Hva romerske tekster sier om Jesus og de første kristne

Selv om Bibelen er den beste kilden til å vite hva de første kristne sto for, er det interessant å se hva romerske tekster sier:

Josephus (år 37-101) var jøde som arbeidet for romerne med historieskriving. I år 93 skriver han historien om jødene, der nevner han Jesus. Som militær offiser var han øyenvitne til hva som skjedde med kristne på den tiden.

Han skriver at Johannes døperen ble drept og at Jesus var en klok mann og Messias. Jesus lærte opp folk, men ble dømt til korsfestelse av Pilatus etter å ha hørt på ledende jøders anklager mot Jesus. De som elsket Jesus, opphørte ikke som gruppe selv om Jesus ble korsfestet. De blir kalt kristne og er fremdeles aktive.

Senator Tacitus (år 56-120) skriver at keiser Nero la skylden på de kristne da Roma sto i brann. Tacitus forklarer at de kristne har fått sitt klengenavn etter Kristus som en del år tidligere ble svært hardt straffet av Pontius Pilatus da Tiberius var keiser. Videre forklarer han at Jesus levde i Judea og at han hadde etterfølgere som ble henrettet for deres tro på ham.

Phlegon (år 80-140) skriver at Jesus kjente fremtiden, og at ting som skjedde, stemte med hva Jesus hadde sagt skulle skje. Han skriver også at Jesus ble korsfestet da Tiberius regjerte og at et stort jordskjelv inntraff da, samtidig med en solformørkelse. Videre forteller han at Jesus sto opp fra de døde og viste frem sine sår fra korsfestelsen.

Pliny the Younger (år 61-113) skriver til den romerske keiseren Trajan at de kristne hadde som vane å møtes på en bestemt dag før det ble lyst. De sang salmer om Kristus, som til en gud. De lovet hverandre høytidelig å ikke begå onde gjerninger. De skulle heller ikke svindle, stjele, lyve eller være utro. De skulle også holde avtaler. Deretter gikk til fra hverandre for å møtes på nytt senere for å spise mat sammen. Maten var helt vanlig og av det uskyldige slaget.

Suetonius (år 69-140) skriver at de kristne ble utvist fra Roma i år 49 da Klaudius var keiser. Han forteller også om brannen i år 64 og at Nero la skylden og straffen på de kristne.

Omkring år 130 får Diognetus et brev, han er veileder for keiseren. Brevet forsøker å forklare hvem de kristne er, det forteller at de kristne befinner seg i land rundt omkring og følger der de lokale skikkene når det gjelder klær, mat og ellers hvordan man innretter livet. De gifter seg og får barn. Men de dreper ikke barna (slik andre kunne finne på å gjøre på den tiden). De kristne bor i sine land, likevel oppfatter de seg nærmest som utlendinger. Samtidig kan de oppfatte fremmede land som deres fedreland. Kristne bor her på jorda, men de er borgere av himmelen. De ikke bare følger lovene i landet, men de overgår lovene i sine egne liv. De elsker alle mennesker, men er forfulgt av alle. De blir dømt til døden, likevel viser de liv. De blir utskjelt, men de velsigner tilbake; de blir utsatt for fornærmelser, men gir respekt tilbake. Brevet sier også at de som hater de kristne, klarer ikke begrunne hvorfor.

Lucian of Samosata (år 115-200) var gresk og skrev sarkastisk om Jesus og de kristne. Han skriver at de kristne tilber en mann som ble korsfestet og at de kristne tror de kan leve evig. Videre skriver han at kristne følger Jesu ord om at de alle er brødre. De nekter å tro på de greske gudene og følger heller retningslinjene til Jesus. De kristne delte også sine eiendeler mellom seg.

Celsus (år 175) skriver at Jesus kom fra en landsby i Judea og var sønn av en fattig håndverker og at Jesus bodde i Egypt en periode hvor han skaffet seg magiske evner. Og med disse evnene kom han tilbake og utga seg for å være en gud. Celsus forteller at man trodde Jesus var født av en jomfru. Men Celsus mente at dette var umulig og at det var mer sannsynlig at Jesus var resultatet av en affære Maria må ha hatt med en romersk soldat. Den ideen fikk han sannsynligvis fra jøder som sprede rykter fordi de var negative til Jesus.

Også den jødiske Talmud nevner Jesus flere ganger. Talmud må ikke forveksles med Tanakh som er jødenes bibel og som i stor grad tilsvarer de kristnes GT. Talmud var ikke skrevet ned da Jesus levde. Først på 400-500-tallet kom Talmud i samlet skriftlig form. Teksten er fiendtlig innstilt mot Jesus og kristne. Det står at man bør brenne de kristnes bøker og at de kristne ikke vil oppleve den nye verdenen. 

Man forteller at Jesus ble hengt en dag før påsken, og begrunner det med at han drev med magi og forledet folk. Talmud hevder også at folkesnakket sa at Maria, moren til Jesus, var en frisør som lå med mange håndverkere. Teksten gir også uttrykk for glede at Jesus døde ung, kun 33 eller 34 år gammel. Teksten gir også uttrykk for at Jesus fortjente å bli korsfestet, fordi han var en mesith, altså en forfører og bedrager. Noen ganger brukes ikke navnet Jesus rett ut i teksten, litt tolkningsrom er det altså.

Talmud har også regler for å vaske hendene. I Bibelen står det at skriftlærde kommer til Jesus og spør hvorfor disiplene hans bryter dette budet. Jesus svarer med at vaskebudet er menneskeregler. Han anerkjenner altså ikke Talmud. Jesus anerkjenner derimot det man populært kan kalle jødenes bibel, det som i stor grad tilsvarer de kristnes GT, for Jesus referer gjerne til historiene i GT.

Si gjerne fra om du finner feil i listen over eller om du savner noen punkter.

Foto: Wikipedia. Pliny the Younger