Øvre sal i urmenigheten (del 1)

Flere ganger i NT nevnes «øvre sal», både som samlingssted og som andre steder der det skjedde noe. «Der de pleide å holde til» står det i NT da den lille gruppen kristne gikk tilbake til byen og opp på «øvre sal» etter å ha sett Jesus forsvinne i skyene ute.

Man hadde ikke kirker den gangen, heller ikke slike gudstjenester som er vanlig i dag, men hussamlinger der alle i menigheten slapp til med innlegg. Se oversikt her. «Øvre sal» forteller ikke bare at samlingen forgikk i hjemmet, men også hvor i hjemmet det var vanlig å ha kristen samling.

Det står ikke «sal» på gresk, men hyperoon som var øverste etasje, man kan kanskje si tak-etasjen. Normalt hadde man tilgang til hyperoon via en innvendig trapp i huset, ikke en trapp utenpå huset. Man måtte altså gjennom hoveddøren for å komme videre til hyperoon.

Hyperoon var kvinnenes plass i husene på den tiden.

Ordet stammer fra gresk kultur noen hundre år tidligere der man i templene hadde et eget takområde for kvinnene, en slags balkong der kvinnene kunne se ned på seremoniene. Etter hvert ble ordet et hverdagslig ord også for kvinnenes område i private hus, den øverste etasjen i huset.

For samtidens lesere av NT-brevene var det antagelig radikalt å lese at man brukte kvinnenes område i private hjem og at kvinner var med i bønn, og at samlingene gjerne kunne foregå hjemme i huset til en kvinne, slik NT forteller flere ganger.

Variasjon i kulturen var det selvsagt også på den tiden. Man kunne også bruke øverste etasje eller taket til måltider og avslapning uten å definere området som kvinnenes plass. Taketasjen kunne også bli brukt av lærere som skulle ha et møte. Men stort sett var hyperoon et sted man ikke tok med gjester, for det var her kvinner og barn oppholdt seg, og i antikken ble kvinner og barn rangert lavt. Den øverste etasjen var altså den mest private, naturlig nok fordi den var vanskeligst tilgjengelig.

Det er mulig at hyperoon-etasjen var en blanding av takterrasse og vanlig etasje med rom.

Oversetterne velger ulike norske ord for hyperoon etter hvilken historie som fortelles i NT. Når kvinnen Tabita dør, skriver oversetterne enkelt og greit «et rom ovenpå». Men når Paulus samtaler med en gruppe i en annen by, velger oversetterne å skrive «en sal i øverste etasje», og da tenker vi bibellesere raskt på en stor sal, nesten som en kirkesal, men det er ikke sikkert at rommet var så stort.

Vel, akkurat som i dag fantes det både små og store hus, så det kan godt hende at noen av rommene som de første kristne brukte, kan kalles saler. Men det er altså oversetterne som gjetter seg til at det ene rommet var større enn det andre, derfor bruker de ulike ord i oversettelsen.

Det som er sikkert, er at Paulus befant seg i tredje etasje da han samtalte hele natten, for det står rett ut. Han prekte ikke, slik noen tror, for det er ordet dialog som er i bruk på gresk.

Det som også er sikkert, er at rommet der Jesus innførte nattverden, var stort. For også det står rett ut, på gresk står det at rommet var megas. Men ordet hyperoon er ikke i bruk der, men et annet ord som betyr etasjen over grunnetasjen. Det kan derfor være at den første nattverden skjedde i annen etasje, ikke toppetasjen over der igjen. Det er også sikkert at den første nattverden forgikk i et privat hus, for Jesus ber disiplene snakke med huseieren.

I urmenigheten var det ikke kirketårn med kirkeklokker og stort orgel og en prest i fin drakt foran et alter, men det var samlinger i hjemmene. Jeg tror rammene setter sitt preg på samlingene og at vi bør hente inspirasjon fra urmenigheten.