lørdag 1. august 2009

Null liturgi i urmenighetens gudstjeneste

SAMME ORD
I dag kan man spørre ”hva slags liturgi er det i gudstjenesten?” Men dette er egentlig et meningsløst spørsmål, for NT gjør ikke forskjell på gudstjeneste og liturgi. Gresken viser at det er snakk om samme ord: leitourgia. Enten må vi kutte ut ordet liturgi, eller så må vi kutte ut ordet gudstjeneste, man kan ikke operere med begge ordene samtidig på norsk.


OBLIGATORISK PROGRAM
Liturgi i dag betyr at man holder gudstjeneste etter et fast program og at en obligatorisk prest leder flokken gjennom programmet. Liturgien bestemmer også detaljene, slik som hvilke fargebånd presten har på drakten. Men man finner ikke ordet prest, eldste eller pastor knyttet til ordet gudstjenester i NT. Dette bør være en vekker for alle som er interessert i de urkristnes menighetsliv. Det er også andre tekster som indikerer at man ikke hadde møteledere den gangen, ergo er det lite sannsynlig at man fulgte et stramt kjøreprogram.


LEITOURGIA
Gudstjeneste, eller leitourgia som det heter på gresk, kommer av ordene laos og ergon som betyr folk og arbeid. Leitourgia betydde i antikken at man gjorde en tjeneste i offentlighet eller for bysamfunnet med sin egne penger eller innsats, for eksempel at en rik person startet en skole for noen som trengte det. Ordet behøvde altså ikke ha noe med religiøse samlinger å gjøre, heller ikke noe med Gud å gjøre. Direkte oversatt betyr ordet folkets gjerninger.


Men det greske ordet leitourgia fikk etter hvert også kobling til jødiske samlinger, først i den greske oversettelsen av GT, så i NT som er skrevet på gresk. I NT brukes ordet gudstjeneste (leitourgia) for eksempel for å beskrive det jødiske GT-paradigmet der en prest gikk inn i det aller helligste rommet i tempelet. Hebreerbrevet i NT forteller at blant kristne er GT-prestene gått ut på dato, for alle kristne skal være prester. Det er altså forskjell på GT-paradigme og NT-paradigme.

HVA DE FØRSTE KRISTNE KALTE FOR GUDSTJENESTE
I NT-paradigmet dukker det opp en annen bruk av ordet
leitourgia: Når de kristne samler inn penger til fattige, kalles det i NT for gudstjeneste (2. Kor 9:12). Ordet handler ikke om en kristen samling inne i en religiøs bygning der det foregikk et fast program, men det handler om en stor og felles pengeinnsamling.

Dette var ikke den eneste måten de første kristne brukte ordet gudstjeneste. Paulus skriver et sted at han har fått en gudstjeneste av noen andre. Det høres rart ut slik vi i dag bruker ordet, men NT viser en annen bruk av ordet. Paulus skriver:

”For det var i arbeidet for Kristus at han (Epafroditus) var døden nær; han satte livet på spill for å gi meg det som manglet i den hjelpen (gudstjenesten…) jeg fikk fra dere.”

Man utfører altså en gudstjeneste når man hjelper andre. Det kan være at Paulus velger å bruke dette ordet fordi det var snakk om at Epafroditus hjalp Paulus offentlig, altså i hans evangeliseringstjeneste, for antikkens bruk av ordet leitourgia hadde en dimensjon av offentlighet.

Et annet sted i NT står det at kroppen til den kristne kan brukes til gudstjeneste. Paulus skriver: ”Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.” (Rom 12) Heller ikke her er det snakk om en kristen samling der en prest styrer et program.

Det eneste stedet jeg har funnet hvor man kanskje kan tenke på et kristent møte, er i Apg 13:2:

”En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.”

De ”holdt gudstjeneste”. Det kan være at de var i ferd med å hjelpe fattige, evangelisere eller noe annet som ikke nødvendigvis er koblet til et kristent møte, men det kan også være at de var samlet til et vanlig kristent møte. Ikke godt å si. Hans Nielsen Hauge møtte Gud midt ute på åkeren, så Den hellige ånd kan snakke til kristne også mens de hjelper fattige. Gud er ikke bundet til tid og sted.

Ordet gudstjeneste brukes også som verb. For eksempel Paulus skriver:

“De skylder å hjelpe (leitourgeo) dem med materielle gaver når de selv, som hedninger, har fått del i deres åndelige gaver.” (Rom 15:27)

Et annet sted skriver Paulus: “Min prestetjeneste (leitourgos) er å forkynne evangeliet så folkeslagene blir et offer Gud gjerne tar imot, innviet ved Den hellige ånd.

Ord som “prestetjeneste”, ”hjelpe” og ”gudstjeneste” er oversetternes valg. Man kan, så langt jeg forstår, like gjerne oversette med “tjeneste i offentlighet”. Velger man å oversette til “prestetjeneste”, bør man huske at alle kristne er prester i følge Peter.

Gudstjeneste (leitourgia) er sjelden, eller eventuelt aldri, brukt om kristne samlinger i NT. Men det er brukt om å hjelpe fattige, bruke kroppen, samt å evangelisere.

MÅLTIDSSAMLINGER I HJEMMENE
De første kristne holdt ikke samlinger i kirker, men i hjemmene. NT forteller for eksempel om samlinger der man hadde kjærlighetsmåltider/nattverd. Utrolig nok for oss i dag, så nevnes ikke prest/pastor/eldste ved kjærlighetsmåltider/nattverd i NT, heller ikke ved det som oversettes med ordet gudstjenester.


ORGANISK RAMME
Spørsmålet er så: Besto samlingene av faste programmer? Det virker ikke slik, for Paulus oppfordrer hele menigheten til å komme med sine ulike innslag på en organisk måte. Hvis en person står og snakker til forsamlingen, og en annen person plutselig oppdager en dypere forståelse av temaet enn det den første personen viser, da skal den første personen tie stille og den andre personen komme med sitt innlegg. Dette sier Paulus her:


”La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier. Men hvis en annen får en åpenbaring mens han sitter der, skal den første tie.” (1. Kor 14:29-30). Også poenget med felles prøving (sjekke/vurdere), må bety at man må ha en organisk innstilling til innslagene i samlingen.

Det var altså ikke et fast program. Likevel var det elementer vi må regne med ble sett på som vanlige, for eksempel bønn, sang, undervisning, måltid, osv. Skriftlesning var også vanlig, i hvert fall gir Paulus en oppfordring til Timoteus om å ta seg av skriftlesningen i det menighetsområdet han da var på besøk i, men det betyr ikke at det var bare Timoteus som drev med skriftlesning, han kunne jo uansett ikke være over alt samtidig.

Paulus skriver at vi er forskjellige og vi har ulike gaver, men det er bruk for alle. Noen har en sang, andre kommer med noen oppmuntrende ord:

”Hva mener jeg så, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” (1. Kor 14:26)

Det betyr ikke at han mener at kun én i menigheten kan drive med tungetale og kun én i menigheten kan drive med skriftlesning. NT oppfordrer til at man i menigheten underviser og rettleder hverandre (Kol 3:16).

VAR DET OBLIGATORISKE SANGER OG BØNNER?
Da Jesus innstiftet den kristne nattverden under et jødisk påskemåltid, står det i NT: ”Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.” Når lovsangen står slik i bestemt form sammen med påskemåltidet, kan det bety at de sang en av de sangene som det var vanlig å synge under det jødiske påskemåltidet (salmene 113-118).


Om den jødiske tradisjonen med å synge akkurat disse salmene ble brakt videre inn i de kristne samlingene, er ikke godt å si. Man må også holde en dør åpen for at Jesus og disiplene sang en ny lovsang Jesus hadde vist dem, og ikke den tradisjonelle, for Jesus kom stadig med nye tanker og holdninger, også minnemåltidet fikk en annen vri. Men likevel gjenstår spørsmålet om den eventuelle nye lovsangen ble til et fast innslag i de kristne samlingene senere.

Liturgitilhengere pleier å legge vekt på at denne teksten: ”De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.”(Apg 2:42) I den teksten står ordet bønn i flertall og bestemt form, noe liturgitilhengerne mener må bety at de første kristne, som alle var jøder, brukte de faste bønnene fra tempelet. På den ene siden kan det være en grei hypotese, for selv om normalen var hjemmesamlinger, står at Peter og Johannes en dag var på vei til ettermiddagsbønnen i tempelet.

