For mange år siden undersøkte jeg grundig hva Bibelen sier om det kristelige menighetslivet. Hva jeg fant, var noe ganske annet enn hva som er typisk for moderne kirker. Kirker i dag er formet som en institusjon. Enkelte fordeler finnes med det, men det er i grunnen flere ulemper. Uansett var det ikke slik blant første kristne.
Jeg begynte å lese kirkehistorie for å finne ut hvor og når endringene hadde skjedd. Noe av skylden kan legges på den romerske keiseren Konstantin. Men kirkehistorien er lang, så det er mange som har bidratt med etablering av tradisjoner og maktstillinger som ikke er nevnt i Bibelen.
Det viste seg at gjennom århundrene er det også mange som har varslet at kirkene har forlatt de opprinnelige verdiene.
På 1400-tallet protesterte Jan Hus (Tsjekkia) og Husittbevegelsen mot den katolske kirken. Og før Husittbevegelsen var Wycliffe (England) på banen, det var på 1300-tallet. Og før Wycliffe gikk Valdenserne (Alpene) rundt med sitt budskap på 1100-tallet, de avviste de katolske kirkeordningene og baserte sin tro kun på Bibelen.
Her om dagen kikket jeg i et magasin fra 1951. Nok en gang kunne jeg lese at noen har sagt ifra.
Jeg bet meg merke i en av overskriftene: «Finnes det ingen kirke i nytestamentet?» Artikkelen handlet om professor Emil Brunner fra Sveits som holdt en forelesning på universitetet i Oslo. Han var æresdoktor der. Brunner hadde i en periode vært prest/pastor, men var nå professor i troslære og praktisk teologi i Zürich. Han var en internasjonalt godt kjent teolog.
Det var helt fullt i den gamle festsalen, her satt norske professorer, biskoper, domproster, prester, teologiske studenter og andre, de fylte både sal og galleri.
Tittelen på forelesningen var «Kirkens misforståelse», eller på tysk: «Das Misverständnis der Kirche». Gjestene visste ikke hva denne misforståelsen handlet om og satt spente for å høre hva den sveitsiske professoren skulle formidle.
Artikkelen i magasinet «Fast grunn» ble sannsynligvis skrevet av redaktøren Oscar Handeland, for teksten kalles lederartikkel lenger ut i magasinet. Han skriver at Emil Brunner «øste ustanselig teologiske bomber og granater utover forsamlingen i tre kvarter».
I følge artikkelen sa Emil Brunner at de første kristne visste hverken om kirke, embeder, sakramenter eller kirkerett. Og videre: Det nye testamentes kristenforsamling, ekklesia, var ingen institusjon, men et åndssamfunn, et personfellesskap mellom Kristus og de troende og mellom de troende innbyrdes. Det fantes ingen forskjell på prester og lekfolk. Enhver kristen kunne ta del i gudstjenesten, og den egentlige leder var Ånden.
Nå skriver vi 2024. For omkring 70 år siden fikk altså mange norske kristne som hadde stor innflytelse, høre forelesningen til Emil Brunner. Hvorfor gjorde ikke biskopene og professorene noe med hva han sa?
Artikkelen i magasinet forteller videre at Emil Brunner var en slags kopi av Rudolf Sohm (1841-1917). Han var tysk jurist, professor, teolog og kirkehistoriker, som blant annet undersøkte romersk lov, tysk lov og kirkerettens historie.
Sohm argumenterte for at de første kristne ikke hadde noen organisasjon av juridisk karakter. De første kristne menighetene var derimot preget av nådegaver, mente han.
Rudolf Sohm utga boken Kirchenrecht i 1892. Etter hans død ble del to utgitt i 1923. Sohm mente at de første kristnes samlinger med tiden ble forvandlet til katolsk byråkrati.
