Det er mange meninger om hvordan kristne menigheter kan eller skal organiseres. Så langt jeg kan forstå etter å ha lest NT, så betyr menighet rett og slett "en gruppe av kristne", og det er ikke noen religiøs plikt til å ha spesielle tjenester eller titler til stede for å kalle noe en menighet eller holde en samling.
Jeg ser på organiseringen av menighet fra flere kanter, denne gangen tar jeg for meg historien om menigheten i Antiokia. I teksten under hopper jeg over at Paulus blir steinet og andre viktige poenger. Jeg tar med det som har betydning for det organisasjonsmessige.
Historien om menigheten i Antiokia i NT
1) Ingen med flott tittel er først på plassen. "Vanlige" kristne, ikke apostler eller andre med "titler", drar fra Jerusalem til Antiokia og forkynner Guds ord for ikke-jøder. Mange blir kristne.
2) Jerusalem-menigheten får høre om dette og sender Barnabas til Antiokia for å se hva som skjer.
3) Barnabas er innom Antiokia og blir glad. Han drar så til Tarsus og henter Paulus. De to blir i Antiokia i ett år og gir undervisning til mange. Så langt er ingen med tittel nevnt i Antiokia. Men indirekte kan vi kalle Paulus og Barnabas for lærere. De var slett ikke først på plassen, men de gir undervisning.
4) Noen profeter kommer tuslende fra Jerusalem og varsler om en sultkatastrofe. Disiplene (= ferske kristne) i Antiokia samler sammen penger. De ber Paulus og Barnabas frakte pengene.
5) Barnabas og Paulus drar til Jerusalem og tar med seg Johannes/Markus tilbake. Punkt 4 og 5 viser hvordan alle tar initiativ og påvirker hverandre på kryss og tvers.
6) Blant alle kristne i Antiokia er det en gruppe på fem lærere og profeter som holder en liten samling. I den lille flokken på fem sier DHÅ at Barnabas og Paulus skal ut på en misjonsreise.
7) Barnabas og Paulus drar, antagelig uten å blande inn stormenigheten, og kommer etter hvert til en annen by som også heter Antiokia, la meg kalle den Antiokia II. Men de blir kastet ut av byen etter hvert. I et brev et annet sted i NT sier Paulus at han ble utsatt for lidelse og forfølgelse i Antiokia, da mente han sannsynligvis Antiokia II.
8) Barnabas og Paulus drar videre til Ikonium og blir for første gang i teksten omtalt som apostler. På latin heter det misjonærer. Dette var deres første misjonsreise.
9) De to apostlene drar tilbake til Antiokia II og oppmuntrer disiplene der. Det var sikkert ikke lett å være fersk kristen der, så amper stemningen var mot kristne. Misjonærene hadde jo nylig blitt kastet ut av byen.
10) Kun i Antiokia II er det valg av eldste. I hver menighet i Antiokia II får de to apostlene i gang valg av eldste. Apg 20 viser for øvrig at eldste og biskoper er det samme og at det var mange biskoper i samme by, det vil si Efesos. Også teksten som handler om Antiokia II viser at det er snakk om flere eldste i hver menighet i samme by. Eldstetjenesten tror jeg var en husvert-tjeneste, dette argumenterer jeg for i andre artikler.
De ferske kristne i Antiokia II hadde sett hvordan de to misjonærene på en fæl måte hadde blitt kastet ut av byen. Det fristet antagelig ikke for de ferske kristne å åpne hjemmene sine for kristne samlinger, da ville de selv bli utsatt for forfølgelse. Kanskje sier Barnabas og Paulus: "Folkens, det er viktig å holde samlinger, vi oppforderer dere til å velge noen personer som tar ansvar for å samle hver sin flokk."
Man bør legge merke til at ordet menighet er i bruk før man velger eldste. Eldste er ikke obligatorisk for å kalle noe en menighet. Man bør også legge merke til at eldste står i flertall ved hver menighet. Altså kan man anta at i hver flokk i Antiokia II var det gjerne flere husverter og at man byttet på hvilket hjem man møttes i. Den vanlige måten å lese teksten på, er å anta at man valgte eldste i hver eneste menighet langs hele misjonsreisen. Men ut fra teksten mener jeg det er mest sannsynlig at den sier at det bare ble valgt eldste i Antiokia II.
