Husmenigheter er ikke helt uvanlig i verden, for eksempel er 6 % av den amerikanske voksne befolkningen innom en husmenighet hver måned. Men ordet husmenighet, på norsk, er ikke så vanlig ennå. Jeg tok et søk på ordet husmenighet, min egen artikkel "Derfor er husmenighet genialt" kom øverst på listen. De andre treffene var stort sett en håndfull personer som jeg har bloggsamtaler med angående husmenighet. Ikke store greiene i Norge ennå.
Jeg har i dag vært to år i husmenighet. Veien fra tradisjonell menighet til husmenighet startet i 2003. Da fant jeg på slagordet bygge mennesker. Men jeg ante ikke at jeg skulle lande på husmenighet den gangen. Jeg hadde vel knapt hørt om det. Jeg syntes bare at enkeltmennesker hadde for lav prioritering i den tradisjonelle menigheten jeg var engasjert i. Og jeg hadde samme inntrykk fra andre menigheter.
Aktivitetene har førsteprioritet i mange tradisjonelle menigheter. Du blir oppringt hvis noen håper du kan bære utstyr til konserten. Du blir ikke oppringt for å høre om alt er bra med deg. Man har verdi som arbeidsmaur, ikke som menneske.
Et vanlig slagord i menigheter er "bygge menighet". 1. januar 2003 stirret jeg ut av vinduet og summerte opp det travle menighetsåret som var gått. Så sa jeg til kona: "I år vil jeg bygge mennesker."
Da startet veien frem til husmenighet tre år senere, 10. mai 2006, etter mange spaserturer med analyser, filosoferinger og samtaler som handlet om holdninger og ordninger i menighetslivet. Og jeg hadde selvsagt også oppdaget alle stedene i Bibelen der Paulus hilser til husmenigheter.
I husmenigheten er vi en liten gjeng som deler på hvilket hjem vi møtes i. Vi spiser, ber og samtaler. Noen innlegg kan være så lange at de ligner på en kort preken. Men det er ingen som har enerett på å holde slike innlegg. Høres det ikke fint ut?
Selv er jeg for ikke-hierarkiske husmenigheter. Det vil si at det ikke er hierarki internt eller eksternt. Vi har ingen leder som bestemmer lære, vedtekter og visjon eller har mer rett til å snakke enn de andre. Vi tar beslutninger slik venner tar beslutninger.
NT drukner i ordet tjener. Man må lete med mikroskop for å finne ordet leder. Og når man finner ordet leder, står det som regel i en negativ betydning.
Husmenighet handler ikke bare om samlinger. Forleden var det noen i husmenigheten som fikk seg en liten nedtur. Da kunne noen andre i husmenigheten ringe og spørre "hvordan går det?" Det er forskjellen på ledere og tjenere.
Ledere spør: "Kan du bidra i min visjon?"
Tjenere spør: "Hvordan har uken din vært?"
Ledere spør: "Kan du hjelpe meg?"
Tjenere spør: "Kan jeg hjelpe deg?"
På den ene siden er husmenighet svært lett. Alt utstyr, og det er ikke mye, har man hjemme. Det er stoler og bord. Man behøver ikke kjøpe inn noe som helst. En boks med lapskaus, kanskje. Eller selvsagt noe mer avansert hvis man har overskudd. Komfyr, toalett osv er allerede på plass. Ikke noe menighetsbudsjett. Samler man inn penger, kan 100 % gå til et godt formål.
På den annen side kan det være mye tradisjon som sitter i kroppen på oss som har vokst opp med tradisjonelt menighetsliv. På den måten er det ikke lett å starte husmenighet. Man er vant med at det skal velges menighetsstyre, at noen skal preke hver gang, at man trenger en prest eller pastor hvis man skal ha nattverd, at man må ha vedtekter, et sangkor, et program, osv. Begreper som "Frihet i Kristus" kan dessverre bindes fast i gamle tradisjoner.
Hvis du vurderer husmenighet, så skriv gjerne en kommentar om hva du eventuelt anser som terskelen for å starte opp selv.
Jeg har i dag vært to år i husmenighet. Veien fra tradisjonell menighet til husmenighet startet i 2003. Da fant jeg på slagordet bygge mennesker. Men jeg ante ikke at jeg skulle lande på husmenighet den gangen. Jeg hadde vel knapt hørt om det. Jeg syntes bare at enkeltmennesker hadde for lav prioritering i den tradisjonelle menigheten jeg var engasjert i. Og jeg hadde samme inntrykk fra andre menigheter.
Aktivitetene har førsteprioritet i mange tradisjonelle menigheter. Du blir oppringt hvis noen håper du kan bære utstyr til konserten. Du blir ikke oppringt for å høre om alt er bra med deg. Man har verdi som arbeidsmaur, ikke som menneske.
Et vanlig slagord i menigheter er "bygge menighet". 1. januar 2003 stirret jeg ut av vinduet og summerte opp det travle menighetsåret som var gått. Så sa jeg til kona: "I år vil jeg bygge mennesker."
Da startet veien frem til husmenighet tre år senere, 10. mai 2006, etter mange spaserturer med analyser, filosoferinger og samtaler som handlet om holdninger og ordninger i menighetslivet. Og jeg hadde selvsagt også oppdaget alle stedene i Bibelen der Paulus hilser til husmenigheter.
I husmenigheten er vi en liten gjeng som deler på hvilket hjem vi møtes i. Vi spiser, ber og samtaler. Noen innlegg kan være så lange at de ligner på en kort preken. Men det er ingen som har enerett på å holde slike innlegg. Høres det ikke fint ut?
Selv er jeg for ikke-hierarkiske husmenigheter. Det vil si at det ikke er hierarki internt eller eksternt. Vi har ingen leder som bestemmer lære, vedtekter og visjon eller har mer rett til å snakke enn de andre. Vi tar beslutninger slik venner tar beslutninger.
NT drukner i ordet tjener. Man må lete med mikroskop for å finne ordet leder. Og når man finner ordet leder, står det som regel i en negativ betydning.
Husmenighet handler ikke bare om samlinger. Forleden var det noen i husmenigheten som fikk seg en liten nedtur. Da kunne noen andre i husmenigheten ringe og spørre "hvordan går det?" Det er forskjellen på ledere og tjenere.
Ledere spør: "Kan du bidra i min visjon?"
Tjenere spør: "Hvordan har uken din vært?"
Ledere spør: "Kan du hjelpe meg?"
Tjenere spør: "Kan jeg hjelpe deg?"
På den ene siden er husmenighet svært lett. Alt utstyr, og det er ikke mye, har man hjemme. Det er stoler og bord. Man behøver ikke kjøpe inn noe som helst. En boks med lapskaus, kanskje. Eller selvsagt noe mer avansert hvis man har overskudd. Komfyr, toalett osv er allerede på plass. Ikke noe menighetsbudsjett. Samler man inn penger, kan 100 % gå til et godt formål.
På den annen side kan det være mye tradisjon som sitter i kroppen på oss som har vokst opp med tradisjonelt menighetsliv. På den måten er det ikke lett å starte husmenighet. Man er vant med at det skal velges menighetsstyre, at noen skal preke hver gang, at man trenger en prest eller pastor hvis man skal ha nattverd, at man må ha vedtekter, et sangkor, et program, osv. Begreper som "Frihet i Kristus" kan dessverre bindes fast i gamle tradisjoner.
Hvis du vurderer husmenighet, så skriv gjerne en kommentar om hva du eventuelt anser som terskelen for å starte opp selv.
Kommentarer