Når pressen omtaler kirkelige eller kristelige spørsmål, synes jeg det er sjelden at man kommer inn på teologi. Hvis det for eksempel er streik i Den norske kirke, ser man ikke journalister som spør biskopene om hvor i Bibelen man finner streik. Det samme gjelder debatten om kvinnelige prester, journalistene spør sjelden om bibelavsnitt, man tenker vel at det er for kjedelig for folk flest. Men de siste dagene har NRK faktisk tatt med en liten liste med sitater fra Bibelen. Se boksen i denne artikkelen og i denne.
Slik ser boksen ut:
Denne gangen handler det om kvinnelige prester. Men NRK går ikke til roten: Finnes det egentlig kristne prester i Bibelen i det hele tatt?
Svaret er at de første kristne ikke hadde særskilte prester, for Bibelen sier at alle kristne er prester. Et annet sted som Bibelen bruker ordet prest i sammenheng med kristne, er da mange av de jødiske prestene ble kristne. Hva de gjorde da de ble kristne, står det ikke noe om. Det kan hende de fortsatte sin prestetjeneste i det jødiske tempelet og hadde en slags hybridreligion. Eller så sluttet de som prester i tempelet, for de fulgte den kristne troen der altertjenesten med ofring anses som et kapittel man er ferdig med, fordi Jesus ofret seg én gang for alle.
Prester i dag peker gjerne på ordet eldste i Bibelen og mener at det er deres alibi for å være kirkeprest. Men Bibelen bruker to ulike ord for prest og eldste. Ordet prest i Bibelen brukes om jødiske prester eller prester fra andre religioner. Bibelen skiller altså mellom prester og eldste.
Jeg savner at pressen stiller dette spørsmålet til prester:
«Hvordan kan du være for kvinnelige prester når heller ikke mannlige prester fantes blant de første kristne?»
De første kristne hadde hverken prester eller kirker, men møttes i hjemmene der alle kunne ta ordet. Personene som åpnet sine hjem, var etter alt å dømme mer ressursterke enn de andre, for man måtte ha plass til en liten flokk kristne i stua samtidig som man kunne yte omsorg.
Det fantes ingen "presteoppgaver", det var ingen prest som hadde ansvar for å døpe, vie eller dele ut nattverd.
Det som var vanlig på den tiden, var at den eldste sønnen arvet gården. Derfor var det gjerne slike eldstesønner som var i posisjon til å invitere en kristen flokk hjem. Og derfor kommer Paulus med anbefalinger om hva slags karakterer slike eldste bør ha hvis de skal være vert for en flokk kristne. Det er ikke dermed sagt at en slik vert ikke kan være en kvinnelig vert.
Altså: Glem kvinnelige eller mannlige prester, for det fantes ikke. Det som eventuelt kan diskuteres, hvis man tar utgangspunkt i Bibelen, er om både menn og kvinner kan være husvert for andre kristne. Mitt syn er at selvsagt kan både kvinner og menn invitere andre kristne hjem til bønn, omsorg, et varmt måltid og undervisning om kristen tro. Opprinnelig hadde man ikke en gang en møteleder, men man organiserte seg flatt og lot folks ulike gaver komme til uttrykk.
Nedenfor ser du hvilke bibelvers som NRK viser til som vanlige å bruke i debatten om kvinnelige prester.
Argument nummer 1:
«Eg tillèt ikkje ei kvinne å undervisa eller bestemma over mannen; ho skal vera stille» (1. Tim.2,12)
Min kommentar: Brevet er rettet til Timoteus som besøker kristne i byen Efesos. Byen ble etablert flere hundre år tidligere av amosoner, altså kvinnelige krigere som brukte menn kun for å bli gravide. De drepte sine sønner og lot døtrene leve.
Historiken Pompeius Trogus (100 år før Kristus) forteller om et tidligere kvinnesamfunn som hatet menn, de ville ikke gifte seg. Men med militær makt tok de seg menn for å ikke dø ut. Mennene ble deres slaver. Døtre ble tatt vare på og oppdratt i den samme harde kulturen. Han sier at det samfunnet etablerte byen Efesos.
Da brevet fra Paulus ble skrevet til sin venn i Efesos, hadde dette hatet mot menn endt opp som en noe mildere dyrkelse av gudinnen Artemis. I Artemis-templet i byen var det prestinner som regjerte. Menn måtte kastreres hvis de skulle gjøre tjeneste der. Kulten var delvis gnostisk, den sa at kvinner var bedre enn menn og bar på hemmeligheter som de skulle lære opp mannen i. Den hadde også en motsatt skapelseshistorie der Slangen er god. Når man leser brevet som rettes til Timoteus, får man mange hint om at det er Artemis-kulten som er problemet. Og det var ikke første gang kristne var i konflikt med Artemis-tilhengere.
I Efesos lå det berømte Artemis-tempelet som var over hundre meter langt og bygget i marmor. Det var mange i byen som livnærte seg på turister som kom for å se tempelet, turistene kjøpte blant annet små Artemis-statuer som de tok med seg hjem. De som tjente penger på Artemis-kulten var i konflikt med de kristne som hadde et budskap som gjorde turister lite interessert i slike statuer. Hele byen sto en dag på hodet fordi bedriftseiere var sinna på Paulus som misjonerte så bra for den kristne troen, for salget av statuer gikk ned.
Jeg var i Efesos for noen år siden og så hvor Artemis-tempelet en gang lå. Jeg besøkte også det enorme teateret hvor det var folk som var rasende mot Paulus.
Paulus starter brevet til Timoteus med å be ham om å stanse gamle kvinnemyter som presset på blant kristne på plassen. Det er det første hintet om at Paulus tenker på amasonene og den senere Artemis-kulten som fremdeles var gjeldende.
I norske bibler har man dessverre fjernet ordene «gamle kvinnemyter», slik forsvinner en av ledetrådene til at Paulus egentlig argumenterer mot røttene i Efesos og gnostisismen – en lære som satte kvinnen over mannen og som mente det var galt i det hele tatt å gifte seg.
I dag står det slik i norske bibler: "...så du kunne forby enkelte å komme med en annen lære". Man får i alle fall med seg at det var "en annen lære" og at det var enkelte personer som kom med den. Men det som er forsvunnet i oversettelsen, er at den læren var "gamle kvinnemyter", eller en religion som gikk ut på at kvinner skulle herske over menn.
Det greske ordet authenteo som i norske bibler oversettes med «å bestemme over mannen», betyr å herske over eller å myrde. Kvinner skal selvsagt ikke ha slik makt over menn.
Paulus skriver at en kvinne ikke skal herske over en mann, men hun skal oppføre seg rolig og pent uten å forstyrre i samlingene til de kristne. I norske bibler står det at hun skal være «stille». Er det riktig oversettelse? Paulus bruker det samme greske ordet et annet sted om alle kristne i en hel by. Han mente neppe at alle kristne i den byen skulle være stumme. Ordet betyr ikke å være taus, men å ha en rolig fremferd der man ikke avbryter eller blander seg inn i hva andre holder på med. Ordet «stille» er en dårlig oversettelse og ikke i tråd med hvordan man ellers velger å oversette dette ordet.
Når man leser brevet til Timoteus, begynner man å ane at det har dukket opp en Artemis-tilhenger i samlingene til de kristne i Efesos, hun var enten en prestinne fra tempelet eller en generell gnostiker. Denne kvinnen tok mye plass og misjonerte for sin egen lære. For innledningsvis i brevet sier som nevnt Paulus at "enkelte" kommer med en annen lære.
Gnostikere mente at kvinner hadde fått undervisning av Slangen i Edens hage og at kvinner skulle bruke denne hemmelige kunnskapen til å undervise menn i åndelige sannheter og til å herske over menn. Derfor innleder Paulus brevet med at slike gamle kvinnemyter må man slå ned på i de kristelige samlingene i Efesos.
Når slike kvinner møter opp i kristne samlinger, da mener Paulus at de ikke skal drive med forstyrrelser eller undervisning av menn, men de skal oppføre seg pent og heller ta i mot kristelig opplæring.
Setningen står visstnok grammatisk i en midlertidig form. Etter hvert ville denne ene bestemte kvinnen, eller lignende kvinner, forhåpentligvis ta inn over seg hva kristen tro går ut på, og da kunne de delta med innslag i samlingene.
I Peters pinsetale kommer det for eksempel frem at kvinner skal tale profetiske ord. Og i Apostlenes gjerninger står det om kvinner som hadde en profetisk gave. Da må de jo få lov til å snakke. Men å spre en religion der kvinner skal herske over menn, det skulle man ikke gi plass til når kristne holdt sine samlinger.
Les gjerne mer om dette og Artemis i boken min "De første kristne".
Argument nummer 2:
«...han må vera mann til éi kvinne...» (1. Tim. 3,2)
Min kommentar: Blant de første kristne fantes ikke den moderne biskop eller den moderne prest. Man møttes i hjemmene, et ord som brukes i Bibelen er vert. Man hadde altså husverter som inviterte andre kristne hjem til seg, da spiste man middag sammen og lot ordet være fritt. Den moderne presterolle var unødvendig, for det var ikke behov for en religiøs leder som skulle dele ut nattverd, for nattverden var en del av middagsmåltidet. Man hadde heller ikke noe alter. Heller ikke religiøse uniformer. Ingen hadde snekret scener heller, for man befant seg jo hjemme i stua.
De opprinnelige samlingene var svært forskjellige fra dagens gudstjenester inne i Den norske kirke. Man bør sette seg inn i hvordan de opprinnelige samlingene var før men begynner å tolke bibeltekster som handler om organisering av samlingene.
Paulus skriver i denne bibelteksten om det som på norsk oversettes til tilsynstjeneste, det er det ordet som senere ble til biskopordet i Den norske kirke og som hadde fått et annet innhold gjennom den lange kirkehistorien. Aller først kan vi altså slå fra oss at dette handler om prester (slik Den norske kirke definerer prester som organisert under biskoper). For det første er ordet prest overhodet ikke nevnt i teksten. For det andre er heller ikke eldsteordet nevnt, det er det ordet som senere ble forvrengt til ordet prest.
Isolert sett kan man altså ikke bruke denne teksten til å mene at kvinner ikke kan være prester.
Selv mener jeg at hverken kvinner eller menn skal være kirkeprester, for prest er en rolle som i Bibelen er gitt til alle kristne. Alle kristne kan dele ut nattverd eller døpe. Paulus skriver også til hele menigheten: "rettled hverandre", "undervis hverandre" og så videre.
Den gangen var det eldste sønn som arvet gården, verkstedet eller butikken som foreldrene drev. De som ble omtalt som eldste i en landsby hadde derfor mer ressurser enn de andre, for de hadde fått et økonomisk forsprang. De slapp utgifter til å bygge hus og de kunne overta foreldrenes kunder. Derfor var det naturlig at man holdt samlinger hjemme hos kristne eldste, for de var ofte bedre stilt.
Nedenfor ser du hvilke bibelvers som NRK viser til som vanlige å bruke i debatten om kvinnelige prester.
Argument nummer 1:
«Eg tillèt ikkje ei kvinne å undervisa eller bestemma over mannen; ho skal vera stille» (1. Tim.2,12)
Min kommentar: Brevet er rettet til Timoteus som besøker kristne i byen Efesos. Byen ble etablert flere hundre år tidligere av amosoner, altså kvinnelige krigere som brukte menn kun for å bli gravide. De drepte sine sønner og lot døtrene leve.
Historiken Pompeius Trogus (100 år før Kristus) forteller om et tidligere kvinnesamfunn som hatet menn, de ville ikke gifte seg. Men med militær makt tok de seg menn for å ikke dø ut. Mennene ble deres slaver. Døtre ble tatt vare på og oppdratt i den samme harde kulturen. Han sier at det samfunnet etablerte byen Efesos.
Da brevet fra Paulus ble skrevet til sin venn i Efesos, hadde dette hatet mot menn endt opp som en noe mildere dyrkelse av gudinnen Artemis. I Artemis-templet i byen var det prestinner som regjerte. Menn måtte kastreres hvis de skulle gjøre tjeneste der. Kulten var delvis gnostisk, den sa at kvinner var bedre enn menn og bar på hemmeligheter som de skulle lære opp mannen i. Den hadde også en motsatt skapelseshistorie der Slangen er god. Når man leser brevet som rettes til Timoteus, får man mange hint om at det er Artemis-kulten som er problemet. Og det var ikke første gang kristne var i konflikt med Artemis-tilhengere.
I Efesos lå det berømte Artemis-tempelet som var over hundre meter langt og bygget i marmor. Det var mange i byen som livnærte seg på turister som kom for å se tempelet, turistene kjøpte blant annet små Artemis-statuer som de tok med seg hjem. De som tjente penger på Artemis-kulten var i konflikt med de kristne som hadde et budskap som gjorde turister lite interessert i slike statuer. Hele byen sto en dag på hodet fordi bedriftseiere var sinna på Paulus som misjonerte så bra for den kristne troen, for salget av statuer gikk ned.
Jeg var i Efesos for noen år siden og så hvor Artemis-tempelet en gang lå. Jeg besøkte også det enorme teateret hvor det var folk som var rasende mot Paulus.
Paulus starter brevet til Timoteus med å be ham om å stanse gamle kvinnemyter som presset på blant kristne på plassen. Det er det første hintet om at Paulus tenker på amasonene og den senere Artemis-kulten som fremdeles var gjeldende.
I norske bibler har man dessverre fjernet ordene «gamle kvinnemyter», slik forsvinner en av ledetrådene til at Paulus egentlig argumenterer mot røttene i Efesos og gnostisismen – en lære som satte kvinnen over mannen og som mente det var galt i det hele tatt å gifte seg.
I dag står det slik i norske bibler: "...så du kunne forby enkelte å komme med en annen lære". Man får i alle fall med seg at det var "en annen lære" og at det var enkelte personer som kom med den. Men det som er forsvunnet i oversettelsen, er at den læren var "gamle kvinnemyter", eller en religion som gikk ut på at kvinner skulle herske over menn.
Det greske ordet authenteo som i norske bibler oversettes med «å bestemme over mannen», betyr å herske over eller å myrde. Kvinner skal selvsagt ikke ha slik makt over menn.
Paulus skriver at en kvinne ikke skal herske over en mann, men hun skal oppføre seg rolig og pent uten å forstyrre i samlingene til de kristne. I norske bibler står det at hun skal være «stille». Er det riktig oversettelse? Paulus bruker det samme greske ordet et annet sted om alle kristne i en hel by. Han mente neppe at alle kristne i den byen skulle være stumme. Ordet betyr ikke å være taus, men å ha en rolig fremferd der man ikke avbryter eller blander seg inn i hva andre holder på med. Ordet «stille» er en dårlig oversettelse og ikke i tråd med hvordan man ellers velger å oversette dette ordet.
Når man leser brevet til Timoteus, begynner man å ane at det har dukket opp en Artemis-tilhenger i samlingene til de kristne i Efesos, hun var enten en prestinne fra tempelet eller en generell gnostiker. Denne kvinnen tok mye plass og misjonerte for sin egen lære. For innledningsvis i brevet sier som nevnt Paulus at "enkelte" kommer med en annen lære.
Gnostikere mente at kvinner hadde fått undervisning av Slangen i Edens hage og at kvinner skulle bruke denne hemmelige kunnskapen til å undervise menn i åndelige sannheter og til å herske over menn. Derfor innleder Paulus brevet med at slike gamle kvinnemyter må man slå ned på i de kristelige samlingene i Efesos.
Når slike kvinner møter opp i kristne samlinger, da mener Paulus at de ikke skal drive med forstyrrelser eller undervisning av menn, men de skal oppføre seg pent og heller ta i mot kristelig opplæring.
Setningen står visstnok grammatisk i en midlertidig form. Etter hvert ville denne ene bestemte kvinnen, eller lignende kvinner, forhåpentligvis ta inn over seg hva kristen tro går ut på, og da kunne de delta med innslag i samlingene.
I Peters pinsetale kommer det for eksempel frem at kvinner skal tale profetiske ord. Og i Apostlenes gjerninger står det om kvinner som hadde en profetisk gave. Da må de jo få lov til å snakke. Men å spre en religion der kvinner skal herske over menn, det skulle man ikke gi plass til når kristne holdt sine samlinger.
Les gjerne mer om dette og Artemis i boken min "De første kristne".
Argument nummer 2:
«...han må vera mann til éi kvinne...» (1. Tim. 3,2)
Min kommentar: Blant de første kristne fantes ikke den moderne biskop eller den moderne prest. Man møttes i hjemmene, et ord som brukes i Bibelen er vert. Man hadde altså husverter som inviterte andre kristne hjem til seg, da spiste man middag sammen og lot ordet være fritt. Den moderne presterolle var unødvendig, for det var ikke behov for en religiøs leder som skulle dele ut nattverd, for nattverden var en del av middagsmåltidet. Man hadde heller ikke noe alter. Heller ikke religiøse uniformer. Ingen hadde snekret scener heller, for man befant seg jo hjemme i stua.
De opprinnelige samlingene var svært forskjellige fra dagens gudstjenester inne i Den norske kirke. Man bør sette seg inn i hvordan de opprinnelige samlingene var før men begynner å tolke bibeltekster som handler om organisering av samlingene.
Paulus skriver i denne bibelteksten om det som på norsk oversettes til tilsynstjeneste, det er det ordet som senere ble til biskopordet i Den norske kirke og som hadde fått et annet innhold gjennom den lange kirkehistorien. Aller først kan vi altså slå fra oss at dette handler om prester (slik Den norske kirke definerer prester som organisert under biskoper). For det første er ordet prest overhodet ikke nevnt i teksten. For det andre er heller ikke eldsteordet nevnt, det er det ordet som senere ble forvrengt til ordet prest.
Isolert sett kan man altså ikke bruke denne teksten til å mene at kvinner ikke kan være prester.
Selv mener jeg at hverken kvinner eller menn skal være kirkeprester, for prest er en rolle som i Bibelen er gitt til alle kristne. Alle kristne kan dele ut nattverd eller døpe. Paulus skriver også til hele menigheten: "rettled hverandre", "undervis hverandre" og så videre.
Den gangen var det eldste sønn som arvet gården, verkstedet eller butikken som foreldrene drev. De som ble omtalt som eldste i en landsby hadde derfor mer ressurser enn de andre, for de hadde fått et økonomisk forsprang. De slapp utgifter til å bygge hus og de kunne overta foreldrenes kunder. Derfor var det naturlig at man holdt samlinger hjemme hos kristne eldste, for de var ofte bedre stilt.
Som eldste i landsbyen hadde man også noe mer respekt og innflytelse, det kunne kanskje komme god med noen ganger, de kristelige samlingene kunne kanskje provosere noen ganger ved at man ikke gjorde forskjell på folk.
Å la kristne eldste åpne hjemmene var en praktisk ordning, man holdt samlinger hjemme hos noen som hadde stor stue og som hadde råd til å lage middag til flere. Det var ikke uvanlig å ha ansatte. Da Peter banket på døra et sted det var samling, kom det en tjener for å åpne:
«Difor, sysken: Ver ivrige etter å tala profetisk, og hindra ingen i å tala i tunger. Men lat alt gå sømeleg og ordentleg føre seg!»
Å la kristne eldste åpne hjemmene var en praktisk ordning, man holdt samlinger hjemme hos noen som hadde stor stue og som hadde råd til å lage middag til flere. Det var ikke uvanlig å ha ansatte. Da Peter banket på døra et sted det var samling, kom det en tjener for å åpne:
«Da dette var blitt klart for ham, gikk han til huset hvor Maria bodde, mor til Johannes med tilnavnet Markus. Der var mange samlet i bønn. Han banket på ytterdøren, og en tjenestejente som het Rode, kom for å lukke opp.»
Her var det altså en kvinne som var vert. Det nevnes ingen mann som vert, så Maria var antagelig enke og hadde arvet sin mann. Hun var i samme posisjon som «eldste», selv om hun kanskje ikke var eldst blant sine søsken. Siden hun hadde råd til å ha ansatte, må butikken hennes ha gått bra. Hun var i ressursmessig posisjon til å åpne sitt hjem for kristelige samlinger.
Men det normale var at det var eldste sønn som arvet og som var i en slik posisjon. Samfunnet den gangen var svært maskulint. I mange områder i verden har det vært maskulint i flere tusen år. I Norge hadde eldste sønn odelsrett på gården helt frem til 1974 da vi fikk en kjønnsnøytral lov for alle født etter 1965. Først i 2009 ble loven helt kjønnsnøytral, for fra da av har man ikke tatt hensyn til om man er født før eller etter 1965.
Det naturlige den gangen, og helt opp til våre dager i Norge, var å omtale gårdeiere som menn.
Men det i seg selv betyr ikke at også kvinner kunne være gårdeiere eller huseiere. Noen ganger opp gjennom generasjonene har det vært kvinner som har overtatt gården. Men språkbruken om gårdeiere har naturlig nok vært maskulin.
Selv i våre dager har man ennå ikke helt forlatt maskulin ordbruk, nylig ble riksmeklingsmannen endret til riksmekleren, og fylkesmannen ble endret til statsforvalteren. Dette skjer selv om kvinner lenge slett ikke har vært utstengt fra slike posisjoner.
Tilbake til teksten fra Paulus: Han skriver om tilsynstjenesten. Det var helt naturlig å omtale disse personene som «han», for det var de som oftest var i posisjon til åpne sine hjem.
Men det var også unntak. Paulus omtaler samlingene hjemme hos Priska og Akvilas som ekklesia, det er det ordet som senere er blitt til menighet/kirke. Priska og Akvilas var verter. Det nevnes ingen prest eller tilsynsperson ved de samlingene. Så enten var det helt greit å være menighet uten dette, eller så ble Priska og Akvilas ansett som tilsynspersoner, altså det som senere ble forvrengt til biskop i en hierarkisk posisjon.
Norske bibeloversettere har satt inn ord som ikke finnes i de greske tekstene, de skriver «Menighetens ledere» som tittel til avsnittet som jeg nå drøfter. Det er egentlig en skandale, bibeloversetterne tolker før vi selv kommer i gang med vår egen tolkning. Slik forledes vi til å tro at tilsynstjenesten var en hierarkisk tjeneste når den egentlig gikk ut på være en ressurssterk og omsorgsfull person som var villig til å åpne sitt hjem.
Her var det altså en kvinne som var vert. Det nevnes ingen mann som vert, så Maria var antagelig enke og hadde arvet sin mann. Hun var i samme posisjon som «eldste», selv om hun kanskje ikke var eldst blant sine søsken. Siden hun hadde råd til å ha ansatte, må butikken hennes ha gått bra. Hun var i ressursmessig posisjon til å åpne sitt hjem for kristelige samlinger.
Men det normale var at det var eldste sønn som arvet og som var i en slik posisjon. Samfunnet den gangen var svært maskulint. I mange områder i verden har det vært maskulint i flere tusen år. I Norge hadde eldste sønn odelsrett på gården helt frem til 1974 da vi fikk en kjønnsnøytral lov for alle født etter 1965. Først i 2009 ble loven helt kjønnsnøytral, for fra da av har man ikke tatt hensyn til om man er født før eller etter 1965.
Det naturlige den gangen, og helt opp til våre dager i Norge, var å omtale gårdeiere som menn.
Men det i seg selv betyr ikke at også kvinner kunne være gårdeiere eller huseiere. Noen ganger opp gjennom generasjonene har det vært kvinner som har overtatt gården. Men språkbruken om gårdeiere har naturlig nok vært maskulin.
Selv i våre dager har man ennå ikke helt forlatt maskulin ordbruk, nylig ble riksmeklingsmannen endret til riksmekleren, og fylkesmannen ble endret til statsforvalteren. Dette skjer selv om kvinner lenge slett ikke har vært utstengt fra slike posisjoner.
Tilbake til teksten fra Paulus: Han skriver om tilsynstjenesten. Det var helt naturlig å omtale disse personene som «han», for det var de som oftest var i posisjon til åpne sine hjem.
Men det var også unntak. Paulus omtaler samlingene hjemme hos Priska og Akvilas som ekklesia, det er det ordet som senere er blitt til menighet/kirke. Priska og Akvilas var verter. Det nevnes ingen prest eller tilsynsperson ved de samlingene. Så enten var det helt greit å være menighet uten dette, eller så ble Priska og Akvilas ansett som tilsynspersoner, altså det som senere ble forvrengt til biskop i en hierarkisk posisjon.
Norske bibeloversettere har satt inn ord som ikke finnes i de greske tekstene, de skriver «Menighetens ledere» som tittel til avsnittet som jeg nå drøfter. Det er egentlig en skandale, bibeloversetterne tolker før vi selv kommer i gang med vår egen tolkning. Slik forledes vi til å tro at tilsynstjenesten var en hierarkisk tjeneste når den egentlig gikk ut på være en ressurssterk og omsorgsfull person som var villig til å åpne sitt hjem.
Som sagt var det som regel menn som var i posisjon til være slike husverter, derfor bruker Paulus naturlig nok ordet «han» om dem. I Apostlenes Gjerninger står det at Paulus tilkalte seg de eldste fra en by og så ba han dem om å være tilsynsmenn. Her kommer det frem at eldste og tilsynsmenn var samme personer. Og i teksten om «én kvinnes mann» kommer det frem at lederskapet gjaldt hans eget hus. Om menigheten står det han skal vise omsorg, det står ikke at han skal lede menigheten.
En husvert skulle ikke leve et utagerende liv med elskerinner, men være én kvinnes mann. Det er ett av flere krav til personlig karakter som Paulus setter for dem som er ressursterke nok til å være omsorgsperson for en liten flokk kristne.
Man diskuterer altså om kvinnelige prester er greit, men kirkeprester fantes ikke blant de første kristne. I teksten man viser til som argument, er ikke prester nevnt. Tjenesten som nevnes, går ut på å ha et skikket hjem slik at det er mulig å yte omsorg til sine kristne gjester og venner.
Litt lenger ut i teksten skriver Paulus om diakoner. I dag er det vanlig å se for seg et tretrinnshierarki med biskop, prest og diakon, men en slik organisering utelukkes av Bibelen. Datidens «biskop» og «prest» var samme person, og den personen åpnet sitt hjem. Diakoner ser ut til å være personer som var i en annen fast tjeneste, for eksempel Paulus omtaler seg selv som diakon.
Organiseringen var slik: Husverter åpnet sine hjem. Diakoner var i annen fast tjeneste, for eksempel ut fra sitt hjem eller som omreisende misjonær.
Paulus skriver at diakoner skal være «én kvinnes mann». Et annet sted skriver han at kvinnen Føbe er diakon. Når han skriver «én kvinnes mann», mener han altså begge kjønn. Og da er det opplagt at det gjelder også ved dem som åpnet sine hjem.
Poenget hans ser altså ut til å være: Er du vert eller har en annen kristelig fast tjeneste, skal du oppføre deg skikkelig, du må ikke leve et utagerende liv, du må heller ikke være voldelig eller være ute etter penger. Samtidig bør du ha satt deg godt inn i den kristne troen slik at du kan undervise andre.
Argument nummer 3:
«Liksom i alle forsamlingar av dei heilage skal kvinnene teia når forsamlinga kjem saman. Dei har ikkje lov til å tala; dei skal underordna seg, som òg lova seier. Men er det noko dei vil læra, så lat dei spørja mennene sine heime. For det sømer seg ikkje for ei kvinne å tala i forsamlinga.» (1. Kor. 14,33)
Min kommentar: Brevet er rettet til alle kristne i Korint. I brevet oppfordrer Paulus hele menigheten til "å tale profetisk (...) til oppbyggelse, formaning og trøst."
Man diskuterer altså om kvinnelige prester er greit, men kirkeprester fantes ikke blant de første kristne. I teksten man viser til som argument, er ikke prester nevnt. Tjenesten som nevnes, går ut på å ha et skikket hjem slik at det er mulig å yte omsorg til sine kristne gjester og venner.
Litt lenger ut i teksten skriver Paulus om diakoner. I dag er det vanlig å se for seg et tretrinnshierarki med biskop, prest og diakon, men en slik organisering utelukkes av Bibelen. Datidens «biskop» og «prest» var samme person, og den personen åpnet sitt hjem. Diakoner ser ut til å være personer som var i en annen fast tjeneste, for eksempel Paulus omtaler seg selv som diakon.
Organiseringen var slik: Husverter åpnet sine hjem. Diakoner var i annen fast tjeneste, for eksempel ut fra sitt hjem eller som omreisende misjonær.
Paulus skriver at diakoner skal være «én kvinnes mann». Et annet sted skriver han at kvinnen Føbe er diakon. Når han skriver «én kvinnes mann», mener han altså begge kjønn. Og da er det opplagt at det gjelder også ved dem som åpnet sine hjem.
Poenget hans ser altså ut til å være: Er du vert eller har en annen kristelig fast tjeneste, skal du oppføre deg skikkelig, du må ikke leve et utagerende liv, du må heller ikke være voldelig eller være ute etter penger. Samtidig bør du ha satt deg godt inn i den kristne troen slik at du kan undervise andre.
Argument nummer 3:
«Liksom i alle forsamlingar av dei heilage skal kvinnene teia når forsamlinga kjem saman. Dei har ikkje lov til å tala; dei skal underordna seg, som òg lova seier. Men er det noko dei vil læra, så lat dei spørja mennene sine heime. For det sømer seg ikkje for ei kvinne å tala i forsamlinga.» (1. Kor. 14,33)
Min kommentar: Brevet er rettet til alle kristne i Korint. I brevet oppfordrer Paulus hele menigheten til "å tale profetisk (...) til oppbyggelse, formaning og trøst."
I dette brevet skriver Paulus om samlinger der alle og enhver kan ta ordet, og at man da må opptre høflig, ellers blir det bare rot.
Så kommer det merkelige avsnittet som sier at kvinner skal tie, det henger ikke sammen med resten av brevet. I avsnittet henvises det til loven. Men så langt jeg vet, har ikke GT noen lov om dette. Det kan derfor tenkes at Paulus siterer et argument som noen i Korint-menigheten har kommet med, altså at han ikke mener dette selv.
I Talmud, som var jødenes muntlige tradisjon og som etter hvert ble skriftlig, står det flere steder at kvinner ikke skal snakke eller stille spørsmål når det er menn til stede. Dette står i en nedlatende tone. Men det er lite trolig at Paulus støttet Talmud. Jesus kalte den tradisjonen for menneskebud og fulgte den ikke. Den skriftlige Talmud blir etter hvert svært kritisk til Jesus og mener at han skal «brenne i dritt».
Det kan altså tenkes at når Paulus er ferdig med å sitere synspunktene til sine motstandere, fortsetter han med å fortelle at det han selv skriver, er bud fra Herren – altså til forskjell fra Talmuds lov som ikke kommer fra Herren. Neste avsnitt fra Paulus er så en oppfordring til hele menigheten om å tale profetisk, samtidig som man er høflige slik at samlingen ikke ender i kaos.
I Talmud, som var jødenes muntlige tradisjon og som etter hvert ble skriftlig, står det flere steder at kvinner ikke skal snakke eller stille spørsmål når det er menn til stede. Dette står i en nedlatende tone. Men det er lite trolig at Paulus støttet Talmud. Jesus kalte den tradisjonen for menneskebud og fulgte den ikke. Den skriftlige Talmud blir etter hvert svært kritisk til Jesus og mener at han skal «brenne i dritt».
Det kan altså tenkes at når Paulus er ferdig med å sitere synspunktene til sine motstandere, fortsetter han med å fortelle at det han selv skriver, er bud fra Herren – altså til forskjell fra Talmuds lov som ikke kommer fra Herren. Neste avsnitt fra Paulus er så en oppfordring til hele menigheten om å tale profetisk, samtidig som man er høflige slik at samlingen ikke ender i kaos.
Flere steder i Bibelen kommer det også frem at at kvinner profeterte, det står ikke at de da måtte ty til pantomime.
Paulus kaller også Føbe for diakon som han selv, og mye av tjenesten til Paulus gikk ut på å snakke enten med fremmede eller når kristne var samlet.
Det rimer heller ikke at Priska, som Paulus kaller en medarbeider, skulle ha et snakkeforbud.
Det står om Priska og ektemannen Akvilas: "De tok seg av ham (Apollos) og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei." Man kan ikke mene at Priska ikke fikk lov til å snakke når hun skulle undervise.
Maria, moren til Markus, åpnet sitt hjem for samling, det rimer ikke at hun hadde snakkeforbud.
Det rimer heller ikke at Priska, som Paulus kaller en medarbeider, skulle ha et snakkeforbud.
Maria satte seg ned ved Jesu føtter og lyttet til hans ord. Uttrykket der man sitter ved noens føtter betyr at man er elev. I antikken foregikk undervisning gjerne som dialog.
Argument nummer 4:
«Det blir gjerne også vist til at Jesus sjølv plukka ut 12 menn som disiplar, ingen kvinner.»
Slike opplysninger viser at opp gjennom kirkehistorien har det vært store endringer. Man startet med likestilling og hjemmesamlinger og endte opp med katolske kirkeprester som ikke kan gifte seg. Det er nesten ikke til å tro, for gifteforbud var et av problemene i Efesos som Paulus ville ha slutt på: "Disse forbyr folk å gifte seg og krever avhold fra mat (...)"
«Hvordan kan du være for kvinnelige prester når heller ikke mannlige prester fantes blant de første kristne?»
Videre har vi Junia som Bibelen antyder var misjonær.
I tillegg har vi Nymfa:
I tillegg har vi Nymfa:
«Hels syskena i Laodikea, og Nymfa og forsamlinga som kjem saman i hennar hus.»
Måtte hun holde opp tekstplakater i sitt eget hjem? Hun var vert for ekklesia, det er det ordet som senere er blitt til kirke. Hjemmesamlingene var ikke noe tillegg til kirkesamlinger, for kirkesamlinger fantes ikke. Hjemmesamlingene var hovedsamlingene. Selvsagt hadde ikke Nymfa og alle de andre kvinnene noe snakkeforbud.
Man må tolke tie-avsnittet i lys av alt det andre Bibelen forteller om når det gjelder kvinner. Den mest opplagte løsningen på dette bruddet med resten av teksten, er at avsnittet er et sitat fra korinterne.
Det kommer frem av sammenhengen at kvinnene forstyrret fordi de lente seg over til ektemannen og pratet i vei og stilte spørsmål mens andre hadde et innslag. Så det kan være en generell formaning om å oppføre seg slik at man ikke forstyrrer unødig. Formaningen gjaldt uansett ikke et slags generelt forbud mot å snakke. Kvinnene måtte jo ellers åpne munnen når de skulle be, profetere, synge, komme med noen oppmuntrende ord, og så videre, noe Bibelen forteller om.
Det kommer frem av sammenhengen at kvinnene forstyrret fordi de lente seg over til ektemannen og pratet i vei og stilte spørsmål mens andre hadde et innslag. Så det kan være en generell formaning om å oppføre seg slik at man ikke forstyrrer unødig. Formaningen gjaldt uansett ikke et slags generelt forbud mot å snakke. Kvinnene måtte jo ellers åpne munnen når de skulle be, profetere, synge, komme med noen oppmuntrende ord, og så videre, noe Bibelen forteller om.
Argument nummer 4:
«Det blir gjerne også vist til at Jesus sjølv plukka ut 12 menn som disiplar, ingen kvinner.»
Min kommentar: Det er ikke riktig. Jesus hadde også kvinnelige disipler. Maria Magdalena er en av mange kvinner som fulgte Jesus. En annen kvinne med navnet Maria satte seg ned ved Jesu føtter, noe som indikerer at hun ble disippel, som betyr elev.
«Hun hadde en søster som het Maria, og Maria satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til hans ord.»
Paulus bruker samme uttrykk når han satt ved sin lærers føtter da han fikk sin teologiske utdannelse av en rabbi.
I tillegg kan Tabita nevnes:
«I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas. Hun gjorde mye godt og tok seg av de fattige.»
Tabita nevnes riktignok etter at Jesus var død og hadde stått opp igjen, men ifølge kristen tro spiller det ingen rolle, for Jesus kan kalle til seg disipler også i dag.
Argumentet som NRK referer til, handler ikke om disipler, men om dem som Jesus sendte ut for å misjonere. Argumentet er at Jesus valgte tolv menn til å være omreisende utsendinger. Men heller ikke det er helt riktig, det var ikke kun tolv apostler;
Argumentet som NRK referer til, handler ikke om disipler, men om dem som Jesus sendte ut for å misjonere. Argumentet er at Jesus valgte tolv menn til å være omreisende utsendinger. Men heller ikke det er helt riktig, det var ikke kun tolv apostler;
«Sidan tok Herren ut syttito andre og sende dei ut føre seg, to og to, til kvar by og kvar bygd som han sjølv skulle til.»
Senere får Paulus et møte med den oppstandne Jesus og han blir så kalt apostel etter hvert. Også andre blir kalt apostler lenger ut i Bibelen, for eksempel Silvanus og Timoteus. Det var Den hellige ånd som ba Barnabas og Paulus dra ut på reise. De ble kalt apostler. Gud kan altså sende ut apostler akkurat når det passer og det øker derfor på med apostler utover i Bibelen.
Senere får Paulus et møte med den oppstandne Jesus og han blir så kalt apostel etter hvert. Også andre blir kalt apostler lenger ut i Bibelen, for eksempel Silvanus og Timoteus. Det var Den hellige ånd som ba Barnabas og Paulus dra ut på reise. De ble kalt apostler. Gud kan altså sende ut apostler akkurat når det passer og det øker derfor på med apostler utover i Bibelen.
Men det er riktig at de fleste utsendingene, eller kanskje alle, var menn. Å være misjonær i antikken var farlig, Paulus ble banket og pisket flere ganger. Menn er i gjennomsnitt født med større muskler enn kvinner og har på den måten et bedre utgangspunkt til å forsvare seg. Menn hadde også noe bedre juridiske rettigheter enn kvinner den gangen. Det kan være slike forhold som er bakgrunnen for at det var stort sett menn som drev omreisende kristelig tjeneste.
Men det er også en del kvinner som Bibelen nevner i forbindelse med kristelig arbeid. For eksempel Priska var en nær medarbeider av Paulus. Siden Paulus drev med misjon, er det ikke urimelig å anta at Priska deltok i det arbeidet, han skriver selv at Priska og ektemannen satte livet på spill for ham.
I et av brevene hilser Paulus til Junia og Andronikos og skriver at de har et godt navn blant apostlene. Mange kaller derfor Junia en kvinnelig apostel. Hun satt fengslet sammen med Andronikos og Paulus, også dette trekker i retning av at hun var apostel.
På midten av 300-tallet skrev Khrysostomos at Junia var kvinnelig apostel. Men på slutten av 1200-tallet begynte noen å tvile på at Junia virkelig var kvinne og apostel. I 1298 var det en biskop i Roma som byttet ut Junia med et mannsnavn. Paven på den tiden fjernet paven også muligheten som nonner hadde til å undervise eller misjonere.
Tilbake til pressens dekning av temaet kvinnelige prester: Som nevnt ønsker jeg at journalistene noen ganger kan stille dette spørsmålet:
«Hvordan kan du være for kvinnelige prester når heller ikke mannlige prester fantes blant de første kristne?»
Så langt jeg forstår, gikk de første kristne inn for ikke-hierarki. Hvis norske prester gikk inn for å endre sin hierarkiske posisjon og heller være en vert, kunne flere kristne samles på en måte som ligner mer på hva man kan lese om i Bibelen. Og slike samlinger har en del fordeler sammenlignet med gudstjenestene som Den norske kirke arrangerer.
Kommentarer
Takk for en flott og interessant undervisning angående presteskap.
Mvh Roger Sjøstedt, Bodø.