Jeg tolker teksten slik: Der hvor hussamlingene går av seg selv, behøver man ikke velge eldste til å ha et spesielt ansvar for å åpne hjemmene.
11) De to apostlene drar så tilbake til Antiokia, byen der reisen startet. Her ble de "en lang tid sammen med disiplene". Ingen biskop, eldste, prest eller pastor er nevnt så langt i teksten angående Antiokia. Kun valg av eldste (flere i hver menighet) er nevnt i Antiokia II.
13) Så dukker det på nytt opp noen folk som kommer tuslende fra Judea. De hevder at kristne må holde jødiske lover og skikker, men Barnabas og Paulus er totalt uenige. Hele Antiokia-menigheten (ikke bare de fem personene som la hendene på Barnabas og Paulus i en småsamling) sender da Barnabas, Paulus og noen andre til Jerusalem for å drøfte saken. Antagelig hadde de som kom tuslende løyet og sagt at de var utsendt fra Jerusalem-menigheten, for senere sier Jerusalem-menigheten i et brev at "vi har ikke gitt disse et oppdrag". Antiokia-menigheten måtte derfor snakke med Jerusalem-menigheten for å avklare om det hadde oppstått en teologisk uenighet, og den sender en delegasjon av gårde.
14) Delegasjonen fra Antiokia ankommer Jerusalem. Teksten gir inntrykk at det egentlig ikke var noe å diskutere, før to "spioner" (i følge et brev fra Paulus) drar i gang påstanden om at kristne må følge jødiske lover. Da starter en debatt som ender i at hele menigheten sender et brev i vi-form til kristne i Antiokia og to steder til. Brevet sier at kristne ikke behøver å følge jødiske lover og skikker.
15) Antiokia-menigheten mottar brevet og blir glad. To profeter fra Jerusalem er i Antiokia en stund og oppmuntrer menigheten. Paulus og Barnabas er også en stund i Antiokia og fortsetter med undervisning og evangelisering.
Jeg ser på organiseringen av menighet fra flere kanter, denne gangen tar jeg for meg historien om menigheten i Antiokia. I teksten under hopper jeg over at Paulus blir steinet og andre viktige poenger. Jeg tar med det som har betydning for det organisasjonsmessige.
Historien om menigheten i Antiokia i NT
1) Ingen med flott tittel er først på plassen. "Vanlige" kristne, ikke apostler eller andre med "titler", drar fra Jerusalem til Antiokia og forkynner Guds ord for ikke-jøder. Mange blir kristne.
2) Jerusalem-menigheten får høre om dette og sender Barnabas til Antiokia for å se hva som skjer.
3) Barnabas er innom Antiokia og blir glad. Han drar så til Tarsus og henter Paulus. De to blir i Antiokia i ett år og gir undervisning til mange. Så langt er ingen med tittel nevnt i Antiokia. Men indirekte kan vi kalle Paulus og Barnabas for lærere. De var slett ikke først på plassen, men de gir undervisning.
4) Noen profeter kommer tuslende fra Jerusalem og varsler om en sultkatastrofe. Disiplene (= ferske kristne) i Antiokia samler sammen penger. De ber Paulus og Barnabas frakte pengene.
5) Barnabas og Paulus drar til Jerusalem og tar med seg Johannes/Markus tilbake. Punkt 4 og 5 viser hvordan alle tar initiativ og påvirker hverandre på kryss og tvers.
6) Blant alle kristne i Antiokia er det en gruppe på fem lærere og profeter som holder en liten samling. I den lille flokken på fem sier DHÅ at Barnabas og Paulus skal ut på en misjonsreise.
7) Barnabas og Paulus drar, antagelig uten å blande inn stormenigheten, og kommer etter hvert til en annen by som også heter Antiokia, la meg kalle den Antiokia II. Men de blir kastet ut av byen etter hvert. I et brev et annet sted i NT sier Paulus at han ble utsatt for lidelse og forfølgelse i Antiokia, da mente han sannsynligvis Antiokia II.
