BYGGE MENNESKER

Lederskap blant kristne må ikke ha bivirkninger som gjør at rettighetene, pliktene eller livet til vanlige kristne bindes. Dette gjelder for eksempel: allmenn rett til å preke allmenn rett til å døpe allmenn rett til å ta initiativ allmenn rett til å hjelpe allmenn rett til å drøfte teologi I kristne organisasjoner, slik som forlag, skoler eller hjelpeorganisasjoner, foregår det for eksempel ikke dåp, derfor kan det godt være en leder der, for det gir få eller ingen bivirkninger som rammer vanlige kristnes rettigheter. I menigheter derimot, foregår det dåp, derfor må en lederrolle der utføres med stor forsiktighet slik at alles rettigheter ikke bare blir beskyttet teoretisk sett, men blir fremelsket. I praksis betyr det at man ikke kan ha ledere i menigheter, kun tjenere. For med en gang man kaller noen for en leder, da pleier det å følge med noen leder-rettigheter, og da snakker vi plutselig om ene retten til å preke, døpe osv. Men en enerett står i konflikt med den allmenne retten, d...

This is my view built on the NT in the bible: Mini-apostles It wasn't only the apostles who motivated people to get together as believers in the area around Jerusalem. Others in the church (ordinary Christians) were way ahead of them. Any believer could baptise Paul was baptised by a newly converted (a disciple). He wasn't baptised by an ordinated person, for example a priest. There were no professionals. Meetings in the home The first congregations met in homes, not in churches. House-organic love The apostles didn't administrate the money in the first congregation as many claim to day. They administrated a few gifts that were given to them personally. Food and other gifts were shared within each home congregation. Home-deacon The first deacons probably provided their services from their own homes. A meal with the eucharist / holy communion The first Christians gathered around a meal. Everyone contributed with a song, a prayer, an encouragement, anything. God talks to whoe...

Mange henviser til Tradisjonen for å finne hva som er kristne verdier og tro. Men begrepet Tradisjonen er diffust. Noen ganger tenker man på kirkemøtene, andre ganger på hva brevene som oldbiskopene skrev. Har tradisjonstilhengerne en definisjon på begrepet? Det ene dagen er Tradisjonen lik Den hellig ånd. Den neste dagen er Tradisjonen lik Kirken med stor k. Den ene kvelden er Tradisjonen lik den ortodokse tradisjonen. Den andre kvelden er Tradisjonen lik den katolske tradisjonen. Allerede i år 155 ble Tradisjonen delt i to løp da man kranglet om hvilken dag man skulle ha påske. Kirkemøtet i år 325 forsøkte så å få samling rundt den påsketradisjonen som man i vest hadde. Flertallet gikk inn for dette, men et mindretall holdt på tradisjonen i øst, dermed forble Tradisjonen delt. Et spørsmål er altså: Hvilken tradisjon snakker man om når man bruker begrepet Tradisjonen? Og hva med dem som ikke kranglet? Er ikke de med i Tradisjonen? Hvordan defineres de i tilfelle ut? Hvilke prinsipper ...

Enten har man Skriften alene som prinsipp eller så legger man vekt også på Tradisjonen . Et vanlig argument fra tradisjonstilhengerne er at NT ble til i Tradisjonen. Hvis vi setter strek over Tradisjonen, må vi derfor sette strek over NT, er påstanden. Dermed legger de opp til at alle biskopbeslutninger på kirkemøter gjennom historien er like viktige som NT, for eksempel forbudet mot å knele under gudstjenester (Nikea år 325). Men hva mener man egentlig med ordet Tradisjonen? Mener man kirkehistorien, altså rett og slett hva som skjedde? Eller tenker man på hva alle kristne mente den gangen? Eller er det snakk om hva biskoper bestemte? Den hellige ånd? Kirkemøter? Flertallet av biskoper i verden, eller kanskje mindretallet? Hvis man mener at Tradisjonen er det samme som det allmenne prestedømme, så er jeg enig i at Tradisjonen satte sammen NT. Men da er konklusjonen at det allmenne prestedømme er en høyere autoritet enn en samling katolske biskoper som kastet ut flere bøker fra bibele...