lørdag 29. august 2015

Supertrikset som gjør at null evolusjon kan kalles masse evolusjon


Fossilene viser ingen evolusjon. Samtidig mener evolusjonistene at vi kan se masse evolusjon rundt oss i dag. Dette paradokset mener evolusjonsbiologen Kjetil Lysne Voje å ha løst. Men når det viser seg at bevisene hans handler om degenerering, holder ikke forklaringen mål.

Voje omtales som ekspert i makroevolusjon i dette videoopptaket fra Realfagsbiblioteket ved Universitetet i Oslo.

Utgangspunktet er at det er et stort gap mellom Darwins teori og hva fossilene faktisk viser. 

Darwin forutsatte en sakte og gradvis endring av hver art, slik at nye arter til slutt oppstår. Men dagens evolusjonister er enige om at fossilene slett ikke viser en slik utvikling. Fossilene viser at artene ser like ut i millioner av år, mener de.

Voje legger til og med frem "levende fossiler". Det finnes levende trær og dyr i dag som ser klin like ut som fossilene av dem.

Stephen Jay Gould kom derfor med en ny teori for noen tiår siden. Han mente at en art kan være lik i millioner av år før den plutselig blir til en ny art. Det var slik man måtte forstå fossilene.

Evolusjonseksperten Kjetil Lysne Voje sier i foredraget sitt at det ennå er debatt om disse to teoriene: Enten går evolusjonen gradvis eller så står den stille kjempelenge før den slår til med et plutselig kjempesprang.

At det er uenighet om noe så grunnleggende, bør gi oss et hint om at evolusjonslæren ikke er så sterk som man gir inntrykk av.

Så kommer han med sin forklaring på paradokset. Utrolig nok tar Voje utgangspunkt i avl og degenerering. Jeg skal forklare hva jeg mener:

Evolusjonens påståtte mekanisme er tilfeldige mutasjoner i DNA-et. Slik ser evolusjonistene for seg at nye egenskaper oppstår. Kopieringsfeil i DNA-et skal bli til nye smarte programkoder, og det er dette som skal ha fått en fisk til å bli et menneske.

Men når man driver med avl, handler det ikke om mutasjoner. Voje viser et eksempel der en høne etter mange generasjoner har blitt mye større enn sin moder-høne. Forskerne har i hver generasjon valgt ut den største høna.

Dette kaller han evolusjon. Og da er vi ved et vanlig problem innen evolusjonslæren – man vanner ut ordet evolusjon. Det blir som da Illustrert Vitenskap skrev om slemme jegere som skjøt ned mange elefanter, det ble omtalt som evolusjon.

Voje kaller også degenerering for evolusjon. Han forteller om en type fisk som lever i havet. Fisken har ikke skjell, men beinplater på kroppen. Under istiden forvillet denne arten seg inn i ferskvann, og der mistet den etter hvert beinplatene. Ferskvannutgaven har altså mistet en egenskap, den svømmer naken rundt.

Ingen av eksemplene til Voje viser mutasjonsbasert evolusjon som tilfører nye egenskaper. Når han sier det foregår mye evolusjon rundt oss i dag, og viser til eksempler som nevnt over, mener han altså ikke slik evolusjon som man påstår kan få en fisk til å bli et menneske. Han definerer evolusjon til å være enhver forandring i populasjoner.

Med en så slapp definisjon faller resten av hans forklaring. Men han slipper antagelig unna kritikk fra evolusjonister, for også de andre evolusjonistene har en like tåkete definisjon.

Definisjonen "enhver endring" kan bety at man starter med 100 hvite mus og 100 brune mus, og så ender man opp med 10 hvite og 190 brune. Det er riktignok forandring i populasjonen, men det har ikke inntruffet en eneste mutasjon som har laget ny smart programkode. Likevel kaller man det "evolusjon".

Det har skjedd mye innen genforskningen de siste årene. Man har oppdaget at det finnes styringsgener som slår på eller av andre gener. Dermed kan en populasjon raskt endre seg. Men heller ikke dette skyldes tilfeldige mutasjoner. 

Så over til Vojes forklaring på det evolusjonistene selv kaller et paradoks:

Han sier at når man vanligvis peker på at ingen evolusjon har skjedd på millioner av år, da måler man startpunktet og sluttpunktet. Fossilet ser altså helt likt ut selv om det har gått millioner av år. Men zoomer man inn, kan man se at fossilene underveis endres bitte litt opp og ned rundt et gjennomsnitt.

Jeg bruker høner for å forklare hva han mener: En brun høne får en hvit høne som avkom. Den hvite høna får så en sort høne. Og den sorte høna får så en brun høne. Og den brune høna får så en hvit høne. Slik fortsetter det i millioner av år. Vi ser hele tiden en høne. Arten varierer bare bitte litt rundt en mal.

Det retoriske trikset er så dette: Når en brun høne får en hvit høne som avkom, kaller man det evolusjon, selv om det ikke skjedde en mutasjon - hverken smart eller dum mutasjon. Og når den hvite høna senere får en sort høne som avkom, da telles også det som evolusjon. Oi, det blir jo DOBBELT opp med evolusjon! Her er det jommen mye evolusjon, ikke sant? Selv om et fossil ser likt ut etter millioner av år, har det vært kjempemye evolusjon, altså!

La oss et øyeblikk si at Voje faktisk snakker om mutasjonsdrevne endringer i sin forklaring. Hvordan i all verden kan mutasjonsmessig evolusjon ha gått frem og tilbake rundt et gjennomsnitt eller en standard mal? Mutasjoner skal være helt tilfeldige. Oppstår virkelig de samme mutasjonene 3685 ganger i slekten etter den brune høna vi startet med? Og de samme mutasjonene viskes ut 3685 ganger slik at man ender opp med identisk fossil flere hundre millioner år senere? 

Da er i tilfelle ikke evolusjonen blind og tilfeldig, men det handler om styringsgener som slår til hver gang det ytre miljøet endrer seg. Og er det snakk om styringsgener, da handler det ikke om en mekanisme som kan få en fisk til å bli et menneske - slik man vanligvis definerer evolusjon.

Når man ser at en art varierer bitte litt frem og tilbake i lang tid, da handler det kanskje ikke en gang om styringsgener. Men det har vært både brune og hvite høner i hele tidsperioden, og så var det bare litt tilfeldig hvilke individer som ble begravd til fossil. Det Voje noterer som endring, er kanskje ikke noe endring, men bare en naturlig variasjon mellom mange individer.

Voje har sjekket 600 tidsserier blant fossilene. Han sier: "Stasis er langt, langt, langt vanligere enn direksjonell endring i fossile data." Voje beviser altså, innenfor sitt paradigme, at makroevolusjon er svært sjelden!

Etter omkring 35 minutter sier han: "Stasis representerer betydelig mengder evolusjon." Han bruker ordet evolusjon, men det er altså ikke snakk om mutasjonsbasert evolusjon som kan få en fisk til å bli et menneske.

Vojes målinger er derfor meningsløse og gir ingen forklaring på paradokset han skulle forklare. Han kommer rett og slett med et retorisk triks der null evolusjon kan kalles "masse evolusjon". 

Jeg gjør det samme når kona spør hvorfor jeg ikke har ryddet slik jeg lovte. Da svarer jeg: Jeg har ryddet kjempemasse altså. Først tok jeg tallerkenen fra stua til kjøkkenet. Så tok jeg tallerkenen fra kjøkkenet til stua. Slik gikk jeg frem og tilbake en times tid. Er ikke det å rydde, så vet ikke jeg.

Voje viser for øvrig en bra animasjon av hvordan en art kan tilpasse seg når miljøet endrer seg. Han setter også opp to streker, en slags kanal med yttergrenser for tilpasning, som arten må holde seg innenfor. Voje sier han ikke forstår hvorfor det er slike yttergrenser. 

Min forklaring er ganske enkel: Mutasjonsbasert evolusjon finnes ikke. Artene kan derimot tilpasse seg ved hjelp av styringsgener, negative mutasjoner eller ved at flertallet endres, men disse mekanismene har yttergrenser. Det betyr at fugler kan få større eller mindre nebb for å tilpasse seg de konglene med mat som finnes på plassen. Men man får ikke en fugl eller en fisk til å bli et menneske.

Ingen kommentarer: