Gå til hovedinnhold

Paulus brukte aldri ordet leder

Paulus brukte aldri ordet arche i sine brever. Det kan man sjekke ved å søke i greske bibler på nettet. Mine greskkunnskaper er minimale, men ved å sammenligne med andre oversettelser, danner det seg et bilde: Arche-ordet, med ulike varianter, brukes i Det Nye testamentet om konger, gammeltestamentlige øversteprester, gammeltestamentlige sjefprester, synagogeforstandere osv. Arche betyr leder/sjef/autoritet.

Hvis Paulus mente at man skulle ha ledere i hver nytestamentlig menighet, burde han ha brukt en variant av arche-ordet. Ordet lå svært nær i kulturen. Det må være helt bevisst at Paulus unngår dette ordet.

Ordet arche brukes i dag i for eksempel erkebiskop. Et slikt begrep fantes ikke blant de urkristne. Det vil si, arche-ordet fantes rundt dem i samfunnet, og i det jødiske menighetslivet, men ikke i det kristne menighetslivet.

Ordet arche brukes heller ikke når Paulus oppfordrer oss til å underordne oss hverandre. Det brukes heller ikke forbindelse med ekteskap.

I de kristne urmenighetene samlet man seg rundt et ikke-hierarkisk kjærlighetsmåltid. Her var det ikke forskjell på folk enten man var kvinne eller mann, jøde eller greker, fattig eller rik, fri eller slave. Ingen var leder med gjennomskjæringsrett over andre. Alle var tjenere. Men tjenere kunne selvsagt ta initiativ, og de kunne oppmuntre, formane, kjefte, undervise eller hva det måtte være, men altså ikke bestemme over andre.

Hvis Paulus i sammenheng med de kristne urmenighetene hadde brukt ordet sjef eller toppleder, ville det ikke passet til hvordan Paulus og andre ellers kommer med oppfordringer til urmenighetene. Ordet arche, altså leder, passer ikke inn i landskapet sammen med de mange hverandre-oppfordringene.

I kulturen før de kristne urmenighetene, var det vanlig å ha sjefprest og eldstegruppe. De hadde til og med makt til å kaste apostlene i fengsel. Men med Jesus begynte en ny tidsalder. Han løftet for eksempel opp undertrykte kvinner og gav dem undervisning. Jesu radikale oppførsel går hånd i hånd med hvordan Paulus senere beskriver livet i de første menighetene.

Noen begreper ble helt kuttet ut av de urkristne, for eksempel begrepet sjefprest. Andre begreper gikk videre, men fikk nytt innhold, for eksempel eldste, de gikk fra å være ledere i GT til å bli tjenere i NT. Noen nye begreper ble også innført, for eksempel evangelist og ekklesia. Ekklesia er et begrep hentet fra samfunnet rundt de kristne, og ikke fra den jødiske religionen.

Det er tydelig at det er et helt nytt paradigme i NT. Man må være forsiktig med å hente poenger fra GT i et forsøk på å bevise hvordan et NT-menighetsliv skal være. Men det er selvsagt overlapp. Både i GT og NT er for eksempel dimensjonen bønn inne. Men man kan ikke hente frem en øversteprest eller andre hierarkiske personer fra GT og hevde at disse rollene er forbilder i NT.

Svært lite, eller kanskje ingenting, tyder på at de eldste i de kristne urmenighetene kunne bestemme over økonomien, fatte vedtak, bestemme over andre osv. I alle sammenhenger omtales eldste med et nytt innhold, forskjellig fra den gamle kulturen.

Den nye meningen med eldste var at de skulle åpne hjemmene sine og ha et omsorgsansvar. Det står ikke noe sted at de eldste hadde gjennomskjæringsrett i lærespørsmål for eksempel overfor misjonærer, evangelister og lærere. Hvis man i dag mener toppleder når man har fått tittelen forstander, hovedpastor, pastor, prest, prost, biskop eller hva det måtte være, så har man ikke hentet inspirasjon fra NT.

Hvor stort rom Bibelen gir kristne frihet til å organisere seg på ulike måter, kan man diskutere. Jeg tror religiøs rangorden er i strid med NT, men at NT gir rom for at noen kan ta et inititaiv og at noen andre følger opp og støtter initiativet.

Det eneste stedet Paulus bruker ordet arche, som betyr leder, er om Jesus.


Kommentarer

Anonym sa…
Interessante observasjoner...
Jeg tror en god del leser siden din? Men ingen kommer med motargumenter - det kunne vært interessant å se noen motsigelser på det du sier forutsatt at motargumentene er begrunnet i evangeliene og de apostoliske skrifter. Praksis fra etterapostolisk tid er for meg svake og usikre begrunnelser.
Vi lever i en tid da det er et enormt fokus på ledelse og ledere.
Jeg finner tausheten underlig.
RUDIE sa…
Står det noe sted i bibelen at kristne bare kan anvende seg av ord brukt av Paulus?
En ting jeg har grublet på over tid er- hvorfor skal den kristne tradisjonen slutte å utvikle seg etter Paulus død? Hvor står det i bibelen?
Hvorfor må vi gå tilbake til stadiet til den første kristendommen, kan vi ikke gå framover? Er ikke Jesus med oss som han var med dem? Om vi skal følge Jesus så skal vi vel ikke begynne å følge de første kristne? Er det en sorts protestantisk helgendyrkelse?

La Jesus være den eneste lederen. God ide. Fordi det er jo bare Jesus som er kirkens hodet!
Men Jesus kan vel allikevel bruke ledere du samarbeider med?

Men hvordan tolker du hva paulus sier her da:

" Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud.
Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot skal få sin dom." Rom 13:1-2

Jeg har faktisk hørt fra protestanter som mener at det er djevelen som ønsket at Rom ble kristent. Altså mener de at Gud vil ha verdslig styresett, men djevelen vil ha kristent styresett...
Er jeg kansje litt borte fra tema...
Men om Gud kaller deg til noe som du får mange mennesker med deg i. Da blir du jo en leder for den visjonen Gud ga deg. Skal du ikke følge den visjonen fordi Paulus ikke nevnte det?

Guds fred
Anonym sa…
Rudie

Enig, det står ikke noe sted i Bibelen at kristne bare kan anvende seg av ord som Paulus brukte. Denne artikkelen er kun en del av en lang kjede av observasjoner jeg har gjort angående de første kristne. Det er summen av disse som er viktig. Jeg tror ikke at kristne i dag har plikt til å følge de første kristne i alt. Den første menigheten hadde for eksempel syv diakoner, men ingen mener at alle menigheter i dag skal følge samme struktur, heller ikke jeg.

Jeg tror Jesus er sannheten, ikke de første kristne. Men de første kristne hadde fulgt Jesus tett, derfor må vi anta at de hadde fått med seg mye av verdisettet til Jesus. Derfor mener jeg vi bør forsøke å finne ut hvilke verdier de første kristne hadde.

Så langt jeg kan forstå, så var de kristne samlingene ikke-hierarkiske. Man hadde ikke rangorden. Alle kunne komme med et innslag når det var samling.

Er dette en verdi man bør ta inn over seg i dag? Ja, jeg tror dette er viktig. Jeg tror man får en helt annen dynamikk når man samles.

I visse situasjoner tror jeg det er fint med lederskap, for eksempel når samlingen en sjelden gang er stor, eller ved enkelte prosjekter.

Man kan alltids diskutere i hvilken grad man som kristen i dag skal forsøke å etterfølge urverdiene. Det jeg er mest opptatt av, er å slå tilbake argumenter fra dem som forsøker å stanse det allmenne prestedømme. Det fins folk som ønsker å invitere venner til kristen hussamling, men så får de høre at et slikt initiativ er ubibelsk fordi de ikke samtidig har koblet seg opp til et menighetshierarki med prest, biskop osv. Da skriver jeg artikler hvor jeg viser med bibelutredninger at de første kristne ikke hadde hierarki, og at prest og biskop var samme tjeneste, dermed må argumentene falle både verdimessig og strukturmessig. Det er altså ingen bibelsk grunn til å stanse kristne som ønsker å samles i hjemmene.

Du spør: ”Hvorfor skal den kristne tradisjonen slutte å utvikle seg etter Paulus død? Hvor står det i bibelen?”

Mitt syn: Selv om de første kristne hadde tyngdepunktet i hussamlinger, tror jeg vi i dag er frie til å finne egne løsninger. Vi kan godt møtes i en gymsal eller i en kirke. Men jeg tror det er viktig å lete etter bakgrunnen for at de første kristne valgte hussamlinger. Det var vanlig med religiøse bygninger og hierarkier ellers i samfunnet. Men de første kristne benyttet seg ikke av slike fenomener. Hvorfor? Har vi noe å lære?

Når vi så velger å møtes i en gymsal eller en kirke i dag, fordi vi er frie til det, hvilke verdier, rammer og strukturer bør da gjelde? Er det noen viktige poenger fra ur-hussamlingene som vi bør ta med oss inn i gymsalen eller kirken? Ja, jeg tror det.

En annen ting: Ved teologiske spørsmål mener jeg man må sette et skille mellom det siste brevet til Johannes (den siste apostelen som døde) og alle andre brev opp gjennom kirkehistorien fra paver og andre. Hvis man ikke setter dette skillet, aner man ikke hvor man skal sette strek. Da er et pavebrev fra 1400-tallet like viktig som brevene fra 1. generasjon kristne som var tettest på Jesus. Og det har skjedd mye rart opp gjennom kirkehistorien.

Man kan alltids diskutere hva som teologisk riktig og viktig i Bibelen. Noen legger mye vekt på å tolke ut fra datidens samtidskultur, andre legger mindre vekt på det. Men alle mener jeg må bruke Bibelen som utgangspunkt, og ikke pavebrev fra i fjor eller en eller annen blogg. Poenget er at Jesus er utgangspunktet og at det er de urkristne som best beskriver Jesus. Man kan ha en liberal eller bokstavtro holdning til Bibelen, men det er en annen debatt.

Jeg mener alstå: Teologisk må man ha en eller annen forankring i Bibelen. Men vi er samtidig frie til å velge praktiske løsninger som ikke er identiske med de urkristne.

Du skriver: ”La Jesus være den eneste lederen. God ide. Fordi det er jo bare Jesus som er kirkens hodet! Men Jesus kan vel allikevel bruke ledere du samarbeider med?”

Mitt syn: Jeg tror det er positivt når menighetssamlinger er ikke-hierarkiske, det vil si uten rangorden og folk med gjennomskjæringsrett (kontroll/autoritet) over andre. Samtidig synes jeg det er fint med lederskap i kristne organisasjoner, for eksempel sangkor eller nødhjelpsgrupper. Slike grupperinger skal ikke først og fremst bygge hverandre, men bygge andre, dermed kan man nedprioritere det indre livet i gruppen. Selv støtter jeg en kristen organisasjon med frivillig arbeid. Jeg har selvsagt ikke noe problem med å rette meg etter sjefene der. Men jeg tror det er negativt når en menighetssamling er hierarkisk slik at det for eksempel er forbud mot å kommentere en preken. Da legger man lokk på verdiene ”undervis hverandre” og ”rettled hverandre”. Det blir enveiskommunikasjon. Jeg skiller altså mellom disse to: 1) Menighet og 2) kristen organisasjon.

Du spør: ”Men hvordan tolker du hva paulus sier her da:

" Hver og en skal underordne seg de myndigheter han har over seg. For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som finnes, er innsatt av Gud.
Den som setter seg opp mot øvrigheten, står Guds ordning imot. Men de som står imot skal få sin dom." Rom 13:1-2”

Mitt syn: Både Paulus og Peter tar opp hvordan kristne skal forholde seg til makta. Dette gjelder alt fra statsmakt, til antikkens ektemann-makt og slaveeiermakt. Peter innleder med å si at kristne er frie, men oppfordrer likevel til at man betaler skatt, følger lover og regler og gjør det beste ut av situasjonen. Samtidig vet vi at Peter nektet å følge ordre fra sin ”hovedpastor”, det vil si øverstepresten. Peter ble derfor kastet i fengsel. Også Paulus ble sittende med lenker. Vi skjønner derfor at han brøt statsmaktens lover og regler. Han ramser et sted opp alle piskeslagene og all annen straff han har fått. Når man legger sammen dette, synes jeg meningen kommer frem. Det handler ikke om lederskap i kristne menigheter, men om hvordan kristne skal forholde seg til folk som har makt i samfunnet, og da spesielt i antikkens maktsamfunn.

Du spør: ”Men om Gud kaller deg til noe som du får mange mennesker med deg i. Da blir du jo en leder for den visjonen Gud ga deg. Skal du ikke følge den visjonen fordi Paulus ikke nevnte det?”

Mitt syn: Jeg har ikke problemer med at noen tar et initiativ i menighetslivet og andre følger opp. Jeg har heller ikke problemer med at noen starter en kristen organisasjon der man har en leder med gjennomskjæringsrett. Men jeg har problemer med folk som starter en menighet der noen har gjennomskjæringsrett og –monopol.

Man må definere mer presist hva man mener med leder. Bloggen min oppfordrer andre til å starte med hussamlinger. Hvis noen skulle finne på å gjøre det etter å ha lest bloggen, er jeg en leder da? Selv mener jeg også tjenere kan motivere. Man må ikke nødvendigvis være leder. Det jeg er kritisk til, er en lederdefinisjon som sier at man uttaler seg etter rangorden og at lederen har gjennomskjæringsmonopol i menighetslivet. Jeg tror det generelt er større ulemper enn fordeler med et slikt monopol-opplegg.

Ledere vil gjerne bygge noe stort under seg. For å se sin visjon bli virkelighet, begynner lederen å favorisere de sterke. De svake blir mindre interessante. I et menighetsliv bør det ikke være slik.

Når ledere bygger store menigheter, er mitt syn at man får en del uheldige bivirkninger. Folk blir dårligere sett, det allmenne prestedømme holdes tilbake, og folk svir av krefter på indirekte tjenester som for eksempel å vaske kirkegulv – istedet for å vaske naboens gulv.

Istedet for å være leder som bygger menighet, bør man være tjener som bygger mennesker. Da er det menighet.
RUDIE sa…
Hei Sjur!
Jeg syns egentlig ideen om husmenigheter er grei, når du snakker om at det er en samling som har Jesus i sentrum!
Men jeg liker ikke navnet husmenighet. Fordi jeg har opplevd flere hvor de er ganske spesielle, og hvor det er kontroll inn i bildet. Små menigheter er en større fare for kontroll er vel min erfaring.
Jeg godtar bare Jesus som min leder, men jeg kan allikevel underordne meg i sammenhenger. Når presten vil tale så holder jeg munn, og er det sang så synger jeg med. Det er ikke så stort problem, fordi det handler om en time i uka. Husmenigheter kan handle om hver dag, og til slutt kan man bli enige om at det bibelske er å flytte sammen og dele alt man eier.

Vi lever jo i litt andre tider enn det de første kristne gjorde. Men drar vi til muslimske land, så ligner nok de menighetene på urmenighetene fordi de må gjemme seg under jorden. Da er jo også husmenigheten noe helt annet. Så om det blir forfølgelse i Norge , da kan jeg sikkert trenge en husmenighet fordi det vil gi meg styrke.

Nå har jeg ikke noe imot husmenigheter. Det er vel mere det at jeg har en følelse av at dere ser på de som leder en Gudstjeneste som en trussel. Da vil jeg si min mening at for meg er det motsatt.
Jeg er ikke så begeistret for predikninger, men liker best liturgi og bønn.
Men det er Gudstjenesten. Jeg liker også å snakke med kristne om Jesus, og jeg syns det er viktig at vi deler med hverandre det vi har fått fra Gud.
Vi kristne burde vel se på kristi kropp som et monarki, fordi Jesus er kongen vår!
Men en konge har jo også mange tjenere. Jeg ser på prester som tjenere, og også paven ser jeg på som en tjener. Akkurat slik: "Paven er altså ingen autoritær skikkelse som dikterer hva alle katolikker skal tro, mene og gjøre. Enhver katolikk er fri til å følge sin samvittighet i sitt daglige liv. Men ingen frihet er reell hvis den ikke har sin basis i et grunnleggende sett med sannheter som er universelle og for alle. Paven er kirkens og Guds tjener med det overordnede ansvar å påse at kirken til enhver tid holder seg til kristendommens grunnsannheter. Det er dette som er pavens fremste oppgave og embete. Et embete som utføres med stor ydmykhet og trofasthet." http://www.katolsk.no/info/paven.htm
Det er bra lederskap syns nå jeg! jeg får gjøre det Gud kaller meg til, og paven får gjøre sitt.

I Guds rike er den minste størst og den største minst. Akkurat slik føler jeg det også. Det er ikke jeg som tjener prestene og paven, det er de som tjener meg! Så for meg blir spørsmålet om hvem som er størst minst nesten like vanskelig som hvem det var som kom først, egget eller høna. Men nå er heller ikke det et spørsmål som opptar meg.
Det er Jesus helt alene som skal ha all ære og som har all makt. I kristi kropp så finns det bare ett hode og det er Jesus. Derfor trenger vi ikke å blande oss inn i Jesus sin jobb, for den klarer han best selv. Kroppen har mange funksjoner, og passer hver funksjon på å følge hodet, så blir det helt supert.
Jeg vet ikke hvordan Jesus vil gjøre det, men det Jesus vil gjøre det vil jeg være med om, kansje det blir mange husmenigheter, kirker osv. som sammen kan jobbe sammen? Jesus vet. Men jeg tror det blir noe nytt for alle. Og jeg tror det blir bra. Jeg ønsker bare at vi skal slutte å kjempe mot hverandre, fordi Jesus trenger oss alle.
Guds fred!
Anonym sa…
Vi som er opptatt av å finne nye rammer for menighetssamlinger, har flere ganger diskutert ordet husmenighet som kan gi feil signaler. Folk tror at det er en kirke med prest osv i miniformat. De første kristne brukte begrepet ekklesia som ble hentet fra deres samtid og hadde ikke en religiøs betydning, men hadde meningen ”samling” for å si det enkelt (se lenke under). Det er derfor bedre å si hussamlinger enn husmenigheter. Men når vi sier hussamlinger, da antar folk at vi mener det skal eksistere en menighet ved siden av, som er ”ekte menighet” som vi går til på søndagene. Derfor er også ordet hussamlinger misvisende. Vi mener jo at det er nettopp disse hussamlingene som er menighet.

Jeg er som deg og har ikke noe problem med å la en prest holde en tale eller at noen bestemmer hvilke sanger som skal synges. Men jeg mener et slikt konsept ikke er optimalt for å utveksle kjærlighet, for å rettlede hverandre, for å undervise hverandre, for å oppmuntre hverandre osv. Man sitter jo på kirkebenker der det ikke er lov å snakke med sidemannen eller kommentere prekenen.

Å samles i hjemmene (eller på stranda eller andre steder) rundt et måltid, gir større rom for å leve ut gode verdier. Selvsagt øker man samtidig risikoen for overgrep. Men jeg mener denne frykten ikke bør styre oss. De fleste drap skjer i familie- eller venneforhold, men vi lar ikke dette styre oss slik at vi unngår bursdager og pizzakvelder med familien.

