torsdag 1. september 2016

Rutsjebane ned i dåpsbassenget


Det var en spøk denne gangen. Men ved første øyekast trodde jeg det var sant: En vannsklie ned i dåpsbassenget. 

Scenekirker er ofte opptatt av å være underholdende når det er gudstjeneste. Man bruker popband, tryllekunstnere, røykmaskiner, scenelys, storskjermer, dansere, flaggbærere, kulisser, rekvisitter og filminnslag. Man må hele tiden ligge i forkant og finne på noe nytt som trekker folk.

Så hvorfor ikke en vannsklie når det er dåp? Det står jo ikke noe forbud i Bibelen mot det, ikke sant? Og dåp er jo en festdag, ikke sant? Og vi kristne må kunne ha det litt moro, ikke sant? Og hvis vannsklia får flere til å la seg døpe, da er vel det positivt, er det ikke? Ikke vær en sånn treiging nå da, verden går fremover. Kirken må tilpasse seg moderne tider. Tenk på presseomtalen vi får. Og se for deg de kule videoene vi kan lage. Vi kan feste et kamera på hodet til en av dåpskandidatene som rutsjer ned til dåpsbassenget. Gjett om vi får spredning på Youtube, det er jo kjempeviktig, ikke sant?  

Ja, man kan sikkert argumentere for vannsklie slik man kan argumentere for mye annet nytt og spennende i kirkene. Dersom argumentene ikke får gjenklang, trekker man trumkortet som kan brukes i alle situasjoner:
Vi må alltid støtte opp om ledelsen. Det blir umulig å drive en kirke dersom vi ikke er positive når ledelsen setter retning.

Denne gangen var tiltaket altså bare en fleip. Men neste gang er det alvor. Det var alvor da Ignatius ville bestemme hvem i menigheten som skulle få lov til å gifte seg. Det var alvor da Konstantin bygde pompøse kirker. Det var alvor da man sluttet med middager. Det var alvor da man begynte med religiøse uniformer. Det var alvor da man nektet alle kristne å være prest. Det var alvor da markedskreftene kom inn i kirkene. Det var alvor da volumet på lovsangsbandet gjorde at de eldre fikk fysisk ubehag og sluttet å komme.

Det er viktig å tenke gjennom hvilke verdier man følger. Argumenter som ikke har forankring i verdier, kan fort bli hule.

Spøken om vannsklien ligger her:
http://babylonbee.com/news/elevation-church-debuts-water-slide-baptismal/

onsdag 24. august 2016

Synagoge fra det første århundret er funnet i Galilea

I Bibelen står det at Jesus besøkte synagoger i Galilea. (Matt 4:23). Tidligere har man funnet synagoger fra det første århundret kun i byer i Israel. I for eksempel 2009 fant man en synagoge i byen Magdala i Galilia. Man kunne derfor tidligere få inntrykk av at synagoger var et byfenomen på denne tiden.

Men nylig (august 2016) fant man restene etter en gammel synagoge som lå på en landbrukseiendom i Galilea.

Synagogen er datert til slutten av det andre tempelets periode. Sagt på en annen måte: Jesus kan ha besøkt synagogen. Byggingen av tempelet ble startet 15 år før Jesus ble født. Romerne rev tempelet i år 70.

Synagogen er 8 x 9 meter og har sittebenker av stein langs veggene.


Ruinene ble funnet i Tel Rechesh i nærheten av Mount Tabor i Galilea.
Dermed kjenner man til åtte ruiner etter synagoger fra det første århundret i Israel.


Man tror at flere jødiske familier bodde på landbrukseiendommen i Tel Rechesh. Man antar videre at synagogen ble bygget fordi det var for langt å gå til den nærmeste synagogen uten å bryte reglene for hvor langt man kunne gå på sabbaten. 

I ti år har japanske arkeologistudenter bidratt med utgravninger i dette området. Ruinene ble funnet bare 10 centimenter ned i bakken.

Arkeologene tror at bondegården der synagogen ligger, ble forlatt etter Bar Kokhba-opprøret i år 135. Den krigen ødela mye av den sørlige delen av Juda. Galilea ble derimot lite skadet.
 

Jeg har ikke funnet Tel Rechesh på kartet, men det skal altså ligge nær fjellet Mount Tabor. Det betyr at Nasaret ligger en mil eller to unna. Det står i Bibelen at Jesus besøkte synagogen i Nasaret. Det er der han startet sin gjerning ved å lese opp en profeti fra GT. (Lukas 4:14-30). Det ble en slags programerklæring fra Jesus. Syke skulle bli friske, fanger skulle settes fri osv.

Nok en gang forteller Bibelen om noe som er opp ned av hva man kan forvente. Når Gud besøker Jorda, regner man kanskje med at han kommer med sin programerkæring stående i det enorme tempelet i Jerusalem. Men nei. Programerklæringen kommer i en landsby med dårlig rykte.

Jesus sa at skriftstedet ble oppfylt mens han leste. Først var forsamlingen positiv. Men så sa noen at Jesus var jo bare sønnen til snekkeren Josef. Forsamlingen ble deretter negativ, Jesus ble så jaget opp til en skråning der folk ville kaste ham ned. Men så snudde Jesus, han gikk gjennom flokken og dro vekk fra Nasaret.

Etter at romerne rev tempelet i Jerusalem i år 70, og alle jøder etter hvert fikk forbud mot å gå inn i byen, ble nye synagoger bygget slik at de pekte mot Jerusalem og det manglende tempelet der, ifølge seniorforsker Aviam som studerer Galilea spesielt.
 

Han sier også at det ikke var vanlig med bønn i synagogene før etter at tempelet ble revet.

Jeg har ikke funnet gratisbilder fra funnstedet
Tel Rechesh ennå, men flere nettsteder har skrevet om synagogen og viser samtidig bilder, for eksempel:

Så langt jeg forstår, fant arkeologene i løpet av disse ti årene først bondegården, deretter fant de en alterstein som var hogget ut 1.500 år tidligere og som senere muligens ble brukt som fundament eller trappetrinn til en av bygningene på stedet. Men dette med altersteinen er litt uklart for meg så langt. Det tredje funnet var synagogen som ligger sammen med bondegården.

En av de syv tidligere synagogene man har funnet fra det første århundret, ligger i Magdala, se bilder her. Synagogen er 120 kvadratmeter stor og ble funnet i 2009.

På Jesu tid var Magdala en by. Fotografiet under er fra 1894, det viser at denne byen ved kanten av Galilia-sjøen (Genesaretssjøen) da hadde krympet til en landsby. Jeg la på litt svake farger for å få litt liv i det gamle bildet.

I Magdala-synagogen har man funnet en stein som kan minne om en skammel av størrelse. Ingen vet hva den ble brukt til. Steinen ved siden av denne steinen ser ut til å ha blitt brukt til å legge skriftrullene på da det var opplesning. I skriftrullsteinen er det to fordypninger der skriftrullens to kjerner kunne legges.

