tirsdag 2. september 2014

Lukas kapittel 1 – kommentarer

Sakarja – Elisabeth – Maria – Johannes – Lukas - templet i Jerusalem

I en av husmenighetene jeg tilhører, har vi denne høsten startet å lese Lukasevangeliet i Bibelen. Teksten finnes i ulike oversettelser, her er Lukas i King James.

Hvem var Lukas?

Lukas er den eneste forfatteren i NT som ikke er jøde. Indikasjonen på at han ikke var jøde, er at Paulus nevner ikke Lukas blant de omskårne (Kollosserbrevet 4:10-14).

Lukas skrev til en person som het Teofilus som kanskje var en romersk byråkrat høyt oppe i systemet. Lukas henvender seg til ham med "ærede Teofilus", det var vanlig å si det til romerske embetsmenn.

Brevet er formet slik at en ikke-jøde kan henge med i svingene. Teofilus har allerede fått noe informasjon i kristen tro, men Lukas vil gjerne komme med historien om Jesus i sammenheng.

Lukas var lege og kunne skrive gresk av høy standard. Han var venn med misjonæren Paulus og reiste mye med ham. Lukas var altså misjonær, han også.


Brevet som vi på norsk kaller "Apostlenes gjerninger" rettes nok en gang til Teofilus, så man antar at også det brevet er skrevet av Lukas. Teofilus betyr "en som elsker Gud", på den måten kan alle kristne føle at brevene rettes til dem. 


I Lukas kapittel 2 finner du juleevangeliet. Kapittel 1 starter omkring ett år tidligere. 

Lukasevangeliet kapittel 1

Lukas åpner sitt brev med å si at han har undersøkt nøye om Jesus liv, han har snakket med øyenvitner, osv.

Dermed starter Lukas på samme måte som historikere på den tiden startet sine tekster, de sa at de hadde vært nøye med å finne ut hva som hadde skjedd. Lukas viser dermed at han er belest og vet hvordan man skal ordlegge seg i viktige dokumenter. Paulus, vennen til Lukas, forteller i et av sine brev at det fremdeles var 500 levende øyenvitner til Jesus oppstandelse. Lukas intervjuet antagelig også Maria, moren til Jesus.

Døperen Johannes og foreldrene Elisabeth og Sakarja

Lukas åpner med å fortelle om foreldrene til døperen Johannes. De var langt oppe i årene og barnløse. Likevel blir Elisabeth gravid og får sønnen Johannes.

Faren til Johannes het Sakarja (også kalt Sakarias), og var prest. Han var ikke prest i en kirke, for kirker fantes ikke. Han var jødisk prest i tempelet i Jerusalem. Det var bare ett jødisk tempel og det var i Jerusalem. Synagoger er noe annet, der var det ikke prester.


Det var veldig mange tempelprester, over 20.000, så de var delt inn i grupper som tjenestegjorde et par uker i året. Innen hver gruppe kastet man så lodd om hvem som skulle gjøre tjeneste den dagen. Det var 50 prester i sving hver dag i tempelet.

For å være prest, måtte man være av Arons ætt. Det var et opplegg hentet fra GT. Med Jesus i NT blir alle kristne prester. Sagt på en annen måte: Jødenes skikk var å ha spesielle personer i folket som skulle stå som en mellommennn mellom dem og Gud og utføre offerseremonier. De kristne brakte ikke den skikken videre, for Jesus, Gud selv, hadde da ofret seg en gang for alle (Hebreerbrevet 7:27).


At vi likevel har seremoniprester i dag, skyldes blant annet romersk påvirkning på 300-tallet. Men det er ikke noe problem å kutte dem ut, det er bare å starte ikke-hierarkisk husmenighet.

Lukas gir Sakarja og kona veldig god omtale, de "levde uklanderlig". Det er ikke slik at Lukas pynter på ting, han skriver også om krangler og feighet. Men Elisabeth og Sakarja får god omtale.

Sakarja og Elisabeth bodde muligens i Hebron, en fjellby fem mil sør for Jerusalem. Da må Sakarja ha dratt inn til storbyen de gangene det var hans prestegruppe som hadde tjenesteuker. Det står i GT at Arons etterkommere fikk bo i Hebron. Det betyr ikke at nettopp Sakarja og Elisabeth bodde der nå flere hundre år senere. Men vi får noen hint, Lukas skriver at også Elisabeth var av Arons slekt og at de bodde i en fjellby i Judea. Og da er Hebron en kandidat. 


Når det står at Elisabeth var av Arons slekt, betyr det antagelig at også farens hennes hadde vært prest. Med prester rundt seg hele livet kjente Elisabeth godt til seremonireglene i tempelet og hvordan alt foregikk.

Det kunne være omkring 1500 personer i hver prestegruppe, det kan derfor være første og eneste gang Sakarja skulle gjøre tjeneste inne i selve tempelet. Noen kilder sier også at den som ledet loddtrekningen, ropte at kun nykommere kunne få være med i trekningen.


Denne gangen faller altså loddet på Sakarja. 

Det var mange loddtrekninger, for det var mange oppgaver i tempelet. Loddtrekningen til røkelseseremonien hadde antagelig høyest status. For røkelse foregikk inne i selve tempelet - innendørs bak de enorme dørene du kan se på modellen i bildet under. 

Til røkelsen trakk man tre lodd, de to første gikk til to prester som skulle vaske og sette i stand etter forrige seremoni. Det siste loddet gitt til den presten som skulle tenne røkelsen alene. Det var det beste loddet, og det fikk Sakarja denne dagen. 

Røkelsesalteret var innendørs, bak hang en kjempesvær tykk gardin inn mot det aller helligste rommet. Av størrelse var det som et sceneteppe å regne. Inn dit kunne ikke Sakarja gå. Bare en av øversteprestene kunne gå inn der en sjelden gang. Tidlige jødiske kilder sier at gardinen var like tykk som en hånd er bred. Det var denne tykke gardinen som revnet i to da Jesus litt over 30 år senere hang på korset. 

Lukas skriver senere: "Guds ord nådde stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en stor flokk av prestene ble lydige mot troen." Kanskje deres første steg mot en ny tro kom da de sammen med flere hundre andre prester slepte ut den enorme gardinen? Jeg vet ikke hva som skjedde. Forsøkte de å reparere gardinen der den hang? Eller kanskje trossteget startet over 30 år tidligere for noen av dem da de så hva som skjedde med deres kollega Sakarja og kona. 

Da Sakarja trakk loddet, hadde tempelet stått oppreist i bare 16 år. Tempelområdet var fremdeles ikke helt ferdig. Det var et enormt byggearbeid. Området var skrått slik at man måtte bygge kjellere i flere etasjer for å gjøre den store plassen flat. 


Her er en modell av tempelet:

Bildet er fra Wikipedia. Klikk på det, så blir det større. Den store plassen rundt ble brukt som et slags bytorg der folk møttes for å dele nyheter. Langs søylegangene foregikk det undervisning. Flere spennende historier fra Bibelen foregår her på tempelplassen.

Det hadde stått flere templer der tidligere, men de var blitt revet på grunn av kriger. Denne gangen var det kong Herodes som hadde tatt initiativet til ombygging og fornying. Byggearbeidene fortsatte i 30 år etter at Sakarja hadde sin prestetjeneste.

Sakarja går inn i tempelet sammen med to andre prester som bærer utstyret for røkelse. Så går de to andre ut og Sakarja er alene igjen og skal tenne røkelse. Sakarja var heldig med loddtrekningen, tenk å få stå bare noen meter unna det aller helligste, tenk å kunne se gardinen og vite at innenfor der lå jødenes mest hellige gjenstander. Det må ha vært spennende. Jeg er ganske sikker på at Sakarja ikke smugkikket selv om han var alene. Man utfordrer ikke skaperen av universet. Men å ta på gardinen kunne han kanskje tillate seg? 


Han gledet seg allerede til å komme hjem til Elisabeth og fortelle i detalj om hvert sekund der inne i dette hellige rommet - han kom sikkert til å prate som en foss under middagen hjemme.

Utenfor venter en menneskemengde på flere hundre personer. Skikken var at når presten er ferdig i tempelet, etter at han har tent røkelsen og bedt en bønn, skal han komme ut og velsigne folket med en fast tekst: "Herren bevare deg... osv" Det er den bønnen man i norske kirker har kopiert og som man gjerne avslutter gudstjenesten med.

Når presten hadde lyst velsignelsen, skulle folket svare med en lovprisning. Deretter startet prestebandet med trompeter, symbaler og et kor som sang dagens salme.

Den gangen var det lovlig skilsmissegrunn at kona ikke fikk barn. Men Sakarja hadde holdt seg til sin kone Elisabeth i alle år. Samtidig han hadde mange ganger bedt til Gud om at kona skulle bli gravid. Men nå var han gammel. Han hadde gitt opp. Nå var det umulig å få barn. Det var ikke noe vits å be mer om akkurat det.