Jeg begynte å lese kirkehistorie for å finne ut hvor og når endringene hadde skjedd. Noe av skylden kan legges på den romerske keiseren Konstantin. Men kirkehistorien er lang, så det er mange som har bidratt med etablering av tradisjoner og maktstillinger som ikke er nevnt i Bibelen.
Det viste seg at gjennom århundrene er det også mange som har varslet at kirkene har forlatt de opprinnelige verdiene.
På 1400-tallet protesterte Jan Hus (Tsjekkia) og Husittbevegelsen mot den katolske kirken. Og før Husittbevegelsen var Wycliffe (England) på banen, det var på 1300-tallet. Og før Wycliffe gikk Valdenserne (Alpene) rundt med sitt budskap på 1100-tallet, de avviste de katolske kirkeordningene og baserte sin tro kun på Bibelen.
Her om dagen kikket jeg i et magasin fra 1951. Nok en gang kunne jeg lese at noen har sagt ifra.
Jeg bet meg merke i en av overskriftene: «Finnes det ingen kirke i nytestamentet?» Artikkelen handlet om professor Emil Brunner fra Sveits som holdt en forelesning på universitetet i Oslo. Han var æresdoktor der. Brunner hadde i en periode vært prest/pastor, men var nå professor i troslære og praktisk teologi i Zürich. Han var en internasjonalt godt kjent teolog.
Det var helt fullt i den gamle festsalen, her satt norske professorer, biskoper, domproster, prester, teologiske studenter og andre, de fylte både sal og galleri.
Tittelen på forelesningen var «Kirkens misforståelse», eller på tysk: «Das Misverständnis der Kirche». Gjestene visste ikke hva denne misforståelsen handlet om og satt spente for å høre hva den sveitsiske professoren skulle formidle.
Artikkelen i magasinet «Fast grunn» ble sannsynligvis skrevet av redaktøren Oscar Handeland, for teksten kalles lederartikkel lenger ut i magasinet. Han skriver at Emil Brunner «øste ustanselig teologiske bomber og granater utover forsamlingen i tre kvarter».
I følge artikkelen sa Emil Brunner at de første kristne visste hverken om kirke, embeder, sakramenter eller kirkerett. Og videre: Det nye testamentes kristenforsamling, ekklesia, var ingen institusjon, men et åndssamfunn, et personfellesskap mellom Kristus og de troende og mellom de troende innbyrdes. Det fantes ingen forskjell på prester og lekfolk. Enhver kristen kunne ta del i gudstjenesten, og den egentlige leder var Ånden.
Nå skriver vi 2024. For omkring 70 år siden fikk altså mange norske kristne som hadde stor innflytelse, høre forelesningen til Emil Brunner. Hvorfor gjorde ikke biskopene og professorene noe med hva han sa?
Artikkelen i magasinet forteller videre at Emil Brunner var en slags kopi av Rudolf Sohm (1841-1917). Han var tysk jurist, professor, teolog og kirkehistoriker, som blant annet undersøkte romersk lov, tysk lov og kirkerettens historie.
Sohm argumenterte for at de første kristne ikke hadde noen organisasjon av juridisk karakter. De første kristne menighetene var derimot preget av nådegaver, mente han.
Rudolf Sohm utga boken Kirchenrecht i 1892. Etter hans død ble del to utgitt i 1923. Sohm mente at de første kristnes samlinger med tiden ble forvandlet til katolsk byråkrati.
En norsk utgave av Rudolf Sohms bok om kirkehistorie kom i 1891, der står det om de første kristne: «En formell, rettslig organisasjon kjente menigheten ikke. Den stolte på Åndens kraft, som i dens midte oppvakte menn hvem Gud hadde skjenket den særlige nådegave til å forkynne hans ord og dermed tillike betrodd ledelsen av hans menighet.»
60 år før Emil Brunners forelesning på universitetet om «Kirkens misforståelse», kunne man i Norge lese tilsvarende analyse.
60 år før Emil Brunners forelesning på universitetet om «Kirkens misforståelse», kunne man i Norge lese tilsvarende analyse.
Om igjen og om igjen har altså noen sagt fra at terrenget ikke stemmer med kartet, man har havnet på feil sted og bør sette ny kompasskurs for å finne veien hjem.
Redaktør Handeland fortsetter å fortelle om at det krefter som gjerne vil samle predikanter i en slags fagforening for å bedre sine kår. Dette er personer som er i kristelig tjeneste utenfor statskirken hvor prestene får lønn av staten. Handeland advarer mot slike fagforeninger. Han mener at Brunners ord ikke bare må gis til prester og professorer, men også til alle som står i en kristelig tjeneste.
Magasinet «Fast grunn» har også et omfattende referat fra forelesningen til Emil Brunner. Her er en del av punktene, forkortet av meg:
- Innen protestantismen blir kirken definer på to måter, både som «de helliges samfunn» og som institusjon.
- I Det nye testamentet (NT) finnes ingen kirke.
- Kirkebegrepet vi har i dag, er en misforståelse.
- Ekklesia, som i dag oversettes til kirke eller menighet, var ingen institusjon.
- Ekklesia var et personfelleskap.
- Utviklingen mot «kirke» skjedde i det andre århundre.
- Den romersk-katolske kirke førte utviklingen videre til sin ytterste grense.
- Det finnes ikke embeder i Det nye testamentet.
- Det er feil å gjøre diakoni til et embede.
- Over alt i NT er det kun tale om tjenester, aldri embeder.
- Det finnes selv ikke et apostelembede, kun en aposteltjeneste.
- Opprinnelig holdt hele menigheten gudstjeneste. Det var mer eller mindre tilfeldig hvem som «ledet».
- Enhver kristen kunne ta del i gudstjenesten og lede den.
- NT kjenner ingen sakramenter.
- NT kjenner intet skille mellom lekmann og prest.
- Endringene skjedde langsomt fra det andre århundre.
- Opprinnelig hadde man kjærlighetsmåltider.
- Gradvis i kirkehistorien innførte man ledere som fikk retten til å lede.
- Gradvis i kirkehistorien fikk man prester og biskoper.
- Gradvis i kirkehistorien endte man opp med «sakramentalistisk institusjonalisme».
- I det ellevte århundre ble de kristne i øst og vest splittet. I vest innførte man den romerske rett, det ble en slags rettsstat med paven på toppen.
- På 1500-tallet ville Luther tilbake til urmenigheten. «Han hatet ordet kirke!».
- Reformasjonen startet med at Luthers studenter brant de kanoniske retts bøker. Det var bålet som tente refomasjonen, ikke Luthers 95 setninger på kirkedøren i Wittenberg.
- Mange kirker har tatt steg i retning urmenigheten, men man klarer ikke å kvitte seg med institusjonen.
- Vi må komme oss vekk fra «apparatkirken».
Da Emil Brunner holdt sin forelesning på universitetet i Oslo i 1951, varslet han at han skulle utgi en bok om samme tema. Det ble utgitt rett før jul 1951 og jeg fant frem en del anmeldelser i aviser som finnes i arkivene på Nasjonalbiblioteket.
Anmeldelsene sier at Brunner mener at institusjonskirkene slett ikke har vært uten betydning og han har også gode ord å si om dem, også om de katolske kirker. "Men han mener at de forskjellige kirkers store fare er å stivne til utvortes organisasjon og i å erstatte det innbyrders broderskap med institusjon."
Mon tro hva man lærer på universitetet i dag. Undervises det at Brunner tok feil om alt? Eller om noe? Eller sier man at Brunner hadde helt rett, men det skal man ikke bry seg om? Argumenterer professorer for at dagens institusjonskirker er en soleklar bedre løsning enn hvordan de første kristne valgte holdt samlinger? Får de kristelige verdiene bedre plass i institusjoner og hierarkier?
Kommentarer