”Styret supplerer seg selv”

I vedtektene til Kristent Nettverk, som er en av mange kristne grupperinger i Norge, står det at ”styret supplerer seg selv”. Hvorfor i all verden er jeg opptatt av slike organisasjonsdetaljer?

Kristne organiserer menighetslivet på mange måter. Jeg tror disse ulike organiseringene ikke er verdinøytrale. Jeg håper at ulike kirkesamfunn og menigheter kan endre organiseringen slik at enkeltmennesker blir bedre sett og slik at det allmenne prestedømme kan få romsligere rammer. Pyramideformede miljøer tror jeg står i veien for dette.

Grovinndeling av menighetsorganiseringer:

• Pyramider uten demokrati (katolsk, Kristent Nettverk, trosbevegelse)
• Pyramider med en del demokrati (pinsebevegelse)
• Ikke-pyramider (vennesamlinger).

Jeg er ikke opptatt av hvert enkelt kirkesamfunn, men jeg er opptatt av modellene og hvordan de påvirker medlemmene. For eksempel når det er en sangleder eller prekeleder som bestemmer hvem som skal synge, preke eller komme med en kommentar i samlingen. Da læres alle andre i samlingen opp til at det de selv har på hjertet, eller ideene de har, eller bibelkunnskapene de har, er verdt lite. Etterpå oppfordrer gjerne lederen alle i samlingen til å evangelisere eller snakke med folk ellers i uka. Men menigheten er psyket ned med at de ingenting kan. De får ikke engang lov til å komme med en kommentar etter prekenen.

FLOTT Å VEKTLEGGE HUSSAMLINGER
Mange kristne miljøer har i dag husgrupper, men de fleste husgruppetiltak har posisjon som tredjeprioritet, etter gudstjenester og aktiviteter i kirkebygningen.

Kristent Nettverk legger ekstra vekt på hussamlinger, måltider og hverdagsliv, det synes jeg er fint. Kristent Nettverk tillater også at andre enn lederne kan stå for dåp. Flott. Her har andre miljøer noe å lære.

Men lederlæren til Kristent Nettverk derimot, ligner på de fleste kirkesamfunn og bevegelser. De fleste kristne menighetsmiljøer deler lederne inn i ulike grupper og lager en pyramide. I vanlige kirkesamfunn finnes for eksempel biskoper, prester og diakoner. I Kristent Nettverk finnes apostler, profeter og eldste.

I tradisjonelle kirkesamfunn er biskopen øverst. I Kristent Nettverk er apostelen øverst. I pinsebevegelsen er gjerne pastoren i praksis øverst.

MYKE LEDERE
Men selv om det er pyramider de fleste steder, så forsøker de fleste lederne å være myke ledere som ikke sjefer for mye. Tjenende leder er forbildet. Og jeg tror lederne opplever seg selv akkurat slik. De har følelsen av at de sjelden sjefer. Det er sjelden de slår i bordet og skjærer igjennom. Men kulturen slører til bildet. Når for eksempel det er den samme lederen som preker uke etter uke, og det ikke er lov å si noe etter prekenen, er det ingen i menigheten som protesterer på at det er slik. Kulturen er sånn. Dermed opplever ikke lederen at han egentlig sjefer. Han slipper jo å irettesette en person som reiser seg i salen for å gi en kommentar til prekenen. For det er aldri noen som reiser seg. For kulturen er slik. Menigheten har allerede bøyd seg for sjefen, derfor opplever ikke menighetslederen at han er sjef.

Menighetsledere generelt holder fast på en kultur der det ikke er anledning til å kommentere prekenen. Samtidig hevder de gjerne at det ikke er pyramidestruktur. Det skjønner jeg ikke. Hvis det er bare noen få som har lov til å snakke, eller det er noen få som bestemmer hvem som kan snakke i samlingene, da er det pyramide. Hvis det er bare noen få som bestemmer vedtektene, så er det pyramide. Hvis det er bare noen få som bestemmer læregrunnlaget, så er det pyramide.

VEDTEKTENE VISER PYRAMIDEFORMEN
Kristent Nettverk har en uvanlig organisering. Dette gjør miljøet interessant når man drøfter menighetsmodeller. For øvrig skiller ikke Kristent Nettverk fra andre menighetsmiljøer når det gjelder å hjelpe fattige, drive misjon, holde Alpha-kurs osv. Masse flotte tiltak. Det er kun organisasjonsmodellen som jeg er interessert i her.

Kristent Nettverk skriver på nettsidene at de er et nettverk av menighetsledere. Selvsagt henger dermed menighetene med på lasset, men det er uvanlig med en slik modell. De fleste ville vel ha sagt ”et nettverk av menigheter”. Men fordi Kristent Nettverk ikke ønsker demokrati, heter modellen ”et nettverk av ledere”.

Videre er Kristent Nettverk organisert som en stiftelse. Også dette er uvanlig. Som kjent er det vanskelig med demokrati i stiftelser.

I stiftelsen fins et styre og en styreleder. I vedtektene står det at det er styret som har den daglige ledelse av stiftelsens virksomhet. Det står også at styret skal bestå av minst to personer og at disse supplerer seg selv.

Vedtektene utelukker demokrati. Nettverket av menighetslederne kan ikke velge toppleder eller styremedlemmer i nettverket. Det er topplederne som selv finner nye toppledere. På den måten ligner strukturen man finner i trosbevegelsen der topplederen ”eier” organisasjonen. Menigheter kan der noen ganger gå i arv fra far til sønn. Dette til forskjell til pinsemenigheter der man i det minste på papiret skriver at det er menigheten, ikke styret eller topplederen, som er miljøets øverste organ.

NETTVERK ELLER PYRAMIDE?
Bruker man ord som nettverk, pleier man å mene at alle stiller likt i nettverket. Men i Kristent Nettverk settes stiftelsens ledere øverst, deretter andre apostler i nettverket, deretter kommer menighetenes ledere, til slutt hvert menighetsmedlem.

Er det slik? Her er tekst fra nettsidene: ”Kristent Nettverk er et fellesskap av kristne ledere som opplever at Gud har ført dem sammen for tjene ham. Stiftelsen er opprettet av Noralv Askeland og Erling Thu, og representerer det apostoliske teamet de leder.”

Askeland og Thu driver altså en stiftelse. Stiftelsen er et apostolisk team. Askeland og Thu leder teamet.

Miljøet protesterer når jeg beskriver nettverket som pyramideformet, men vedtektene sier at det er toppledelsen som selv bestemmer hvem som skal bli de neste topplederne. Og nettsidene sier at det er stifterne av nettverket som er ledere for nettverket og at nettverket består av menighetsledere. Det er dermed flere etasjer med ledere som har ulik makt. Lederne i toppetasjen kan bestemme vedtekter i stiftelsen og hvem som blir de neste topplederne. Lederne i en etasje lenger ned kan ikke bestemme det.

ER DET VIKTIG?
Hvorfor skriver jeg om dette? Slik er det vel mange steder? Ja, i katolske opplegg og i trosbevegelsen er det slik. Andre steder er en form for demokrati, selv om effekten i praksis ofte er oppskrytt. Hva så? Gjør det noe? Ja, jeg tror vi som deltar i menigheter blir påvirket av organisasjonmodellen. Derfor er det viktig å diskutere dem. Det er viktig å diskutere bivirkningene.

Jeg er ikke mer interessert i Kristent Nettverk enn i andre miljøer. Jeg ønsker bare å få en komplett liste over ulike menighetsmodeller. Felles for de fleste modeller, er at det er en toppleder. Noen steder kalles han biskop, andre steder pastor. I Kristent Nettverk kalles han apostel.

Jeg mangler forøvrig noen viktige punkter for å beskrive Kristent Nettverk-modellen fullt ut. Mijøet sier selv at det ikke er demokrati. Hvem godkjenner da eldste (menighetsstyret) i hver menighet? Antagelig er det stiftelsens topplederskap som bestemmer dette, men det har jeg ikke fått bekreftet ennå.

Miljøet sier at det ikke er formelle stillinger, alt er organisk. Men hvis det må være en apostel som godkjenner en eldste, så er det formelt og ikke organisk. Her har jeg noen hull foreløpig. Hvis det er en av apostlene som godkjenner, ligner det på opplegget med biskoper som godkjenner. Da ser jeg ikke helt forskjellen på kirkesamfunn og ”nettverk”.

BIBELSK?
Det er vanlig å mene at de som kalles eldste skal operere som et styre og lederskap. Men jeg finner ikke god dekning for dette i Det nye testamentet. Læretilsynet går i NT til hele menigheten. Og det er alle andre en de eldste som tar beslutninger. Kun noen ganger er eldste på banen, men da i lag med andre. Jeg finner heller ikke dekning for at når en misjonær avslutter sin tjeneste i et område, så skal en annen misjonær overta.

Apostel er gresk. Oversatt til latin blir det misjonær. I Apg 20 står det at misjonæren Paulus reiser for godt fra byen Efesos hvor han hadde gjort tjeneste i tre år. Han overlater sin tjeneste til hele byens eldste, ikke til en ny misjonær.

IKKE MISFORSTÅ
For at folk ikke skal misforstå mine artikler: Det gjøres masse flott arbeid i alle typer kristne menighetsorganseringer. Enten man er med i en metodistmenighet eller i en Kristent Fellesskap-menighet, så hjelper man fattige, holder gudstjenester, driver undervisning osv. Når jeg tar opp organiseringen, kan det høres ut som at alt annet ikke betyr noe. Men det mener jeg ikke. Mitt poeng er at jeg tror at ulike organiseringer påvirker oss. Organiseringsmodellen er ikke verdinøytral eller uten bivirkninger. Derfor bør de drøftes.

Og de bør sjekkes mot urmodellen i Det nye testamentet. Ikke for å slavisk følge detaljene, men for å følge verdiene som ligger i urmodellen. For eksempel at man skal ha mulighet til å se hverandre (måltid er smart). Og at alle kan delta i samlingene (slik Paulus beskriver samlingene). Videre at ingen tar styringen i samlingen (Paulus ser bort fra en slik tjeneste når han veileder korinterne). Og at alle kan undervise og rettlede hverandre. Og sette mot i hverandre og hjelpe hverandre. Ordet hverandre er mye brukt i urmodellen.

Jeg finner ikke noe sted at ”styret supplerer seg selv”. Det eneste stedet i NT det er et apostelvalg, så skjer det med loddtrekning etter at menigheten på 120 personer har funnet frem to kandidater.

Les mer her:

Hvor hierarkisk er menigheten du går i?

Menighetens pyramidelov: "Spør sjefen først"

Bytte ut kirkebenker med bord og stol?