Hvordan var livet i en synagoge på denne tiden? Alle i synagogen kunne lese dagens tekst, det gikk på rundgang hvem som gjorde det. Dagens oppleser kunne også kommentere teksten. 

Moderne kirker hermer altså hverken etter jødenes synagoger eller de første kristnes hjemmesamlinger der alle kunne holde innslag.

Synagoger ble også brukt som små samfunnshus der man kunne drive undervisning, megling i nabokrangel, innsamling til fattige og lignende. Man regner med at synagogene hadde veggmaling, gardiner og lignende, de så dermed mer innbydende ut enn hva dagens ruiner kan gi inntrykk av.

I synagogene var det ikke prester, de jødiske prestene hadde sin tjeneste i tempelet i Jerusalem. Synagogene kunne derimot ha én eller flere synagogeledere i tillegg til synagogetjeneren. Det står i Bibelen: "
Så rullet han (Jesus) bokrullen sammen, rakte den til synagogetjeneren og satte seg. Alle i synagogen stirret spent på ham." (Luk 4:20) Her får vi et hint om skikkene. Oppleseren reiste seg når han leste dagens tekst og synagogetjeneren hjalp til med skriftrullene.

Det står en del om synagoger i Bibelen. Jesus kjefter for eksempel på dem som gjerne ville ha de beste plassene i synagogen. Fra andre kilder vet vi at man kunne bestikke synagogetjeneren slik at han holdt av en god plass.

Da Paulus ble kristen, reiste han rundt som misjonær. Han besøkte gjerne synagoger for å samtale med folk der. Så det kan godt være at også Paulus har besøkt noen av de åtte synagogene som til nå er funnet fra det første århundret.

mandag 15. august 2016

Gjør disipler, sa Jesus. Hvordan da?


Rykende fersk fra trykkeriet
Her er den fjerde boken fra min far Øyvind Jansen. Han har over 80 års erfaring fra norsk menighetsliv, spesielt blant pinsevenner og baptister. I yrkeslivet var han personal- og organisasjonssjef i et oljeselskap, samt rådgiver for bedrifter, personer og menigheter.

Personlig synes jeg dette er den beste boken hans: Disippelgjøring


Som regel snakker man om at ledere skal ta seg av det å "gjøre disipler". Men far er opptatt av at alle kristne har noe å bidra med – i det allmenne prestedømme.

Han sier det slående: "Disippelgjøring er så viktig at det ikke kan overlates til et lederskap."

Boken er på 120 sider.
 
Fra omslaget
«Misjonsbefalingen til Jesus er like mye en disippelbefaling. Kristne skal hjelpe mennesker til å bli disipler av Jesus.
 

Både ved misjon og ved disippelgjøring, som på et vis går ut på det samme, er det viktig at hele menigheten bidrar. Det er ikke alle som skal reise som misjonær til fremmede land. Men hver og en kan bidra med sin nådegave. Det gjelder også ved disippelgjøring – som baseres på relasjoner som går over tid.
 

Føler du at du ikke er skikket til disippelgjøring? Du blir aldri ferdig utlært som kristen. Ledere har liten tid til enkeltmennesker. Antagelig er du bedre skikket enn dem til å drive disippelgjøring! Du trenger bare vilje til å se mennesker. Er du engstelig for vanskelige spørsmål? Ikke forsvar systemer eller regler som du synes skurrer. Disippelgjøring handler om å være sammen med folk og være ærlig om sin tro. Ikke gjør det så innviklet. Vær et menneske som tror på Jesus.» 
 
Pris og bestiling
Boken koster 139 kroner pluss porto på 59 kroner, noe som altså blir 198 kroner til sammen.

Du kan bestille boken ved å sende en e-post til meg: sjur@byggemennesker.no

Eller du kan bestille i "nettbutikken" min, da betaler du med plastkort eller Paypal.

fredag 12. august 2016

Hva sier mauren om lederskap?


"Best uten sjefer" er overskriften på en artikkel fra BI, institutt for strategi. 

– Hierarki er bra for å håndtere kompleksitet, men ikke når omgivelsene endrer seg raskt, sier professor Øystein D. Fjeldstad ved BI.

Han forteller videre at måten man leder organisasjoner på i dag, ligner på den romerske hæren der soldatene ble ansett for å være for dumme og for å ikke ha godt nok overblikk til å ta egne avgjørelser.

I dag er derimot folk godt utdannet og gjerne flinkere i sitt fag enn det sjefen er. Derfor bør man bygge ned hierarkiene og la ansatte selv finne løsninger på utfordringene, mener Fjeldstad. 

Det man trenger, mener han, er et sett med spilleregler for samhandlingOg så viser Fjeldstad til maurtua:

"Dronningmauren kommanderer ikke arbeidsmaurene til innsats. Maur opererer i stedet ut fra et enkelt sett spilleregler for å få ting til å skje. Når en maur finner mat, slipper den ut luktstoffer, feromoner, som mobiliserer andre maur til å følge sporene til kilden.
De henter så mat i kolonner helt til kilden er tømt. Når det ikke er mer mat å hente, slutter mauren å skille ut luktstoffer. Sporet svekkes og maurene begynner å utforske nytt terreng for å finne mat."


Da kom jeg på hva Bibelen sier: 

"Gå til mauren, du late, se hva den gjør, og bli vis! Den har ingen hærfører, verken oppsynsmann eller hersker. Likevel sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten."

Ser vi på menighetslivet i NT, finner vi enkle spilleregler. Menighet er egentlig ikke så komplisert som mange har gjort det til i våre dager. Paulus nevner ingen møteleder, men han sier at én person kan synge en sang og en annen kan komme med et ord til oppmuntring. Det skal også være god plass til Jesus-sitater.

De første kristne spiste middag sammen, det er ikke komplisert, derfor er det ikke behov for hierarki mellom venner som møtes i et hjem.

Misjonærene dro ut to og to og måtte klare seg selv. Noen ganger fikk de hjelp fra venner, men det var ikke en komplisert organisering. 

I tillegg fantes kristne som åpnet sine hjem for å ta seg av folk. Føbe tok seg av mange, inklusiv Paulus. Det var ikke nødvendig med en hierarkisk struktur, Føbe kunne selv bestemme i sitt eget hjem, hun kunne også selv finne ut hvor mye tid og penger hun kunne bruke på å hjelpe andre.

Ordet forstander brukes i NT om Føbe når hun hjelper Paulus, det står som verb og ikke som substantiv. Forstanderordet gir oss et hint om at vi antagelig, og dessverre, har omdefinert betydningen av enkelte ord som de første kristne brukte. Med moderne definisjon var Føbe sjefen til Paulus. Men den gangen mente de antagelig at forstander var en som beskyttet og hjalp andre, en som sto foran, en foranståer.

