Hvis du ikke gidder å lese alt, her er kortversjonen: Sats heller på ikke-hierarkiske hjemmemenigheter.
Pinsebevegelsen har delt seg i to. Pinsevenner er i utgangspunktet enige om at dåp skal være selvbestemt, altså at man ikke skal døpe barn. Dette har vært så viktig teologisk at barnedøpte ikke har fått lov til å bli medlemmer av pinsemenigheter. Men de siste årene har en del menigheter sagt ja til barnedøpte. Nå går diskusjonen i både Norge og Sverige.
Debatten handler ikke i utgangspunktet om hva slags dåp som er riktig teologisk, der er pinsevennene sikre på sitt syn. Debatten handler om man kan bli medlem selv om man mener noe annet enn pinsevennene.
Men i neste omgang kan det bety en debatt om selve dåpen. Man er antagelig redde for at barnedøpte plutselig skal begynne å argumentere teologisk for sitt syn når de først er kommet innenfor.
Barnedøpte skal få lov til å være medlem og dermed kunne være leder for kafeen eller delta i beslutninger om menighetsbudsjettet. De kan til og med få lov til å preke. Men sjefen i menigheten, selve hovedpastoren, hadde nok blitt rød i toppen dersom noen fra prekestolen begynte å argumentere for barnedåp.
Men hva sier Bibelen egentlig om medlemskap? Det står om medlemmer av byrådet og om medlemmer av det høye jødiske råd, men jeg finner ikke ordet medlemskap koblet til kristne menigheter.
Kan det være at de første kristne ikke opererte med medlemmer? Ja, det ser sånn ut. I tilfelle må man se for seg en helt annen type menighet enn dagens foretakskirker.
Ordet menighet i Bibelen brukes både om små hjemmesamlinger og om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Menighet er altså definert på denne unike måten. Den eneste måten man kan oppfylle definisjonen på, er å ikke tenke organisatorisk.
"Vi er alle søsken", sier man gjerne. Ja, med en søskendefinisjon av kristne spiller det ingen rolle om man bor i ulike verdensdeler eller på hvert sitt rom hjemme. På den måten organiserer man ikke menighet, men man er menighet når man treffes.
Treffer jeg mine søsken på en ferietur, så er vi like mye i familie da som ellers.
Det er som vann. Fem kopper med vann fra ulike land kan blandes i en bøtte og det er fremdeles vann. Man kan altså møte kristne på reise og så er man menighet der og da, med mulighet for å støtte hverandre.
Bibelen sier at alle kristne i verden er en menighet. Men det finnes ikke noe globalt kirkelig medlemsregister med vedtekter som bestemmer hvem som skal få være en kristen og hvem som skal få tillatelse til det ene eller det andre. Det er altså ingen organisasjon som passer på at Bibelens definisjon av ordet menighet følges opp.
Dersom du mener at menigheter skal ha vedtekter om dåp og medlemskap, bør du gå inn for en verdenskirke med en slags superpastor på toppen, for Bibelen definerer alle kristne i verden som en menighet. Hvis du ikke liker et slikt globalt system, da forstår jeg ikke hvorfor du vil ha et slikt system lokalt for pinsemenigheten der du bor.
Jeg tror menigheter handler om fellesskap og mulighet til å støtte hverandre, noe som kan ordnes uten medlemskap. Det kristne oppdraget handler også om å misjonere, men også det kan foregå helt fint uten medlemskap.
Det er først når man organiserer menigheten som et foretak eller en organisasjon, at spørsmålet om, eller problemet med, medlemskap oppstår. For da skal det bestemmes og vedtas ting. Og da etterspør man gjerne at noen må være sjef. Og da må man ha regler for hvem som skal velge sjefen, og dermed begynner man å diskutere hvem som skal få lov til å være medlem.
