"KIRKEANSATTE OPPLEVER MEST MOBBING" Dette er overskriften i Aftenpostens lokalavis i dag. 7-8 prosent av de ansatte i Kirken sier de er blitt mobbet eller trakassert. Dette er 3 prosentpoeng høyere enn hva som er vanlig på arbeidsplasser i Norge. I halvparten av tilfellene i Kirken er det en leder som er synderen. Hvorfor er det slik?
Er kirkelige ansatte rett og slett mer hårsåre, myke og pinglete? Ville lignende konflikter ikke ha blitt rapportert som trakassering i en annen bedrift? Søker hårsåre personer seg til Kirken?
Eller er det snakk om dårlige ledere som ikke får jobb andre steder?
Eller ligger feilen i at man blander tro med foretak? I andre bedrifter er oppgaven endimensjonal, man skal tjene mest mulig penger. Så kan man der være faglig uenig om hvordan man skal løse den oppgaven, men så mye mer er det ikke å krangle om, man har i alle fall samme krav og mål.
Kirken er derimot innviklet med mange dimensjoner og aktiviteter. Det er snakk om fellesskap, tro, seremonier, bønn, kjærlighet og lignende som skal utfoldes i samme hus som også inneholder fagforeninger, budsjettdiskusjoner, frivillige, gjester og sjefer. Og hver enkelt i Kirken har et personlig forhold til hver dimensjon som betyr mye for dem.
Er du regnskapssjef i en vanlig bedrift, er det ikke så viktig for deg om bedriften selger biler eller bukser. Er du derimot ansatt i en kirke, har du meninger om gudstjenestene og alt det andre som betyr noe for deg personlig. Regnskapssjefen i den vanlige bedriften tar sjelden med seg venner til bedriften for at de skal ha en fin opplevelse der. Men den kirkeansatte tar med seg venner til kirken. Hvordan kirkebedriften fremstår og oppleves blir da mye viktigere for hver ansatt. Og hver enkelt ansatt har sin personlige mening om type musikk i gudstjenesten og prisene på kaker i kirkekafeen. Sjefen i kirken er ikke bare en sjef, men skal bygge tro og sørge for fellesskapsrammer - noe som er sårbare dimensjoner. Og slike dimensjoner kan smitte over fra søndagen til mandagen når man liksom "bare skal være ansatt" og skal diskutere budsjettet.
I tillegg har Kirken offentlige oppgaver med gravplasser og lignende. Er det rett og slett for mange aktiviteter, dimensjoner og behov plassert innenfor fire vegger, og derfor skjærer det seg?
Jeg gjetter at i kristne veldedige organisasjoner er mobbetallene lavere enn i Kirken, for slike organisasjoner er mer endimensjonale og det er lettere å være enige om prioriteringene. Man jobber der, man tar ikke med venner til slike organisasjoner.
Det har aldri vært meningen at kirken skal organiseres som en bedrift. Det er i alle fall min hypotese at mobbetallene har sine røtter i den feilkonstruksjonen.
Artikkelen om mobbing, fra Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon
Er kirkelige ansatte rett og slett mer hårsåre, myke og pinglete? Ville lignende konflikter ikke ha blitt rapportert som trakassering i en annen bedrift? Søker hårsåre personer seg til Kirken?
Eller er det snakk om dårlige ledere som ikke får jobb andre steder?
Eller ligger feilen i at man blander tro med foretak? I andre bedrifter er oppgaven endimensjonal, man skal tjene mest mulig penger. Så kan man der være faglig uenig om hvordan man skal løse den oppgaven, men så mye mer er det ikke å krangle om, man har i alle fall samme krav og mål.
Kirken er derimot innviklet med mange dimensjoner og aktiviteter. Det er snakk om fellesskap, tro, seremonier, bønn, kjærlighet og lignende som skal utfoldes i samme hus som også inneholder fagforeninger, budsjettdiskusjoner, frivillige, gjester og sjefer. Og hver enkelt i Kirken har et personlig forhold til hver dimensjon som betyr mye for dem.
Er du regnskapssjef i en vanlig bedrift, er det ikke så viktig for deg om bedriften selger biler eller bukser. Er du derimot ansatt i en kirke, har du meninger om gudstjenestene og alt det andre som betyr noe for deg personlig. Regnskapssjefen i den vanlige bedriften tar sjelden med seg venner til bedriften for at de skal ha en fin opplevelse der. Men den kirkeansatte tar med seg venner til kirken. Hvordan kirkebedriften fremstår og oppleves blir da mye viktigere for hver ansatt. Og hver enkelt ansatt har sin personlige mening om type musikk i gudstjenesten og prisene på kaker i kirkekafeen. Sjefen i kirken er ikke bare en sjef, men skal bygge tro og sørge for fellesskapsrammer - noe som er sårbare dimensjoner. Og slike dimensjoner kan smitte over fra søndagen til mandagen når man liksom "bare skal være ansatt" og skal diskutere budsjettet.
I tillegg har Kirken offentlige oppgaver med gravplasser og lignende. Er det rett og slett for mange aktiviteter, dimensjoner og behov plassert innenfor fire vegger, og derfor skjærer det seg?
Jeg gjetter at i kristne veldedige organisasjoner er mobbetallene lavere enn i Kirken, for slike organisasjoner er mer endimensjonale og det er lettere å være enige om prioriteringene. Man jobber der, man tar ikke med venner til slike organisasjoner.
Det har aldri vært meningen at kirken skal organiseres som en bedrift. Det er i alle fall min hypotese at mobbetallene har sine røtter i den feilkonstruksjonen.
Artikkelen om mobbing, fra Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon
Kommentarer