I dagens menigheter møtes man i et stort lokale der det er en scene og mange sitteplasser. Denne scenetradisjonen har uheldige sider.
- Scener er fellesskapsfiendtlige
- Scener skaper perfeksjonisme
- Scener binder det allmenne prestedømme
- Scener betyr passivitet
Man skjønner hvor fellesskapsfiendtlig scenen er hvis man flytter den inn i et hjem. La oss si jeg inviterer noen gjester hjem. Jeg hilser på dem i døra og ber dem sette seg ned i sofaen. Jeg snakker med lav stemme slik at de skjønner at de må fatte seg i korthet og roe seg der de sitter. Jeg gir dem ikke noe mat. Jeg slukker lyset i stua og setter på en lampe som rettes mot meg slik at all oppmerksomhet er konsentrert om meg. Siden dette opplegget er ganske uvanlig i et hjem der man har invitert gjester, må jeg forklare ordningen for gjestene. Jeg sier at opplegget for kvelden er jeg, og to venner jeg har, skal synge noen sanger og holde en timeslang preken. Da er det forbudt for gjestene å si noe. Til nød kan de gå på WC. Men hvis to av gjestene tar en tur ut på balkongen og slår av en prat, vil jeg finne det uhøflig. Gjestene er ganske satt ut av situasjonen og min forklaring, men de holder masken inntil videre. Så sier jeg at kvelden er i gang. Slike kvelder kan være litt ulike etter hvilket kirkesamfunn man tilhører, men la oss si jeg tilhører en karismatisk frikirkekultur. Derfor trer jeg inn i lampelyset og roper høyt til mine gjester i sofaen to meter unna: ”Har dere det bra?” De svarer ikke. Jeg forsøker å få opp stemningen og roper på nytt: ”Hva er det med dere i dag? Hallo. Har dere det braaaa?!!”
”Ja...” kommer det som et svakt sukk fra gjestene.
Tilhengere av storkirker (eller småkirker som hermer etter storkirker) kan sikkert føle mitt eksempel urettferdig. Mange storkirker har jo innført husgrupper for å kompensere for de fellesskapsfiendtlige storsamlingene. Mitt poeng er at slike husgrupper dessverre er annenprioritet i storkirken. Fremdeles er tyngdepunktet i den scenetunge kulturen som er fellesskapsfiendtlig. Og man bringer dessverre elementer fra scenekulturen med seg til husgruppene. For å snu dette, må husgruppene være selvstendige og ikke-hierarkiske. Det vil si organiske hussamlinger, også kalt husmenigheter. Så kan heller storsamlingen komme som en bonus.
Det er riktignok ikke null fellesskap hvis man benytter en scene. Litt dialog kan det være mellom scene og sal. Men den kan ikke sammenlignes med rammene ved husmenighet der det er rom for samtale. Tyngdepunktet i menighetslivet bør ligge i de små samlingene.
Scenetradisjonene er langt unna det menighetslivet som Paulus beskriver. For å makte å flytte tyngdepunktet vekk fra scenekulturen, tror jeg man må samles som husmenigheter - akkurat slik det beskrives i Det nye testamentet.
Kommentarer