lørdag 22. mars 2014

Slik kan kristne oppnå enhet

Det er kun to teoretiske løsninger som tar enhetstanken mellom kristne helt ut. Enten kan alle melde seg inn i samme kirkesamfunn, eller så kan alle melde seg ut av kirkesamfunnet som de tilhører i dag.

Den ene løsningen er altså at alle melder seg inn i for eksempel Den katolske kirke. Men man får ikke dermed fjernet all teologisk uenighet blant medlemmene. Det finnes for eksempel katolikker som kjemper for at også kvinner kan være prest. Andre katolikker kjemper for at prester skal få lov til å gifte seg. Noen katolske prester blåser også i hva paven sier, det fins eksempler på at en katolsk prest lever sammen med en kvinne han elsker. Siden det finnes uenighet, og fordi ikke alle katolikker følger paven slavisk, er enheten strengt tatt organisatorisk: Man tilhører samme organisasjon.

Den andre løsningen er at alle kristne melder seg ut av kirkesamfunnene. Da legger man vekk sin lojalitet til de teologiske bestemmelsene fra hierarkiene og tradisjonene. Man kan møte hverandre som søsken uten titler.

Jeg har valgt løsningen som er uten hierarki og foretaksnummer. Jeg lever et menighetsliv i hjemmesamlinger uten vedtekter. Vi møter hverandre som venner.

Det er flere grunner til at jeg har valgt den løsningen:

1) Den katolske kirkes skikker er i strid med Bibelen. Noen få eksempler: Jesus sa at vi ikke skal kalle noen for pave. Katolske prester får ikke lov til å gifte seg, men Peter var gift. (Peter var en av disiplene til Jesus). Katolikkene har plassert diakoner under prester og biskoper, men Paulus kalte seg diakon. (Bibelen inneholder mange av tekstene til Paulus.) Både Johannes og Peter kaller alle kristne for prester, de første kristne hadde ikke særskilte prester, men katolikkene har særskilte prester.

Som kristen må naturlig nok Bibelen gå foran både paven og hva katolikkene har funnet på av skikker opp gjennom århundrene.

2) Paulus argumenterer ut fra ikke-hierarki, for eksempel at vi skal rettlede hverandre, undervise hverandre og underordne oss hverandre. Den katolske kirke og de katolske samlingene er derimot skrudd sammen hierarkisk.

Men holder det å melde seg juridisk? Nei, man er ikke i mål med enhet selv om alle melder seg ut av kirkesamfunnene. Men man får en bedre løsning enn alternativene som bygger på juridiske kirkesamfunn. Uten skriftlige vedtekter og uten lojalitetsplikt til pastoren eller paven, er det lettere å ta inn over seg andres synspunkter, det er også lettere å si sin mening, og det er lettere å være romslig. Når man møter andre kristne som søsken, og ikke som medlemmer av organisasjoner, er det er lettere å gå i retning av enhet.

Feil spørsmål er: "Hvordan kan Kirken være ett?" eller "Hvordan kan Kirken oppnå enhet?" På gresk i Bibelen brukes ordet ekklesia om kristne grupper, ordet blir dessverre feil oversatt til kirke. Når man hører ordet kirke, ser man for seg en kirkebygning og en organisering med biskoper over prester (noe de første kristne ikke hadde). Når man så spør hvordan kirken kan være ett, ser man for seg at man må finne et organisatorisk system der alle prester og biskoper i verden er involvert, og så begynner man å tenke at det beste er vel at alle kristne i verden blir katolikker. Men spørsmålet er altså feil, derfor blir også svaret feil.

De første kristne holdt sine samlinger i hjemmene rundt en middag, de var ikke organisert som en kirke. Slike hjemmerammer er gode når man har enhet som ideal. Men man oppnår ikke enhet automatisk, også en vennemiddag kan ende i en krangel. Poenget er at man bør velge de beste rammene, og da er de første kristnes vennemiddager bedre enn dagens kirker som ikke finnes i Bibelen.

Ikke-hierarkiske rammer er som regel det man velger når to-tre kirkesamfunn skal møtes. For en luthersk prest vil ikke ta i mot ordre fra en katolsk prest, og en katolsk prest vil ikke si ja til hva en pinsepastor kommer med av teologiske synspunkter. Med ikke-hierarkiske rammer klarer den lutherske presten, den katolske presten og pinsepastoren å være sammen, for ingen kan da formelt presse ordrer eller teologiske synspunkter på de andre. De tre møtes slik venner møtes.