8) Barnabas og Paulus drar videre til Ikonium og blir for første gang i teksten omtalt som apostler. På latin heter det misjonærer. Dette var deres første misjonsreise.
9) De to apostlene drar tilbake til Antiokia II og oppmuntrer disiplene der. Det var sikkert ikke lett å være fersk kristen der, så amper stemningen var mot kristne. Misjonærene hadde jo nylig blitt kastet ut av byen.
10) Kun i Antiokia II er det valg av eldste. I hver menighet i Antiokia II får de to apostlene i gang valg av eldste. Apg 20 viser for øvrig at eldste og biskoper er det samme og at det var mange biskoper i samme by, det vil si Efesos. Også teksten som handler om Antiokia II viser at det er snakk om flere eldste i hver menighet i samme by. Eldstetjenesten tror jeg var en husvert-tjeneste, dette argumenterer jeg for i andre artikler.
De ferske kristne i Antiokia II hadde sett hvordan de to misjonærene på en fæl måte hadde blitt kastet ut av byen. Det fristet antagelig ikke for de ferske kristne å åpne hjemmene sine for kristne samlinger, da ville de selv bli utsatt for forfølgelse. Kanskje sier Barnabas og Paulus: "Folkens, det er viktig å holde samlinger, vi oppforderer dere til å velge noen personer som tar ansvar for å samle hver sin flokk."
Man bør legge merke til at ordet menighet er i bruk før man velger eldste. Eldste er ikke obligatorisk for å kalle noe en menighet. Man bør også legge merke til at eldste står i flertall ved hver menighet. Altså kan man anta at i hver flokk i Antiokia II var det gjerne flere husverter og at man byttet på hvilket hjem man møttes i. Den vanlige måten å lese teksten på, er å anta at man valgte eldste i hver eneste menighet langs hele misjonsreisen. Men ut fra teksten mener jeg det er mest sannsynlig at den sier at det bare ble valgt eldste i Antiokia II.
Jeg tolker teksten slik: Der hvor hussamlingene går av seg selv, behøver man ikke velge eldste til å ha et spesielt ansvar for å åpne hjemmene.
11) De to apostlene drar så tilbake til Antiokia, byen der reisen startet. Her ble de "en lang tid sammen med disiplene". Ingen biskop, eldste, prest eller pastor er nevnt så langt i teksten angående Antiokia. Kun valg av eldste (flere i hver menighet) er nevnt i Antiokia II.
13) Så dukker det på nytt opp noen folk som kommer tuslende fra Judea. De hevder at kristne må holde jødiske lover og skikker, men Barnabas og Paulus er totalt uenige. Hele Antiokia-menigheten (ikke bare de fem personene som la hendene på Barnabas og Paulus i en småsamling) sender da Barnabas, Paulus og noen andre til Jerusalem for å drøfte saken. Antagelig hadde de som kom tuslende løyet og sagt at de var utsendt fra Jerusalem-menigheten, for senere sier Jerusalem-menigheten i et brev at "vi har ikke gitt disse et oppdrag". Antiokia-menigheten måtte derfor snakke med Jerusalem-menigheten for å avklare om det hadde oppstått en teologisk uenighet, og den sender en delegasjon av gårde.
14) Delegasjonen fra Antiokia ankommer Jerusalem. Teksten gir inntrykk at det egentlig ikke var noe å diskutere, før to "spioner" (i følge et brev fra Paulus) drar i gang påstanden om at kristne må følge jødiske lover. Da starter en debatt som ender i at hele menigheten sender et brev i vi-form til kristne i Antiokia og to steder til. Brevet sier at kristne ikke behøver å følge jødiske lover og skikker.
15) Antiokia-menigheten mottar brevet og blir glad. To profeter fra Jerusalem er i Antiokia en stund og oppmuntrer menigheten. Paulus og Barnabas er også en stund i Antiokia og fortsetter med undervisning og evangelisering.
16) Så drar Paulus og Barnabas på ulike misjonsreiser, og i hvert fall Paulus er innom Antiokia i perioder etterpå. Så hører vi ikke noe særlig mer om Antiokia i NT. Peter er innom, men får kjeft av Paulus fordi Peter oppfører seg hyklersk.
Man bør legge merke til dette:
IKKE TITLER: Antiokia blir kristnet uten at populære titler er inne i bildet, slik som apostler, profeter, biskoper osv.
IKKE BISKOP/PASTOR: Gjennom hele NT nevnes ingen biskoper/prester/pastorer i Antiokia.
INITIATIV FRA MANGE KANTER: I Antiokia er det mange som tar initiativ:
- DHÅ
- Disipler
- En gruppe på fem personer
- Hele menigheten
- Folk på besøk
- Én person
MYE BESØK: Det er en del folk innom byen:
- Navngitte personer uten "titler" (Barnabas og Paulus i en tidlig fase, samt noen fra Judea).
- Navngitte personer med "titler" (Barnabas og Paulus i en senere fase når de kalles apostler).
- Profeter, noen falske noen ekte.
Hele historien mener jeg viser en organisk kultur der alle kan ta initiativ og der man er åpne for besøk og samtaler, og at det ikke er snakk om hierarki eller faste systemer.
Kommentarer
Nå lurer jeg på ën ting: Hva er en menighet egentlig? Jeg skulle gjerne ha sett noen refleksjoner fra Tore Lende på dette. Han har kommet med noen utsagn som tyder på en veeeldig alternativ tenkning.
Jeg har brukt høytidsdagene til å lese litt historie og kirkehistorie. Og det er rystende lesning. Jeg har kommet fram til følgende:
Det finnes ingen instans i historien som har forfulgt de kristne så mye som Kirken. Verken romerske keisere, muslimer, ateister, kommunister eller andre har forfulgt og undertrykt de kristne så sterkt som Kirken. Ingen har så mye kristenmanns blod på hendene som kirkens menn.
Kanskje det ikke er annet enn en illusjon å tro at Kirken står på de troendes side?
Hittil har vi skilt mellom menigheten og Guds Rike. Luther hadde et eller annet skille mellom menigheten og den sanne menigheten. Men hos Luther lå også den sanne menigheten under det kirkelige hierarkiet.
Jeg kunne tenke meg å bruke begrepet Kirken om den hierarkisk organiserte kristenheten, som etter min mening fortsatt undertrykker de troende, og for eksempel menigheten eller Jesu menighet om den organiske, ikke-hierarkiske menigheten.
Jesu menighet består for meg av troende både utenfor og innenfor Kirken, men mest utenfor fordi det er flest troende utenfor. Og så tenker jeg at det som definerer Jesu menighet er at det er Jesus som er Herre, og ingen pave eller pastor. Har noe som kaller seg menighet en pastor, så har det ingen ting med det bibelske begrepet menighet å gjøre.
Hvordan funker Jesu menighet? Jeg tenker at troende av alle avskygninger forholder seg til Jesus på ulike måter, i sitt private gudsliv. Og så møtes troende på ulike måter, for det meste uorganisert og spontant og stimulerer hverandre på ulike måter.
Men Bibelen oppmuntrer altså de troende til å komme sammen jevnlig, tjene hverandre og være tydelige på sin tro. Noe slikt?
Poenget mitt er å finne en definisjon på menighet som fanger den virkeligheten vi lever i. Og så må det være vår oppgave å hjelpe troende mennesker å ta ut det potensialet som ligger i deres tro, ved å inkludere mennesker i et fellesskap.
Her er min definisjon, så langt:
a) Organiske menigheter = alle som tror på Jesus og som har organisert seg ikke-hierarkisk
b) Kirken = alle som tror på Jesus og som har organisert seg hierarkisk
c) Jesu menighet = alle som tror på Jesus, det vil si a+b
Så langt i min lesing av NT har jeg kommet frem til at menighet = en gruppe med mennesker som tror på Jesus. Man behøver ingen formelle eller organiske tjenester eller titler for å kalle noe en menighet.
Man kan så snu på spørsmålet og spørre hva som eventuelt diskvalifiserer en gruppe fra å bli kalt menighet. Det fins mange menighetskulturer, tradisjoner, teologier og verdisyn. Ingen menighet er perfekt. Derfor kan det ikke være diskvalifiserende at en menighet for eksempel går inn for barnedåp og en annen går inn for troende dåp (voksendåp). Eller at den ene menigheten tillater homofile medlemmer, mens den andre stenger homofile ute. Eller at det er intern strid om slike spørsmål. Eller at den ene menigheten har hierarki og den andre menigheten har ikke-hierarki. Vi snakker uansett om grupper av mennesker som tror på Jesus, altså menigheter med alle sine feil, altså Jesu menighet.
