Vår Frue kirke i Trondheim – holdninger og interiør

Jeg var innom Trondheim forleden og var turist noen timer. Blant annet besøkte jeg Nidarosdomen og Vår Frue kirke (bildet over). Forskjellen mellom de to kirkene er ganske stor selv om begge bygningene har røtter 800-900 år tilbake og begge brukes av Den norske kirke i dag.

Nidarosdomen er kommersialisert med inngangsbilletter og suvenirbutikk. Vår Frue kirke drives av Kirkens Bymisjon, det er gratis å gå inn og en del av kirkerommet er gjort om til kafé (bildet under). Det var varmere atmosfære der enn i Nidarosdomen.

Interiøret påvirker oss

Generelt kan interiørets utforming enten åpne eller lukke for kjærlighet. Lager man kafé med spisebord, åpner man for samtaler. Og når man snakker sammen, kan man gi oppmuntringer eller tjenester ut fra hva den andre forteller. Setter man derimot opp benkerader, legger man til rette for at det skal være mindre kjærlighet i samlingen.

Interiøret i en bygning er ikke bare med på å åpne eller stenge for møter mellom mennesker. Men interiøret påvirker også våre holdninger til andre mennesker. Når en kirke er fylt av benkerader, blir man opplært til at mennesker har liten verdi: 1) Man skal ikke en gang snakke med dem. 2) De har ingen ting å bidra med. 3) De har dårligere kontakt med Gud enn det presten har.

Men holdninger kan også påvirke interiøret. Det er holdningene til Kirkens Bymisjon som har gjort at de har endret interiøret og startet kafé. Vel, mesteparten av kirkerommet er fremdeles preget av benkerader, men kafeen er i alle fall en begynnelse.

Samtidig er det ikke bare galt med benkerader. Noen ganger passer det fint. Feilen oppstår når benkerad-samlinger blir den vanlige måten å samles på. Hvis man vanligvis møtes i kirken og den vanligvis er innredet med benkerader, da bør man tenke nytt. 

Dårlige tradisjoner i kirkene

Hvordan tenke nytt? Det er viktig å starte med holdningene, eller verdiene som man også kan kalle det. Man må ikke starte med tradisjonene. Man må heller ikke starte med en visjon, for da blir verdiene bare slaver av visjonen.

På 1600-tallet var tradisjonen at de tre første benkene i denne kirken var reservert byens viktige personer. Var det en bra tradisjon? Nei. Flere steder i Bibelen står det at slik skal det ikke være når kristne samles. Tradisjoner i seg selv kan ikke være noe man bør bruke som mal.

I de andre benkeradene kunne man kjøpe seg en fast plass, hvis man hadde råd. De aller rikeste kunne kjøpe seg rett til å oppføre balkongplasser, eller såkalte pulpiturer, det var små rom med tak, rommene var skrudd fast på veggen, som fuglekasser. Enkelte hadde lagd hull i den tykke kirkeveggen for å få seg en privat inngang til balkongplassen. 

Bildet under er antagelig fra midten av 1800-tallet.

Inne i disse balkongrommene kunne for øvrig mann og kone sitte sammen. Dermed var det ulike regler for fattige og rike. I benkene nede på gulvet måtte kvinner og menn sitte på hver sin side av midtgangen. Var det en bra tradisjon? Nei. Bør tradisjoner generelt være en rettesnor? Nei.

På 1700-tallet bygde Kirken selv pulpiturer som ble leid ut til høystbydende. Dermed inviterte man markedskreftene inn i menighetslivet. Var det en god tradisjon? Nei. Det er derfor som regel meningsløst å henvise til tradisjoner i kirken, slik mange gjør.

Under restaureringen på slutten av 1800-tallet tok man ned pulpiturene.

Prekestolen i Vår Frue kirke skaper skille

Prekestolen i Vår Frue kirke er ganske spesiell. Den er en slags pulpitur og henger på veggen som en balkong med tak. Det er fire åpninger i veggen, alle har gardin. Hva i all verden var meningen med en slik konstruksjon? Hadde presten en tissepotte der inne?

Kanskje konstruksjonen er rester etter en svært gammel tradisjon der presten noen ganger sto inne i et telt i kirken.

