BYGGE MENNESKER

Jeg har lært mye om kirkesamfunn og kirkehistorie det siste året når jeg har satt meg inn i urmenighetene og dagens kirkemodeller. For eksempel har jeg lært om Det annet vatikankonsil. Det var paven som innkalte til dette møtet i 1962. Konsilet åpnet for nasjonale språk i gudstjenester istedenfor kun latin som tidligere. Det er jo kjempebra. Flott at folk skjønner hva presten sier. Ikke bare det. Fra da av skulle medlemmene se på seg selv som en del av kirken. Tidligere besto kirken av alle lederne, med medlemmene som et tillegg eller et trinn under. Men en del katolikker mener det har skjedd for liten endring i praksis. I Norge er det for eksempel en organisasjon som arbeider for en forandring internt i den katolske kirke. Ønsket er mer demokrati samt beslutninger på et lavere nivå i hierarkiet. Man diskuterer også hva hierarki-delen av kirken skal inneholde. Organisasjonen heter ”Også vi er kirken”. Mange av de samme temaene som er oppe i husmenighetsbloggene, blir også diskutert der...

I vedtektene til Kristent Nettverk, som er en av mange kristne grupperinger i Norge, står det at ”styret supplerer seg selv”. Hvorfor i all verden er jeg opptatt av slike organisasjonsdetaljer? Kristne organiserer menighetslivet på mange måter. Jeg tror disse ulike organiseringene ikke er verdinøytrale. Jeg håper at ulike kirkesamfunn og menigheter kan endre organiseringen slik at enkeltmennesker blir bedre sett og slik at det allmenne prestedømme kan få romsligere rammer. Pyramideformede miljøer tror jeg står i veien for dette. Grovinndeling av menighetsorganiseringer: Pyramider uten demokrati (katolsk, Kristent Nettverk, trosbevegelse) Pyramider med en del demokrati (pinsebevegelse) Ikke-pyramider (vennesamlinger). Jeg er ikke opptatt av hvert enkelt kirkesamfunn, men jeg er opptatt av modellene og hvordan de påvirker medlemmene. For eksempel når det er en sangleder eller prekeleder som bestemmer hvem som skal synge, preke eller komme med en kommentar i samlingen. Da læres alle andre...

Man kan nesten si at pengeapostler er et bibelsk uttrykk. Eller vi kan kanskje si verditransport-apostler. Det handler om pengeinnsamlingen til de fattige kristne i Jerusalem som man kan lese om i Det nye testamentet. Ideen til innsamling dukket opp da Barnabas, Paulus og Titus besøkte Peter, Johannes og Jakob i Jerusalem (galaterbrevet kapittel 2). Da pengene noen år senere skulle samles inn fra mange land, ble det bruk for noen pengetransport-folk. Disse ble kalt menighetenes utsendinger, altså apostler. I de urkristne miljøene fantes apostler i to utgaver 1) Utsending for Kristus. 2) Utsending for menigheter. Både Peter og Paulus innleder sine brev ved å kalle seg en Kristi apostel. På norsk heter det misjonær. Det var ikke noe krav om at en apostel/utsending/misjonær måtte være utsendt fra en menighet. Paulus poengterer nettopp dette i innledningen i galaterbrevet. Han er ikke er utsendt av eller fra noe menneske, skriver han. Noen apostler reiste altså som et selvstendig team. And...