menigheter
Kirkescener er felleskapsfiendtlige
Det var ikke vanlig å preke i urmenighetene
Kommentarer
Nå mente du sikkert spesifikt i menigheter som fungerer tradisjonelt.
Men i et bredere perspektiv tror jeg det skjer ganske mye.
I alle fall opinionsmessig, men da i flere retninger. I den retningen vi ønsker, skjer påvirkningen kulturelt (postmodernismen), erfaringsmessig (autoritære menigheter skaper grobunn for forandring) og gjennom media (husmenighetspropaganda via nettet, særlig fra USA).
Dessuten tror jeg boken din har hatt betydning!