- allmenn rett til å preke
- allmenn rett til å døpe
- allmenn rett til å ta initiativ
- allmenn rett til å hjelpe
- allmenn rett til å drøfte teologi
I kristne organisasjoner, slik som forlag, skoler eller hjelpeorganisasjoner, foregår det for eksempel ikke dåp, derfor kan det godt være en leder der, for det gir få eller ingen bivirkninger som rammer vanlige kristnes rettigheter. I menigheter derimot, foregår det dåp, derfor må en lederrolle der utføres med stor forsiktighet slik at alles rettigheter ikke bare blir beskyttet teoretisk sett, men blir fremelsket. I praksis betyr det at man ikke kan ha ledere i menigheter, kun tjenere. For med en gang man kaller noen for en leder, da pleier det å følge med noen leder-rettigheter, og da snakker vi plutselig om eneretten til å preke, døpe osv. Men en enerett står i konflikt med den allmenne retten, derfor går det ikke an å ha begge deler på en gang.
Slike lederrettigheter er noen ganger nedfelt skriftlig. Andre ganger er det bare en kultur som har satt seg; uformelt gis folk inntrykk av at de må spørre den som kaller seg leder før de selv preker eller inviterer noen til å preke. Eller man antar at hvis man skulle finne på å døpe noen, så vil ikke dåpen "gjelde" fordi man ikke er en leder selv. Eller man kommer ikke en gang på tanken om å preke eller døpe. For det er alltid lederne som tar seg av slikt. Man tror ikke man er bra nok. På den måten kan det allmenne prestedømme ha bremsene på både i formelle strukturer og i uformelle kulturer. Det er altså ikke nødvendigvis snakk om en enerett, men effekten er den samme.
Kort sagt: Ledere passer i kristne organisasjoner. Tjenere passer i kristne menigheter.Det kan høres ut som at jeg går inn for to ulike prinsipper når jeg sier ok til ledere i kristne organisasjoner. Men det er egentlig det samme prinsippet som jeg bruker begge steder: Ingen må oppføre seg slik at de allmenne kristne rettighetene får et lokk på seg.
Når man blander menighet og organisasjon, kan man fort rote det til og skape bivirkninger for det allmenne prestedømme. Jeg synes det er greit at lederen for det kristne forlaget kan ha eneretten til å stake ut visjoner, men hvis den samme lederen krever eneretten til å preke i organisasjonens sommerfester, da begynner man å klusse det til, for da binder man det allmenne prestedømme. Redningen kan være at alle kristne har tyngdepunktet sitt i ikke-hierarkiske husmenigheter, og ikke et tyngdepunkt i tradisjonelle menigheter eller i organisasjoner med hierarki. Da har det allmenne prestedømme tyngdepunktet i gode rammer. Da kan man kanskje tåle at man jenker litt på prinsippene nå og da andre steder.
Man kan ha innslag av lederskap også i ikke-hierarkiske husmenighetsmiljøer, men da er det snakk om enkeltprosjekter som ikke legger en demper på det allmenne prestedømmet. Man kan altså ikke ha en leder for selve husmenigheten, men man kan ha en leder for en busstur.
Kommentarer