På slutten av 200-tallet dukket det opp kristne eneboere som gikk ut i ørkenen for å vie sitt liv til Gud. Det nye testamentet har mange oppfordringer om å hjelpe andre, man kan derfor diskutere hvor mange andre man egentlig treffer hvis man bosetter seg i en ørken. Men i ørkenen får man ro til å be, og det var en av motivasjonene til å leve slik alene. Denne eremittbevegelsen startet i Egypt og var på en måte en slags kritikk av Kirken slik den hadde utviklet seg. Ørkenpersonene rømte fra både menighet og biskop fordi Kirken hadde fått for nær kontakt med staten, det vil si keiseren, og hadde blitt for folkelige og slappe. Det varte ikke lenge før en del av disse ørkenpersonene grupperte seg. Det er jo stusselig å være alene i lang tid. Og når man så søkte sammen ute i ørkenen, hvor man ikke kan gjeste hverandres hjem, da gikk det ikke mange årene før noen kom på ideen om å bygge et felles hjem. Så bygde man kloster i ørkenen, og vips så var klosterbevegelsen i gang. Pakmius var den f...
Sjur Jansen: De første kristne, ikke-hierarki, likestilling og hjemmesamlinger.