Den visjonære ledermodellen har store slagsider

Det er ganske utrolig, men overskriften er faktisk et sitat fra en norsk pinsepastor. I mange år har man i Pinsebevegelsen hyllet ideen om den visjonære lederen som også har fått mer makt.

Jeg har i årevis kritisert denne menighetsmodellen og skal repetere for nye lesere lenger ned. La oss først høre hva pinsepastorene nå sier. Sitatet er hentet fra en fagdag om lederskap og liturgi, samlingen ble omtalt i Vårt Land.

Pinselederne kom med disse poengene:

• Pinseledere "forvalter en enorm makt over det som er det viktigste i menneskers liv: troen".
• Medlemmene i pinsekirkene "kommer for å motta", de er ikke interessert i demokratiske prosesser, derfor er det greit for dem med en visjonær lederstil.
• Man må organisatorisk bygge inn noe som gir topplederen korrektiver.
• Vi må unngå at lederne får "grandiose selvbilder". 
• Vi må unngå at topplederen "setter seg og sin organisasjon i sentrum av verden". 
• Når det lederen står for blir det definerende for alle, blir menigheten et totalitært anliggende. Derfor trenger vi kritisk lojalitet og gode prosesser.

Det var altså en av dagens pinsesjefer som selv sa at de har enorm makt over andres tro. En av de andre pastorene i samlingen sa at lederne kan få grandiose selvbilder. Dette er ikke min analyse, det er pinsepastorenes egne ord.

Likevel kan man ikke forvente noe endring, for pastorene går kun inn for å innføre korrektiver. Man rører ikke selve ideen.

Jeg har lenge kritisert ideen om en visjonær leder i hver menighet: 

• Slike maktpastorer med visjoner finnes ikke i NT. 
• NT oppfordrer til at slike maktroller ikke skal finnes.
• Organisering med visjonære maktpastorer har en del negative bivirkninger.

En av bivirkningene er at kulturen endres negativt. Den visjonære lederen er opptatt av sin visjon, det inkluderer å bygge et hierarki for å få ting gjort. Medlemmene blir sett på som et middel for å nå et mål, ikke som en venn eller menneske. Man får oppmerksomhet og verdi hvis man kan bidra i visjonen. Du skal helst være frisk, rik og villig.

Når dette kombineres med scenekirker, blir enkeltmennesker enda dårligere sett. Folk engasjeres til aktiviteter som ikke er aktiviteter som Bibelen prioriterer. Man bærer mikrofoner i stedet for å bære mennesker. 

Den indre veksten i hvert menneske bremses. Medlemmene stoler på pastorens teologiske ideer og tenker mindre selv. De deltar ikke i samlingene med selvstendige innslag eller synspunkter, dermed får de ikke trening i å uttrykke eller drøfte teologiske temaer. Et medlem kan bli invitert til å synge en solosang, men ikke til å holde et innslag som kanskje uttrykker teologisk uenighet med pastoren. 

Medlemmene hører monologer i stedet for å delta i samtaler. Teologien får dermed ikke et like godt indre feste. Medlemmene vet ikke hva de skal svare når en ikke-kristen kommer med et spørsmål, de blir nødt til å si at den ikke-kristne gjerne kan bli med til en gudstjeneste der den visjonære lederen skal preke. For han har alle svarene. Ikke bare det, men han kan også forklare vedtektene. Og han kan døpe. Han kan alt, han.

Og det er nettopp det den visjonære lederen ønsker, han vil gjerne sitte på toppen av en stor pyramide med stadig flere medlemmer under seg. Det er visjonen. Han vil også gjerne slippe brysomme spørsmål. Når han holder preken, er det ingen som skal avbryte.

Medlemmene blir i en slik modell saktere selvstendige kristne, de kan til og med ende opp med så lav kristelig selvtillit at de tror at de resten av livet må ha en kristelig personlig sjef over seg. Den visjonære lederen preker jo at Gud har bestemt at kristne alltid skal ha en pastor over seg og at det er pastoren som bestemmer teologien og hva som skal prioriteres av oppgaver og hvem som skal gjøre hva.  

Man har dermed effektivt trykket inn bremsen for det allmenne prestedømme.

Samtidig skaper man forbrukere i kirkene. Medlemmene blir passive i benkene. Pastoren og lønnede scenekunstnere leverer tjenester. Betalingen er gjerne tiende eller lavere beløp. Alle inntektene som pastoren får til sin visjon om å bygge en stor kirke, kunne ha vært sendt til fattige eller ha vært brukt i mindre prosjekter som hvert medlem tok initiativ til. Men medlemmene blir opplært til å ikke sette i gang noe på egen hånd, for det er pastorens visjon som skal prioriteres. 

Vel, det er ikke forbudt å sette i gang noe på egen hånd, men kulturen og strukturen, samt budskapet fra talerstolen, er at kreftene og pengene skal brukes til å virkeliggjøre pastorens visjon. Når pastoren preker at det riktig og viktig å betale tiende, sies det svært sjelden at tiende gjerne kan sendes til fattige eller til misjonærer som det enkelte medlem vil støtte uten å blande inn kirken. Budskapet fra pastoren er som regel at tiende skal betales til kirken som han er sjef for, og så skal han sammen med styret bestemme hva pengene skal gå til.

Visjonære ledere i kristne menigheter betyr veldig ofte et krav om mye penger. Lederen og hans nærmeste skal ha lønn. Prosjektene han setter i gang, koster penger. I tillegg pådrar man seg støttetjenester som driftsjefer, sceneutstyr og lignende. Man jager det som vises fysisk: Nye bygninger, nye aktiviteter og flere medlemmer. Man jager ikke "skatter i himmelen", for det er så vanskelig å summere i et excel-ark.

Motivasjonen og intensjonen til den visjonære pastoren kan være kjempefin, han ønsker at flere mennesker skal bli kristne. Det er ikke intensjonen jeg kritiserer. Jeg snakker om de negative bivirkningene av å kombinere visjon og makt med menighetsliv.

Isolert sett finnes det lommer som fungerer bra midt i den visjonære lederens kirke. Det er det totale bildet jeg kritiserer.

Med visjonære maktpastorer får man feil verdier. Man får ikke kalibrert seg med Bibelen som oppfordrer kristne til å støtte og hjelpe andre kristne man er sammen med. Paulus skriver for eksempel at kristne skal trøste hverandre og undervise hverandre, men det blir færre muligheter til det når visjonen er å bygge en scenekirke samt sette i gang aktiviteter.

I Norge har mange prester og pastorer gått på kurs og lært at man først skal lage en visjon, deretter skal man finne verdier som støtter visjonen. Dermed har man bommet allerede fra starten av. Det er verdiene som må stå først for kristne. Man kan ikke ha et opplegg der verdiene er på billigsalg. Verdier er ikke noe man velger og vraker for å støtte en visjon. Verdiene er det grunnleggende.

Å la verdiene være et påheng til visjonen, altså at man gjør verdiene til annenprioriering, er som å si at "hos oss er kjærlighet bare sånn passe viktig", og "hos er det aller viktigst at vi bygger en stor kirke og lager en stor organisasjon".

Dagens organisering og kastesamfunn i en vanlig pinsekirke ser omtrent slik ut, litt humoristisk fremstilt:

Dagens utfordring er at vi har bygget kirker og organisasjoner som ikke finnes i Bibelen. Derfor er det så vanskelig å starte med blanke ark. Man argumenterer nesten alltid ut fra dagens organisering. 

Det blir for radikalt å selge kirken eller gi bort røykmaskinene til gjenbruk på Fretex.

Dagens organisering er selvforsterkende. Når toppsjefen legger alle kreftene i å holde en super preken på et scenegulv, støttet av band, storskjermer og en mørklagt sal for at han selv skal være midtpunktet i scenelyset, da skaper man selvsagt 1) forbrukere, og 2) grandiose selvbilder.

Medlemmene blir opplært til at de ikke skal si noe og at pastoren alltid har rett. Dermed blir medlemmene avhengige av modellen. De blir som fugleunger som aldri kommer ut av redet. Fysisk er de voksne nok til å fly, men hodene deres sier at de fremdeles er unger.

Det finnes en annen menighetsmodell, den bygger på vennskap med samlinger i hjemmene. Der er det rammer som åpner for oppfordringene i Bibelen som sier at man skal rettlede hverandre, undervise hverandre, sette de andre høyere enn seg selv, be for hverandre, trøste hverandre og så videre. 

Men denne modellen er nesten umulig å se for seg når man selv har plassert seg dypt inne dagens tradisjoner og man enten sitter i mørket i salen eller står på scenen med et popband i ryggen.

Argumentene til pinsesjefene er altså av denne typen:

"Nå har vi gitt pastoren så mye makt at det kan gå til hodet på ham. Det er viktig at det finnes en ordning der noen kan komme inn fra siden og korrigere ham."

Kan man ikke heller ta problemet ved roten? Kan man ikke heller slutte å gi pastoren makt?Det er få som klarer å se for seg dette, fordi man tar utgangspunkt i en kirke som er bygget opp som en hybrid mellom bedrift, teater og aktivitetssenter. Man makter ikke å plukke bitene fra hverandre og starte på nytt. De som bestemmer, mister både lønn, posisjon og identitet hvis de skulle gå inn for en annen modell.

Det burde være mulig å se for seg en pastor uten makt dersom man gikk inn for de skikkene som de første kristne hadde: De møttes i hjemmene rundt en middag. Pastoren var husvert, ikke sjef. Samtidig kunne enkeltpersoner ha ulike tjenester. For eksempel Føbe tok seg av mennesker, hun tok seg av også Paulus. Siden det ikke fantes kirker den gangen, må hun ha brukt sitt eget hjem til det. 

På den måten ble samlingene ikke-hierarkiske. Alle kunne ta ordet eller holde innslag. Fellesskapet var det teologiske sikkerhetsnettet. Paulus skriver at etter at noen har talt profetisk, skal resten av menigheten etterprøve budskapet. 

Når menigheten deltar på en slik måte i samlingene, kan hvert enkelt menneske vokse innvendig slik at de kan ta selvstendige beslutninger uten å måtte vente på at en visjonær maktpastor skal fortelle hva man skal gjøre. Det står ikke i NT at Føbe måtte spørre en pastor før hun begynte å hjelpe andre.

Flere artikler:

• Fra transaksjonsledelse til transformasjonsledelse? Nei, målet er transformasjonstjeneste.
• Tjenende lederskap: Forskjellen på bedrifter og menigheter
• Forskjellen på lederbasert menighet og tjenerbasert menighet
• Pastorer med visjoner finnes ikke i NT
• Hierarki-teologien i Hillsong
• Med ørepropper og laserlys på gudstjeneste
• Slik kalibrerer man ledermodeller i kristne menigheter
• Her er pastorrollen Pinsebevegelsen leter etter
• Er snille diktatorer redningen for Pinsebevegelsen?
• Spørsmål: Pastorstyrt eller demokratisk menighet? Svar: Ingen av delene.
• Er hierarki en forutsetning for å spre håp?
• Hva om løsningen er opp ned?