Det kommer 123 personer til gudstjeneste i gjennomsnitt i Den norske kirke, og oppslutningen er dalende, ifølge Stavanger Aftenblad. Men i Jørpeland kirke har man 160-170 besøkende, skriver avisen. Her er oppskriften til Jørpeland kirke:
- Gratis kaffe servert ved inngangsdøren, man kan nippe til kaffen i benkeradene under gudstjenesten.
- Band, lovsang og forsangere.
- Presten bruker ikke prekestolen, men står nærmere forsamlingen.
- Man dropper noen liturgiske ledd.
De syv kirkene i Rogaland som har høyest besøkstall, 191 i gjennomsnitt, har alle utfordret liturgien og tradisjonene. Man har gått i retning av pinsevennenes scenekirker, men det er et godt stykke igjen, man er mer forsiktige i Den norske kirke.
Stavanger Aftenblad har intervjuet prester fra flere menigheter i Den norske kirke i Rogaland. Et sted hender det at presten beveger seg mellom kirkebenkene under gudstjenesten. Oi, oi. Et annet sted synges det sanger som stammer fra den karismatiske tradisjonen. Uff og uff. En prest forteller at han har vanskeligheter med å stå i ro når man synger. Hva skal man gjøre med slikt?
Toppledelsen liker ikke slike utskeielser. Biskop Anne Lise Ådnøy vil at gudstjenestene skal være gjenkjennelige, også for dem som oppsøker kirken en sjelden gang.
Hun mener at grunnen til at noen kirker i Rogaland har høye besøkstall, er ikke at de har begynt å bryte med liturgien, men at akkurat disse kirkene har lokaler som egner seg til kirkekaffe. Hun sier også til avisen:
 |
| Biskop Anne Lise Ådnøy. |
Jeg synes biskopens analyse er halvveis. Jeg mener det er opplagt at når man bytter ut kirkeorgel med kristelig popband, så kommer det flere gjester til kirkene. Det er bare å være innom en julekonsert, så ser man at det er mye band og lite liturgi – og fullsatt kirke.
Men biskopen har rett i at kirker er dårlig utformet når det gjelder å legge til rette for relasjoner. Men hvis relasjoner er viktig, og relasjoner i tillegg gir flere besøkende, hvorfor satser man da på streng liturgi og en innredning som ikke egner seg? Både liturgien og interiøret er relasjonsfiendtlige.
Det går an å omprioritere også i gamle kirkebygg:
- Man kan fjerne hele eller mye av liturgien.
- Man kan endre interiøret og flytte på møblene.
- Man kan møtes sjeldnere i kirken og oftere andre steder.
- Man kan gå inn for "hverandre-verdiene".
De første kristne gikk derimot inn for dette: Bære hverandres byrder. Være gode mot hverandre. Vise medfølelse for hverandre. Tilgi hverandre. Undervise hverandre. Trøste hverandre. Og så videre, og så videre. Det blir ikke mer av dette ved å bytte ut kirkeorgelet med trommer. Det blir ikke mer kjærlighet i kirkene ved å innføre popband, uniformer, prosesjoner og mer liturgi.
Kirkemøtet strammer inn liturgien
Kirkemøtet vedtok nylig innstramminger i liturgien. Kirkemøtet består av 30 prosent kirkeansatte og 70 prosent personer som er valgt av menighetene. De som strammet inn liturgien nå i 2019, var altså både ledelse og medlemmer.Her er et eksempel fra de nye reglene:
«Det kan være prosesjon under preludiet/forspillet og/eller inngangssalmen. Prosesjonskors bæres først i prosesjonen. Lys, tekstbok, dåpsvann, brød og vin kan også bæres inn. Hvis brød og vin ikke er satt fram på et eget sidebord, eller på alteret før gudstjenesten, bæres det inn i prosesjonen og settes på sidebordet eller på alteret. Menigheten står under prosesjon, Inngangssalme og Hilsen.»
Jeg skulle gjerne ha sett reaksjonen til Bibelens Priska hvis hun fikk brev med instruksjoner fra Den norske kirke akkurat i det gjestene hadde satt seg til bords hjemme hos henne, det som Paulus kaller ekklesia:
Priska: – Hvorfor skriver de at brød og vin kan settes på et sidebord? Vi skal jo spise middag sammen nå, så brød og vin bør jo stå på spisebordet sammen med resten av maten. Og hva mener de egentlig med det korset som skal bæres? Skal jeg be Akvillas snekre et kors på teltverkstedet og så skal han og jeg gå i tog fra kjøkkenet og inn i stua til dere? Hvorfor sier de at vennene våre skal stå når vi serverer? Dere har jo jobbet i hele dag og er slitne. Og hva mener de med å bestemme hva vi skal si i samlingene og hvilke lovsanger man kan synge? Hvem tror de at de er egentlig?
Ifølge de nye reglene forventes det at medlemmene håndhilser under nattverden: «Menigheten hilser hverandre med håndtrykk og sier «Guds fred» eller lignende ord.» Dette ligner faktisk litt på scenekirker der får anledning til å håndhilse i tre sekunder.
På Priskas tid kunne man snakke sammen og støtte hverandre i flere timer mens man spiste sammen. Forskjellen er enorm mellom samlingene til de første kristne og samlingene i Den norske kirke, det er to helt forskjellige konsepter.
Hverken scenekirker eller gudstjenester med fastlåst liturgi er veien å gå. Skal noe være gjenkjennbart, slik biskopen argumenterer for, bør det handle om verdiene. For eksempel at alle har tid til hverandre, at det er mulig å oppmuntre hverandre og at alle kan holde et innslag.
Når enkelte menigheter løsner litt på den liturgiske snippen, slik man har gjort i Rogaland, burde man ha applaudert dette. Endringene i Rogaland er ikke store og kan kalles kosmetiske, men disse menighetene prøver i alle fall noe nytt. Ved å ikke ha så streng liturgi, gis det noe mer rom for at flere kan bidra, selv om det er langt igjen før man virkelig legger til rette for verdiene som de første kristne gikk inn for.
Men svaret fra Kirkemøtet er altså at det skal strammes inn:
- Menigheten skal stå oppreist under bestemte innslag
- Det skal være en samlingsbønn.
- Lokalt utformet syndsbekjennelse er forbudt.
- Takkebønn etter syndsbekjennelse er forbudt.
- Hallelujaomkved før evangelielesningen er påbudt.
- Det skal være en bestemt vekselssang før nattverdbønnen.
- Ved utdeling av nattverd, er dette det eneste som er lov å si: «Kristi kropp, gitt for deg/Kristi blod, gitt for deg.
Kirkemøtet har også bestemt at de ved visse områder gir menighetene større frihet. Nå er det for eksempel lov til å innlede prekenen med en kort bønn!
Igjen ser jeg for meg samlingene hjemme hos Priska og Akvillas. Under middagen gikk samtalene litt på kryss og tvers, men nå under kaffen bidrar én etter én med hva de har på hjertet:
Priska: – Takk, Solveig. Det var oppmuntrende og lærerikt å høre på deg. Nå skjønner jeg at Akvillas vil si noe, han blar i noen papirer og har visst forberedt et eller annet?
Akvillas: – Ja, men først vil jeg gjerne be en liten bønn.
Ola: – Haaallo! Vent nå litt. Det er ikke lov, altså. Det er ikke fritt frem, man kan ikke be en bønn før man skal si noe.
Akvillas: – Hva?! Hvem har bestemt det, liksom?
Ola: – Den norske kirke.
Titus: – Hold an. Det var sånn før. Men kirkemøtet bestemte 27. mars 2019 at fra nå av er det er lov å be en bønn før man snakker.
Ola: – Oi, det hadde jeg ikke fått med meg. Har du kopi av vedtaket?
Titus: – Ja, se her, det står i punkt q på side 18: «Muligheten til å innlede prekenen med en kort bønn.»
Ola: – Ok, sorry, jeg tok feil. Akvillas, nå er det visst lov, men bønnen må være kort, altså. Ordet "kort" er forresten ikke definert i vedtaket, men la oss si femten sekunder. Vi kan få detaljene fra kirkemøtet senere slik at vi vet nøyaktig hvor mange sekunder som godtas.
Akvillas: – Dette forholder jeg meg overhodet ikke til. Jeg praktiserer «Frihet i Kristus».
Ola: – Jeg leser nå de andre vedtakene også, det står at reformen betyr «en bedre dramatisk flyt i gudstjenesten».
Priska: – Hva mener de? Driver de med teater? Hvem er disse folka? Er det noen av dere som kjenner dem?
Ola: – De kommer fra Norge.
Priska: – Er det en landsby på Kreta? Det er ganske mye arbeid som gjenstår på Kreta før tingene faller på plass der. Titus, jeg håper du orker enda en tur dit.
Akvillas: – Kan vi droppe dette temaet nå?
Titus: – Be en bønn, du. Og kom med det du har på hjertet. Ola, kan du sende kaffekannen nedover til meg?
Kommentarer