Det er ikke uvanlig at kirker har TV-kameraer under gudstjenestene. Man filmer både pastoren på scenen og alle medlemmene og gjestene i salen. I noen kirker sendes alt direkte ut på internett. For eksempel kirken Wesleys Chapel i London har sin egen youtubekanal. Kameraer har den del negative bivirkninger, men la oss først starte et skritt før kameraene:
Scenekirker gir dessverre ikke rom for mange av oppfordringene som man finner i Bibelen, for eksempel at vi skal vise medfølelse for hverandre, trøste hverandre, be for hverandre og undervise hverandre. Rammene for de fleste gudstjenester er at noen få snakker og de alle fleste lytter. Men oppfordringene i Bibelen går derimot til hele menigheten. Det betyr: Hvis vi skal be for hverandre, må vi først snakke sammen for å vite hva vi skal be om.
Scenekirker er altså feil rammer. Og så gjør man det enda verre med å bruke kameraer.
Kameraer kan bety at folk endrer adferd, for eksempel:
- Man fremstiller seg selv og kirken så perfekt som mulig. Folk begynner å pynte seg og pastoren roser kirkens arbeid opp i skyene fra scenen. Her er alt på stell!
- Mange av medlemmene ønsker ikke å bidra på scenen når hele verden kan bedømme innsatsen. Det er bare de mest oppmerksomhetssøkende som blir igjen på scenen. Menigheten går glipp av viktige innslag.
- Man slutter å besøke kirken fordi man liker ikke å få et kamera opp i ansiktet når man ber.
Å flytte skikker fra kirkene og inn i hjemmene, kan avdekke svakheter ved skikkene. Det hadde for eksempel blitt protester fra vennene dersom verten under en hjemmemiddag satte opp et kamera og begynte direktesending på internett.
Med kameraer rundt middagsbordet ville det ikke bli rammer der man kunne fortelle om sin hverdag til noen man stoler på.
Med direktesendinger fra vennemiddager er det er fare for at man får kunstige samlinger der vennene forteller hvor fantastisk flinke de er i alt. De vil sitte på nåler og vokte hvert eneste ord. Samtalen vil bli forsiktig og overfladisk.
De fleste vil antagelig ha snudd i døren dersom de fikk høre at de skulle bli filmet under en vennemiddag.
Det beste er altså å samles i hjemmene rundt en middag – uten kameraer. I den andre enden av skalaen har vi scenekirker – med kameraer.
Medlemmene i scenekirker går glipp av mye kjærlighet, fordi samlingene preges av monologer. Viktige talenter i samlingene, som for eksempel at enkelte personer er flinke til å se hvem som kunne trenge hjelp til noe, blir holdt nede. Når en scenekirke i tillegg monterer kameraer, går kirken også glipp av mange gode innslag på scenen.
Det er flere som kan tenke seg å bidra, men terskelen blir stadig høyere. Tidligere holdt man i en mikrofon. Så mørkla man salen og satte scenelyset på den som preker. De som tidligere var villige til å holde et innslag, tenker nå at de ikke er kule nok for å bidra i noe som ligner et teater.
Den siste trenden i karismatiske scenekirker i Norge er å legge dramaturgiske akkorder under prekenen. Man har gjort det i årevis allerede med orgelmusikk i en del amerikanske kirker. I Australia har man tatt i bruk andre tangentinstrumenter under prekener, musikken høres da mer moderne ut enn når man bruker orgel. Dette grepet skaper en stemning som skal forsterke budskapet til pastoren, det blir som filmmusikk.
Terskelen har med det blitt enda høyere for å holde et innslag. For det er vel bare pastoren som er flink nok til at det passer med musikk under talen?
Og som ikke det var nok, så monterer man altså kameraer i kirken. Les gjerne boken "Ingen introverte i himmelen", så får du en bedre forståelse av at folk er forskjellige. Dagens kirker hyller de ekstroverte som liker oppmerksomhet fra sine sceneopptredener.
Scenekirker går allerede glipp av mye. Og når de monterer kameraer, går de glipp av enda mer.
Det er fint at flere får høre evangeliet gjennom opptak eller direktesendinger. Men man må også tenke på at folk flest oppfører seg annerledes når det er kameraer til stede.
Her kan du sitte i fred for resten av verden
Kirken jeg nevnte innledningsvis, har hengt opp en plakat ved inngangen. Plakaten viser hvor man kan sitte i fred for TV-kameraene som filmer gudstjenesten.
Kirker rundt omkring i verden har ulike skikker og ulik kultur. Denne kirken ser ganske tradisjonell ut. I løpet av gudstjenesten får man et minutt til å håndhilse på de nærmeste i benkeradene, for øvrig er det monologer. Ulike personer kommer frem i kirken og holder innslag, det er lite "drama".
I andre kirker verden rundt kan kulturen være slik at folk fra ledelsen oppsøker personer i benkeradene, og dette fanges av kameraene. Dette kan være oppmerksomhet som den enkelte i salen ikke ønsker, men man bondefanges av kameraene. Et annet sted slurver kanskje ledelsen når den informerer fra scenen og private opplysninger om andre deles for resten av verden. Og noe steder er man så profesjonelle på scenen at menigheten nesten begynner å dyrke kirkestjernene som avguder.
Et argument for TV-kameraer er åpenhet. Se, vi har ingenting å skjule. Men man må også ta med i regnestykket de negative sidene ved direktesendinger. "Vi har ingenting å skjule" kan bli til et kunstig bilde når kameraene er slått på. "Åpenhet" kan bety at folk egentlig blir lei seg når de får et kamera inn i ansiktet når de ber eller når det slurves fra scenen.
Vil man absolutt bygge en scenekirke, og vil man absolutt filme samlingene, bør man gjøre som denne kirken i London, man bør holde av et område i salen som kameraene ikke dekker. Så bør man opplyse folk om det.
Men enda bedre er det at menigheten heller samles til hjemmemiddager uten kameraer.
Kommentarer