For å unngå "problemet" med at Føbe forstandet Paulus, velger oversetterne å bruke andre ord.

Det at mauren sender ut luktstoffer, kan ligne en kristen som oppdager et behov et sted. Ved å varsle andre kristne, kan flere hjelpe til, helt frivillig uten å bli kommandert.

Det kan også ligne en kristen som åpner sitt hjem for en evangelist, lærer eller en misjonær noen døgn, så kan andre kristne komme innom og høre hva de har på hjertet.

Et kristent liv kan altså organiseres ikke-hierarkisk samtidig som oppgaver utføres i samarbeid og ved at alle kan bygges opp ved at det er fri flyt av gaver når man møtes. 

Den enkleste måten å forklare en slik organisering på, er å sammenligne med venner. En venn kan melde et behov eller invitere til noe, så kan andre venner henge seg på. Enkelte ganger blir det et prosjektlederskap for en kortere periode, men det er noe ganske annet enn et fast religiøst hierarki der alle kristne må ha en pastor over seg.

Hver maur er selvstendig samtidig som hver enkelt arbeider for flokkens beste. Vi bør gå til mauren og bli vis.

Vi bør ikke herme etter den romerske hæren. Vi kan ikke forutsette at kristne kommer til å være dumme hele livet. Vi kan ikke ha en organisering der vi forutsetter at folk som har vært kristne i 40 år, fremdeles er så umodne at de er nødt til å ha en pastor over seg som vet så mye bedre.

Den moderne organiseringen av menighet forutsetter at alle kristne skal ha en prest eller pastor over seg – alltid! 

Man finner ikke en slik pastorrolle eller presterolle i NT. 

Det er noe annet når man blir møtt av en venn, da kan man få hjelp og man kan gi hjelp, alt etter de gaver og ressurser hver enkelt har. Man kan ta initiativer fritt og man kan henge seg på initiativer fritt. Selv om det ikke er automatikk, gis det i en slik organisering i det minste rom for at man kan vokse og bli selvstendige kristne.

lørdag 30. juli 2016

E-bok om de første kristne, av Sjur Jansen.


E-boken "De første kristne" starter en generasjon før Jesus ble født og forteller om Herodes-slekten som de første kristne mange ganger møtte som en motpart.
 
Deretter viser boken mange historiske hendelser og anekdoter fra de tre første århundrene etter de første kristne. Eksemplene springer fra martyrer som ikke vek en tomme fra sin tro, til stormannsgale biskoper – og hva det romerske byråkratiet skrev om de kristne.

Så viser boken hvordan de første kristne holdt samlinger i hjemmene og hvilke idealer de hadde for fellesskapet. De første kristne hadde ikke prester eller kirker, men møttes i hjemmene rundt middagsbordet.

Boken forteller også om bakgrunnen for nattverden, om de første kirkene som etter hvert ble bygget, om hvorfor noen i dag kaller seg prest og andre biskop, og om hva en eldste og en diakon opprinnelig var.

Historikere og de aller fleste kristne er enige om at den første generasjonen kristne ikke bygde kirker. Rammene for de opprinnelige samlingene var svært annerledes enn hva dagens kirker operer med. Kristne bør forsøke å finne ut hva man har mistet eller forvrengt i løpet av den lange kirkehistorien.

Boken argumenterer også teologisk for ikke-hierarki og likestilling. Mange mener for eksempel at Junia var en apostel slik også Timoteus var apostel. De siste årene har det kommet nye funn som støtter dette synet. Men når det gjelder ikke-hierarki og likestilling, er kristne uenige. 
 Kapitler:
  • Første generasjon kristne
  • Glimt fra den jødiske, romerske og kristne historien
  • Før Jesu fødsel
  • Det første århundret
  • År 100-200
  • År 200-300
  • År 300-400
  • Så spoler vi frem til Norge
  • Idealene til de første kristne
  • Alle kristne var prester
  • Hva var en diakon opprinnelig?
  • De møttes i hjemmene
  • De jødekristne og tempelområdet
  • De første kristne bygde ikke kirker
  • Eldstepersoner var husverter
  • En middag var en del av samlingen
  • Samlingens rammer
  • Synagogeskikkene
  • De var negative til kirkesamfunn
  • Teateret i Efesos kan gi teologisk sjokk
  • De første kristne hadde ikke religiøst hierarki
  • Likestilling var et ideal
  • De første utsendingene
  • Forfatterens etterord
Du kan bestille e-boken i ekstern nettbutikk her (119 kr) eller av meg her (119 kr).
 
Utdrag fra boken finner du her.

Papirversjon av boken? 
Jeg har foreløpig ikke trykket en papirversjon av boken. Men hvis du og en del andre viser interesse ved å sende meg en e-post, da teller jeg opp interessen i slutten av september 2016 og bestemmer meg for om jeg skal trykke. Send e-post til sjur@byggemennesker.no eller legg igjen en kommentar. Prisen blir i tilfelle 129 kroner for papirbok.

Hva har fotball med gudstjenester å gjøre? Ingenting.

Likevel sendte en svensk menighet en delegasjon av gårde for å hente inspirasjon fra fotballkamper. Vårt Land skriver om pengebruken i Svenska kyrkan:

"For eksempel betalte én ­menighet over 1.000 kroner billetten for en Premier ­League-kamp for å studere likheten mellom en gudstjeneste og en fotballkamp. I Botkyrka, en av de fattigste menighetene i Sverige, reiste ti kirkepolitikere og 80 tjenestemenn til Istanbul på konferansereise i 2010. Pris: 997.000 kroner."

 
Hvorfor henter man inspirasjon fra fotballkamper og konferanser i land langt borte? Jeg tror det skyldes at man ikke har gitt medlemmene reell innflytelse i samlingene. Man har laget rammer der noen få skal levere til de mange.

Man har laget en kirkescene, en slags fotballbane, og man har laget kirkebenker, en slags tribune.

Så ser menighetsledelsen at medlemmene som sitter i kirkebenkene, ikke er like begeistret som man gjerne er på en fotballtribune. Derfor tar man to grep: 

1) Man øker kvaliteten på alt som foregår på kirkescenen: Man ansetter flinkere musikere og mer karismatiske pastorer. På scenen lar man damer iført kostymer danse barføtt. Og man legger mer vekt på det teatralske i liturgien, presten løfter for eksempel nattverdbegeret høyt opp over hodet for å vise det frem til menigheten.

2) Man forsøker å engasjere dem som sitter i kirkebenkene. Man har for eksempel lange sesjoner med enkle fellessanger som alle kan være med på.

En trend er altså at medlemmene i større grad skal "bidra" i gudstjenesten. Men det må for all del skje uten å rokke ved hierarkiet og ledelsens innflytelse. 