Men Bibelen forteller ikke om kirkebygninger og biskoper over prester. Den nevner heller ikke vaktmestere, musikkpastorer, prekemonopoler og scenebelysning. Kan du nevne navnet på en pastor i NT som bestemmer over andre?
De første kristne møttes derimot i hjemmene rundt en middag. Slik var rammene for menighetslivet radikalt annerledes. Beslutninger om nytt kirketak fantes ikke, for det fantes ikke kirker. Taket til huseieren måtte huseieren fikse selv. Alternativt kunne noen i menigheten hjelpe huseieren.
Oppfordringene i Bibelen handler om at de første kristne skulle støtte hverandre på ulike måter. Det er svært få eksempler på menigheter i NT som tar beslutninger, derfor er medlemskap ikke nødvendig å avklare.
Bibelen forteller for eksempel om menigheter som samlet sammen penger til fattige, det går utmerket an uten å ha et medlemsregister med vedtekter om hvem som kan være medlem. Er du uenig i hva pengene skal gå til, så er det bare å ikke gi penger. Er det ikke slik også med vennene dine? Hvis en av vennene, eller mange av dem, tar initiativ til noe, så står du fritt til å delta.
Blant de første kristne var det også noen menigheter som ga et klapp på skulderen til enkeltpersoner som valgte å dra på misjonsreise, også dette går helt greit uten å avklare medlemskap.
Du har kanskje et nettverk? Du har familie, venner og bekjente, kanskje til og med noen i sosiale medier som du aldri har møtt, men som du har blitt kjent med likevel. Dersom du samler alle disse i et hus, vil de neppe ta mange beslutninger. Det har heller ingen hensikt. Men de kan være til din støtte. Og du kan være til støtte for mange av dem, det kan ha en hensikt.
Samler du kun kristne, skal det gi samme mulighet for at dere skal kunne støtte hverandre, nå kan dere for eksempel også be for hverandre. Men samlingen betyr ikke at det skal tas fellesbeslutninger eller toppbeslutninger. Menighet er ikke et foretak. De som har en gave, kan uansett leve den ut. De som ønsker å være misjonærer, kan få støtte i ryggen fra de andre.
Når kristne møtes, har man ikke samme syn på absolutt alle teologiske temaer. Men man kan fremdeles møtes for å støtte hverandre. Slik er det også i pinsemenigheter der barnedøpte ikke kan bli medlemmer. Også pinsevenner er uenige teologisk her og der.
Mange mener at menigheter skal organiseres etter en hierarkisk modell, for man må ha noen på toppen som sikrer den rette lære. Men pastorer i Pinsebevegelsen er ikke noen garanti for rett lære, for de har nylig de delt seg i to grupper angående medlemskap. Begge gruppene kan ikke ha rett samtidig. Opplegget med hierarki beviser altså at det ikke sikrer rett lære.
Selv mener jeg læren blir tatt bedre vare på dersom vi gjør som Paulus skriver, nemlig at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre. Her er ordet hverandre nøkkelen. Man er selvsagt ikke mål bare av den grunn, men det er en bedre vei. Ordet hverandre betyr at flere deltar og at det ikke er toppstyrt. Når man selv deltar, eller hører en sak bli belyst fra ulike personer, da kan man få læren mer i hjertet.
Forleden var jeg på en skole der læreren sa at det aller siste innen forskningen er at man lærer best selv ved å lære bort til andre. Jeg tenkte straks at det var gammelt nytt og at Jesus lå 2000 år foran forskningen. Han ba oss jo om å lære bort til andre. Og Paulus fulgte noen år senere opp med oppfordringen om at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre.
Det er derfor ingen krise om noen som er for barnedåp, argumenterer for sitt syn. Da er det bare å ta ordet rett etter og si seg uenig. Og så lever man videre sammen med en eventuell uenighet. Pinsevenner kan møte opp når noen har barnedåp og dermed gi sin støtte til personen, man støtter ikke automatisk barnedåpteologien av den grunn.