Det finnes autoritetsaktige husmenighetsmiljøer, men disse er i mindretall i verden, og jeg støtter ikke slike kontrollkonsepter.

Jeg synes du beskriver det katolske konseptet litt for positivt ved at ”lederen holder på med sitt”. På en katolsk nettside leste jeg om en prest som var lei seg fordi biskopen beordret ham til å forlate en tjeneste han hadde bygget opp i en menighet. Biskopen ville at presten skulle jobbe i en annen menighet med noe annet. Hvis du er mot kontroll, skjønner jeg ikke at du støtter et katolsk opplegg. Er det biskopen eller Kristus som er overhode?

Og hvis en katolikk skal invitere venner til en hussamling, kan de ikke dele nattverd hvis ikke en katolsk prest er tilstede. Hvor står det i Bibelen?

Forøvrig har jeg holdningen: ”Vi er en stor menighet, enten vi vil eller ikke.” Altså deltar jeg gjerne i gudstjenester eller andre kristne samlinger selv om de har hierarkiske rammer, da bare tilpasser jeg meg forholdene. Men samtidig oppfordrer jeg altså til å legge tyngdepunktet i små ikke-hierarkiske samlinger der det er større rom for å bygge hverandre.

Om ordet ekklesia (menighet):

http://byggemennesker.blogspot.com/2007/07/hva-betyr-ekklesia.html
RUDIE sa…
Hei Sjur!

jeg har vært på Messe idag, og det er så godt å være der. Om Jesus vil, så kommer jeg til å konvertere. jeg kjente en dyp varme i hjertet igjennom hele Gudstjenesten. Og så får jeg ikke ta nattverd. Det er litt dumt, syns jeg. Jeg har tatt nattverd i DKK en gang, da visste jeg ikke om at jeg ikke kunne ta nattverd, og hun jeg var med som er katolikk, visste heller ikke om det. Men jeg har ikke samvittighet til å ta nattverd selv om de sikkert ikke hadde sagt noe. Nattverden er noe spesielt for meg i Den Katolske Kirke, fordi det var der den fikk betydelse for meg. Jeg syns det er flott at det er nattverd hver Søndag! Det rekker for meg, egentlig. Jeg tror det er bra å kunne underordne seg hverandre, og også den ordninger kirken har. Det går absolutt ikke utover min personlige kontakt med Jesus.

Du sier deg enig i at små menigheter øker sjansen for overgrep. Men du mener allikevel at det ikke skal hindre meg i å gå i en husmenighet. Og like etterpå så mener du jeg skal unngå den katolske kirke fordi en biskop bestemte over en prest???
Hvorfor er det å være en ufullkommen katolikk så mye mindre akseptabelst enn å være en ufullkommen protestant? Hvem er fullkommen?

Er det ikke flott å ha Jesus til overhodet! Da kan vi som er kroppen slippe den tunge oppgaven, og heller interessere oss for hva Jesus vil! Jeg tror Jesus ønsker enhet. Jeg leste forresten i går på en katolsk blogg at den siste bønnen Jesus ba før Han døde og stod opp igjen, var om enhet! Med Jesus som hode. Og om ikke biskoppen eller alle andre protestanter prøver å være overhodet, så kan det gå!
Med Jesus som hodet! Det er det vi må ha tro på!
Anonym sa…
Du synes det er dumt når du ikke har lov til å ta nattverd blant katolikker, men så velger du å bli katolikk. Hvis vi to skulle møtes en gang, enten hjemme eller i en kirke, så har vi to ikke lov til å ta nattverd sammen fordi du da er katolikk. Er det dette som betyr én kropp? Nei, jeg synes kirkesamfunn som stenger hverandre ute, ikke ligner på det jeg makter å lese ut av Bibelen. Er det ikke bedre å bare være kristen?

Du sier at Jesus ønsker enhet. Jeg får ikke det til å henge sammen med at man skal dele seg inn i kirkesamfunn.

Opprinnelig hadde man nattverd rundt et fellesskapsmåltid der man ikke gjorde forskjell på fri eller slave, kvinne eller mann, jøde eller greker. Men det katolske systemet (og andre kirkesamfunn) gjør forskjell på folk. Måltidet er også skrumpet inn til en kjeksbit slik at både symbolikken og rammene er endret.

Jeg mener ikke alt er galt med tradisjonelle storsamlinger. Noen ganger kan det være fint å ikke samtale, men bare være stille eller hekte seg på et program. Men jeg sammenligner hva slags samling og struktur man velger å ha som hovedsamling og tyngdepunkt.

Når det gjelder faren for overgrep, så forsterkes den når det er hierarki. Den tradisjonelle kirken har mye på samvittigheten. En av oppfordringene blant de urkristne var ”rettled hverandre”. Når vi passer på hverandre, og alle har talerett, kan vi justere hverandre slik at gale holdninger ikke vokser frem. I et hierarkisk system, må man følge sjefen.

Å være kristen betyr blant annet at man skal være opptatt av å bygge hverandre. Derfor mener jeg samlingene må ha rammer slik at det er mulig. Det må være mulig å komme med en oppmuntring. Og skal det være mulig, så må man jo vite hvordan andre har det. Og for å vite hvordan andre har det, så er det lurt å samles rundt et måltid der man bremser litt opp og man har tid til å samtale.

I alle andre sammenhenger er samtale og måltid i utgangspunktet ok. Men så er det en del som har brent seg på kristne småsamlinger der det har vært press fra ledere. Hvorfor ikke bare kutte ut lederne? Det er ikke slutt på initiativer av den grunn, men man fjerner pressmuligheten som ligger i et hierarki.

Ufullkommen katolikk eller ufullkommen protestant? Jeg sammenligner ikke disse to gruppene, for begge er hierarkiske og begge har tradisjonelle samlinger. Jeg kommer med en tredje mulighet: Ufullkomne ikke-hierarkiske hussamlinger.
RUDIE sa…
Jeg er enig med deg i at det er dumt at katolikker og andre kristne ikke kan ta nattverd tilsammen. Men jeg vet det er mange som syns det er dumt, og jeg ser ingen ting i veien for at det vil bli en endring på, når man har nærmet seg enda mer.
Jeg er imot at man fryser ut andre kristne.
Jeg så syns jeg du prøver å fryse ut katolikker, og alle du kaller hierarkiske. Da bryter du selv hele prinsippet om at vi kristne skal være ett og ikke fryse hverandre ut.

