Tynn teologisk dekning for å kreve tiende av kirkemedlemmer

Det er ikke uvanlig at pastorer preker at medlemmene skal betale tiende til kirken, altså ti prosent av lønn og andre inntekter. På den måten får kirken nok inntekter til lønn til både pastoren og vaktmesteren og man klarer å bygge stadig større kirkebygning. Men teologien bak et slikt betalingskrav er tynn.

De første kristne holdt samlinger i hjemmene til den enkelte pastor eller andre steder, derfor var det ikke nødvendig med penger til kirkebygninger eller pastorlønn, og dermed var det heller ikke noe behov for medlemsbetaling i form av tiende. 

Det betyr ikke at samlingene eller oppgavene den gangen var helt uten penger. Noen ganger samlet de første kristne inn penger til fattige eller så ga de enkelte ganger penger til misjonærene slik at de kunne ta delvis fri fra sitt vanlige arbeid. Og stort sett delte man villig med hverandre.

Men dagens foretakskirker finnes ikke Bibelen. De første kristne bygde ikke kirker, de hadde ikke ansatte, de drev ikke med vielser og begravelser, og de hadde ikke musikkpastorer og band, dette er elementer som har oppstått gjennom den lange kirkehistorien. 

Mye av det som preger prestekirker i dag, stammer fra romersk kultur, med uniformer, prosesjoner og så videre, dette ble innført flere hundre år etter de første kristne. Så kom de pastordrevne kirkene på starten av 1900-tallet, disse ble på slutten av 1900-tallet toppet med amerikansk ledelsesfilosofi og markedstenkning. 

Inne i mange kirker har man et bord som man kaller for alter, dette har røtter helt tilbake til Det gamle testamentet da prester ofret dyr på et alter. Den gangen ble ordningen finansiert med tiende. 

Men teologisk er det viktig å skille mellom tiden før og etter Jesus ofret seg på korset. I Det gamle testamentet er det prester som ofrer dyr, spesielt lam. I Det nye testamentet kalles Jesus for Guds lam, han ofrer seg på korset, og da går man inn i en ny tidsalder, for det står at Jesus ofret seg en gang for alle. Det betyr at man skulle slutte med offerprester, og da falt også grunnlaget for tiende bort.

I Det gamle testamentet får Moses beskjed om å ha et hellig telt der prester ved inngangen skal ofre et lam to ganger om dagen, etter nøye regler om røkelse, prestedrakter og så videre. Senere ble teltet omgjort til et tempel bygget av stein i Jerusalem. 

Og da Jesus, altså Gud selv, ofret seg på korset og sto opp igjen, da gikk den gamle prestetjenesten ut på dato. Man gikk fra ordningene i Det gamle testamentet til ordningene i Det nye testamentet, hvis man valgte å bli en kristen.

Den gamle ordningen med offerprester ble finansiert delvis gjennom tiende fra avlinger og delvis med penger fra alle israelitter over 20 år. 

De aller, aller første kristne var jøder. Det kan hende noen av dem fortsatte å gi tiende til tempelet i Jerusalem. For det tok litt tid før de jødekristne forsto at evangeliet om Jesus er for alle i hele verden og ikke kun for jøder. Peter, en av elevene til Jesus, fikk et syn som overbeviste ham om at evangeliet er for alle, men så fikk han senere kjeft av Paulus fordi han enkelte ganger fremdeles fulgte budene fra Det gamle testamentet.

Når så kristendommen sprer seg rundt Middelhavet, er det ikke noe som tyder på at grekere og italienere sender ti prosent av inntektene sine med pengebud til tempelet i Jerusalem for å finansiere prester som ofrer dyr. Det ville i tilfelle være nesten blasfemisk, for da ville man på en måte underkjenne at Jesus ofret seg en gang for alle. Å sende tiende til offerprestene ville være å si at det hjalp ikke at Jesus ofret seg på korset.

Kravet om medlemsbetaling må ha vært en fremmed tanke blant de første kristne. Tenk bare når du selv inviterer noen venner til en middag hjemme og hvordan de vil reagere dersom du møter dem i døren med et krav om å betale 10 prosent av årslønnen for å slippe inn.

De opprinnelige pastorene var huseiere som inviterte andre kristne hjem til seg. I dag har pastorene plassert seg på et kontor i en kirkebygning og er fulltidsansatt som toppleder for en større organisasjon. Det kan virke som at de tilpasser teologien etter at de har gått inn for et opplegg som de første kristne ikke gikk inn for. Det er en slags baklengs teologi. Vel, det inntrykket kan man i alle fall få når man ser det fra utsiden. Når man starter opp med noe som krever store budsjetter, tar ikke lang tid før man sliter med økonomien eller ønsker å finansiere noe enda større. Løsningen er å preke at Gud har sagt at alle skal betale tiende.