Og når en pinsevenn vil bli misjonær, da kan lutheraneren gi sin støtte, selv om lutheraneren ikke deler alle teologiske synspunkter. Hvorfor skal lutheraneren måtte stå utenfor bygningen for å gi støtte til sin venn? At lutheraneren står utenfor, og kanskje har byttet samtaledag med sin venn fra søndag til onsdag, endrer ikke det faktum at lutheraneren faktisk gir pinsevennen støtte. Så hvorfor late som noe annet? Hvorfor lage kosmetiske løsninger der alt ser "korrekt" ut i halvannen time på søndag? Hvorfor ikke heller møte hverandre som venner - når som helst i uken?
Dagens pinsekirker legger på en måte opp til at man er kristen bare på søndager. Da skal alt være på stell, ingen barnedøpte skal få lov til å argumentere for barnedåp. Men når de samme personene møtes hjemme på tirsdag, da er det fritt frem. For da er man liksom ikke menighet. For da er man ikke inne i en pinsekirke. Og pastoren er ikke tilstede. Og da gjelder ikke vedtektene. Jeg ramler av logikken i dette. Det hjelper ingenting "å late som". Mennesker snakker med hverandre, de gir uttrykk for sine teologiske synspunkter og de gir også hjelp og støtte til andre selv om man er uenige teologisk.
Skal det bli noe reell effekt, må du i tilfelle nekte din venn å snakke om barnedåp når vennen er hjemme hos deg, da bør du i tilfelle kopiere opp husvedtektene dine på inngangsdøra slik at vennene dine er advart.
Hvis du vil nekte din venn å snakke om barnedåp i kirken, da synes jeg du først må kunne argumentere for at det er rett lære at kristne skal organisere seg som moderne kirker.
Det er ironisk at pinsepastorene diskuterer denne medlemssaken når de selv står i et kirkekonsept som ikke fins i NT. De har til og med tatt tittelen hovedpastor som kun Jesus har i NT. Hva med å rydde opp dette konseptet først?
Pinsebevegelsen har delt seg i to. Pinsevenner er i utgangspunktet enige om at dåp skal være selvbestemt, altså at man ikke skal døpe barn. Dette har vært så viktig teologisk at barnedøpte ikke har fått lov til å bli medlemmer av pinsemenigheter. Men de siste årene har en del menigheter sagt ja til barnedøpte. Nå går diskusjonen i både Norge og Sverige.
Debatten handler ikke i utgangspunktet om hva slags dåp som er riktig teologisk, der er pinsevennene sikre på sitt syn. Debatten handler om man kan bli medlem selv om man mener noe annet enn pinsevennene.
Men i neste omgang kan det bety en debatt om selve dåpen. Man er antagelig redde for at barnedøpte plutselig skal begynne å argumentere teologisk for sitt syn når de først er kommet innenfor.
Barnedøpte skal få lov til å være medlem og dermed kunne være leder for kafeen eller delta i beslutninger om menighetsbudsjettet. De kan til og med få lov til å preke. Men sjefen i menigheten, selve hovedpastoren, hadde nok blitt rød i toppen dersom noen fra prekestolen begynte å argumentere for barnedåp.
Men hva sier Bibelen egentlig om medlemskap? Det står om medlemmer av byrådet og om medlemmer av det høye jødiske råd, men jeg finner ikke ordet medlemskap koblet til kristne menigheter.
Kan det være at de første kristne ikke opererte med medlemmer? Ja, det ser sånn ut. I tilfelle må man se for seg en helt annen type menighet enn dagens foretakskirker.
Ordet menighet i Bibelen brukes både om små hjemmesamlinger og om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Menighet er altså definert på denne unike måten. Den eneste måten man kan oppfylle definisjonen på, er å ikke tenke organisatorisk.
"Vi er alle søsken", sier man gjerne. Ja, med en søskendefinisjon av kristne spiller det ingen rolle om man bor i ulike verdensdeler eller på hvert sitt rom hjemme. På den måten organiserer man ikke menighet, men man er menighet når man treffes.
Treffer jeg mine søsken på en ferietur, så er vi like mye i familie da som ellers.
Det er som vann. Fem kopper med vann fra ulike land kan blandes i en bøtte og det er fremdeles vann. Man kan altså møte kristne på reise og så er man menighet der og da, med mulighet for å støtte hverandre.
Bibelen sier at alle kristne i verden er en menighet. Men det finnes ikke noe globalt kirkelig medlemsregister med vedtekter som bestemmer hvem som skal få være en kristen og hvem som skal få tillatelse til det ene eller det andre. Det er altså ingen organisasjon som passer på at Bibelens definisjon av ordet menighet følges opp.
Dersom du mener at menigheter skal ha vedtekter om dåp og medlemskap, bør du gå inn for en verdenskirke med en slags superpastor på toppen, for Bibelen definerer alle kristne i verden som en menighet. Hvis du ikke liker et slikt globalt system, da forstår jeg ikke hvorfor du vil ha et slikt system lokalt for pinsemenigheten der du bor.
Jeg tror menigheter handler om fellesskap og mulighet til å støtte hverandre, noe som kan ordnes uten medlemskap. Det kristne oppdraget handler også om å misjonere, men også det kan foregå helt fint uten medlemskap.
Det er først når man organiserer menigheten som et foretak eller en organisasjon, at spørsmålet om, eller problemet med, medlemskap oppstår. For da skal det bestemmes og vedtas ting. Og da etterspør man gjerne at noen må være sjef. Og da må man ha regler for hvem som skal velge sjefen, og dermed begynner man å diskutere hvem som skal få lov til å være medlem.
Men Bibelen forteller ikke om kirkebygninger og biskoper over prester. Den nevner heller ikke vaktmestere, musikkpastorer, prekemonopoler og scenebelysning. Kan du nevne navnet på en pastor i NT som bestemmer over andre?
De første kristne møttes derimot i hjemmene rundt en middag. Slik var rammene for menighetslivet radikalt annerledes. Beslutninger om nytt kirketak fantes ikke, for det fantes ikke kirker. Taket til huseieren måtte huseieren fikse selv. Alternativt kunne noen i menigheten hjelpe huseieren.
Oppfordringene i Bibelen handler om at de første kristne skulle støtte hverandre på ulike måter. Det er svært få eksempler på menigheter i NT som tar beslutninger, derfor er medlemskap ikke nødvendig å avklare.
Bibelen forteller for eksempel om menigheter som samlet sammen penger til fattige, det går utmerket an uten å ha et medlemsregister med vedtekter om hvem som kan være medlem. Er du uenig i hva pengene skal gå til, så er det bare å ikke gi penger. Er det ikke slik også med vennene dine? Hvis en av vennene, eller mange av dem, tar initiativ til noe, så står du fritt til å delta.
Blant de første kristne var det også noen menigheter som ga et klapp på skulderen til enkeltpersoner som valgte å dra på misjonsreise, også dette går helt greit uten å avklare medlemskap.
Du har kanskje et nettverk? Du har familie, venner og bekjente, kanskje til og med noen i sosiale medier som du aldri har møtt, men som du har blitt kjent med likevel. Dersom du samler alle disse i et hus, vil de neppe ta mange beslutninger. Det har heller ingen hensikt. Men de kan være til din støtte. Og du kan være til støtte for mange av dem, det kan ha en hensikt.
Samler du kun kristne, skal det gi samme mulighet for at dere skal kunne støtte hverandre, nå kan dere for eksempel også be for hverandre. Men samlingen betyr ikke at det skal tas fellesbeslutninger eller toppbeslutninger. Menighet er ikke et foretak. De som har en gave, kan uansett leve den ut. De som ønsker å være misjonærer, kan få støtte i ryggen fra de andre.
