En kristen mann fra Filippinene skriver dette på bloggen sin:
De fleste som er medlemmer av moderne kirker, aksepterer at lederen bestemmer (selv om de ikke alltid liker beslutningene). For moderne menighetsliv er konstruert slik at det nesten ikke vil fungere uten noen sjefer. Men er du sikker på at det er meningen at kristne skal organisere seg på en slik måte? De første kristne hadde ikke kirker.
Fjerner man ordet leder og sjef i figuren, sitter man igjen med venn/tjener. Da må du som kristen forsøke å ha innflytelse i andres liv uten å kunne bestemme over dem. Mon tro om du får mer positiv innflytelse når du møter andre som en venn og ikke som en sjef?
Tjenere kan ta initiativer. Det er ikke slik at tjenere er stumme. Tjenere kan invitere, forklare, oppmuntre og så videre. Det er ikke nødvendig å være sjef når det gjelder slikt.
Det er muligens mange som tror at for å være en tjener, så må man ha en sjef. Men det går an å tjene venn, ikke sant? Og din venn er ikke din sjef, er hun vel?
Kun én gang brukes ordet "styringsoppgaver" i NT, da brukes det om personer som ikke er apostler, profeter og så videre.
Jeg tolker det til å bety at det er helt i orden med prosjektledere eller noe i den duren. Normalt møttes de første kristne i hjemmene eller på en strand, det var ikke behov for sjefer for å arrangere noe slikt. Man hadde verter som åpnet sine hjem, resten gikk av seg slik venner oppfører seg mot hverandre.
Men siden styringsoppgaver nevnes én gang, må det ha vært tilfeller der enkeltpersoner måtte få lov til å ta noen beslutninger i et prosjekt, men det er noe ganske annet enn å bygge kirker organisert som pyramider.
"Make followers, not leaders. We are commanded to ‘make followers’ not ‘train leaders’. When Peter ask Jesus about being a ‘follower’, what he’s got is a simple answer: ‘You follow Me.’ (Jn.21:15-22). ‘Equipping’ is developing people learn how to serve, as in the command to serve one another."
Jeg aner ikke hvem mannen er, men jeg synes det var godt sagt. Jeg fikk lyst til å vise på nytt en gammel illustrasjon jeg har laget som viser forskjellen på sjef og tjener:
Som du ser, er ordet leder egnet til å misforstås. Man kan bruke ordet både om diktatorer og om venner som tar initiativer.
Ordet leder avgrenser ikke hvilken eventuell makt personen skal ha over andre. Kaller man noen ledere blant kristne, åpner man for at de kan bestemme eller ha monopoler eller ha egne rettigheter.
Jeg aner ikke hvem mannen er, men jeg synes det var godt sagt. Jeg fikk lyst til å vise på nytt en gammel illustrasjon jeg har laget som viser forskjellen på sjef og tjener:
Som du ser, er ordet leder egnet til å misforstås. Man kan bruke ordet både om diktatorer og om venner som tar initiativer.
Ordet leder avgrenser ikke hvilken eventuell makt personen skal ha over andre. Kaller man noen ledere blant kristne, åpner man for at de kan bestemme eller ha monopoler eller ha egne rettigheter.
De fleste som er medlemmer av moderne kirker, aksepterer at lederen bestemmer (selv om de ikke alltid liker beslutningene). For moderne menighetsliv er konstruert slik at det nesten ikke vil fungere uten noen sjefer. Men er du sikker på at det er meningen at kristne skal organisere seg på en slik måte? De første kristne hadde ikke kirker.
Fjerner man ordet leder og sjef i figuren, sitter man igjen med venn/tjener. Da må du som kristen forsøke å ha innflytelse i andres liv uten å kunne bestemme over dem. Mon tro om du får mer positiv innflytelse når du møter andre som en venn og ikke som en sjef?
Tjenere kan ta initiativer. Det er ikke slik at tjenere er stumme. Tjenere kan invitere, forklare, oppmuntre og så videre. Det er ikke nødvendig å være sjef når det gjelder slikt.
Det er muligens mange som tror at for å være en tjener, så må man ha en sjef. Men det går an å tjene venn, ikke sant? Og din venn er ikke din sjef, er hun vel?
Kun én gang brukes ordet "styringsoppgaver" i NT, da brukes det om personer som ikke er apostler, profeter og så videre.
Jeg tolker det til å bety at det er helt i orden med prosjektledere eller noe i den duren. Normalt møttes de første kristne i hjemmene eller på en strand, det var ikke behov for sjefer for å arrangere noe slikt. Man hadde verter som åpnet sine hjem, resten gikk av seg slik venner oppfører seg mot hverandre.
Men siden styringsoppgaver nevnes én gang, må det ha vært tilfeller der enkeltpersoner måtte få lov til å ta noen beslutninger i et prosjekt, men det er noe ganske annet enn å bygge kirker organisert som pyramider.
Kommentarer
Likevel er jo tilhørighet, uten at noe skal gjøres, fint. Og jeg synes din oppramsing av hva den foresatte i en menight bør gjøre er fin.
Noen uker senere bestemmer vennene seg for å skifte taket på huset til den som er syk. Det viser seg at det er bare én av vennene som vet hvordan man skifter tak, da er det naturlig at vedkommende leder arbeidet.
Når det gjelder den røde sirkelen, er det oppfordringer som NT gir til hele menigheten. Det er nødt til å bety en helt annen organisering enn hva moderne kirker går inn for.