Mon tro om pastorene hadde tolket Bibelen annerledes om de sto ved grytene hjemme og gjorde klar en middag til sine kristne venner og ikke hadde bekymringer om at et kirketak skulle holde tett for regn.

Men dagens kirkelige pastorer preker altså at medlemmene må betale mer til kirken. De hevder at tiende er «Guds ordning» og at denne ordningen gjelder for kristne og moderne kirker. Så legger de til at det selvsagt er «frivillig» å betale, men når argumentasjonen er hentet fra Bibelen ligger det et teologisk press om å handle slik pastoren sier. Det er ikke vanlig i kirker å tillate spørsmål fra salen eller starte teologiske samtaler og drøftinger, derfor blir gjerne pastorens preken noe man føler seg nødt til følge.

På 300-tallet bygde den romerske staten store kirkebygninger, inspirert av en del hedensk kultur. Keiseren sørget for finansieringen og lønn til de som jobbet der. Men senere trakk staten sin finansiering, og på 500-tallet begynte derfor enkelte kristne å innføre tiende slik at medlemmene selv betalte for driften. Men frem til da hadde ikke de kristne en skikk med tiende.

Dagens pastorer viser derfor gjerne til Det gamle testamentet i Bibelen for å overbevise medlemmene om at de skal betale tiende.

I Det gamle testamentet står det om tiende flere steder, disse handler om regler for israelittene, de er ikke regler for kristne. Det står ikke noe krav i Det nye testamentet om å betale tiende til en pastor som har en kirkebygning. 

I Det gamle testamentet står det om tiendebetaling til levittene, det var de som hadde ansvar for å sørge for at det fantes offerprester for israelittene. Det er gjerne denne ordningen som dagens pastorer bruker som forbilde for å mene at alle kirkemedlemmer skal betale tiende. Den tynne logikken ser ut til å være slik: Siden man den gangen finansierte prester som drev med ofringer, så bør man i dag finansiere pastorer som preker.

Abraham og tienden 

Det aller første stedet der tiende er nevnt i Bibelen, er 1. Mosebok kapittel 14. Men det handler neppe om offerprester.

Det står om Abraham (Abram) og at noen kidnappet både nevøen hans og mange innbyggere fra byen der nevøen bodde, de stjal også verdiene til nevøen og de andre innbyggerne. Abraham tok da med seg over tre hundre slektninger og reiste til tyvene og hentet tilbake både verdiene, innbyggerne og nevøen.  

Abraham traff så Melkisedek som var kongen av Salem i tillegg til å være "prest for Gud, Den høyeste", så står det: «Så ga Abraham ham tiende av alt.» Dette var før Moseloven og reglene med offerprester, så det er uvisst om presten og kongen Melkisedek drev med ofringer. Men Kain og Abel ofret, de levde enda tidligere, derfor kan det tenkes at Melkisedek også ofret, men det sier ikke Bibelen noe om.

Saken er i alle fall at Abraham kom tilbake med verdiene som var stjålet og ga ti prosent til Melkisedek.

Så kom kongen fra den byen der nevøen bodde. Han foreslo at Abraham burde beholde «byttet», som kan tolkes til de stjålne verdiene som han hadde brakt tilbake til de rettmessige eierne, eller så kan det tolkes til at Abraham tok med seg ekstra verdier hjem, han tok et slags krigsbytte som en straff mot dem som hadde både kidnappet og stjålet. 

Uansett svarte Abraham til kongen at han ikke skulle ha noen verdier, Abraham ønsket bare å få dekket utgiftene til mat som hans slektninger hadde hatt under redningsaksjonen. 

Det er vanskelig å se at den historien har noe som helst med hvordan kristne skal organisere seg flere tusen år senere. Historien med Abraham er et engangstilfelle, og det skjedde før Moses kom med Moseloven. 

Man kan for øvrig diskutere hvem Melkisedek var og hvorfor Abraham ga verdier til ham. Noen tror Melkisedek er identisk med Enok, andre mener han var sønnen til Noah og atter andre mener Melkisedek egentlig var Jesus (lenge før Jesus ble født av Maria). Men ingen tror at Melkisedek var en pastor som bygde kirkebygninger.

Hvis man tror Melkisedek egentlig var Jesus, bør man i tilfelle gi tiende til Jesus og ikke til pastorens organisasjon. Jesus identifiserer seg kraftig med fattige og syke. Ønsker du å gi penger til Jesus, kan du altså gi penger til fattige og syke.

Litt senere i Bibelen, i 2. Mosebok kapittel 29 står det om prester som to ganger om dagen skulle ofre et dyr. Ofringer ble gjort kun ett sted, så langt jeg kan forstå, og det var ved inngangen til det hellige teltet, det som senere ble til et tempel bygget av stein i Jerusalem. 

I 2. Mosebok kapittel 30 står det at hver og en av israelittene måtte betale penger til prestene slik at prestene kunne gjøre sin tjeneste. Alle som var over 20 år måtte gi en halv sjekel. Dette var altså ikke tiende, men likevel en ordning som kunne holde prestetjenesten med dyreofringer i gang. 

I 2. Mosebok kapittel 35 står det at israelittene måtte betale for utstyret og utsmykningen inne i det hellige teltet. Men da det var kommet inn nok gaver til å få i stand teltet, da ga Moses ordre om stans i gavene.

Man kan undres over hvorfor Gud i slike detaljer forteller hvordan det hellige teltet skulle utsmykkes, man kan også undres over hvorfor Gud ville at prester skulle drive med dyreofringer. I Det nye testamentet, i Hebreerbrevet 10:3, står at ofringene var en påminning om synd. 

En mulig forklaring på ofringene er at på den måten kunne troen holdes gående, og man ville forstå at mennesker er syndige, altså at man står i en slags gjeld overfor Gud. Og at når Jesus senere ofret seg selv, ville brikkene i troen falle på plass: Gud ofrer seg selv og gjelden slettes for alle.

I 3. Mosebok kapittel 13 og 14 står det at offerprestene også hadde andre oppgaver, de sjekket for eksempel om folk hadde smittsomme hudsykdommer. Hvis noen var smittet, måtte de bo utenfor leiren i karantene. De av dagens pastorer og prester som lar seg inspirere av prestetjenestene i Det gamle testamentet, kan jo vurdere å ta over noen av tjenestene til dagens helsemyndigheter. Men pastorene vil ikke ha helseoppgaver, prestedrakter og dyreofringer, de vil bare trekke ut en bit fra hele den gammeltestamentlige ordningen, og det er pengene.

Bortsett fra at det var lite snakk om penger, stort sett handler det om avlinger.

I 3. Mosebok står det at "All tiende i landet, både av grøden på marken og av frukten på trærne, hører Herren til. Den er viet til Herren." (...) "All tiende av storfe og småfe, av alt som går under gjeterens stav, hvert tiende dyr, skal være viet til Herren."

Her ser man at tiende handler om avlinger, det handler ikke om inntekter som snekkere og fiskere skaffer seg.

I 4. Mosebok 18:25 står det: "Herren sa til Moses: Du skal tale til levittene og si til dem: Når dere tar imot tiende fra israelittene, den delen jeg lar dere få fra dem, den som er deres i stedet for jordeiendom, da skal dere ta en tiendedel av tienden og gi som offergave til Herren."

Tiende gikk altså fra bønder til levittene som selv ikke eide noe land. Levittene ga så 10 prosent av tienden til prestene som drev med ofringer. Prestene fikk altså 1 prosent, ikke 10 prosent. Levittene hjalp ikke bare prestene, men hadde også andre oppgaver, de var en slags byråkrater, vakter, dommere, musikere og sangere. Og de hadde ansvaret for å pakke ned det store teltet og all utsmykningen når israelittene skulle reise videre. 

I 4. Mosebok kapittel 14:22-29  kommer det frem at det var flere tiendeskikker. Her går ikke tiendeavlingen til dyreofringer ser det ut til. Hver og en israelitt skulle derimot lage et festmåltid for sin flokk og for eventuelle levitter i nærheten samt for fattige, innvandrere og andre i sårbare situasjoner. Det siste skulle gjøres hvert tredje år. Man kan kanskje kalle det en festival.

Kongen vil kreve tiende

I Det gamle testamentet, i Første Samuelsbok kapittel 8, står det at tiende hører Herren til. Israelittene ville gjerne ha en konge slik som alle andre hadde sine konger, men da advares det mot at en konge vil kreve tiende betalt til seg selv.

Tempelreglene og tiende

I andre krønikerbok kapittel 32 står det igjen om prestenes oppgaver i Det gamle testamentet: "Hver prest og levitt fikk sin særskilte tjeneste. De skulle bære fram brennoffer og fredsoffer, gjøre tjeneste og synge takke- og lovsanger ved portene til Herrens leir." Det er sikkert fristende for scenetunge kirker å bruke dette avsnittet for å argumentere for å ansette musikere. Men da må man i tilfelle også argumentere for å ansette prester som ofrer dyr.

En prosent til prestene som drev med ofringer

Så langt jeg kan forstå, fikk altså de offerprestene én prosent av avlingene til bøndene i landet. 9 prosent gikk til resten av levittene. Det ser ikke ut til at inntekter som teltmakere eller restauranteiere skaffet seg, skulle tappes for tiende. Men det kan hende at hvis slike personer hadde en hage i tillegg til sitt vanlige yrke, så skulle de betale tiende av avlingen fra hagen.