Nå står han som gammel mann alene som prest i rommet der han skulle tenne røkelse. Ved siden av seg har han en syvarmet lysestake som er minst et hode høyere enn ham selv. Ved den andre siden har han røkelsesalteret. Så får han besøk av en engel. Engelen sier: "Gud har hørt din bønn. Elisabeth skal få barn." For et sjokk for Sakarja. Ikke bare ser han en engel, men beskjeden fra engelen er også helt sprø.

Sakarja protesterer og sier at både han og kona er for gamle til å få barn. Om Elisabeths alder sier Sakarja "probainō" som kan oversettes til langtstrukken. 

Som om ikke dette var nok, sier engelen at den kommende sønnen til Sakarja skal bli like kraftfull som profeten Elia. Sønnen skulle til og med gjøre folket forberedt på Gud. 

Og som prikken over i-en sier engelen at Sakarjas kommende sønn skal hete Johannes - det var brudd på navneskikken den gangen, ingen i Sakarjas familie het Johannes. 

Sakarja svarer: "Hvordan kan jeg være sikker på dette?" Han stiller seg tvilende til dette budskapet og ber nærmest om et tegn. Og et tegn får Sakarja - han blir stum.

Sakarja makter ikke å snakke. Når han kommer ut og ikke kan lyse velsignelsen over folket slik han skulle, da skjønner alle at det har skjedd noe der inne. 

"Hvordan kan jeg være sikker på dette?" I ni måneder fikk Sakarja god tid til å bli sikker... Han ser konas mage vokse. Det var først da Johannes ble født og skulle få et navn, at tungen til Sakarja endelig løsnet.

Og da blir han fylt av Den hellig ånd og begynner å snakke om Guds gamle løfter - slik navnet Sakarja betyr.

Nasareer – fra Nasaret

Arabisk tegn for N - Nasareer. Illustrasjon.
Et halvt år senere ble også Elisabeths slektning Maria gravid. Maria bodde på ute på landet i et område som het Galilea, nærmere bestemt den lille byen Nasaret. Har du fulgt med på Facebook i det siste, har du kanskje lagt merke til at mange kristne har byttet ut sitt ansikt i profilbildet med et gult tegn på sort bakgrunn. Det er det arabiske tegnet for kristne, tegnet er den første bokstaven i ordet Nasareer – en person fra Nasaret.

Kristne bytter ut sitt profilbilde i solidaritet med andre kristne som blir forfulgt og drept. I Iran maler IS-styrkene tegnet N på husene til kristne og presser dem til å konvertere eller rømme.

I Matteusevangeliet kan man lese at det var en gammel profeti at Jesus skulle bli kalt nasareer. Etter at Maria har født Jesus, må familien rømme til Egypt på grunn av statlig forfølgelse. Da de etter flere år kommer tilbake, bosetter de seg i Nasaret. Da skriver Matteus: "Da han kom dit, bosatte han seg i en by som heter Nasaret. Slik skulle det ordet oppfylles som er talt gjennom profetene, at han skulle kalles en nasareer."

Nasaret var kjent for å være en hard by med fulle folk, prostituerte osv. "Kan det komme noe godt fra Nasaret?" spør Natanael i Johannesevangeliet. Jesus ble født i kummerlige kår i Betlehem og ble ganske fort en flyktning sammen med sin stefar og sin mor fra Nasaret.

Kontrasten er stor til tempelet som var veldig imponerende og hellig. Men Gud er begge steder. Gud velger å bli født blant folket. Samtidig viser han hvem som sjef ved å sende en engel til selveste tempelet og ta regien der. 

Maria blir gravid

Da Johannes fikk navnet sitt, ble faren Sakarja fylt av Den hellige ånd, han sa at en frelser er på vei slik Gud lenge hadde lovet, og at Johannes skulle rydde vei for denne frelseren. 

Sakarja betyr "Gud husker sine løfter". Det gir et hint om overgangen fra GT til NT. Gud lover en frelser i GT, og i NT kommer frelseren.

Elisabeth hadde prøvd i mange år å bli gravid, og nå var hun i tillegg for gammel. På en måte var det motsatt med Maria: Hun kunne ikke få barn rett og slett fordi hun hadde ikke ligget med noen mann ennå.

Men begge disse kvinnene, en ung og en gammel, blir ved et mirakel gravide. Maria seks måneder etter Elisabeth.

Også Maria fikk englebesøk og beskjed om graviditet. Engelen kom med store løfter om den kommende sønnen til Maria: "det skal ikke være ende på hans kongedømme." Dette var løfter fra GT som ble gjentatt for Maria personlig - det gjaldt hennes egen sønn! 