Enkelte av menighetens medlemmer får for eksempel lov til å vifte med svære ensfargede flagg inne i kirken under gudstjenesten. Dermed "deltar" de. Andre steder kan enkelte medlemmer ta på seg en uniformskappe og følge etter presten i prosesjon i det gudstjenesten skal starte. Dermed "deltar" de. Men de har egentlig null innflytelse med slike aktiviteter.
 
Disse ideene om liksomdeltakelse finnes ikke blant de første kristne som man kan lese om i Bibelen. Paulus oppfordrer derimot til reell innflytelse fra hele menigheten.
 Med reell innflytelse faller behovet bort for å dra til konferanser i andre land for å lete etter siste mote innen gudstjenester og lederfilosofier. Man vil også finne det meningsløst å lete etter inspirasjon fra fotballkamper, teaterkunst og Romerriket.

Med reell innflytelse kan man pakke ned flaggene og røykmaskinene og heller møtes menneske til menneske og gi og få av de gavene Gud har gitt hver enkelt.

Flere av trekkene i dagens kirker er nesten blasfemiske, for man forutsetter at Gud er så liten at bare noen få utvalgte kan ha reell innflytelse i samlingene.

Man sier gjerne at som kristen har man fått Jesus i hjertet. Men i praksis, i dagens gudstjenester, får ikke Jesus i hjertet lov til å uttale seg i samlingene, Jesus får bare lov til å vifte med et flagg, delta i fellessang, tenne et lys eller eventuelt lese høyt et avsnitt som presten har bestemt. Jesus har dermed ikke reell, eller full, innflytelse i samlingene.

Selv om menighetslederen har bommet på rammene for samlingene, kan Jesus virke gjennom ham eller henne. Jesus er nødt til å virke gjennom mennesker som surrer det til nå og da, for slik er alle mennesker. Men Jesus er mye større enn de få gavene menighetslederen er utstyrt med. Når rammene for samlingene ikke gir alle reell innflytelse, da gir man heller ikke Jesus full innflytelse.

Det er ganske merkelig, men det virker som at jo lenger teologisk utdannelse en menighetsleder har, desto mer bommer han på rammene for samlingene. Det er i alle fall ikke mange med syv års presteutdannelse som starter hjemmesamlinger slik man kan lese at de første kristne gjorde.

Når man samles rundt en middag i et hjem, slik de første kristne gjorde, blir det unaturlig å ta på seg hierarkiske glitterdrakter eller å vifte med store flagg. Rammene blir snudd på hodet, alle med Jesus i hjertet kan bidra med reell innflytelse.

Det finnes sikkert mange grunner til at man ikke velger å møtes slik de første kristne møttes. En av grunnene er antagelig ledelsens redsel for at noen sier noe feil. Tenk hvis noen kom med en teologisk bommert! Men sjekker man praksisen til de første kristne, så ser man løsningen Paulus kommer med: hele menigheten skal være sikkerhetsnett. 

Når noen sier noe som de andre oppfatter som feil, da kan hvem som helst ta ordet og si i fra. Det er slik man gjør når man ellers spiser middag sammen. Slik var det opprinnelig, men slik er det ikke nå.

Det er likheter mellom dagens gudstjenester og fotballkamper. Det er noen få som opptrer på en scene og det er mange som er tilskuere til dette. Før kampen starter, går spillerne ut på banen i prosesjon, kapteinen har gjerne lagets vimpel i hånden. Man har på seg spillerdrakter og utvalgte barn kan få delta i toget av spillere som går ut fra garderoben. På tribunen har publikum enkle kampsanger og vifter med flagg.  

Det som er blitt mote i en del menigheter, er å gå i prosesjon inn i kirken, presten har på seg sin religiøse drakt og barn eller andre utvalgte medlemmer får bære ulike gjenstander inn. I løpet av samlingen synger menigheten enkle sanger og man vifter med flagg. Ja, det ligner på fotballkamper eller åpningsseremonien til OL.

Ideen med å gå i prosesjon stammer fra romerske rettssaler da keiser Konstantin var hersker i Romerriket på 300-tallet. Han var den første som bygde pompøse kirker, Konstantin lånte også bort rettssaler og sa at kristne burde samles der. Det som nå er kirkemote blant protestanter i 2016, har katolikkene holdt på med i årevis.

Men det er ikke meningen at kristne samlinger skal ligne fotballkamper eller romerske rettssaler. Meningen er at kristne skal bygge hverandre opp med de gavene de har fått.


https://www.youtube.com/watch?v=z9yd9sjnXWs 

Problemet er altså at når man starter med feil rammer, så henter man etterpå inspirasjon fra feil steder. Man må først få rammene på plass. Og rammene for kristne samlinger finner man faktisk i Bibelen. Les mer her om rammene.

tirsdag 28. juni 2016

Hva er Bygge Mennesker?

Bygge Mennesker er et slagord jeg fant på i 2003, det ga livet mitt ny retning.

Den gangen var jeg dypt engasjert i en av Norges største frikirker. Jeg oppdaget dette: 

  • Enkeltmennesker ble ikke sett i kirken.
  • Mange av medlemmene hadde det travelt med kirkelige oppgaver.
Noe var altså galt enten med strukturen eller kulturen. Eller begge deler. Hva er poenget med å være opptatt av kirkelige aktiviteter når kjærligheten blir borte?

I mange kirkesamfunn er det vanlig å si "vi bygger menighet". Det gir dessverre feil fokus, man bygger bygninger, aktiviteter og organisasjoner.

Derfor sa jeg til meg selv i 2003: «I år vil jeg heller bygge mennesker». Jeg ønsket å flytte fokuset mitt vekk fra aktiviteter i kirken og over på mennesker som jeg traff i hverdagen.

Slagordet hjalp meg å prioritere. I ulike situasjoner stilte jeg meg selv dette spørsmålet: «Bygger jeg mennesker nå?»

Samtidig startet en lang vandring med analyser og tusen spørsmål: Hva er egentlig formålet med menigheter? Hva sier Bibelen om menighetslivet? Hvordan bør rammene være?

Etter en lang analyse meldte jeg meg juridisk ut av kirkesamfunnet og valgte å bli vert for kristne hjemmesamlinger. De første kristne møttes faktisk i hjemmene rundt en middag – der kunne de støtte hverandre, undervise hverandre og mye annet som ender på "hverandre".

Jeg startet også en blogg om disse temaene. I 2009 ga jeg ut en bok hvor jeg argumenterer teologisk for hvorfor hjemmesamlinger er en bedre løsning enn scenekirker og religiøse hierarkier. I 2016 ga jeg ut en ny bok.


Reaksjonene på dette varierer. Enkelte takker meg, andre mener jeg tar aldeles feil.