I antikken var det vanlig at viktige personer eller ting ble adskilt fra folket med gardiner. De første kirkene kom med keiser Konstantin på 300-tallet. Man mener at Konstantins første kirke hadde et altertelt. Under gudstjenesten sto presten inne teltet som gjerne hadde flotte marmorsøyler og påkostede broderier. Antagelig kunne man se presten noen ganger under liturgien, andre ganger trakk man for gardinene og man kunne bare høre presten. 

Den dag i dag trekkes gardinene for noen ganger i enkelte kirkesamfunn, slik som Armenian Apostolic Church. 

Her er et maleri fra 1500-tallet som viser en gardin inne i en kirke:

Noen kristne grupper lager også en vegg i kirkerommet, den deler prest og menighet. Det hele ligner på tempelet i Jerusalem som hadde et rom som ble kalt det aller helligste, der kunne bare noen få utvalgte gå inn. 

Prekestolen i Vår Frue kirke ekskluderer resten av menigheten interiørmessig når det gjelder muligheten til å ta ordet. Generelt innbyr ikke prekestoler til samtale. Denne prekestolen er enda verre. Andre prekestoler har en trapp som starter i kirkerommet, da er det ikke helt umulig å komme fra kirkebenkene og opp på prekestolen dersom presten skulle tillate at andre kan ta ordet. Men prekestolen i Vår Frue kirke har ingen slik trapp, for inngangen til pulpituren og prekestolen er på baksiden av veggen.

Dermed uttrykker prekestolen enda mer at det er bare presten som har lov til å snakke. 

Samlingene til de første kristne var svært annerledes, de møttes til middag i hjemmene der alle kunne ta ordet. Er du opptatt av tradisjoner, er det tradisjonene til de første kristne som du bør herme etter. 

Jesus bygde ikke en eneste kirke, selv om han var snekker. Det gjorde heller ikke de første kristne. Det betyr ikke at det er feil å spleise på et felleshus her og der, men man må være bevisst på hvordan man innreder og hvilke tradisjoner man velger. Det hele starter med å oppdage hvilke verdier de første kristne gikk inn for, se for eksempel hverandre-verdiene.

Altertavle med maleri av en middagssamling

Altertavlen i Vår Frue kirke er imponerende. I gamle dager var det mange analfabeter, det er fint at bibelhistorier ble uttrykt med bilder og statuer. Jesus er plassert sentralt på installasjonen, maleriet viser den optimale kjærligheten, nemlig at Gud selv ofrer seg for oss. Maleriet går rett på sak, Jesus henger på korset.

Altertavlen er fra midten av 1700-tallet og sto først i Nidarosdomen.

Lenger ned på altertavlen ser vi at Jesus spiser sammen med vennene sine. Det var i en slik samling at nattverden ble innstiftet – Jesus spiste middag med disiplene. 

Nedenfor bildet av middagssamlingen har kirken plassert et alterbord. Søndag etter søndag i flere hundre år har det stått en prest her, noen ganger med ryggen til forsamlingen. Da har han stirret inn i bildet av Jesus som spiser middag med vennene. 

Kanskje presten noen ganger har lengtet etter slike samlinger Jesus og de første kristne hadde? Men så var tradisjonene for sterke til at presten klarte å gjøre noe med det? 

Altering – hvor kommer det fra?

Det tok ikke mange generasjonene før kristne dessverre begynte å lage hierarkier. De som fikk en posisjon, fikk spesialplassering i kirkene. Til slutt satte man til og med opp et gjerde mellom sjefene og resten av menigheten! Holdningene til de første kristne ble med tiden altså snudd på hodet.

Slike alterringer gir også inntrykk av at det finnes et spesielt hellig område i kirken, og at presten som får lov til å gå der, er mer hellig enn de andre. De første kristne tenkte motsatt, de sa at Gud bor ikke i bygninger og at kroppene til de kristne skal være som templer.

Interiøret i mange kirker uttrykker feil teologi, feil holdning og feil tradisjon. Likevel: Noen ganger bør man la interiøret stå fordi det har historisk verdi. Jeg synes ikke man skal rive ned gardinburet til presten i Vår Frue kirke.

Historisk kirke

Vår Frue kirke ble brukt som valgkirke før vi fikk vår egen grunnlov i 1814.

Kirken ble påbegynt allerede i 1150.