Likevel sendte en svensk menighet en delegasjon av gårde for å hente inspirasjon fra fotballkamper. Vårt Land skriver om pengebruken i Svenska kyrkan:
"For eksempel betalte én menighet over 1.000 kroner billetten for en Premier League-kamp for å studere likheten mellom en gudstjeneste og en fotballkamp. I Botkyrka, en av de fattigste menighetene i Sverige, reiste ti kirkepolitikere og 80 tjenestemenn til Istanbul på konferansereise i 2010. Pris: 997.000 kroner."
Hvorfor henter man inspirasjon fra fotballkamper og konferanser i land langt borte? Jeg tror det skyldes at man ikke har gitt medlemmene reell innflytelse i samlingene. Man har laget rammer der noen få skal levere til de mange.
Man har laget en kirkescene, en slags fotballbane, og man har laget kirkebenker, en slags tribune.
Så ser menighetsledelsen at medlemmene som sitter i kirkebenkene, ikke er like begeistret som man gjerne er på en fotballtribune. Derfor tar man to grep:
1) Man øker kvaliteten på alt som foregår på kirkescenen: Man ansetter flinkere musikere og mer karismatiske pastorer. På scenen lar man damer iført kostymer danse barføtt. Og man legger mer vekt på det teatralske i liturgien, presten løfter for eksempel nattverdbegeret høyt opp over hodet for å vise det frem til menigheten.
2) Man forsøker å engasjere dem som sitter i kirkebenkene. Man har for eksempel lange sesjoner med enkle fellessanger som alle kan være med på.
En trend er altså at medlemmene i større grad skal "bidra" i gudstjenesten. Men det må for all del skje uten å rokke ved hierarkiet og ledelsens innflytelse.
Enkelte av menighetens medlemmer får for eksempel lov til å vifte med svære ensfargede flagg inne i kirken under gudstjenesten. Dermed "deltar" de. Andre steder kan enkelte medlemmer ta på seg en uniformskappe og følge etter presten i prosesjon i det gudstjenesten skal starte. Dermed "deltar" de. Men de har egentlig null innflytelse med slike aktiviteter.
Disse ideene om liksomdeltakelse finnes ikke blant de første kristne som man kan lese om i Bibelen. Paulus oppfordrer derimot til reell innflytelse fra hele menigheten.
Med reell innflytelse faller behovet bort for å dra til konferanser i andre land for å lete etter siste mote innen gudstjenester og lederfilosofier. Man vil også finne det meningsløst å lete etter inspirasjon fra fotballkamper, teaterkunst og Romerriket.
Med reell innflytelse kan man pakke ned flaggene og røykmaskinene og heller møtes menneske til menneske og gi og få av de gavene Gud har gitt hver enkelt.
Flere av trekkene i dagens kirker er nesten blasfemiske, for man forutsetter at Gud er så liten at bare noen få utvalgte kan ha reell innflytelse i samlingene.
Man sier gjerne at som kristen har man fått Jesus i hjertet. Men i praksis, i dagens gudstjenester, får ikke Jesus i hjertet lov til å uttale seg i samlingene, Jesus får bare lov til å vifte med et flagg, delta i fellessang, tenne et lys eller eventuelt lese høyt et avsnitt som presten har bestemt. Jesus har dermed ikke reell, eller full, innflytelse i samlingene.
Selv om menighetslederen har bommet på rammene for samlingene, kan Jesus virke gjennom ham eller henne. Jesus er nødt til å virke gjennom mennesker som surrer det til nå og da, for slik er alle mennesker. Men Jesus er mye større enn de få gavene menighetslederen er utstyrt med. Når rammene for samlingene ikke gir alle reell innflytelse, da gir man heller ikke Jesus full innflytelse.
Det er ganske merkelig, men det virker som at jo lenger teologisk utdannelse en menighetsleder har, desto mer bommer han på rammene for samlingene. Det er i alle fall ikke mange med syv års presteutdannelse som starter hjemmesamlinger slik man kan lese at de første kristne gjorde.
Når man samles rundt en middag i et hjem, slik de første kristne gjorde, blir det unaturlig å ta på seg hierarkiske glitterdrakter eller å vifte med store flagg. Rammene blir snudd på hodet, alle med Jesus i hjertet kan bidra med reell innflytelse.
Det finnes sikkert mange grunner til at man ikke velger å møtes slik de første kristne møttes. En av grunnene er antagelig ledelsens redsel for at noen sier noe feil. Tenk hvis noen kom med en teologisk bommert! Men sjekker man praksisen til de første kristne, så ser man løsningen Paulus kommer med: hele menigheten skal være sikkerhetsnett.
Når noen sier noe som de andre oppfatter som feil, da kan hvem som helst ta ordet og si i fra. Det er slik man gjør når man ellers spiser middag sammen. Slik var det opprinnelig, men slik er det ikke nå.
Det er likheter mellom dagens gudstjenester og fotballkamper. Det er noen få som opptrer på en scene og det er mange som er tilskuere til dette. Før kampen starter, går spillerne ut på banen i prosesjon, kapteinen har gjerne lagets vimpel i hånden. Man har på seg spillerdrakter og utvalgte barn kan få delta i toget av spillere som går ut fra garderoben. På tribunen har publikum enkle kampsanger og vifter med flagg.
Det som er blitt mote i en del menigheter, er å gå i prosesjon inn i kirken, presten har på seg sin religiøse drakt og barn eller andre utvalgte medlemmer får bære ulike gjenstander inn. I løpet av samlingen synger menigheten enkle sanger og man vifter med flagg. Ja, det ligner på fotballkamper eller åpningsseremonien til OL.
Ideen med å gå i prosesjon stammer fra romerske rettssaler da keiser Konstantin var hersker i Romerriket på 300-tallet. Han var den første som bygde pompøse kirker, Konstantin lånte også bort rettssaler og sa at kristne burde samles der. Det som nå er kirkemote blant protestanter i 2016, har katolikkene holdt på med i årevis.
Men det er ikke meningen at kristne samlinger skal ligne fotballkamper eller romerske rettssaler. Meningen er at kristne skal bygge hverandre opp med de gavene de har fått.
https://www.youtube.com/watch?v=z9yd9sjnXWs
Problemet er altså at når man starter med feil rammer, så henter man etterpå inspirasjon fra feil steder. Man må først få rammene på plass. Og rammene for kristne samlinger finner man faktisk i Bibelen. Les mer her om rammene.
"For eksempel betalte én menighet over 1.000 kroner billetten for en Premier League-kamp for å studere likheten mellom en gudstjeneste og en fotballkamp. I Botkyrka, en av de fattigste menighetene i Sverige, reiste ti kirkepolitikere og 80 tjenestemenn til Istanbul på konferansereise i 2010. Pris: 997.000 kroner."
Hvorfor henter man inspirasjon fra fotballkamper og konferanser i land langt borte? Jeg tror det skyldes at man ikke har gitt medlemmene reell innflytelse i samlingene. Man har laget rammer der noen få skal levere til de mange.
Man har laget en kirkescene, en slags fotballbane, og man har laget kirkebenker, en slags tribune.
Så ser menighetsledelsen at medlemmene som sitter i kirkebenkene, ikke er like begeistret som man gjerne er på en fotballtribune. Derfor tar man to grep:
1) Man øker kvaliteten på alt som foregår på kirkescenen: Man ansetter flinkere musikere og mer karismatiske pastorer. På scenen lar man damer iført kostymer danse barføtt. Og man legger mer vekt på det teatralske i liturgien, presten løfter for eksempel nattverdbegeret høyt opp over hodet for å vise det frem til menigheten.
2) Man forsøker å engasjere dem som sitter i kirkebenkene. Man har for eksempel lange sesjoner med enkle fellessanger som alle kan være med på.
En trend er altså at medlemmene i større grad skal "bidra" i gudstjenesten. Men det må for all del skje uten å rokke ved hierarkiet og ledelsens innflytelse.
Enkelte av menighetens medlemmer får for eksempel lov til å vifte med svære ensfargede flagg inne i kirken under gudstjenesten. Dermed "deltar" de. Andre steder kan enkelte medlemmer ta på seg en uniformskappe og følge etter presten i prosesjon i det gudstjenesten skal starte. Dermed "deltar" de. Men de har egentlig null innflytelse med slike aktiviteter.
Disse ideene om liksomdeltakelse finnes ikke blant de første kristne som man kan lese om i Bibelen. Paulus oppfordrer derimot til reell innflytelse fra hele menigheten.
Med reell innflytelse faller behovet bort for å dra til konferanser i andre land for å lete etter siste mote innen gudstjenester og lederfilosofier. Man vil også finne det meningsløst å lete etter inspirasjon fra fotballkamper, teaterkunst og Romerriket.
Med reell innflytelse kan man pakke ned flaggene og røykmaskinene og heller møtes menneske til menneske og gi og få av de gavene Gud har gitt hver enkelt.
Flere av trekkene i dagens kirker er nesten blasfemiske, for man forutsetter at Gud er så liten at bare noen få utvalgte kan ha reell innflytelse i samlingene.
Man sier gjerne at som kristen har man fått Jesus i hjertet. Men i praksis, i dagens gudstjenester, får ikke Jesus i hjertet lov til å uttale seg i samlingene, Jesus får bare lov til å vifte med et flagg, delta i fellessang, tenne et lys eller eventuelt lese høyt et avsnitt som presten har bestemt. Jesus har dermed ikke reell, eller full, innflytelse i samlingene.
Selv om menighetslederen har bommet på rammene for samlingene, kan Jesus virke gjennom ham eller henne. Jesus er nødt til å virke gjennom mennesker som surrer det til nå og da, for slik er alle mennesker. Men Jesus er mye større enn de få gavene menighetslederen er utstyrt med. Når rammene for samlingene ikke gir alle reell innflytelse, da gir man heller ikke Jesus full innflytelse.
Det er ganske merkelig, men det virker som at jo lenger teologisk utdannelse en menighetsleder har, desto mer bommer han på rammene for samlingene. Det er i alle fall ikke mange med syv års presteutdannelse som starter hjemmesamlinger slik man kan lese at de første kristne gjorde.
Når man samles rundt en middag i et hjem, slik de første kristne gjorde, blir det unaturlig å ta på seg hierarkiske glitterdrakter eller å vifte med store flagg. Rammene blir snudd på hodet, alle med Jesus i hjertet kan bidra med reell innflytelse.
Det finnes sikkert mange grunner til at man ikke velger å møtes slik de første kristne møttes. En av grunnene er antagelig ledelsens redsel for at noen sier noe feil. Tenk hvis noen kom med en teologisk bommert! Men sjekker man praksisen til de første kristne, så ser man løsningen Paulus kommer med: hele menigheten skal være sikkerhetsnett.
Når noen sier noe som de andre oppfatter som feil, da kan hvem som helst ta ordet og si i fra. Det er slik man gjør når man ellers spiser middag sammen. Slik var det opprinnelig, men slik er det ikke nå.
Det er likheter mellom dagens gudstjenester og fotballkamper. Det er noen få som opptrer på en scene og det er mange som er tilskuere til dette. Før kampen starter, går spillerne ut på banen i prosesjon, kapteinen har gjerne lagets vimpel i hånden. Man har på seg spillerdrakter og utvalgte barn kan få delta i toget av spillere som går ut fra garderoben. På tribunen har publikum enkle kampsanger og vifter med flagg.
Det som er blitt mote i en del menigheter, er å gå i prosesjon inn i kirken, presten har på seg sin religiøse drakt og barn eller andre utvalgte medlemmer får bære ulike gjenstander inn. I løpet av samlingen synger menigheten enkle sanger og man vifter med flagg. Ja, det ligner på fotballkamper eller åpningsseremonien til OL.
Ideen med å gå i prosesjon stammer fra romerske rettssaler da keiser Konstantin var hersker i Romerriket på 300-tallet. Han var den første som bygde pompøse kirker, Konstantin lånte også bort rettssaler og sa at kristne burde samles der. Det som nå er kirkemote blant protestanter i 2016, har katolikkene holdt på med i årevis.
Men det er ikke meningen at kristne samlinger skal ligne fotballkamper eller romerske rettssaler. Meningen er at kristne skal bygge hverandre opp med de gavene de har fått.
https://www.youtube.com/watch?v=z9yd9sjnXWs
Problemet er altså at når man starter med feil rammer, så henter man etterpå inspirasjon fra feil steder. Man må først få rammene på plass. Og rammene for kristne samlinger finner man faktisk i Bibelen. Les mer her om rammene.
Kommentarer