Selv har jeg valgt et menighetsliv med samlinger i hjemmene. Der er det ikke bruk for den tradisjonelle pastorrollen.
De gangene jeg besøker en tradisjonell gudstjeneste i en kirke, ber jeg alltid for pastoren eller presten som går opp på scenen eller til alteret for å preke. Det gjør jeg selv om jeg er teologisk uenig i hvordan kirken har innrettet seg med hierarki og samtaleforbud i samlingene.
Jeg forsøker å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om jeg er uenig, ønsker jeg å opptre støttende.
Det er mange undersøkelser som viser at pastorene ikke har venner og er utmattede. Det er bra å be for pastorene og prestene. Men jeg mener de også lager trøbbel for seg selv når de hermer etter en romersk keiser når menigheten skal organiseres.
Hadde pastorene holdt samlinger i sitt eget hjem, slik de første kristne organiserte seg, ville oppgaven ha vært overkommelig og de ville ha fått venner.
Kommentarer