Gå til hovedinnhold

Relasjonsfiendtlige kirkebygninger


Den norske kirke er klar over at kirkebygningene er relasjonsfiendtlige. Biskop Anne Lise Ådnøy uttalte nylig til Stavanger Aftenblad: "Det er lettere å bygge relasjoner i et egnet rom for kirkekaffe, framfor å klemme kaffe og kaker inn i kirkebenkene."
Jeg har tidligere skrevet om relasjonsfiendtlig kirkeinteriør.

Det er både interiøret og den strenge liturgien som begrenser kjærligheten og muligheten til å følge opp verdiene som de første kristne sto for.

Kirkerådets leder Kristin Gunleiksrud Raaum holdt en tale under åpningen av kirkemøtet 2019. Hun løftet frem hva som er bra med Den norske kirke i lokalsamfunnene, for eksempel eldretreff, men hun nevnte ikke hovedgudstjenestene eller liturgien. Kan det være fordi det er lite kjærlighet der?

Kristin Gunleiksrud Raaum,
leder av kirkerådet
i Den Norske kirke.
Liturgien kan med svak pedagogikk fortelle at Gud elsker oss. Men den gir ikke rom for at vi kan vise at vi elsker andre.

"Be for hverandre" er en av svært mange hverandre-oppfordringer i Bibelen, men det er umulig å leve ut disse oppfordringene gjennom dagens strenge liturgi. Den eneste kontakten du ifølge liturgien har lov til å ha med den som sitter ved siden av deg på kirkebenken, er at du kan håndhilse. Men det er snakk om bare noen sekunder, deretter må du igjen holde munn og følge programmet.

Liturgireglene nevner en slik håndhilsing som en mulighet på et bestemt punkt i gudstjenesten. Det er presten som bestemmer om det skal oppfordres til håndhilsning eller ikke. Det kan altså hende at du sitter gjennom hele gudstjenesten uten å kjenne kroppskontakt og uten å samtale med noen.

Vel, det finnes en liten mulighet til å holde hånden til sidepersonen i noen sekunder under gudstjenester med mange barn til stede. Liturgireglene sier:

"Denne bønnen er spesielt anvendelig i gudstjenester med mange barn. En gruppe barn kan stå foran menigheten og vise tegnene. De i menigheten som ønsker det, kan gjøre håndbevegelsene sammen med barna." Presten kommer da med 3-4 setninger hvor menigheten skal utføre håndbevegelser, og ved en av setningene sier reglene dette: "Vi tar dem som sitter ved siden av oss, i hånden."

Skal man kunne be for hverandre, må man først snakke sammen slik at man vet hva man skal ta med i bønnen. Liturgien i Den norske kirke gir ikke anledning til slikt. Liturgien og plasseringen av møblene er perfeksjonert til fingerspissene slik at du ikke skal være i dialog med noen.

Kirkerådslederen sa dette i talen på kirkemøtet:

"Derfor har kirken også rom for samtalen. For den åpne, lyttende samtalen. Men vi må sørge for at diakoner og prester har kompetanse som ruster dem til å være til stede i lokalsamfunnet med åpne dører for alle som trenger det. I ordinasjonsløftet inngår sjelesorgen. Derfor er jeg glad for at bispemøtet løfter dette feltet i sin kompetanseplan."

Man knytter altså samtaler til noe som foregår med en profesjonell part. Noen ganger bør man absolutt dra til en lege, psykolog eller sjelesørger for å få profesjonell hjelp. Men hvis man hadde prioritert samlinger der det er rom for samtaler mellom ikke-profesjonelle kristne, ville det antagelig ha vært mindre behov for samtaler med profesjonelle, fordi man legger vekt på å forebygge.

Noe så enkelt som å bli sett, å snakke om noe som tynger, å bli bedt for og kjenne oppmuntring og støtte fra andre, kan løse mye. Men det skjer ikke i liturgiske gudstjenester. 

Kirkerådslederen etterlyste "rom for nytenkning". Hun mente at man må våge å ta beslutninger som er smertefulle. Hun sa: "I årevis har vår medisin vært å gjøre mer av det samme. Men dåpstallene har fortsatt å synke. Har vi rom for dem som utfordrer og tenker nytt? Gis de plass? Eller holder vi oss med et regelverk så stivbeint at det spenner bein for nyskaping og innovasjon? Kanskje må vi som utgjør det øverste organet i Den norske kirke bruke noe av tiden her til å tenke nøye gjennom hva vi må styre og regulere for å skape best mulig vilkår for det lokale kirkelivet. Kanskje er det mindre enn vi tror."

Senere under samme kirkemøte ble det bestemt å stramme inn liturgien.  Det ble altså mer av det samme og ikke noe  nytenkning.

Den norske kirke sier altså selv at:
  • gudstjenestene er ikke egnet for relasjonsbygging
  • samtale er viktig
  • det er lite rom for endring
  • man pøser på med samme medisin år etter år uten at det virker
Er da håpet ute? Er det umulig å få til en endring? Nei da, jeg har nemlig en super løsning for alle medlemmene: Du behøver ikke følge prioriteringene fra Kirkemøtet! De første kristne sa: "Jesus er Herre!" Det er ikke Kirkemøtet som er Herre.

Du kan derfor personlig nedprioritere samlinger som hindrer kjærligheten. Du kan som en start halvere antall høymesser som du deltar i og heller invitere noen kristne venner til søndagsmiddag.
 
Du behøver ikke spørre presten om lov før du inviterer venner hjem til middag. Du behøver heller ikke melde deg ut av Den norske kirke bare fordi du leser høyt fra Bibelen under vennemiddagen.

Kommentarer