Av Sjur Jansen
Bjørgvin bispedømme har gjort en undersøkelse blant sine ulønnede medarbeidere. Den sier:
"I kyrkjelydsarbeid kan ein møte menneske som sa ja til ei oppgåve på eit tidspunkt, og seinare aldri er spurt om korleis arbeidet går, om dei trivst, om ting kan gjerast annleis eller om dei ynskjer å slutte i tenesta. I undersøkinga var det nokre til dels sterke kommentarar på at ein har hatt ei teneste over tid, ingen har nokon gong spurt etter den og til slutt gjer ein beskjed om ein trekkjer seg, for så å ikkje få nokon kommentar.”
Jeg kom frem til det samme analyse for noen år siden. Dette er et generelt problem i tradisjonelle norske menigheter. Det er to måter å forsøke løse problemet på. Enten må man satse på sterkere og bedre lederskap. Eller så må man satse på organiske hussamlinger.
Jeg tror det siste er best, for da tar man problemet ved roten. I organiske hussamlinger foregår tjeneste og fellesskap på samme sted. Man behøver ikke vente på et julekort fra lederen, men kan få oppmuntringer mange ganger gjennom året fra de andre i samlingene.
Undersøkelsen viser at bare 32 % av medarbeiderne får personlig oppfølgning. Samtidig bruker medarbeiderne under tre timer i uken til tjenesten. Her ligger et stort problem. Når man skal gjøre tjeneste i en tradisjonell menighet, har man automatisk fryktelig dårlig tid. Gjør man tjeneste i for eksempel kor, skal man både øve, fremføre, bære mikrofoner, lage budsjett, kopiere sanger, ha komitemøter, lage annonser og mye annet. Dette skal skje i løpet av et par timer i uken. Det blir lite tid til å bygge mennesker.
Med dårlig samvittighet arrangerer lederen derfor medarbeiderfest en gang i blant. For å være effektiv, skal da helst flest mulig samles. Alle sliter med tiden. Derfor forsøker lederen å motivere medarbeiderne ved å holde en tale. Taler er effektivt. Men taler er ikke det samme som personlig oppfølging. Selv når lederen skal satse ekstra på fellesskap med å ha en medarbeidersamling, så blir ikke mennesker sett. I organiske hussamlinger er det et helt annet opplegg. Der starter man med menneskene, ikke aktivitetene. Man samles rundt et måltid. Det er ikke ledere og frivillige. Man tar problemet med roten.
Bjørgvin satser ikke på organiske hussamlinger, men på bedre lederskap. Lederne skal prioritere medarbeiderne, ikke aktivitetene. Det er sikkert mulig å justere dagens holdninger en del. Men hvis man ikke gjør noe med menighetenes hovedordning, er jeg redd man ikke får til forandringer av betydning. Et avsnitt fra medarbeiderpermen til Bjørgvin sier:
”På den andre sida er det viktig at ein ikkje vert stengt ute frå fellesskapen om ein tar ein pause. Dersom fellesskapen er god, vil det alltid vere plass til dei som ikkje er aktive. Dei er med likevel.”
I en tjeneste blir man bedre kjent med hverandre enn i gudstjenesten. Det er fint. Men hvis man slutter i tjenesten som kafe-medarbeider eller mikrofon-medarbeider, så går man samtidig ut av tjeneste-fellesskapet. Det er dette problemet Bjørgvin peker på og håper at gode holdninger skal gjøre at man fremdeles holder kontakt. I husmenighet eksisterer ikke denne tjeneste/fellesskap-problemstillingen, for der foregår tjeneste og fellesskap hovedsaklig på samme sted. Ordningen gjør at man holder kontakten selv om man ikke orker/vil gjøre tjeneste.
UNGDOMMENE ØNSKER IKKE FØRST OG FREMST AKTIVITETER OG ARRANGEMENTER
Bjørgvin bispedømme har gjort en undersøkelse blant sine ulønnede medarbeidere. Den sier:
"I kyrkjelydsarbeid kan ein møte menneske som sa ja til ei oppgåve på eit tidspunkt, og seinare aldri er spurt om korleis arbeidet går, om dei trivst, om ting kan gjerast annleis eller om dei ynskjer å slutte i tenesta. I undersøkinga var det nokre til dels sterke kommentarar på at ein har hatt ei teneste over tid, ingen har nokon gong spurt etter den og til slutt gjer ein beskjed om ein trekkjer seg, for så å ikkje få nokon kommentar.”
Jeg kom frem til det samme analyse for noen år siden. Dette er et generelt problem i tradisjonelle norske menigheter. Det er to måter å forsøke løse problemet på. Enten må man satse på sterkere og bedre lederskap. Eller så må man satse på organiske hussamlinger.
Jeg tror det siste er best, for da tar man problemet ved roten. I organiske hussamlinger foregår tjeneste og fellesskap på samme sted. Man behøver ikke vente på et julekort fra lederen, men kan få oppmuntringer mange ganger gjennom året fra de andre i samlingene.
Undersøkelsen viser at bare 32 % av medarbeiderne får personlig oppfølgning. Samtidig bruker medarbeiderne under tre timer i uken til tjenesten. Her ligger et stort problem. Når man skal gjøre tjeneste i en tradisjonell menighet, har man automatisk fryktelig dårlig tid. Gjør man tjeneste i for eksempel kor, skal man både øve, fremføre, bære mikrofoner, lage budsjett, kopiere sanger, ha komitemøter, lage annonser og mye annet. Dette skal skje i løpet av et par timer i uken. Det blir lite tid til å bygge mennesker.
Med dårlig samvittighet arrangerer lederen derfor medarbeiderfest en gang i blant. For å være effektiv, skal da helst flest mulig samles. Alle sliter med tiden. Derfor forsøker lederen å motivere medarbeiderne ved å holde en tale. Taler er effektivt. Men taler er ikke det samme som personlig oppfølging. Selv når lederen skal satse ekstra på fellesskap med å ha en medarbeidersamling, så blir ikke mennesker sett. I organiske hussamlinger er det et helt annet opplegg. Der starter man med menneskene, ikke aktivitetene. Man samles rundt et måltid. Det er ikke ledere og frivillige. Man tar problemet med roten.
Bjørgvin satser ikke på organiske hussamlinger, men på bedre lederskap. Lederne skal prioritere medarbeiderne, ikke aktivitetene. Det er sikkert mulig å justere dagens holdninger en del. Men hvis man ikke gjør noe med menighetenes hovedordning, er jeg redd man ikke får til forandringer av betydning. Et avsnitt fra medarbeiderpermen til Bjørgvin sier:
”På den andre sida er det viktig at ein ikkje vert stengt ute frå fellesskapen om ein tar ein pause. Dersom fellesskapen er god, vil det alltid vere plass til dei som ikkje er aktive. Dei er med likevel.”
I en tjeneste blir man bedre kjent med hverandre enn i gudstjenesten. Det er fint. Men hvis man slutter i tjenesten som kafe-medarbeider eller mikrofon-medarbeider, så går man samtidig ut av tjeneste-fellesskapet. Det er dette problemet Bjørgvin peker på og håper at gode holdninger skal gjøre at man fremdeles holder kontakt. I husmenighet eksisterer ikke denne tjeneste/fellesskap-problemstillingen, for der foregår tjeneste og fellesskap hovedsaklig på samme sted. Ordningen gjør at man holder kontakten selv om man ikke orker/vil gjøre tjeneste.
UNGDOMMENE ØNSKER IKKE FØRST OG FREMST AKTIVITETER OG ARRANGEMENTER
Bjørgvin har også spurt hva slags oppfølging ungdommene ønsker av de voksne. Svarene var:
- en som bryr seg om meg
- en som utfordrar meg
- en samtalepartnar
Kommentarer