Men på den annen side har vi denne historien: En av disiplene lyttet til Jesus som ba (Luk 11). Hadde disippelen kjent igjen noen faste bønner, hadde det ikke vært noe å spørre om etterpå. Men disippelen må ha hørt at Jesus ber på en ny måte, derfor spør disippelen: ”Lær oss å be.” Jesus svarer ikke da: ”Det er bare å kopiere bønnene i tempelet, kjør på.” Nei, han kommer med en ny bønn.

Jeg tror det var på tide å renske opp i bønnene. En vanlig bønn for menn gikk ut på at de takket Gud for at de ikke var en kvinne, for kvinner var ansett for å være lenger ned på rangstigen. Dette er i konflikt med det kristne budskapet som Paulus uttrykker slik: ”Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.” (Gal 3:28).

Jesus kom altså med en ny måte å be på. Og når han forklarer om dette, så forteller han også om holdningene rundt. I starten av sjette kapittel i matteusevangeliet gir Jesus en leksjon om bønn. Man skal for eksempel ikke bare ramse opp mange fine ord.

I synagogene måtte man være et visst antall personer før man godkjente samlingen som en samling. Men Jesus sier at der hvor to eller tre er samlet, er han midt i blant. Det er mange slike hint i NT som peker på at de kristnes samlinger hadde andre rammer enn synagogenes opplegg. De første kristne bygde ikke en gang religiøse bygninger.

Mitt syn er at det godt kan ha vært innslag med populære sanger, bønner eller trosbekjennelser i de første kristnes samlinger, men disse var ikke ”liturgiske”, det var ingen religiøs plikt om å ha dem med, men akkurat som i dag fantes det populære sanger som spredde seg. Muligens siterer Paulus noen slike i sine brev. Jeg tror heller ikke det var en religiøs rangorden der kun én person kunne undervise og kun en annen person kunne synge, og det var kun noen få utvalgte sanger som ble sunget, for Paulus oppfordrer til det motsatte.

HVOR MYE TELLER UTENOMBIBELSKE BREV?
Enkelte liturgitilhengere hevder at man må legge vekt på hva som er beskrevet i utenombibelske brever og dokumenter. Men disse utenombibelske brevene er noen ganger i strid med hverandre, og da er det ikke godt å vite hvilket brev som skal ha teologisk forrang. Noen av brevene er også i strid med NT. Det er antagelig derfor de ikke kom med i NT, hele kristenheten mente at selv om brevene riktignok har noen gullkorn, så holdt brevene ikke høy nok kvalitet samlet sett. I det hele tatt må spørre hva som er poenget med NT hvis andre brev skal ha like stor autoritet.


Selv om man legger vekt på utenombibelske brev og dokumenter, må man som kristen la Bibelen ha størst autoritet i teologiske og verdimessige spørsmål. Og i NT kommer Paulus med tydelige oppfordringer om organiske samlinger, mens liturgi må man i tilfelle argumentere for i hypotetiske vendinger.

ALLE KUNNE DELTA
Det er interessant å lese hva Den norske kirke skriver om urmenigheten og liturgi på sine nettsider: ”strukturen var løsere den gangen” og ”alle kunne delta.” Samtidig sier instruksen for norske prester dette: «Gudstjenester og kirkelige handlinger forrettes etter de fastsatte liturgier.” Instruksen er språklig ulogisk, for man kan ikke snakke om liturgi i gudstjenesten, for det er det er det samme som å si "en bil i bilen". Instruksen stemmer heller ikke med slik NT beskriver samlingene.

Den norske kirke står her i en spagat, for det ser ut til at man er kjent med hvordan Paulus beskriver samlingene, samtidig holder man fast på en annen type møteform. Men heldigvis er det en viss oppmykning på gang slik at flere fra menigheten kan delta. Likevel går utviklingen for tregt.

Paradoksalt nok kan man her og der i Den norske kirke finne bønnemøter midt i uken i et av kirkens kjellerlokaler. Da er ikke liturgien så viktig. Hvorfor er det slik? Hvorfor er ikke liturgien plikt uansett?

For ordens skyld: Jeg har ikke noe i mot at man enkelte ganger bruker møteledere og har ferdige programmer eller ferdige bønner. Men jeg tror ikke dette var vanlig i urmenigheten, og jeg tror det organiske livet, slik Paulus beskriver det, generelt er en bedre løsning for menighetslivet. Men livet er selvsagt ikke problemfritt, enten man velger det ene eller det andre.

Ingen kommentarer: