Nå
har det kommer atter en undersøkelse som viser pastorproblemene i
kirkene. I hvor mange år skal man høre samme beskrivelse uten å forsøke
en grunnleggende forandring?
Denne gangen er det Thom S. Rainer som har gjort en uformell undersøkelse via Twitter. Han spurte pastorer hva som er den største utfordringen. Svarene er det vi har hørt hundre ganger før:
Pastoren er utslitt av problemer med ansatte og det å motivere frivillige. Han har generelt dårlig tid, mye av tiden går med til å bli enige om beslutninger, forandringer og detaljer. Kirkene mangler penger og ledere. Og pastoren har ikke nære venner.
Det sies at å drive en kirke med 200 medlemmer er omtrent like vanskelig som å være president i et land. Hvorfor i all verden valgte Gud en så vrien modell for menighetslivet? Eller kan det kanskje tenkes at kirkene har valgt feil modell?
Selv gikk jeg ut av det moderne kirkeparadigmet for en del år siden. Jeg er ikke medlem i noe organisert kirkeliv som har organisasjonsnummer, ansatte, sceneshow og lange debatter om fargen på gardinene og manglende penger til kirketaket som lekker.
Vi er en håndfull personer som møtes jevnlig til kristne samlinger i hjemmene våre. Og hør: Vi er ikke utslitt av menigheten. Vi krangler heller ikke om økonomi.
Vi er ikke noe snillere eller smartere enn andre, det er modellen som legger ting bedre til rette. Jeg håper at pastorer, som generelt er utslitte og venneløse i følge mange undersøkelser, kan oppdage denne menighetsmodellen. Det burde være lett, for den er beskrevet i Bibelen, noe de moderne kirkene ikke er.
Denne gangen er det Thom S. Rainer som har gjort en uformell undersøkelse via Twitter. Han spurte pastorer hva som er den største utfordringen. Svarene er det vi har hørt hundre ganger før:
Pastoren er utslitt av problemer med ansatte og det å motivere frivillige. Han har generelt dårlig tid, mye av tiden går med til å bli enige om beslutninger, forandringer og detaljer. Kirkene mangler penger og ledere. Og pastoren har ikke nære venner.
Det sies at å drive en kirke med 200 medlemmer er omtrent like vanskelig som å være president i et land. Hvorfor i all verden valgte Gud en så vrien modell for menighetslivet? Eller kan det kanskje tenkes at kirkene har valgt feil modell?
Selv gikk jeg ut av det moderne kirkeparadigmet for en del år siden. Jeg er ikke medlem i noe organisert kirkeliv som har organisasjonsnummer, ansatte, sceneshow og lange debatter om fargen på gardinene og manglende penger til kirketaket som lekker.
Vi er en håndfull personer som møtes jevnlig til kristne samlinger i hjemmene våre. Og hør: Vi er ikke utslitt av menigheten. Vi krangler heller ikke om økonomi.
Vi er ikke noe snillere eller smartere enn andre, det er modellen som legger ting bedre til rette. Jeg håper at pastorer, som generelt er utslitte og venneløse i følge mange undersøkelser, kan oppdage denne menighetsmodellen. Det burde være lett, for den er beskrevet i Bibelen, noe de moderne kirkene ikke er.
Kommentarer