Hva med de som ikke føler noe for husmenigheter. Ser dere på oss som kristne? Hvordan har dere tenkt til å forholde dere til oss?

Er ikke troen vi har til felles viktigere enn hva slags menighet vi går i?
Det finns de som tilhører Jesus, og de som ikke tilhører Jesus. Og de som tilhører Jesus burde være en kropp, selv forskjeller.
Det at vi er forskjellige trenger ikke å være negativt! Det er viktig å tenke positivt om de som også er ulike oss selv.
Og hvem som tilhører Jesus eller ikke, det burde vi vokte oss for å avgjøre, når noen bekjenner sin tro på Jesus.

Jeg tror at jeg er mye mer fri og selvstendig når jeg tilhører en større menighet enn en liten husmenighet, hvor alle skal blande seg i meg og mitt. Jeg er ikke interesert i at kristne skal ha den makten over meg. Det er bare Jesus jeg ønsker skal forme meg, og det å ha en hel haug forståsegpåere som tror de har svaret på alt, som skal prøve å påvirke meg, det er ikke slik jeg ønsker å leve. Jeg opplever frihet i et liv med Jesus. Det klarer jeg best å kombinere med en kirke hvor presten ikke kjenner meg, men heller tar for seg generelt hva som bygger opp mennesker og ikke, hvor han tar utgangspunktet i bibelen. Han har utdannelse som gjør at han er bedre skikket til den oppgaven.

Jeg er helt sikker på at vi er uenige i veldig mye her. Men jeg prøver ikke å overtale deg til å melde deg ut fra en husmenighet. Jeg mener det må finnes frihet til å bestemme over det selv, og det må ikke bli slik som i Jehovas vitner og andre sekter at de som ikke gjør som oss, de vil vi ikke ha noe med å gjøre.
Vårt mål bør være å få mennesker nære Jesus så han kan lede dem, ikke å selv ta hans rolle og styre andre mennesker. Vi er vel ikke noen mellommann mellom vår neste og Gud?
Anonym sa…
Rudie

Fryse ut? Det er den som stenger andre ute, eller nekter andre å snakke osv, som fryser ut. I ikke-hierarkiske hussamlinger kan man samles rundt samme bord enten man er katolikk eller protestant. Det er det motsatte av å fryse ut. Jeg skjønner ikke hva du mener.

Det virker som at du hopper over ordet ikke-hierarki og bare sier husmenighet. Men jeg snakker om ikke-hierarkiske husmenigheter.

Ikke-hierarki (ikke-sjefing, ikke-kontroll, ikke-rangorden osv) må komme til uttrykk både i holdninger og ordninger.

Du spør: ”Hva med de som ikke føler noe for husmenigheter. Ser dere på oss som kristne? Hvordan har dere tenkt til å forholde dere til oss?”

Mitt syn: Selvsagt er folk kristne når de er medlemmer i tradisjonelle menigheter. Og folk som mener det er bra at samlinger er ikke-hierarkiske, slik som jeg, bør selvsagt også ha relasjoner til tradisjonelle menigheter.

Du spør: ”Er ikke troen vi har til felles viktigere enn hva slags menighet vi går i?”

Mitt syn: Helt enig. Men det er ikke dermed sagt at man skal slutte å ha meninger eller komme med oppfordringer innen menighetsliv.

Du skriver: ”Og hvem som tilhører Jesus eller ikke, det burde vi vokte oss for å avgjøre, når noen bekjenner sin tro på Jesus.”

Min syn: Hvis det du skrev der var ment på meg, så har jeg aldri skrevet at kristne som tilhører tradisjonelle menigheter, ikke tilhører Jesus. Jeg skrev derimot det motsatte lenger opp angående ulike kirkesamfunn: Vi er en stor menighet, enten vi vil eller ikke. Altså at alle med ulike menighetssyn selvsagt er kristne.

Det er mange måter å beskrive menighetsliv på. En av dem er å samle alt i to store sekkeposter: 1) holdninger og 2) ordninger. Begge deler teller. Når det gjelder holdninger, så bør man bygge andre opp, ikke kontrollere. Når det gjelder ordninger, så bør man ha rammer som gjør det mulig å bygge opp.

Det hjelper ikke å si ”husmenighet”, hvis holdningene er fæle i husmenigheten. Men det hjelper heller ikke å si ”tradisjonell gudstjeneste”, når de tradisjonelle rammene betyr at jeg ikke kan gi noen en oppmuntring. Både gode holdninger og gode ordninger må være på plass.

Derfor spør jeg: Hva er gode holdninger? Og hva er gode ordninger (der de gode holdningene har best rom til å leves ut)?
Anonym sa…
Hva om man ønsker å tilhøre en stor menighet. Kan man da samtidig gå i en husmenighet?

Hvem i husmenigheten er det som bestemmer hva som er rett og galt,er det demokratiet? eller den som har de sterkeste meningene?

Om jeg skulle konvertere til katolisismen, så vet jeg hva de står for. De kan ikke detaljstyre meg, og gi meg fordømmelse om jeg ikke gjør som de vil i småsaker.
Alle katolikker er ikke enige i alt. Og jeg hadde sikkert ikke vært enig i alt. Men jeg hadde vist respekt ved å godta at kirken stod for det, samtidig som jeg mente noe annet. F.eks fattigdom som er noe edelt i DKK, og Thérèse av Lisieux som katolikkene feiret igår og som de er veldig glad i. Jeg har lest en bok om henne for lenge siden, en bok som jeg syns var veldig trist, fordi hun var så fattig, sulten, frøs osv. Jeg har problemer med å forstå hva som er så fint i å være fattig.
Men det betyr ikke at jeg må gå inn i en diskusjon om det. Fordi jeg mener vi kan mene forskjellig, og fordi vi heller bør fokusere på det som forener (JESUS) istedet for å få alle til å mene likt.

Men så er det ting jeg ikke kan godta. Som at vi skal slutte å tro på Jesu Ord. Hadde jeg stått i en slik forsamling, hadde jeg meldt meg ut direkte, fordi det for meg er vranglære. Slike ting mener jeg har lettere for å oppstå i små menigheter enn i DKK. Hvorfor jeg syns DKK er bra er fordi jeg står for de samme grundsannheter som de gjør, og jeg syns det er noe trygt over systemet deres som gjør at de grunnsannhetene ikke rokkes så lett. De grunnsannhetene står på Peter klippen etter hva jeg tror.
Jeg syns Jesus viste Peter en stor tilitt etter at Peter sviktet Jesus. Men så visste Jesus at de som kom etter Peter også bare er mennesker som kan svikte. Men allikevel står grunnsannhetene like stødig. Det mener jeg er Guds under.