Maria var forlovet med Josef. Man var det i ett år før bryllupet. Å være forlovet var nesten som å være gift juridisk sett, men man hadde ennå ikke flyttet sammen. Hvis mannen døde under dette året, ble kvinnen regnet som enke. Samtidig var de ikke gift og kunne ikke ligge sammen. Maria kunne få dødsstraff dersom hun ble anklaget for utroskap. Selv om romerne hadde tatt fra jødene mye makt, kunne jødene nå og da utføre dødsstraffer. 

Etter en steining plantet man noen ganger et tre oppå graven. Hver gang noen gikk forbi treet senere, kunne de bli minnet om at utroskap hadde dødsstraff.

Da Jesus var voksen, hadde en folkemengde fanget en kvinne som de mente hadde vært utro, de ville steine henne. Men Jesus sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Folk tenkte seg litt om, og så gikk de vekk, en etter en - de eldste gikk først...

Beskjeden fra engelen var ekstrem for Maria. Hun kunne miste livet dersom hun gikk gravid rundt uten at Josef eventuelt dekket over det hele og sa det var greit. Men hvorfor skulle han gjøre det?

Maria tror på beskjeden fra engelen. Hun har bare et saklig spørsmål angående biologi: "Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette kunne skje når jeg ikke har vært sammen med noen mann?»

Maria har altså en annen tilnærming enn Sakarja som tviler på beskjeden.

Bare noen dager senere dro hun for å besøke sin slektning Elisabeth, for engelen hadde sagt til Maria at Elisabeth allerede var gravid. Noen mener at Maria og Elisabeth var kusiner, men ordet som brukes her i alle fall, betyr bare slektning.

Elisabeth og Sakarja bodde oppe i fjellbygdene i en by i Judea. Eller så hadde de flyttet dit etter at Elisabeth ble gravid. Elisabeth holdt seg unna folk i de første fem månedene av graviditeten.  


Jeg skal ikke skryte på meg å være skarp i bibelgeografi, men så langt jeg forstår, måtte Maria muligens gå 25 mil for å komme til Elisabeth. Hvor mange dager brukte hun? Gikk hun alene?

Maria ble der i tre måneder. Seks pluss tre betyr at vi må anta at Maria var tilstede da Elisabeth fødte Johannes. Kanskje var hun der for å støtte den gamle damen gjennom den siste delen av svangerskapet. Kanskje tok de turen bort til synagogen og sjekket de gamle skriftene om hva som sto der om en jomfru som skulle føde en frelser. Profetien om Maria står i Jesaja 7:14 i GT.

For noen rare måneder. Sakarja må skrive på en håndholdt tavle, datidens nettbrett, for å snakke med kona og Maria. Og gjett om de snakket om englebesøkene. Og om Elisabeth ville overleve fødselen. Ville hun tåle påkjenningen? Og hva ville Josef si når Maria dro hjem igjen? Her var det to kvinner som hadde grunn til å være bekymret. 

Ville Josef tro at Maria både hadde vært utro og var gal? Én ting er å komme hjem og si at man er gravid. En annen ting er å si: "Eh... en engel kom og sa at Gud er far til barnet."

Flere ganger i Bibelen ser jeg at utrolige historier dekkes opp fra to eller flere sider. Til nå historien har både Sakarja, Elisabeth og Maria opplevd noe overnaturlig. Burde ikke det holde for Josef da?  

Josef 

Hvordan reagerte Josef på at Maria var gravid? Ville han at hun skulle bli straffet? Matteus skriver i sitt evangelium: 


"Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: 

Hans mor Maria var lovet bort til Josef. Men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn ved Den hellige ånd. Josef, mannen hennes, som var rettskaffen og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i all stillhet. 


Men da han hadde bestemt seg for dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: «Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» 

Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss. Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham og tok henne hjem til seg som sin kone og levde ikke sammen med henne før hun hadde født sin sønn. Og han ga ham navnet Jesus."

Josef var altså en snill mann som ikke ville lage bråk. Han trodde først ikke på Maria som fortalte om englebesøk og at hun hadde blitt gravid uten å ligge med noen. Josef tenkte nok at hun hadde vært utro. Det var først da han selv fikk et syn at han ombestemte seg. Dermed blir historien dekket opp fra fire personer som kan bekrefte hverandre. 

Vet du forresten hva som skjedde i det Maria kom inn døra til Elisabeth? Les selv hva Lukas skriver.

Ingen kommentarer: