Enten har man Skriften alene som prinsipp eller så legger man vekt også på Tradisjonen. Et vanlig argument fra tradisjonstilhengerne er at NT ble til i Tradisjonen. Hvis vi setter strek over Tradisjonen, må vi derfor sette strek over NT, er påstanden. Dermed legger de opp til at alle biskopbeslutninger på kirkemøter gjennom historien er like viktige som NT, for eksempel forbudet mot å knele under gudstjenester (Nikea år 325). Men hva mener man egentlig med ordet Tradisjonen? Mener man kirkehistorien, altså rett og slett hva som skjedde? Eller tenker man på hva alle kristne mente den gangen? Eller er det snakk om hva biskoper bestemte? Den hellige ånd? Kirkemøter? Flertallet av biskoper i verden, eller kanskje mindretallet?
Hvis man mener at Tradisjonen er det samme som det allmenne prestedømme, så er jeg enig i at Tradisjonen satte sammen NT. Men da er konklusjonen at det allmenne prestedømme er en høyere autoritet enn en samling katolske biskoper som kastet ut flere bøker fra bibelen på 1500-tallet.
Si gjerne fra om jeg, eller hvor jeg, tar feil i det følgende:
Den siste apostelen døde cirka år 100. Justin Martyr nevner omkring femti år senere at det finnes memoarer etter apostlenes som kalles evangelier og som blir lest opp i menighetene sammen med skriftene fra profetene. Allerede da var starten av NT etablert, uten et eneste kirkemøte. Evangeliene hadde rett og slett spredd seg til mange menigheter og mange land, antagelig også på oppfordring fra apostlene, for Paulus skriver i et brev at hans brev burde bli lest opp i nabomenigheten.
Det ser ut til at de fleste bøkene i NT var akseptert av alle kristne før 160, igjen uten et eneste kirkemøte om saken. Irenius referer da til de fire evangeliene og 21 brever. Men han nevner ikke brevet til Filemon, Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2. Peters brev, 3. Johannes brev og Judas brev som i dag finnes i NT.
I et fragment datert omkring år 170 (kan diskuteres) listes opp evangeliene, Apostlenes gjerninger, nesten alle brevene av Paulus, to brev av Johannes, samt en av bøkene i De deuterokanoniske bøker.
Tidlig på 200-tallet er det indikasjoner på at Origen har brukt en liste på 27 bøker slik NT er i dag hos protestantene. På denne tiden var det dog noe debatt om Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2. Peter brev, 2. og 3. Johannes brev og Johannes åpenbaring.
Tidlig på 300-tallet skriver historikeren Eusebius at følgende brev var godkjent av mange, men fremdeles under debatt: Jakobs brev, Judas brev, 2. Peters brev, 2. og 3. Johannes brev, Paulus gjerninger (jeg antar han mente det vi i dag kaller Apostlenes gjerninger), Johannes åpenbaring og Hebreerbrevet. Alle disse brevene er med i NT i dag. I tillegg nevner han noen brev som i dag ikke er med i NT i dag: Hyrden av Hermas, Akopalypsen av Peter (dette finnes også i en gnostisk variant, jeg vet ikke hvilken variant Eusebius tenkte på), Barnabas brev og Didache. Disse var altså under debatt, men anerkjent av mange, i følge denne historikeren som var Arius-tilhenger slik som keiser Konstantin, og som dermed var litt på siden teologisk av hva som var vanlig.
Kirkemøtet i Nikea i år 325, det første kirkemøtet som ikke er lokalt, diskuterer ikke NT.
I år 367 nevner Athanasius, biskopen i Alexandria, en liste med akkurat det som fins i dag i protestantes bibel, med 27 bøker i NT. Han kaller dem kanon. Athanasius var mot Arius.
Hele NT er på plass uten et eneste kirkemøte eller et biskopvedtak. Så, først i år 393, vedtar et lokalt kirkemøte for Nord-Afrika et NT slik katolikkene har i dag, det vil si inklusiv De deuterokanoniske bøker som protestantene mener ikke skal være med. De deuterokanoniske bøker er noe jødene har som et tillegg til GT, men ikke som en del av selve GT. Katolikker, og delvis ortodokse, mener De deuterokanoniske bøker er en del av selve GT.
Antagelig spredde den utvidede bibelen seg, for på 1500-tallet protesterte Luther mot De deuterokanoniske bøker som da var en fast del av bibelen.
Katolikkenes bibel ble ikke fastsatt før i 1546. Da bestemte katolikkene at Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra skulle fjernes fra den katolske bibel. (Hvorfor hadde Tradisjonen tatt feil i 1500 år?)
Den greske oversettelsen av GT var i bruk på apostlenes tid og var etablert blant de første kristne. Den greske oversettelsen ble ”vedtatt” i konsilet i Kartago i 397 og 419. Både lederen for Kartago-konsilene, Augustin, samt paven Damasus, sa at de ikke kom med noe nytt, men at alt var allerede etablert og kjent.
Hvor har jeg bommet i denne oversikten? Har jeg oversett et tidlig kirkemøte som vedtok noe om NT? På meg virker det som om det allmenne prestedømme var både sprederen og sikkerhetsnettet angående NT. Da gangene biskoper vedtok noe, så var det bare en mikroskopisk andel av alle verdens biskoper samlet, og de vedtok stort sett hva som allerede var etablert, eller de fjernet noe de selv hadde bommet på tidligere. Og det virker som om den protestantiske utgaven er den opprinnelige.
Hvis man mener at Tradisjonen er det samme som det allmenne prestedømme, så er jeg enig i at Tradisjonen satte sammen NT. Men da er konklusjonen at det allmenne prestedømme er en høyere autoritet enn en samling katolske biskoper som kastet ut flere bøker fra bibelen på 1500-tallet.
Si gjerne fra om jeg, eller hvor jeg, tar feil i det følgende:
Den siste apostelen døde cirka år 100. Justin Martyr nevner omkring femti år senere at det finnes memoarer etter apostlenes som kalles evangelier og som blir lest opp i menighetene sammen med skriftene fra profetene. Allerede da var starten av NT etablert, uten et eneste kirkemøte. Evangeliene hadde rett og slett spredd seg til mange menigheter og mange land, antagelig også på oppfordring fra apostlene, for Paulus skriver i et brev at hans brev burde bli lest opp i nabomenigheten.
Det ser ut til at de fleste bøkene i NT var akseptert av alle kristne før 160, igjen uten et eneste kirkemøte om saken. Irenius referer da til de fire evangeliene og 21 brever. Men han nevner ikke brevet til Filemon, Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2. Peters brev, 3. Johannes brev og Judas brev som i dag finnes i NT.
I et fragment datert omkring år 170 (kan diskuteres) listes opp evangeliene, Apostlenes gjerninger, nesten alle brevene av Paulus, to brev av Johannes, samt en av bøkene i De deuterokanoniske bøker.
Tidlig på 200-tallet er det indikasjoner på at Origen har brukt en liste på 27 bøker slik NT er i dag hos protestantene. På denne tiden var det dog noe debatt om Hebreerbrevet, Jakobs brev, 2. Peter brev, 2. og 3. Johannes brev og Johannes åpenbaring.
Tidlig på 300-tallet skriver historikeren Eusebius at følgende brev var godkjent av mange, men fremdeles under debatt: Jakobs brev, Judas brev, 2. Peters brev, 2. og 3. Johannes brev, Paulus gjerninger (jeg antar han mente det vi i dag kaller Apostlenes gjerninger), Johannes åpenbaring og Hebreerbrevet. Alle disse brevene er med i NT i dag. I tillegg nevner han noen brev som i dag ikke er med i NT i dag: Hyrden av Hermas, Akopalypsen av Peter (dette finnes også i en gnostisk variant, jeg vet ikke hvilken variant Eusebius tenkte på), Barnabas brev og Didache. Disse var altså under debatt, men anerkjent av mange, i følge denne historikeren som var Arius-tilhenger slik som keiser Konstantin, og som dermed var litt på siden teologisk av hva som var vanlig.
Kirkemøtet i Nikea i år 325, det første kirkemøtet som ikke er lokalt, diskuterer ikke NT.
I år 367 nevner Athanasius, biskopen i Alexandria, en liste med akkurat det som fins i dag i protestantes bibel, med 27 bøker i NT. Han kaller dem kanon. Athanasius var mot Arius.
Hele NT er på plass uten et eneste kirkemøte eller et biskopvedtak. Så, først i år 393, vedtar et lokalt kirkemøte for Nord-Afrika et NT slik katolikkene har i dag, det vil si inklusiv De deuterokanoniske bøker som protestantene mener ikke skal være med. De deuterokanoniske bøker er noe jødene har som et tillegg til GT, men ikke som en del av selve GT. Katolikker, og delvis ortodokse, mener De deuterokanoniske bøker er en del av selve GT.
Antagelig spredde den utvidede bibelen seg, for på 1500-tallet protesterte Luther mot De deuterokanoniske bøker som da var en fast del av bibelen.
Katolikkenes bibel ble ikke fastsatt før i 1546. Da bestemte katolikkene at Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra skulle fjernes fra den katolske bibel. (Hvorfor hadde Tradisjonen tatt feil i 1500 år?)
Den greske oversettelsen av GT var i bruk på apostlenes tid og var etablert blant de første kristne. Den greske oversettelsen ble ”vedtatt” i konsilet i Kartago i 397 og 419. Både lederen for Kartago-konsilene, Augustin, samt paven Damasus, sa at de ikke kom med noe nytt, men at alt var allerede etablert og kjent.
Hvor har jeg bommet i denne oversikten? Har jeg oversett et tidlig kirkemøte som vedtok noe om NT? På meg virker det som om det allmenne prestedømme var både sprederen og sikkerhetsnettet angående NT. Da gangene biskoper vedtok noe, så var det bare en mikroskopisk andel av alle verdens biskoper samlet, og de vedtok stort sett hva som allerede var etablert, eller de fjernet noe de selv hadde bommet på tidligere. Og det virker som om den protestantiske utgaven er den opprinnelige.
Kommentarer
At resultatet ble som det ble er vel heller på tross av en på grunn av kvaliteten i prosessen. Gud har våket over sitt ord!