Enda en undersøkelse viser at mange norske prester møter veggen på grunn av arbeidsoppgavene. Denne gangen er det Aftenposten som forteller om en undersøkelse som heter "Jeg er jo ikke Jesus heller", utført av blant annet professor Anders Skogstad ved universitetet i Bergen.
Undersøkelsen kommer ut i bokform, jeg har ikke lest den, men beskrivelsene Aftenposten gir med sin eksempelprest, er ikke nye. Presten strekker strikken for å rekke alt, og med lungebetennelse gjennomfører hun gudstjenester midt i julestria.
Problemet, tror jeg, er at prestene ikke bruker urmenigheten som forbilde.
Urmenigheten hadde ikke prester som ordnet konfirmasjon, bryllup og begravelser, men urmenigheten hadde "prester" som samlet en flokk hjemme.
Eksempelpresten til avisen må bære hele menigheten på sine skuldre, selv når noen ikke finner riktig ledning til PC-en inne i kirken, så må presten løse også det. Det er ikke ende på oppgavene.
I artikkelen gis det hint om at det kan komme en streikeperiode fra prestene. Are Karlsen, som er for husmenigheter slik jeg selv er, innførte ordet "foretakskirke" på sin blogg for noen år siden for å beskrive dagens paradigme. Enkelte protesterte på ordbruken. Men foretak og streik er ord i samme paradigme.
Avisen har også intervjuet statssekretær Halvard Ingebrigtsen. Han peker på den pågående prostereformen der prostene skal få et tydeligere lederansvar. Atter en gang skal løsningen liksom være mer lederskap. Men løsningen ligger ikke i mer effektiv drift, motivering og gjennomskjæring inne i dagens paradigme. Løsningen ligger i urmenighetens opplegg.
Dagens prester bør få seg et annet yrke, og heller invitere en liten flokk hjem til seg. Senk skuldrene, sett over kaffen.
Jeg sier ikke at urmenigheten bare var kos. Folk kunne bli slitne også der. Forskjellen var at ingen hadde ansvar for å bære hele menigheten alene, hverandre-verdiene var viktige, alle skulle bidra fritt i samlingene med innslag, det var ikke en prest som fast skulle holde en preken, hvem som helst kunne døpe.
Kommentarer