Det er Jesus og bare Jesus som kan være den som forener.

For meg går det fint om de i husmenigheter og forsamlinger kan bli hyggelige imot hverandre og ha fokus på Jesus, og tjene hverandre med de nådegaver de har fått.
Fokuset for kristne bør være å finne ut hva det er som gleder Jesus.
Anonym sa…
Rudie

Du spør: ”Hva om man ønsker å tilhøre en stor menighet. Kan man da samtidig gå i en husmenighet?”

Mitt syn: Sett fra den ikke-hierarkiske husmenigheten: JA. Fordi: 1) Det er fint med storsamlinger en gang i blant. 2) Hussamlinger har ikke, og skal ikke ha, makt over de som møter opp. 3) Det er ikke medlemskap med vedtekter eller innbakt lojalitetskrav i hussamlingene. 4) Alle kristne bør se på hverandre som om de tilhører samme kropp.

Men sett fra den store menigheten, blir svaret nei. Eller: Ikke alltid ja. For eksempel hvis man tilhører den katolske kirke, da har man ikke lov til å ta nattverd i en ikke-hierarkisk hussamling, for katolikkene krever at det skal være en katolsk prest tilstede.

Men fra husmenighetens side, og jeg gjentar at jeg snakker om ikke-hierarki, så er det selvsagt ja.

Folk som er med i hussamlinger, må gjerne delta i andre menigheter. Og i hussamlinger kan gjerne katolikker komme.

Bli gjerne katolikk og delta i hussamlinger samtidig, men vit at da må du enten takke nei til nattverd i hussamlingen fordi katolikker ikke anerkjenner andre kristne til å dele ut nattverd, eller så må du leve et dobbeltliv.

Du spør: ”Hvem i husmenigheten er det som bestemmer hva som er rett og galt,er det demokratiet? eller den som har de sterkeste meningene?”

Mitt syn: Det samme spørsmålet stiller jeg til de demokratiske og hierarkiske menighetene. Det blir ikke mer rett om 51 % stemmer over 49 %. Det blir heller ikke mer rett om det sitter en pave eller hovedpastor på toppen.

Kirkehistorien viser hvor galt det kan gå med kirkelige toppledere. Eller støtter du de kirkelige historiske forfølgelsene?

Hierarki er ingen garanti mot at man tar feil i hva som er rett/galt eller garanti mot at man ender opp med rar teologi.

I hussamlinger, eller i andre sammenhenger der man møtes i et hjem, hjelper det ikke å ha sterke meninger hvis de andre er uenig. Noen ganger er altså alle enige, andre ganger er man uenig. Noen ganger kan man gå sammen om et prosjekt, andre ganger kan man dele seg i to prosjekter. Ingen har gjennomskjæringsrett.

Du skriver videre: ”Om jeg skulle konvertere til katolisismen, så vet jeg hva de står for. De kan ikke detaljstyre meg, og gi meg fordømmelse om jeg ikke gjør som de vil i småsaker.”

Gjør som de vil? Detaljstyre? Slike ord er det motsatte av ikke-hierarki som betyr at man hverken formelt eller uformelt skal sjefe over andre.

Du er snar til å koble ordet husmenighet med kontroll og fordømmelse, selv om jeg presiser at jeg oppforder til en ikke-hierarkisk variant, altså en variant som er like lite kontrollerende som når du har pizza-kveld med noen venner.

I analysen om menighetssamlinger, så er det blant annet to viktige poenger:

1) Folk bør kunne utveksle kjærlighet, oppmuntringer, håndsrekninger, og kjenne at man blir sett og hørt.

2) Folk må ikke bli kontrollert og fordømt.

Er du enig i de to punktene? Er du enig i at punkt 1 er vanskelig å gjennomføre hvis man sitter ved siden av hverandre på en kirkebenk?

Problemet, slik jeg ser det, er at når man skal sikre seg mot negative krefter, så fjerner man samtidig muligheten til å utveksle kjærlighet.

Og når man lager rammer som åpner for utveksling av kjærlighet, for eksempel har kirkekaffe etter gudstjenesten, så øker samtidig risikoen for at folk sier noe sårende til hverandre. Men skal man da slutte med kirkekaffe fordi det er risikabelt? Nei, jeg synes det bør være obligatorisk å ha kirkekaffe etter hver eneste gudstjeneste. Det er det minste man kan gjøre for at folk kan bli sett og man kan utveksle oppmuntringer eller høre hvem som trenger en håndsrekning.

Å ha kirkekaffe er et bitte lite skritt i riktig retning. Men problemet er at selv under kirkekaffen så er det mange som ikke blir sett. Men hvis man inviterer noen hjem, så skal det svært mye til å ikke oppdage hvem som sitter til bords.

Om katolikkene har den rette lære med grunnsannheter, blir en egen debatt. Kirkelige vielser dukket ikke opp før etter tusen år. NT viser at prest og biskop var samme tjeneste, mens blant katolikkene er den senere blitt delt og man har laget hierarki mellom dem. Osv.
RUDIE sa…
Først vil jeg si at jeg er økumenisk og ikke katolsk. men ordet katolsk betyr altomfattende, og det er ett ord jeg liker.
Jeg tror Gud ønsker enhet, derfor brenner jeg også for enhet.

Jeg tror på at vi trenger paven. Hvorfor jeg tror det er fordi jeg står for grunnsannhetene i bibelen. Jeg ønsker ikke gnostisismen velkommen f.eks, og derfor tror jeg at vi trenger paven. Bare som en tjener for Gud.
Derfor tror jeg på hierki eller hva dere kaller det...
Men egentlig så tror jeg bare på monarki, der Jesus er konge.

Men utover det så høres ikke husmenigheter så ille ut, selv om jeg da frykter at mange husmenigheter vil bli "sekteriske"

Om jeg ble katolsk så er det også katolsk at man skal ha en personlig kontakt med Jesus. Og om Jesus sa at jeg kunne ta nattverd uten en katolsk prest så hva skulle stå i veien for det?
Jeg tror mere på at katolikker og alle andre kristne kan ta nattverden sammen, enn at alle katolikker forlater den katolske kirke for å gå i en husmenighet pga. nattverden. Og fordi jeg tror katolikker er kristne og tilhører samme kropp som andre kristne så kan man ikke bare utelukke katolikker. Forresten så er det katolisisme som intereserer meg mest nå, fordi jeg har oppdaget skatter de har, som vi ikke har fått tatt del i pga protestanter.

Du spør: "Kirkehistorien viser hvor galt det kan gå med kirkelige toppledere. Eller støtter du de kirkelige historiske forfølgelsene?"

Nå har jeg funnet ut at kirkehistorien ikke er så fæl som beryktet. (Og det er nøytrale forskere som har funnet ut det )Jeg har flere kilder på det.
Et utdrag fra forskning.no :For eksempel tror mange at den katolske kirkens kjetterjegere, Inkvisisjonen, var det verste man kunne bli utsatt for. Kanskje har det noe med boken og filmen Rosens navn å gjøre?

Men faktum var at det var omvendt. Inkvisisjonen hadde strenge krav til bevisførsel, og lot seg derfor ikke hisse opp til å slenge hvem som helst på bålet. I Roma, der inkvisisjonen hadde hovedsete, var tallet på henrettede hekser et fint og rundt tall: 0.
Tvert om fant de verste forfølgelsene sted der sentralmakten var svak." http://www.forskning.no/Artikler/2006/mars/1141649889.21
Her viser forskningen at forfølgelsene var minst der sentralmakten var sterk. Det er jo interesant!
Jeg er som sagt ikke noe imot husmenigheter, men jeg opplever mange kristne som kontrollerende og med spesielle bibelsyn. Jeg er sikker på at det er mange husmenigheter som vil fungere, men det finns så mange kristne som er kontrollerende, manipulerende, og flinke til å snakke, men dårlige til å høre på andres vitnesbyrd.
Og så er det noen som er mer sosial enn andre.
Det var forresten et problem i urkirken også. De hadde masse problemer i den tiden også med vranglærer.

Men skulle jeg en dag være med i et husfellesskap, så skulle jeg nok ha stått i en stor menighet/ kirke også, fordi jeg da hadde følt det tryggere.

Du skriver: "Hierarki er ingen garanti mot at man tar feil i hva som er rett/galt eller garanti mot at man ender opp med rar teologi."

Det er jeg enig i, absolutt. Men jeg har allikevel liten tro på at DKK skal gå vekk fra grunnsanhetene i bibelen. Der har jeg nok mindre tro på statskirken pga. dårlig hierarki!
Selvsagt så er det hva hierarkiene står for som velger om jeg står for deres syns eller ikke.

Vi har nok forskjellig syn på hierarki. Jeg ser nok mer de positive sidene med det enn det du gjør. Ellers tror jeg ikke vi har så veldig ulike meninger om mye :)

Og til slutt enda engang. Jeg tenker ikke på kristendommen som hierarkisk. Det er en kropp, hvor Jesus er hodet. Allikevel så tror jeg Gud gir mennesker forskjellige oppgaver til å tjene hverandre med. Og jeg tror Jesus ga Peter oppgaven til å passe på kirkens grunnsanheter. Jeg tror om ikke noen hadde den oppgaven så ville det stått ille til med grunnsannhetene. Tenk deg bare hvordan "bibelen" hadde sett ut om det var gnostikere som hadde satt sammen den?
Men jeg tror Gud har vært med kirken gjennom hele kirkehistorien, og jeg tror styresettet er fra Gud.
Anonym sa…
Når du skal undersøke om Paulus brukte ordet "leder" eller ikke, så lurer jeg på hvilket gresk ord du ser etter.

Det er vel ingen tvil om at der finnes en rekke titler som innebar et leder ansvar, oversatt med f. eks. eldste (prespyteros), tilsynsmann (episkopos) og forstander (prostemi. Der stilles jo en rekke spesifikke krav til disse stillngene, blant annet at de skal ha kristne barn.

Ragnhild
Anonym sa…
Rudie

Det ser ut for meg at vi er ganske enige. Vi ønsker begge enhet. Og vi er begge villige til å være romslige for å bidra til det, på litt forskjellig måte.

Så mener jeg å se noen svakheter ved stormenigheter, altså at kjærligheten har trange rammer. Og så mener du å se noen svakheter ved småsamlinger, altså at det er fare for sekt.

For å unngå sekt, mener jeg at hussamlinger også må treffe andre hussamlinger og andre menigheter på kryss og tvers. Dette kan skje i et frivillig og organisk nettverk.

Når det gjelder stormenigheten, mener jeg den bør redusere antall storsamlinger og forøvrig tillate mer toveiskommunikasjon i storsamlingene.

Når en person lengter etter å bli elsket, bli sett, eller lurer på hva meningen er med livet, eller rett og slett har tre konkrete spørsmål om kristen tro, hva skal man da tilby? A) En gudstjeneste? Eller: B) En middag med samtale? Med dette spørsmålet mener jeg ikke at gudstjenester er uten mening, men for meg viser spørsmålet hvor man bør legge tyngdepunktet.
Anonym sa…
Ragnhild

Hvorfor må man defineres som leder bare fordi det stilles krav til en? Når man har stillingsannonser for sekretærer, setter man opp noen krav, men sekretæren er ikke sjef av den grunn.

I dag definerer man biskop (episkopos) til en som (blant mye annet) kan bestemme over andre. Men opprinnelig tror jeg det var snakk om mikrobiskoper som ikke kunne bestemme over menigheten, men som åpnet hjemmene sine for menigheten. Slik var de hyrder, de samlet flokken ved å åpne hjemmene og ha omsorg for folk. De var tjenerhyrder, ikke lederhyrder.

Når det gjelder mulige ord for leder, så er det en del å velge mellom. Da må man se på hva ordene opprinnelige betydde (ofte to betydninger), og man må se på hvordan de urkristne brukte ordene. Ser man på for eksempel ordet eldste, så oppfordrer Peter de eldste til ikke å være herrer over flokken. Og Paulus sier at en eldste skal være herre over seg selv. Dette mener jeg viser at det ikke var hierarki opp eller ned for de eldste.

Jeg definerer en leder som en som kan bestemme over andre og som gjerne har rettigheter som andre ikke har (regirett, dåpsrett osv), altså at vedkommende står i et hierarki. Innenfor dette kan man selvsagt ha egoistiske eller ikke-egosistiske ledere, eller omsorgsfulle eller ikke-omsorgsfulle ledere. Men felles for dem er at de har gjennomskjæringsrett.