Seg i mellom velger de tre menighetslederne ikke-hierarki når de møtes. De tilpasser seg, de er høflige og er romslige. De utveksler synspunkter, de påvirker hverandre, de kan til og med støtte hverandre uten å støtte hverandres teologiske synspunkter. Ved å velge ikke-hierarki, trekkes de i retning av idealet enhet. Men fremdeles må de være lojale mot sine kirkesamfunn, de kan ikke gå for langt. Hadde de meldt seg ut av sine hierarkiske kirkesamfunn, kunne de ha strukket seg enda mer mot idealet enhet, for da kunne de ha sagt ja til noen av hverandres synspunkter uten å være redd for et oppgjør i kirkesamfunnet senere. De kunne også fritt ha brutt reglene i kirkesamfunnet dersom de mente at det var det beste for situasjonen eller enheten.

Vanligvis argumenterer prester og pastorer for at det trengs et hierarki, for ellers blir det blir rot med teologien og arbeidet som skal utføres. Skal man ta slike argumenter alvorlig, da kan ikke en luthersk prest, en katolsk prest og en pinsepastor møtes til en middag slik de første kristne gjorde. I tilfelle må de tre starte samlingen med å finne ut hvordan de skal organisere seg hierarkisk. Men så langt jeg forstår, finner menighetsledere det inspirerende å spise middag med andre menighetsledere og de starter slett ikke samlingen med å lage et hierarki. De beviser altså at det går fint an med ikke-hierarki. Ikke bare det, de mener at ikke-hierarki er den beste - egentlige den eneste - løsningen når de skal være sammen.

Når pinsepastoren går tilbake til sin hierarkiske kirke, da er det som i den katolske kirke -  uenighet. Også i pinsekirken er det ulike teologiske oppfatninger og hvert enkelt medlem oppfører seg ikke alltid slik pastoren har prekt eller eldsterådet har bestemt i sine vedtekter. Vedtekter og hierarki gir bare et skinn av enhet.

Jesus sendte ut to og to kristne som misjonærer. De skulle ikke bygge kirker og hierarkier, men de skulle spørre om å få lov til å bo hjemme hos noen fredelige ikke-kristne en stund før de vandret videre. Senere kan vi lese om Føbe som tok seg av Paulus. Det står ikke at hun hadde bygget en kirke med et hvilerom. De første kristne møttes i hjemmene, både til samlinger, til misjon og til omsorg.

Vi må altså se for oss et annet kristenliv enn dagens kirkearbeid. Vi må se for oss innsats og samlinger som er ikke-hierarkisk. Føbe bestemte i sitt eget hjem, på den måten var hun hierarkisk, men hun bestemte ikke over Paulus, selv om det faktisk står på gresk at hun forstandet ham (forstander som verb). Heller ikke misjonærene kunne være hierarkiske når de spurte om å få være gjest i et fremmed hjem. Dagens kirkearbeid er skrudd sammen på en annen måte, mye av innsatsen forutsetter et hierarki. Men hvem har sagt at dagens kirkearbeid er et ideal?

Det er altså ikke nødvendig med hierarki for å ta initiativer eller være i kristen tjeneste. Man kan altså legge vekk hierarkiene.

Legger man ned hierarkiene, kan kristne møtes på tvers av verdensdeler uten lojalitet til paver, vedtekter eller pastorer. Da kan Jesus være menighetsleder og vi kan følge oppfordringene fra Paulus når det gjelder samlingene. Paulus skriver at alle i menigheten kan bidra med innslag, hele menigheten er teologisk sikkerhetsnett og at det er vanlig med samlinger rundt en middag i hjemmene. Paulus skriver at vi skal rettlede og undervise hverandre – og at vi skal underordne oss hverandre.

Ordet ekklesia brukes i Bibelen om kristne som samles i et hjem, om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Måten ordet brukes ordet på, kan oppnås ved enten å gå inn for et verdenshierarki for alle kristne med en pave på toppen eller ved å gå inn for ikke-hierarki for alle kristne. Og når Jesus sier at vi ikke skal kalle noen for pave, da er valget lett.

  • Jesus ber om at alle skal være ett; Johannesevangeliet 18:21.
  • Paulus skriver om enhet i Efeserbrevet 4.
  • Jesus sier vi ikke skal kalle noen for pave (far) i Matteus 23:9.

Ingen kommentarer: