Scenekirker har en ti års tid vært et forbilde for frikirker. Man synes det er stas med en karismatisk hovedpastor som i scenelyset kan gi alle en god preken hver søndag godt hjulpet av et band som spiller så høyt at de eldre i menigheten henvises til en egen gudstjeneste en annen dag i uken.
I scenekirker sitter man i mørket og skimter nakken til den foran - det er vanskelig å utveksle kjærlighet.
De første kristne, de man kan lese om i Bibelen, holdt derimot sine samlinger i hjemmene rundt middagsbordet, slik kunne de leve ut de verdiene som Bibelen oppfordrer til. I hjemmesamlinger kan man be for hverandre, oppmuntre hverandre, undervise hverandre, osv. Og hver og en kan fritt holde innslag, det er ikke noe pastormonopol.
Hjemmemenighet er gratis. Samler man inn penger blant de ti-tolv vennene som møtes der, kan 100 prosent av summen sendes ut av menigheten. Hjemmemenighet er slett ikke problemfritt, men man slipper i alle fall å se andre i nakken samt fyre av mange krefter på administrering.
Som kristne opplever vi at Jesus snakker til oss direkte i hjertet, i tillegg tror vi at Jesus kan snakke til oss gjennom andres innslag og initiativer i menigheten. I scenebaserte samlinger er det bare noen få som har talerett, i tillegg gir programmet og rammene få anledninger til å ta ordet. Det er som om man har satt munnbind på Jesus.
Jeg kjenner ikke pinsemenigheten i Kristiansand, jeg skriver her om scenekirker generelt. Det kan være at det i Kristiansand er helt vanlig å vifte med mobilens lommelyktfunksjon nede i salen og få lov til å ta ordet midt under gudstjenesten.
Til scenekirkenes forsvar kan man si at medlemmene bruker ikke all sin tid til å stirre inn i nakken på den foran, man har også andre aktiviteter. Her og der finnes det også noen hjemmegrupper. Men dersom man til sitt forsvar må snakke om andre aktiviteter, da innrømmer man egentlig at det er noe feil med hovedsamlingen.
I scenekirker får man også hierarkiene, travelheten og de økonomiske kravene.
Jaget etter penger til driften gjør at man begynner å tenke som en bedrift. Markedsorienteringen setter de bibelske verdiene under press. For å si det kort: Hvis du ikke vil ha markedsstyring i ditt eget hjem, da bør du heller ikke gå inn for det i menigheten.
Markedsstyringen kan for øvrig gi inntrykk at alt er på stell. Man ber menigheten svare på undersøkelser: Er stolene gode å sitte i? Er sangstilen bra? Er pastoren flink til å preke? Er du stolt over den fine bygningen? Er du fornøyd med menigheten og aktivitetene for barna? Synes du vi skal starte gudstjenesten en time tidligere?
Mange vil kanskje synes det er en bra "kontrakt", man må utføre tjenester som å si velkommen i kirkedøren, steke vafler eller spille piano, men stort sett kan man sitte i mørket uten de store utfordringene, man kan overlate til noen få ansatte å levere gudstjeneste fra scenen.
Men selv om spørreundersøkelser kan gi god score, så er det ikke sikkert at man lever menighet slik Bibelen oppfordrer til.
Jeg ønsker scenekirker, prester, pastorer og medlemmer alt godt. Men hvis du føler at du ikke får brukt dine gaver, at du ikke får utvekslet kjærlighet, at du har ideer som blir bremset av en pyramideformet organisering, at det er for mye pengemas, at det er vanskelig å leve ut hverandre-oppfordringene, at du havner i feil tjenester, så er det greit å vite at det finnes et alternativ: Ikke-hierarkiske hjemmesamlinger.
Er du en vanlig benkesliter, kan det være en terskel å starte hjemmesamlinger, man er så vant med den moderne pastorrollen og tror at man må kopiere den. Men du skal bare være en vert, slik du ellers er når du inviterer folk på besøk, du skal ikke bære hele samlingen på dine skuldre og lage program og holde preken.
Er du en vanlig benkesliter, kan det være en terskel å starte hjemmesamlinger, man er så vant med den moderne pastorrollen og tror at man må kopiere den. Men du skal bare være en vert, slik du ellers er når du inviterer folk på besøk, du skal ikke bære hele samlingen på dine skuldre og lage program og holde preken.
Kommentarer