Alt er ikke galt med tradisjonelle kirker. I kirkene finnes det også sosiale samlinger der enkeltmennesker kan snakke med hverandre. Likevel ligger gjerne tyngdepunktet på scenen. Konstruksjonen "moderne kirke" setter sitt preg på dem som tilhører kirken. 


Konstruksjonen er ikke nøytral, den former medlemmene slik at de får feil holdninger ved enkelte områder. Når man for eksempel har ansatt en pastor, da forventer man at han eller hun skal preke hver søndag. Ingen av medlemmene reiser seg for å holde en preken selv, for man har jo betalt pastoren for å holde preken.

Konstruksjonen gjør at mange medlemmer ikke vokser, de blir ikke selvstendige kristne personer som lever ut sin gave.

Moderne menighetsledere snakker helst om visjoner og starter dermed i feil ende. De starter med visjoner og så bestemmer de verdiene som en følge av visjonene. 

Man må heller starte med verdiene, deretter kan man lage praktiske løsninger der verdiene gis god plass.

Bygge Mennesker er ikke noen organisasjon, men en verdibasert måte å tenke menighet på:

  • Man møtes som venner til middag i hjemmene.
  • Alle kan ta ordet, det gjelder både kvinner, menn, nordlendinger og utlendinger.
  • Folk har ulike gaver, men ingen er sjef av den grunn.
Det er svært mye mer å si om dette, men det handler i korte trekk om å:
  • se enkeltmennesker i menighetsliv og dagligliv
  • gå inn for ikke-hierarki og likestilling blant kristne
  • lære av de første kristne 
Jeg har skrevet to bøker om dette:
  • Fra urmenighet til scenekirker (papirbok)
  • De første kristne (e-bok)
Les mer om bøkene her.

tirsdag 17. mai 2016

Likheten mellom en 17. mai-fest og de første kristne


De første kristne møttes til middager i hjemmene, man hadde ikke kirker og prester, men huseiere åpnet sine hjem.

Det kan ligne litt på en middagssamling på 17. mai. Verten har vasket huset, fyrt opp grillen, satt ut stoler og hentet tepper. Så kommer gjestene.

Det er naturlig at verten hilser velkommen og kanskje gir noen beskjeder. Hun eller han er ikke dermed blitt venneflokkens direktør eller religiøse sjef.

Litt senere reiser en av gjestene seg for å fortelle en historie, lese et dikt, synge en sang eller noe slikt. Dersom verten da sier at ingen av gjestene får lov å holde innslag uten hans godkjennelse, vil gjestene neppe komme på besøk neste 17. mai. For da har verten gått fra å være vert til å bli sjef.

Det er fullt mulig for kristne å organisere menighetslivet uten religiøst hierarki. Det er bare å møtes som venner hjemme til middag.

mandag 7. mars 2016

Pastor for megakirke sier du er en stinkende egoist dersom du går i en mindre kirke

Andy Stanley er toppsjef for den største megakirken i USA med 31.000 besøkende hver uke. Forleden holdt han en preken, eller rettere sagt en skjennepreken, der han gikk hardt ut mot kristne som velger å tilhøre mindre kirker. 

Med «mindre kirke» mener man gjerne kirker med omkring 100-300 medlemmer.

Enda mindre grupperinger, hvor man er 2-40 personer som møtes, kalles gjerne husmenigheter eller hjemmemenigheter.

Andy Stanley sa at du er stinkende egoist dersom du går i en kirke med bare 200 medlemmer. Hans sceneopptredener blir filmet og lagt ut på internett.

Han sa at grunnen til man lager megakirker er at det skal være så mange barn og unge at man kan lage aldersbaserte smågrupper. Og hvis du ikke er med på den ideen, da er du en egoist som ikke bryr deg om den neste generasjonen.

Hans poeng er at barn og unge må skaffe seg venner i kirken, og da de må først kunne  være sammen med jevnaldrende. I kirker med 200 medlemmer er det ikke nok barn til å lage grupper med jevnaldrende, mener han. 

Stanley kom ikke med en teologisk begrunnelse for å lage jevnaldrende grupper. Han kom heller ikke med statistikk som kunne bevise at vanlige kirker over hele verden generelt har så få barn at det er umulig å lage jevnaldrende grupper. 

Stanley sa i sin preken også han er så lei av å hele tiden høre folk som sier de ikke liker megakirker. Slike folk drar barna sine til en kirke som barna lærer å hate, mente han.

Stanleys råd på skjermen på kirkescenen var «Don´t attend a church that teaches your children to hate church.» 
Bildet er skjermdump (utsnitt) fra videoen. Det er en kraftig påstand at barn som tilhører kirker med 200 medlemmer, blir opplært til å hate kirken de tilhører. Påstanden er også svært tynt begrunnet.

Det paradoksale er at Stanley, som sjef for en megakirke, mener at små grupper er den beste form kirkeliv. Oversatt til norsk står det slik på kirkens nettsider:

«I stedet for søndagsskole ledet av voksne i kirkebygningen, legger vi til rette for smågrupper kalt Community Groups. De møtes til ulike tider gjennom uken i folks hjem. Vi tror at slike små grupper gir de beste mulighetene for varig livsforvandling. I små grupper kan folk studere Bibelen sammen, de kan også diskutere utfordringer de har i livet, og de kan be for hverandre og ha omsorg for hverandre. I slike grupper blir man savnet av de andre dersom man ikke møter opp.»

Det er paradoksalt at Stanley velger å bygge megakirke som krever et enormt apparat, når han egentlig mener at de beste rammene finnes i små hjemmegrupper.

Teksten på nettsidene fortsetter: «Community Groups består av fem-seks par eller fem til åtte personer av samme kjønn.» Her detter jeg av. Begge de nevnte gruppene er selvsagt helt greit. Men hvorfor ikke også ha grupper der man blander kjønn, par, single, barn, unge og gamle? 
I blandede grupper har man ulik erfaring. For eksempel den gamle kan gi råd til den unge.

Da disiplene spurte Jesus hvordan de kan være store, svarte Jesus med legge armen rundt et barn. Det står ikke noe sted i Bibelen at menigheten skal organiseres slik Andy Stanley hevder. Unge og gamle, fattige og rike, menn og kvinner kan være sammen.

Stanleys harde standpunkt om aldersbaserte grupper blir hult når han forteller hvordan han traff sin bestevenn som barn. Stanley var påmeldt til en leir, der var det bare én annen gutt på samme alder. De to ble bestevenner for livet, selv om de ble plassert i samme gruppe som de største guttene. Egentlig er det altså ikke noe veien med blandede grupper.

Her er klippet fra prekenen 28. februar 2016:
Eller klikk på bildet under:


Resten av prekenen, bortsett fra de kritiske avsnittene som Stanley nå har fått redigert vekk, finner du her:

http://northpoint.org/messages/saved-by-the-church/

Etter å ha fått mye kritikk for uttalelsen, sendte han ut en twittermelding 3. mars der han ba om unnskyldning, men i skrivende stund har han ikke forklart hva han egentlig mente.

Så kan man si at saken er ute av verden når han har bedt om unnskyldning. Likevel synes jeg prinsippene bør diskuteres:
  • Når man skal lage rammene for en menighet, hva skal man ha som ideal? 
  • Når man allerede har en menighet, kan det da være at beslutningene blir påvirket av de eksisterende rammene?

torsdag 18. februar 2016

Hva romerske tekster sier om Jesus og de første kristne



Foto: WikipediaPliny the Younger

Selv om Bibelen er den beste kilden til å vite hva de første kristne sto for, er det interessant å se hva romerske tekster sier: 

Josephus (år 37-101) var jøde som arbeidet for romerne med historieskriving. I år 93 skriver han historien om jødene, der nevner han Jesus. Som militær offiser var han øyenvitne til hva som skjedde med kristne på den tiden.

Han skriver at Johannes døperen ble drept og at Jesus var en klok mann og Messias. Jesus lærte opp folk, men ble dømt til korsfestelse av Pilatus etter å ha hørt på ledende jøders anklager mot Jesus. De som elsket Jesus, opphørte ikke som gruppe selv om Jesus ble korsfestet. De blir kalt kristne og er fremdeles aktive.

Senator Tacitus (år 56-120) skriver at keiser Nero la skylden på de kristne da Roma sto i brann. Tacitus forklarer at de kristne har fått sitt klengenavn etter Kristus som en del år tidligere ble svært hardt straffet av Pontius Pilatus da Tiberius var keiser. Videre forklarer han at Jesus levde i Judea og at han hadde etterfølgere som ble henrettet for deres tro på ham.

Phlegon (år 80-140) skriver at Jesus kjente fremtiden, og at ting som skjedde, stemte med hva Jesus hadde sagt skulle skje. Han skriver også at Jesus ble korsfestet da Tiberius regjerte og at et stort jordskjelv inntraff da, samtidig med en solformørkelse. Videre forteller han at Jesus sto opp fra de døde og viste frem sine sår fra korsfestelsen.

Pliny the Younger (år 61-113) skriver til den romerske keiseren Trajan at de kristne hadde som vane å møtes på en bestemt dag før det ble lyst. De sang salmer om Kristus, som til en gud. De lovet hverandre høytidelig å ikke begå onde gjerninger. De skulle heller ikke svindle, stjele, lyve eller være utro. De skulle også holde avtaler. Deretter gikk til fra hverandre for å møtes på nytt senere for å spise mat sammen. Maten var helt vanlig og av det uskyldige slaget.

Suetonius (år 69-140) skriver at de kristne ble utvist fra Roma i år 49 da Klaudius var keiser. Han forteller også om brannen i år 64 og at Nero la skylden og straffen på de kristne.

Omkring år 130 får Diognetus et brev, han er veileder for keiseren. Brevet forsøker å forklare hvem de kristne er, det forteller at de kristne befinner seg i land rundt omkring og følger der de lokale skikkene når det gjelder klær, mat og ellers hvordan man innretter livet. De gifter seg og får barn. Men de dreper ikke barna (slik andre kunne finne på å gjøre på den tiden). De kristne bor i sine land, likevel oppfatter de seg nærmest som utlendinger. Samtidig kan de oppfatte fremmede land som deres fedreland. Kristne bor her på jorda, men de er borgere av himmelen. De ikke bare følger lovene i landet, men de overgår lovene i sine egne liv. De elsker alle mennesker, men er forfulgt av alle. De blir dømt til døden, likevel viser de liv. De blir utskjelt, men de velsigner tilbake; de blir utsatt for fornærmelser, men gir respekt tilbake. Brevet sier også at de som hater de kristne, klarer ikke begrunne hvorfor.

Lucian of Samosata (år 115-200) var gresk og skrev sarkastisk om Jesus og de kristne. Han skriver at de kristne tilber en mann som ble korsfestet og at de kristne tror de kan leve evig. Videre skriver han at kristne følger Jesu ord om at de alle er brødre. De nekter å tro på de greske gudene og følger heller retningslinjene til Jesus. De kristne delte også sine eiendeler mellom seg.

Celsus (år 175) skriver at Jesus kom fra en landsby i Judea og var sønn av en fattig håndverker og at Jesus bodde i Egypt en periode hvor han skaffet seg magiske evner. Og med disse evnene kom han tilbake og utga seg for å være en gud. Celsus forteller at man trodde Jesus var født av en jomfru. Men Celsus mente at dette var umulig og at det var mer sannsynlig at Jesus var resultatet av en affære Maria må ha hatt med en romersk soldat. Den ideen fikk han sannsynligvis fra jøder som sprede rykter fordi de var negative til Jesus.

Også den jødiske Talmud nevner Jesus flere ganger. Talmud må ikke forveksles med Tanakh som er jødenes bibel og som i stor grad tilsvarer de kristnes GT. Talmud var ikke skrevet ned da Jesus levde. Først på 400-500-tallet kom Talmud i samlet skriftlig form. Teksten er fiendtlig innstilt mot Jesus og kristne. Det står at man bør brenne de kristnes bøker og at de kristne ikke vil oppleve den nye verdenen. 


Man forteller at Jesus ble hengt en dag før påsken, og begrunner det med at han drev med magi og forledet folk. Talmud hevder også at folkesnakket sa at Maria, moren til Jesus, var en frisør som lå med mange håndverkere. Teksten gir også uttrykk for glede at Jesus døde ung, kun 33 eller 34 år gammel. Teksten gir også uttrykk for at Jesus fortjente å bli korsfestet, fordi han var en mesith, altså en forfører og bedrager. Noen ganger brukes ikke navnet Jesus rett ut i teksten, litt tolkningsrom er det altså.

Talmud har også regler for å vaske hendene. I Bibelen står det at skriftlærde kommer til Jesus og spør hvorfor disiplene hans bryter dette budet. Jesus svarer med at vaskebudet er menneskeregler. Han anerkjenner altså ikke Talmud. Jesus anerkjenner derimot det man populært kan kalle jødenes bibel, det som i stor grad tilsvarer de kristnes GT, for Jesus referer gjerne til historiene i GT.

Si gjerne fra om du finner feil i listen over eller om du savner noen punkter.

søndag 6. desember 2015

Middag med Jesus. En bok om nattverden.


"Middag med Jesus" er en bok skrevet av svensken Rickard Cruz. Den kan virkelig anbefales. Han tar for seg nattverden slik den er beskrevet i Bibelen. Nattverden var den gangen helt forskjellig fra hvordan dagens kirker praktiserer. 

Nattverden var i form av en middag man kunne bli mett av, den har røtter langt tilbake i bibelhistorien og inneholder mye symbolikk. Den opprinnelige nattverden, eller Herrens måltid, ble dessverre forandret og etter hvert forbudt i de store kirkene. 

Leser du boka, vil du forhåpentligvis også få et nytt syn på menighetslivet generelt. For rammene ved nattverden, altså fellesskapsmiddagen, viser samtidig menighetens verdier og organisering.

Avisen "Världen i dag" har en artikkel om Rickard Cruz.

Liste over steder der du kan bestille boken. Den finnes også som e-bok.

søndag 4. oktober 2015

Det er fint å be for pastoren. Men pastorene lager jommen trøbbel for seg selv også.


Bildet viser eksempler på hva som sprer seg på Facebook og hva som finnes av utallige negative statistikker om pastorer og prester. 

Selv har jeg valgt et menighetsliv med samlinger i hjemmene. Der er det ikke bruk for den tradisjonelle pastorrollen. 

De gangene jeg besøker en tradisjonell gudstjeneste i en kirke, ber jeg alltid for pastoren eller presten som går opp på scenen eller til alteret for å preke. Det gjør jeg selv om jeg er teologisk uenig i hvordan kirken har innrettet seg med hierarki og samtaleforbud i samlingene. 

Jeg forsøker å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om jeg er uenig, ønsker jeg å opptre støttende.

Det er mange undersøkelser som viser at pastorene ikke har venner og er utmattede. Det er bra å be for pastorene og prestene. Men jeg mener de også lager trøbbel for seg selv når de hermer etter en romersk keiser når menigheten skal organiseres.

Hadde pastorene holdt samlinger i sitt eget hjem, slik de første kristne organiserte seg, ville oppgaven ha vært overkommelig og de ville ha fått venner.

lørdag 26. september 2015

Huskirkene i Kongsberg møtes i hjemmene


I Kongsberg finnes det et kristent miljø som presenterer seg slik:

"Vi er et menighetsnettverk av huskirker. Vi har ikke noe eget lokale, men møtes hjemme hos hverandre, i de ulike huskirkene. Alle huskirkene er åpne for nye mennesker!"

I tillegg til gudstjenestesamlingene i hjemmene, har man forskjellige former for smågrupper. Når man møtes, er det plass til både mat og spontane innslag sammen med  bønn, nattverd og Guds ord. 


I en samling ble de spurt om hva som er bra med huskirke, svarene var slik (forkortet av meg her):
  • Dele liv og tro 
  • Erfare Gud i hverdagen
  • Huskirke er hele tida
  • Omsorg når vi er sammen
  • Familie for folk som ikke har en familie
  • Relasjoner
  • Støtte hverandre
  • Freden under nattverden 
  • Et naturlig kirkeliv
Her og der i Norge finnes det kristne miljøer som tenker mye mer organisk enn den tradisjonelle kirkemodellen. I Kongsberg er det riktignok noen tradisjonelle strukturer i bakgrunnen. Men man søker å begrense hierarkiene for heller å gi rom for det allmenne prestedømme. Så bra!

De første kristne holdt sine samlinger i hjemmene. Jeg tror ikke det er en kristen plikt å samles i hjemmene. Men jeg tror hjemmene gir gode rammer for å leve ut de kristne verdiene om å støtte hverandre.

Det er mange tradisjonelle kirker som har startet smågrupper i hjemmene, men det er sjelden at tyngdepunktet legges i smågruppene. Tyngdepunktet er gjerne pastorens eller prestens preken på søndag inne i den tradisjonelle kirken, der er det få muligheter for spontane innslag eller samtaler. Dette smitter gjerne over på resten av kirken, man blir opplært til at det er på kirkescenen den "egentlige" gudstjenesten foregår. Dermed blir smågruppene nedprioritert. 

I Kongsberg er det tre huskirker i et nettverk. Så langt jeg forstår, har disse huskirkene klart å holde tyngdepunktet i samlinger der det er mulig se hverandre. Det tror jeg er viktig. 

Kjenner du med hode eller hjerte at menighetslivet burde ha vært på en annen måte enn der du er i dag? Man finner selvsagt ikke noe miljø der alt er perfekt. Men Bibelen gir faktisk en oppskrift på hvordan kristne skal være mot hverandre og hvordan rammene skal være når de holder samlinger. Mange av dagens kirker har ikke kalibrert seg mot dette.

Som regel er kirkene så bundet av tradisjoner at det ikke nytter å forsøke å forandre menighetslivet innenfra. Man må starte noe nytt på egen hånd. Miljøet på Kongsberg har derimot klart å endre tradisjonene innenfra, for huskirkene er fremdeles en del av "Den Evangelisk Lutherske Frikirke Kongsberg Menigheter". 

Les mer menighetens egen blogg: http://dinkirke.blogspot.no

Jeg skrev om menigheten også i 2010.

torsdag 24. september 2015

De kan få unger sammen - etter 10 millioner år med hver sine mutasjoner


Fossilene viser ikke utvikling, men stasis, sier forskerne. I tillegg finnes levende dyr i dag som er identiske med sine slektninger som er blitt til fossiler - de kalles levende fossiler. 

Fossilene viser altså at det ikke foregår evolusjon i stor skala.

Evolusjonslæren bygger på mutasjoner. Richard Dawkins ble en gang spurt om å vise et eksempel på at mutasjoner har skapt nye programkoder i DNA-et. Han slet med å svare, for slike eksempler finnes ikke. De få som er lagt frem, er tilbakevist som epi-genetikk eller tap av programkode. 

Etter en pause der kameraet ble slått av, hadde Dawkins grublet frem en forklaring på hvorfor han ikke kunne legge frem bevis. Han sa at dagens fisker ikke er de samme som de tilsvarende fiskefossilene. Det er ikke dagens fisker eller aper vi stammer fra. Alle dagens dyr er moderne dyr, sa han. Men hadde vi vært tilstede for mange millioner år siden, da ville vi ha sett vår forfar være i ferd med å utvikle seg til oss.

Han mener altså at når vi sammenligner to fisker som ser helt like ut, da er fossilutgaven egentlig en helt annen fisk enn dagens levende eksemplar. Sagt på en annen måte: De ville ikke ha fått avkom sammen. Det er tross alt millioner av år med mutasjoner mellom dem. Og millioner av år med mutasjoner kan jo gjøre en fisk om til et menneske, ifølge evolusjonsteorien.

Hans svar var ganske snedig, for vi kan jo ikke pare et dødt fossil med et levende fossil for å se om det er snakk om samme dyr. Hans påstand er derfor umulig å sjekke. 

La oss gjøre Dawkins' påstand om til et tall. Fossilfisken er 100 poeng forskjellig fra dagens levende utgave (selv om de ser like ut...). De er på den samme evolusjonsgreinen, men langt fra hverandre.