Hva mener du lå i en eventuell lederdimensjon for en ur-biskop? Eneretten til å preke? Eneretten til å døpe? Retten til å bestemme læren sammen med andre biskoper? Måtte evangelister gjøre det biskopene sa om læren?
Anonym sa…
Sjur.
Selvsagt skal ikke en leder herske over folk. Det er da nesten pinlig at du synes det er nødvendig å påpeke noe så innlysende. Din påstand var at Paulus ikke brukte ordet leder. Jeg er fullt ut klar over at man benytter de greske ledertitlene forskjellig i dagens kirker, og jeg mener selv at alle de 3 nevnte titlene dekket det samme, en elder i den lokale menigheten. Peter omtaler jo seg selv som prespyteros (eldste). Apostlene hadde imidlertid en meget sterk stilling i den menigheten de selv hadde plantet.

Jeg ser at du er opptatt av maktmisbruk og privilegier, det er en god ting. Men det virker litt gammeldags.

En leder har plikter. En leder kan holdes ansvarlig. Dvs: Lederen av menigheten hadde plikt til å sørge for at folk kunne bli døpt. Enten ved å gjøre det selv eller få andre til å gjøre det. En leder måtte sørge for arrangere agapemåltidet. Etc etc. En leder kan være tillitsvalgt eller ansatt. Lederen må svare for seg til noen.

Å lede er å få ting gjort. Å leder er å få de andre aktivisert. I går holdt jeg en vielse i en kirke i Oslo. Jeg har nå bestemt meg for å si konsekvent nei til slike forespørsler, bortsett fra eventuelle nære venner. Jeg er ikke pastor lenger. Det er ikke min plikt.

Utsendingene, altså ”apostlene” (misjonær på latin) måtte undervise i den læren menigheten som hadde sendt med ut bekjente seg til.
Anonym sa…
Ragnhild

Også en sekretær har plikter og kan holdes ansvarlig. Slike poenger er ikke unike for ledere.

Min påstand tar utgangspunkt i dagens bruk av ordet leder. Når vi i dag sier leder, så mener vi som regel at personen (blant mye annet) har gjennomskjæringsrett og enerett ved visse områder.

Hvis vi skal kalle noen for ledere blant de urkristne, må vi derfor samtidig hevde at de hadde gjennomskjæringsrett og enerett ved enkelte områder. Da spør jeg: Hvilke områder? Dåp? Lære? Visjoner? Regi i gudstjeneste?

Du skriver: ”Lederen av menigheten hadde plikt til å sørge for at folk kunne bli døpt. Enten ved å gjøre det selv eller få andre til å gjøre det.” Hvor kommer det frem i NT? Ananias døpte Paulus. Ananias var ikke leder, og det er ingen leder involvert i historien. Og eldsteoppskriftene nevner ikke noe om dåp.

Du skriver: ”En leder måtte sørge for arrangere agapemåltidet.” Må man virkelig være leder for å sette på komfyren?

Du skriver: ”En leder kan være tillitsvalgt eller ansatt. Lederen må svare for seg til noen.” Heller ikke dette er unikt for ledere. Også sekretærer kan være tillitsvalgt eller ansatt.

Du skriver: ”Å lede er å få ting gjort. Å leder er å få de andre aktivisert.” Hvorfor må det være én person (eller noen få) som skal ha enerett på dette? Når vi har ikke-hierarkisk hussamling, så er det alltid noen som er ivrige etter å finne datoer for de nærmeste samlingene. De får ”ting gjort” og ”får de andre aktivisert” til å kikke i kalenderen. Så er det andre som har initiativ ved andre områder, for eksempel samle inn noen penger til fattige. Slik skifter ”lederskapet”. Alle hverandre-oppfordringene i NT synes jeg viser at alle bygger alle og at alle kan ta initiativ. Også oppfordringen fra Paulus angående rammene for samlingene, viser at alle tar hvert sitt initiativ.

Du skriver. ”I går holdt jeg en vielse i en kirke i Oslo. Jeg har nå bestemt meg for å si konsekvent nei til slike forespørsler, bortsett fra eventuelle nære venner. Jeg er ikke pastor lenger. Det er ikke min plikt.”

Vielser har aldri vært din plikt som pastor, hvis man har urpastoren som modell. Kirkelige vielser kom inn i tradisjonen etter tusen år. Etter mitt syn er pastorens urplikt å åpne hjemmet (eller en annen passende bygning) for menigheten og med det bidra til at flokken samles (være hyrde). Men pastoren har ikke plikt til å lage en regi for samlingen, holde prekener, godkjenne/delegere dåp osv.

Som du vet, så fører jeg argumenter for at husvert, eldste og pastor var det samme. Jeg tror derfor at når Peter, som var misjonær, også kaller seg eldste, så var han husvert for en av de mange husmenighetene i Jerusalem.

Du skriver: ”Jeg ser at du er opptatt av maktmisbruk og privilegier, det er en god ting. Men det virker litt gammeldags.”

Min analyse og iver stammer ikke fra opplevelser innen maktmisbruk, altså fra harde hierarkier. Jeg er mest opptatt av de myke hierarkiers virkning. Den som gjør at det virkelige allmenne prestedømme ikke blir utløst i helt vanlige tradisjonelle menigheter fordi folk sitter på kirkebenker mens den samme personen holder prekener uke etter uke, og der man har lederskap som aktiviserer folk inn i tradisjonelle avdelinger i menigheten.

Jeg er interessert i lederskapsmodellens bivirkninger. Ledere har en lei tendens til å bygge menighet, ikke bygge enkeltmennesker. For ledere vil gjerne bygge noe som er større enn i fjor.

”Moderne” ledere forsøker å tone ned eller snakke bort gjennomskjæringsretten. De pleier å si at en sjef er en egoist som kommanderer deg, mens en leder er en varm person som motiverer deg. Hvis tjenesten kun går ut på å motivere eller bygge mennesker, hvorfor kan ikke lederne samtidig gi fra seg prekemonopolet, sangvalgmonopolet og gjennomskjæringsretten? Og igjen, jeg er mest opptatt av myke hierarkier.

Paulus unngår bevisst å bruke ordet arki. Og han oppfordrer til et menighetsliv der alle fritt kan komme med innslag. Han nevner ikke noen møteleder der det hadde vært opplagt naturlig å nevne slike hvis de fantes. Når NT nevner ordet leder, så er det stort sett negativt. Men NT nærmest drukner i ordet tjener. Er det ikke på tide å ta dette innover seg?