For Jesus sa:

"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes. Blinde veiledere, som siler bort myggen, men sluker kamelen!"

Når det står at skriftlærde og fariseere ga tiende, selv om de ikke var bønder, da kan det hende at også fiskere, kontoransatte og fariseere ga tiende fra sine små hager. 

Jesus sier her at man skal gi tiende, men dette sa han før han selv hadde ofret seg, altså før hele opplegget med offerprester gikk ut på dato. Men det er ikke uvanlig at pastorer henter frem akkurat dette bibelavsnittet og sier: "Se her, Jesus sier at du skal betale tiende." Hvis din pastor sier det, kan du spørre ham om hva bankkontonummeret er til tempelet i Jerusalem og offerprestene der.

Ofringer av dyr var en slags midlertidig ordning frem til Jesus ofret seg selv og sto opp igjen, da startet en ny tidsalder med en ny ordning. Det var det ikke lenger behov for ofringer, spesielle prester eller noe bestemt ofringssted (tempel) eller noe alter.

"Gud bor ikke i bygninger", sa den kristne Stefanus som du kan lese om i Apostlenes gjerninger. Eller mer presist: "Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd." Hver og en kristen ble omtalt som prest og kroppene deres ble kalt templer. Man gikk fra en tidligere ordning til en ny ordning.

Tynn teologi når man krever tiende i kirker

Det er derfor tynn teologi når dagens pastorer sier at det riktige er at medlemmene i kirken skal betale 10 prosent av inntekten og at pengene skal gå til kirken. 

Går du inn for tiende i dag, må du enten sende pengene til tempelet i Jerusalem, men der har det ikke vært tempelprester og ofringer på lange tider, eller så kan du sende pengene til Jesus, det vil si noen du mener Jesus ville ha hjulpet.

Det er ikke dermed sagt at Bibelen har et forbud mot å spleise på forsamlingsbygninger eller andre typer bygninger. Kristne er frie til å holde samlinger hvor de vil eller bygge sykehus eller skolebygninger. Men det er vanskelig å finne teologisk støtte i Det nye testamentet for at det er en kristen plikt å betale ti prosent av sine lønnsinntekter til en kirkelig organisasjon med kirkebygninger og kirkelig pastor.

Hva er Guds rike?

Typisk sier pastorer at tiende skal gis til Gud og Guds rike. Det de egentlig mener, er at pengene skal gå til pastorens kirke og så skal pastoren bestemme hvordan pengene så skal benyttes.

Det foregår riktignok en del i pastorens kirke som kan defineres som å være en del av Guds rike. Men en kirkebygning, og hver enkelt bit den fylles med, er ikke nødvendigvis alltid identisk med Guds rike. Gir du penger til kirken, vil mye forsvinne i byråkrati og drift.

Hvis du gir tiende til en kirke, kan du tenke gjennom om det er den beste bruken av pengene. I kirker er det mye nakkefellesskap, man sitter på kirkebenker og ser inn i bakhodene til andre medlemmer. Slike samlinger inviterer ikke til samtale, personlig utvikling og gjensidig utveksling av støtte og hjelp. Man har innredet kirkerommet på en slik måte at det er trange kår for kjærligheten.

De opprinnelige rammene for samlingene var mye bedre, da kunne man se hverandre inn i øynene og samtale mens man spiste middag. Det er et helt annet konsept enn moderne gudstjenester.

Hvis du mener at det er riktig å gi tiende, da kan du gi til folk som trenger penger. De opprinnelige pastorene trengte ikke penger, de skulle bare åpne hjemmet sitt for samlinger og ha et vanlig yrke ellers. Men det er lov å bruke både hodet og hjertet, kanskje akkurat den pastoren som du kjenner, trenger noen av pengene dine. Kanskje pastoren som du kjenner, bruker mye tid på bibelstudier og trenger penger til en reise der han skal undervise? Det er ikke noe i veien for å gi penger til andre  – til og med til pastorer.

Det er fantastisk om du har gaven til å gi, det gjelder bare å gi med hode og hjerte slik at pengene blir brukt fornuftig. Enkelte ganger kan det også være fint med et felles forsamlingshus og ikke at man bare møtes i hjemmene. Paulus brukte for eksempel en periode en skole for å drive undervisning. 

Etter mitt syn bør man legge tyngdepunktet i hjemmesamlinger. Egne forsamlingshus ("kirker") kan være et supplement. Tyngdepunktet bør ligge i hjemmesamlinger for å gi plass til verdiene som de første kristne hadde i samlingene. Hvis man prioriterer slik, vil det være behov for færre forsamlingshus, eller så kan forsamlingshusene stort sett leies ut til andre arrangementer. Det betyr videre at penger som samles inn, kan i mindre grad gå til drift, nakkefellesskap og kirketak.

(Foto øverst: Pixabay)