Derfor mener jeg at heller ikke en pastor eller en pave er diskvalifiserende for begrepet Jesu menighet. Jeg er teologisk uenig i slike hierkarkiske ordninger, men hvis hierarki skal være diskvalifiserende, så er det også mye annet som er diskvalifiserende. Hva med for eksempel ikke-hierarkisk menighet som har null interesse for fattige?
Guds rike-begrepet er større enn menighetsbegrepet. Man kan for eksempel være en enslig jesustroende som på en reise gjør en god gjerning, da er det en del av Guds rike.
MENIGHET = en gruppe kristne. Det kan være to personer eller det kan være alle kristne på jorda. Menigheter er ikke perfekte.
GUDS RIKE = slik Gud ønsker at tilværelsen vår skal være, dvs at vi elsker Gud og hverandre. Da har jeg lyst til å tilføye: En tilværelse der vi ikke bestemmer over hverandre, ikke driver rangering av mennesker, ikke driver diskriminering, ikke driver utestengelse, men en tilværelse der vi ønsker hverandre alt godt, og er romslige, og der vi i frivillighet deler med hverandre og bygger hverandre, og sprer Guds rike videre til andre, og der vi setter Jesus - ikke en biskop eller pastor - øverst.
Vi makter ikke å få til idealtilstander, men Guds rikes verdier viser retningen. Ja, selv språket til de første kristne viser vei. De kalte hverandre søsken.
Jeg tror ikke det skal gjelde ulike verdier i Guds rike, i menighetslivet og i ekteskapet. Både for menigheter og for ektefeller så bør man ha Guds rikes verdier som mål. Ikke noe tvang, ikke noe rangering osv. Kort sagt likeverd og likestilling.
MENIGHETER SKAL HA GUDS RIKE SOM MÅL: En menighet er altså en gruppe av til tider mislykkede jesustroende som bør ha Guds rikes verdisett (kjærlighet) som målsetning.
Mange av oppfordringene i NT om å bygge hverandre, rettes ofte til menighetslivet. Men jeg tror dette bare en konkretisering av det overordnede begrepet som er Guds rike. Jesus snakket lite om menigheter, men mye om Guds rike. Jesus snakket ikke om et menighetsrike, men om Guds rike. I dag har vi dessverre snudd dette på hodet.
Guds rike er målet enten man er en enslig person på reise eller man har gruppert seg med andre (menighet).
En annen ting: Det er fint å være romslig. Samtidig må det være lov å gi andre et hint om at de er på feil spor. Er jeg for egoistisk, er det fint hvis noen sier det til meg. Å bygge hverandre betyr ikke bare å være rund i kantene og dele. Det betyr også å si i fra. Og da dukker det opp en del etiske problemstillinger som jeg i denne teksten har hoppet glatt over. Når skal man si fra og når skal man ikke si fra? Hva er innenfor og utenfor Guds rikes verdisett?
Are, kanskje du bør gruble på om om de verdiene du har satt opp på bloggen din, er menighetsverdier eller Guds rikes verdier. Eller hvilke som er hva. He he, et litt retorisk spørsmål, men likevel noe avklarende.
For å si det på en annen måte: Menighetsverdier må ikke være i strid med Guds rikes verdier. Det er Guds rikes verdier som setter føringen for menighetsverdiene. Men det at man ikke lykkes i å få på plass alle Guds rikes verdier i menighetslivet, betyr ikke at man diskvalifiseres vekk fra Jesu menighet.
Du skrev:
"MENIGHET = en gruppe kristne. Det kan være to personer eller det kan være alle kristne på jorda."
Jeg tenker: Menighet er når kristne kommer sammen. Uansett hvor eller på hvilken måte.
Den bakenforliggende strukturen av prest, pastor, biskop, menighetsråd, eldsteråd, økonomiråd, og så videre, har egentlig ikke så mye med saken å gjøre. Noen ganger fungerer den bakenforliggende strukturen bra, andre ganger er den regelrett ond. Men uansett: Den bakenforliggende strukturen har ingen ting med den bibelske menigheten å gjøre.
Men det at kristne kommer sammen, det er menighet. Er det en pastor der? Javel, det kan fungere bra og det kan fungere dårlig. Som regel fungerer det dårlig. Men uansett: Det har ingen ting med den bibelske menigheten å gjøre.
Det som gjør menighet til menighet er at kristne kommer sammen. Noen ganger fungerer det bra, andre ganger fungerer det dårlig. Men uansett er det menighet. Den er alltid ufullkommen.
Når to kristne møtes på gaten, og bryr seg om hverandre og oppmuntrer hverandre som kristne, så kan det også være menighet.
Når bestemor tar barnebarnet på fanget og forteller en bibelhistorie og ber aftenbønn, så er det menighet.
Hva tenker du om det?
Ellers når det gjelder å skille verdiene i verdilisten i høyrespalten på bloggen min i menighetsverdier og gudsrikes verdier, så klarer jeg ikke det. Har du et forslag?
1) Paulus skriver: "Hils menigheten som samles hjemme hos henne." Det blir meningsløst å bytte ut ordet menighet med samling her. Da blir det i tilfelle "hils samlingen som samles", altså dobbelt opp.
En samling kan ikke komme sammen, men en gruppe kristne kan komme sammen.
Det har samme betydning som at en venneflokk samles. Andre eksempler, som ikke er like gode, er: Et styre samles, en forening samles. Poenget er at menigheten/venneflokken eksisterer også når det ikke er samling.
Jeg mener altså at menighetsbegrepet brukt i NT ikke er så snevert at det bare handler om samlingene.
Samtidig er det en rekke oppfordringer i NT, det vil si verdier som det er meningen kristne skal ha som ideal og leve ut i praksis. Disse verdiene går mye ut på å bygge hverandre. Og skal man bygge hverandre, så må det nødvendigvis som regel skje ved at man er sammen. Men man kan jo også ringe sammen. Eller bare sende en blomst.
"Menighet" og "å komme sammen" er derfor svært nær hverandre, men ikke identiske begreper.
Man kan godt si at to kristne personer som møtes på gata er en menighet. Men det er ikke fordi de møtes. Det er fordi de ser på seg selv som en gruppe kristne.
Kanskje de ser på seg selv som en gruppe i bare fem minutter, greit nok. De kan ta fellesbeslutninger som en menighet i de fem minuttene, ingen annen menighet er over dem.
2) Menighetsverdier vs Guds rikes verdier kommer jeg tilbake til.
Jeg er enig i at tilfeldige treff på gaten kanskje ikke kommer inn under NTs ecclesia.
Men dersom det var bare to kristne i en muslimsk by, og den eneste muligheten til fellesskap var mer eller tilfeldige treff, hvor man utvekslet Guds Ord, oppmuntringer og ba sammen. Det er etter min mening, og sikkert din også, en menighet.
Bestemor og barnebarnet som ber sammen hver kveld, har veldig mye av de samme funksjoner som en menighet: Et fostrende fellesskap.
Men min greie var også i hvilken grad det er riktig å skrelle av ikke-bibelske elementer og strukturer i menighetsbegrepet. Jeg tror at en menighet med pastor-hierarki og det hele, ofte (men ikke alltid) er menighet på tross av, ikke på grunn av pastoren.
Det åndelige livet som finnes i en slik menighet, er ikke på grunn av pastoren, men på grunn av Ånden som tross alt virker i slike menigheter, også. (For sikkerhets skyld igjen: Ånden kan bruke pastoren på linje med alle andre som lar seg bruke).
Altså, Jesu menighet lever sitt eget liv med Jesus som Herre. Og våre mer eller mindre gode ordninger vil fremme eller motvirke menighetens liv og utvikling.
Det er slik jeg tenker akkurat nå om menighet. Veldig organisk og veldig dynamisk. Ledet av Ånden som bruker mennesker, helt uavhengig av strukturer, verv, stillinger og embeter.
http://byggemennesker.blogspot.com/2008/03/menighetsverdier-eller-guds-rikes.html