Når kristne møtes, har man ikke samme syn på absolutt alle teologiske temaer. Men man kan fremdeles møtes for å støtte hverandre. Slik er det også i pinsemenigheter der barnedøpte ikke kan bli medlemmer. Også pinsevenner er uenige teologisk her og der.
Mange mener at menigheter skal organiseres etter en hierarkisk modell, for man må ha noen på toppen som sikrer den rette lære. Men pastorer i Pinsebevegelsen er ikke noen garanti for rett lære, for de har nylig de delt seg i to grupper angående medlemskap. Begge gruppene kan ikke ha rett samtidig. Opplegget med hierarki beviser altså at det ikke sikrer rett lære.
Selv mener jeg læren blir tatt bedre vare på dersom vi gjør som Paulus skriver, nemlig at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre. Her er ordet hverandre nøkkelen. Man er selvsagt ikke mål bare av den grunn, men det er en bedre vei. Ordet hverandre betyr at flere deltar og at det ikke er toppstyrt. Når man selv deltar, eller hører en sak bli belyst fra ulike personer, da kan man få læren mer i hjertet.
Forleden var jeg på en skole der læreren sa at det aller siste innen forskningen er at man lærer best selv ved å lære bort til andre. Jeg tenkte straks at det var gammelt nytt og at Jesus lå 2000 år foran forskningen. Han ba oss jo om å lære bort til andre. Og Paulus fulgte noen år senere opp med oppfordringen om at vi skal undervise hverandre og rettlede hverandre.
Det er derfor ingen krise om noen som er for barnedåp, argumenterer for sitt syn. Da er det bare å ta ordet rett etter og si seg uenig. Og så lever man videre sammen med en eventuell uenighet. Pinsevenner kan møte opp når noen har barnedåp og dermed gi sin støtte til personen, man støtter ikke automatisk barnedåpteologien av den grunn.
Og når en pinsevenn vil bli misjonær, da kan lutheraneren gi sin støtte, selv om lutheraneren ikke deler alle teologiske synspunkter. Hvorfor skal lutheraneren måtte stå utenfor bygningen for å gi støtte til sin venn? At lutheraneren står utenfor, og kanskje har byttet samtaledag med sin venn fra søndag til onsdag, endrer ikke det faktum at lutheraneren faktisk gir pinsevennen støtte. Så hvorfor late som noe annet? Hvorfor lage kosmetiske løsninger der alt ser "korrekt" ut i halvannen time på søndag? Hvorfor ikke heller møte hverandre som venner - når som helst i uken?
Dagens pinsekirker legger på en måte opp til at man er kristen bare på søndager. Da skal alt være på stell, ingen barnedøpte skal få lov til å argumentere for barnedåp. Men når de samme personene møtes hjemme på tirsdag, da er det fritt frem. For da er man liksom ikke menighet. For da er man ikke inne i en pinsekirke. Og pastoren er ikke tilstede. Og da gjelder ikke vedtektene. Jeg ramler av logikken i dette. Det hjelper ingenting "å late som". Mennesker snakker med hverandre, de gir uttrykk for sine teologiske synspunkter og de gir også hjelp og støtte til andre selv om man er uenige teologisk.
Skal det bli noe reell effekt, må du i tilfelle nekte din venn å snakke om barnedåp når vennen er hjemme hos deg, da bør du i tilfelle kopiere opp husvedtektene dine på inngangsdøra slik at vennene dine er advart.
Hvis du vil nekte din venn å snakke om barnedåp i kirken, da synes jeg du først må kunne argumentere for at det er rett lære at kristne skal organisere seg som moderne kirker.
Det er ironisk at pinsepastorene diskuterer denne medlemssaken når de selv står i et kirkekonsept som ikke fins i NT. De har til og med tatt tittelen hovedpastor som kun Jesus har i NT. Hva med å rydde opp dette konseptet først?
Kommentarer