"Deres Vennlighet", må du si hvis du henvender deg til en ortodoks biskop, ellers mener biskopen at du er uhøflig. En nettside som kaller seg Orthodox Christian Information Center forklarer hvordan du skal forholde deg til hierarkiet. Til en prest må du si "Far". Det er rart at presten krever dette, for Jesus sier i Matteus 23:9: "Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen."
SKIKK OG BRUK I DET ORTODOKSE HIERARKIET
Når du nærmer deg en ortodoks presbyter eller biskop, da skal du bøye deg helt ned slik at du tar hånden i gulvet. Her er detaljene viktige, det er høyre hånd som du skal bruke for å ta i gulvet. Den venstre skal du så holde på høyre skulder, med fingerspissene vendt oppover. Men ikke finn på å gjøre dette foran en diakon, for der gjelder det andre regler. Når du så har bøyd deg ned og ordnet armene på riktig måte, skal du si: "Velsign (meg), Deres Vennlighet". Men du bør pugge de ulike gradene av biskoper. Det er jo kjempeflaut å si "Deres Vennlighet" hvis du egentlig skulle ha sagt "Deres Oppløftede" eller "Deres Overlykkelige". Så skal biskopen svare med en bestemt setning og legge hånden sin, ja, den høyre altså, ikke den venstre, oppå din hånd. Og da skal du kysse prestens/biskopens hånd.
Slik fortsetter oppskriftene om hvordan presten skal forme fingerne i en spesiell stilling slik at de ligner på to bokstaver, og hvordan konene til prester og diakoner skal tiltales, og hvordan du åpner en telefonsamtale: "Velsign Sjef", eller på engelsk-gresk "Bless Despota". Du må ikke finne på å si: "May God bless you", for det er bare de øverst i hierarkiet som har lov til å si noe slikt. Du kan heller ikke si "bror" til hvem som helst.
I Det nye testamentet er det ingen prester som har ordet despot (sjef/herre/eier) koblet til seg. Peter oppfordrer faktisk til det motsatte. Og Paulus kobler dette ordet ikke til prester, men til gifte kvinner som oppfordres til å være utøvende despot (sjef) hjemme på gården. De ortodokse har altså snudd opp ned på hva Jesus og Paulus sier i NT.
Det er ikke lett å oversette hilsningene fra engelsk til norsk, her er noen av dem på engelsk:
SKIKK OG BRUK I DET ORTODOKSE HIERARKIET
Når du nærmer deg en ortodoks presbyter eller biskop, da skal du bøye deg helt ned slik at du tar hånden i gulvet. Her er detaljene viktige, det er høyre hånd som du skal bruke for å ta i gulvet. Den venstre skal du så holde på høyre skulder, med fingerspissene vendt oppover. Men ikke finn på å gjøre dette foran en diakon, for der gjelder det andre regler. Når du så har bøyd deg ned og ordnet armene på riktig måte, skal du si: "Velsign (meg), Deres Vennlighet". Men du bør pugge de ulike gradene av biskoper. Det er jo kjempeflaut å si "Deres Vennlighet" hvis du egentlig skulle ha sagt "Deres Oppløftede" eller "Deres Overlykkelige". Så skal biskopen svare med en bestemt setning og legge hånden sin, ja, den høyre altså, ikke den venstre, oppå din hånd. Og da skal du kysse prestens/biskopens hånd.
Slik fortsetter oppskriftene om hvordan presten skal forme fingerne i en spesiell stilling slik at de ligner på to bokstaver, og hvordan konene til prester og diakoner skal tiltales, og hvordan du åpner en telefonsamtale: "Velsign Sjef", eller på engelsk-gresk "Bless Despota". Du må ikke finne på å si: "May God bless you", for det er bare de øverst i hierarkiet som har lov til å si noe slikt. Du kan heller ikke si "bror" til hvem som helst.
I Det nye testamentet er det ingen prester som har ordet despot (sjef/herre/eier) koblet til seg. Peter oppfordrer faktisk til det motsatte. Og Paulus kobler dette ordet ikke til prester, men til gifte kvinner som oppfordres til å være utøvende despot (sjef) hjemme på gården. De ortodokse har altså snudd opp ned på hva Jesus og Paulus sier i NT.
Det er ikke lett å oversette hilsningene fra engelsk til norsk, her er noen av dem på engelsk:
- Your Beatitude
- Your All—Holiness
- Your reverence
- Bless, Father
- Bless, Your Grace
- Bless, Your Eminence
- Bless, Despota
Kommentarer
Her er mer av det Jesus sier: "Alle sine [fariseernes] gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og minneduskene store. De elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene, og de ser gjerne at folk hilser dem på torget og kaller dem 'rabbi'. Men dere skal ikke la noen kalle dere 'rabbi', for én er deres mester, og dere er alle søsken. Og dere skal ikke kalle noen her på jorden 'far', for én er deres Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere 'lærere', for én er deres lærer: Kristus. Den største blant dere skal være deres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt."
Å søke etter hedersplasser, eller forsøke å få religiøs status med fine klær, eller ønske å bli hilset med flotte titler, det er holdninger Jesus er mot.
Han sier også i denne teksten at det er bare to nivåer: "...for én er deres mester, og dere er alle søsken."
Videre utover i NT ser vi alle hverandre-verdiene der vi oppfordres til å undervise hverandre og rettlede hverandre, noe som indikerer at man ikke skal koble seg for mye opp til kun én person som veileder eller at veiledning bare skal være enveis.
Samme signal får vi fra Paulus som er irritert på at folk har begynt å flokke seg rundt enkeltpersoner.
Derfor mener jeg det gir feil signaler når ortodokse prester krever at menighetens medlemmer bøyer seg helt ned til gulvet foran dem. Dette er noe helt annet enn for eksempel å omtale en person bildelig som en "åndelig far" fordi vedkommende har gitt mye god veiledning gjennom livet. Men hvis man fast begynner å si "far" til sin gode venn som har fulgt en gjennom livet som en støtte, da begynner det å skurre, mener jeg. For da begynner man å plassere denne personen på en hierarkisk måte, med en enveisposisjon, man identifiserer seg ekstra til denne personen, og flokker seg rundt et enkeltmenneske. Da fjerner man seg samtidig fra opplegget til Jesus der vi alle er søsken, og til hverandre-verdiene og til oppfordringene til Paulus om å ikke være tilhengere av enkeltpersoner.
Problemet er at når man først er etablert som en religiøs leder, for eksempel pastor, så har man ikke så mye i mot slikt, uansett hvor ubibelsk det er. Fordi man vil jo dra store fordeler av det.
Det er det samme med covering. Alle pastorer sier det er feil, men ingen bekymrer seg for at læren selges i bokform og for eksempel ble forkynt i Uppsala i sommer, og florerer blant vanlige kristne.
Er man allerede etablert som religiøs leder, kan vi desverre ikke regne med at de vil forsvare bibelsk lære, fordi makt korrumperer.
Forfallet kommer fra lederskapet. Det viser historien oss.
Mitt spørsmål var et reellt spørsmål, stilt i interesse for det du skriver. Men jeg setter puntum for utfyllende kommentar fra min side her, så lenge Are legger opp til et offensivt angrep på de som står ham nær i troen. Jeg tror ikke det er så mange andre som vil begi seg ut på noen samtale heller.
Du utgir deg for å være pastor, hyrde. I egenskap av det har du gått ut og anbefalt ortodoks lære og praksis på en rekke områder.
Jeg mener du dermed også har pådratt deg et ansvar for å tydelig flagge hva det er ved ortodoks lære og praksis som du ikke ønsker vi skal følge. Ikke la mitt innlegg hindre deg fra å utføre det som er din simple plikt som pastor, uansett hvor og hvordan du måtte ønske å gjøre det.
En taushet fra din side omkring dette, må tolkes dithen at du ikke finner dette som Sjur tar opp, eller ortodoks lære og praksis for øvrig, som ubibelsk eller usunn.
Det betyr at du avviker fra det som historisk har vært frikirkelig lære og praksis, og bekrefter den tendensen som jeg beskriver i mitt forrige innlegg.
Når jeg velger å ikke svare på Are Karlsens innlegg, betyr ikke det at Karlsen har rett i sine antagelser.
Den som eventuelt er interessert i å finne ut hva som er mitt ståsted, kan ta kontakt med meg direkte. Jeg utgir meg heller ikke for å være noe jeg ikke er.
I NT finner man ingen personer som blir omtalt som pastor, derfor er det pussig at man krever at akkurat dette ordet blir brukt som tittel.
Begrunnelsen for at man må si "Pastor Nils" er hva som står i 1. Timoteus 5:17: "Eldste som er gode xxx i menigheten, fortjener dobbelt xxx, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning."
Jeg setter xxx fordi ordene kan bety litt av hvert. Det første ordet kan bety leder, beskytter (stå foran) eller ta-vare-på-person. Ordet brukes om Føbe som tok vare på Paulus og mange andre. Derfor mener jeg betydningen blant de kristne må være "ta vare på".
Den neste xxx betyr enten ære eller belønning. Noen tolker det til lønn, altså at enkelte av de eldste i menigheten skal få dobbelt så mye lønn som de andre eldste. Andre tolker det til ære, altså at man skal sette pris på de som er eldste, det vil si respektere dem og ikke stikke kjepper i hjulene.
I eldre bibler sto det slik: "De eldste som er gode forstandere (= "stå foran" slik som Føbe sto foran Paulus), skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære."
Jeg tror meningen er at vi skal respektere og være glade for de personene i menigheten som er modne og som ta vare på andre og som også driver med undervisning. Men det står ikke noe om at de skal hilses med "pastor". Paulus hilser ikke til en eneste person med tittelen pastor/biskop/prest.
Når man bruker 1. Timoteus 5:17 for å kreve å bli titulert som pastor, vikler man seg samtidig inn i et merkelapp-rot, for da må man nødvendigvis mene at eldste og pastor er det samme (noe som er helt riktig) og da må man ikke operere med et eldsteråd ved siden av pastorene, noe som er ganske vanlig å ha adskilt.
De som mener at "stå foran"-ordet betyr toppleder, må nødvendigvis mene at det er kun topplederen i menigheten som skal hilses med et fint ord. Og da nærmer man seg de innfløkte hilsereglene til de ortodokse. Da må man hilse topplederen med ordet pastor, mens de andre pastorene må man ikke si pastor til. Og da må de også mene at Føbe var toppleder - over Paulus.
Så må man spørre hvorfor enkelte pastorer innskjerper at man skal si pastor til dem. Du nevner at de har fordeler av det. Ja, det er klart at ordrer eller ideer lettere følges når man hver dag må si pastor til sin leder. Men da vil nok enkelte si at det er jo ikke personlige fordeler, men kun en fordel for menigheten at man diskuterer mindre og tar beslutninger fortere... Da må man spørre seg hva menighet egentlig skal være for noe.
De ortodokse hilsningene forsvares med at det er ikke personen man bøyer seg for, men det EMBETE personen har. Uansett klinger det ikke, for Jesus vasket føttene til de andre, derfor burde hilsningen være motsatt: De ortodokse prestene burde bøye seg til gulvet når de treffer et medlem av menigheten. Jeg synes man snakker det hele bort. Slik er det også med Paven. Han er visstnok vikar for Jesus. Når man protesterer på slikt, kommer samme argumenter som ved hilsepolitikken: Paven er ikke åndelig vikar, men bare vikar for KROPPEN til Jesus.