Pinsebevegelsen viser nå at den ikke er ukjent med viktige tidlige trekk i kirkehistorien. Det kan på sikt føre til at man finner bedre verdier å styre etter i menighetslivet.
Pastor Andreas Hegertun i pinsemenigheten Filadelfia i Oslo hadde julaften en kronikk i Aftenposten med overskriften "Makt eller avmakt?" Der forteller han om keiser Konstantin som på 300-tallet gjorde kristendommen om til en slags statsreligion i det romerske riket. Konstantin bygde kirker på statens regning og kalte inn til kirkemøter.
"Likevel var det nettopp fra da av noe også skulle gå forferdelig galt", skriver Hegertun,
"...kristen tro gikk fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flate strukturer, til å bli den mektigste institusjon i verden."
Hegertun fortsetter: "Istedenfor å samles som venner rundt et måltid i et hjem, fikk de overdådige katedraler, pompøse klær og et rigid hierarki."
I en del år har jeg skrevet om nettopp arven etter den romerske keiseren og at dagens kirker bør ta et oppgjør med disse statlige tradisjonene. Samtidig har jeg skrevet at Pinsebevegelsen i mange år har gått den motsatte veien, man har dyrket lederskap, visjoner, store sceneopptredener og "jo større, desto bedre".
Fortsetter Hegertun å ta opp problematikken, kan det tenkes at Pinsebevegelsen om noen år tar frem igjen Barratts gamle slagord "Fram til urmenigheten!" for å drøfte hva som er de egentlige verdiene man skal styre etter i menighetslivet.
I kronikken minner Hegertun oss om hvordan Gud kom som et flyktningbarn – det motsatte av keiserens maktideal.
Pastor Andreas Hegertun i pinsemenigheten Filadelfia i Oslo hadde julaften en kronikk i Aftenposten med overskriften "Makt eller avmakt?" Der forteller han om keiser Konstantin som på 300-tallet gjorde kristendommen om til en slags statsreligion i det romerske riket. Konstantin bygde kirker på statens regning og kalte inn til kirkemøter.
"Likevel var det nettopp fra da av noe også skulle gå forferdelig galt", skriver Hegertun,
"...kristen tro gikk fra å være en dynamisk undergrunnsbevegelse, med brennende hjerter og relativt flate strukturer, til å bli den mektigste institusjon i verden."
Hegertun fortsetter: "Istedenfor å samles som venner rundt et måltid i et hjem, fikk de overdådige katedraler, pompøse klær og et rigid hierarki."
I en del år har jeg skrevet om nettopp arven etter den romerske keiseren og at dagens kirker bør ta et oppgjør med disse statlige tradisjonene. Samtidig har jeg skrevet at Pinsebevegelsen i mange år har gått den motsatte veien, man har dyrket lederskap, visjoner, store sceneopptredener og "jo større, desto bedre".
Fortsetter Hegertun å ta opp problematikken, kan det tenkes at Pinsebevegelsen om noen år tar frem igjen Barratts gamle slagord "Fram til urmenigheten!" for å drøfte hva som er de egentlige verdiene man skal styre etter i menighetslivet.
I kronikken minner Hegertun oss om hvordan Gud kom som et flyktningbarn – det motsatte av keiserens maktideal.
Kommentarer