Samtidig har den opprinnelige fisken utviklet seg med mange andre greiner, hvor noen har dødd ut og andre lever ennå. Tar man en av disse greinene, vil også den ha mutert 100 poeng, men med helt andre mutasjoner. Sluttpunktet på to slike greiner er da 200 poeng forskjellig.

Det viser seg at vi kan faktisk teste Dawkins påstand med å ta utgangspunkt i to greiner med levende dyr. Dyrene er dobbelt så langt fra hverandre evolusjonsmessig som Dawkins bortforklaring. Uttrykt i tall: De er 200 poeng ulike.

Løver i Afrika og jaguarer i Sør-Amerika har ifølge evolusjonslæren en felles forfar som levde for 3 millioner år siden. Denne forfaren fikk to unger hvor den ene reiste til Amerika og den andre til Afrika.

I Amerika utviklet dyret seg og ble til en jaguar. I Afrika utviklet dyret seg og ble til en løve.

Sagt på en annen måte: Jaguaren og løven har levd adskilt i tre millioner år. De lever på hver sin grein. De er 200 poeng forskjellige. Likevel viser det seg at de få avkom sammen!

Men det stemmer ikke med Dawkins påstand. Dawkins mener jo at fossilene som er noen millioner år gamle slett ikke er samme slags dyr som løper rundt i dag.

Så har vi jaguar og leopard, også de har levd adskilt i tre millioner år – ifølge evolusjonslæren. De kan få avkom som selv kan få avkom.

Og som ikke det var nok: På Galapagosøyene finnes det iguanar. De skal, ifølge evolusjonistene, ha levd i hele 10 millioner år adskilt fra iguaner på fastlandet. Likevel viser det seg at øy-iguanene og land-iguanene kan få avkom sammen. Og avkommet kan selv få avkom. Det er som om ingenting har skjedd på 10 millioner år! 

Dawkins bortforklaring er altså feil.

Vi sitter igjen med: Ingen bevis for mutasjonsløft. Fossiler som viser stasis. Levende fossiler.

Ikke bare det, men i dette foredraget sier den norske evolusjonseksperten Kjetil Lysne Voje at det finnes noen usynlige yttervegger for evolusjonen til hvert dyr. Dyrene får lov til å forandre seg bare litt, før dyret tvinges tilbake til utgangspunktet.


Det er som å spille bowling med hjelpegjerder på hver side av banen. Bowlingkula kan svinge litt mot venstre eller høyre, men dunker da inn i ytterveggene og kommer tilbake på sporet igjen. Når kula kommer frem, er den fremdeles en kule.

Og det er jo nettopp det som bekreftes når iguaner etter lang tid fremdeles kan få unger sammen. 

Likevel gjør Voje narr av folk som ikke tror at en fisk kan bli et menneske.

søndag 20. september 2015

Å være lutheraner er ikke bibelsk


Uff da, det var en hard overskrift. Mitt menighetsliv går ut på å være sammen med personer fra ulike kirkesamfunn. De kjenner meg. Hadde jeg brukt overskriften i en samling, ville de ha forstått at jeg ville ha frem et teologisk poeng – og at jeg gjerne ville møte dem neste gang også. Det går faktisk an å samtale om teologi uten å krangle. Det går til og med an å være uenig og likevel bygge hverandre opp. Spesielt når man vet at om en halv time skal man be sammen. Da kan man ikke tillate at teologisk uenighet gjør at man hever stemmen.

Nok om det, over til saken om lutheranere:

I Bibelen er Paulus negativ til kristne som blir tilhengere av enkeltpersoner. Han tenker ikke på enkeltpersoner som åpner sine hjem for misjonærer eller kristne venner, slik som Lydia eller Priska og Akvilas. Han hilser positivt til Priska og Akvilas i brevene sine og kaller samlingene hjemme hos dem ekklesia (det som i våre dager kalles menighet eller kirke).

Det er ikke noe galt i en slik gruppering for å samles. Å møtes i mindre grupper er ganske nødvendig for å kunne leve ut de kristne verdiene. Dessuten: Alle kristne på jordkloden kan heller ikke møtes på samme geografiske sted hver uke, derfor er man nødt til å møtes i mindre grupper.

Syn og tanke
Nei, det Paulus reagerer mot, er at de kristne i Korint hadde begynt å bli tilhengere av enkeltpersoners "syn og tanke". Det var slik gruppering han mente var feil.

Når man leser evangeliene i Bibelen, som er nedskrevet av ulike apostler, ser man at Jesus beskrives fra ulike kanter. Det betyr ikke at apostlene representerer ulik lære, men at beskrivelsene utfyller hverandre.

Det er derfor ikke uvanlig at kristne under en middag kan si for eksempel "Jeg liker Johannes best". De mener ikke dermed at resten av Bibelen ikke gjelder eller at de har fått helt dilla på Johannes. Men de mener at det er lettere å forstå innholdet når de leser sin favorittdel av Bibelen. Kanskje er det også avsnitt der som passer ekstra godt til deres eget liv.

Noe annet er det om kristne sier "Jeg holder meg til Johannes". Da har de ekskludert deler av Bibelen.

Paulus skriver altså til sine kristne venner i Korint. I starten av brevet tar han opp "syn og tanke" og at man ikke må bli tilhengere av enkeltpersoner:

"Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?"

Lenger ut i brevet skriver han:

"Når det hersker misunnelse og strid blant dere, er dere ikke da styrt av kjøttet og går fram på menneskers vis? Når én sier: «Jeg holder meg til Paulus» og en annen: «Jeg til Apollos», er dere ikke da som alle andre mennesker? Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst."

Paulus bruker ordene stridigheter og splittelse om "syn og tanke". Det er ikke krangel om hvilket hjem man skal holde samling i. Men korinterne hadde delt seg etter sine favoritt-apostler. Paulus nevner tre apostler: Ham selv, Kefas (Peter) og Apollos.

Det betyr ikke at de tre hadde ulik lære. Men akkurat som evangeliene i Bibelen beskriver Jesus fra ulike kanter, kan de tre apostlene som Paulus nevner, ha betonet evangeliet litt forskjellig. Kanskje hadde de hver sine favoritthistorier om Jesus. Kanskje kom de også med litt forskjellige praktiske tips og råd. 

Noen av korinterne syntes også det var stas å bli døpt av en kristen kjendis, slik som for eksempel Paulus. Når Paulus får høre om situasjonen i Korint, skriver han i brevet at han er glad for at han ikke har døpt så mange i Korint. For det blir jo helt feil om folk knytter dåpen til ham som person. Da begynner folk å flokke seg rundt Paulus i stedet for rundt Jesus.

De kristne i Korint hadde altså begynt å gruppere seg etter hvilken apostel de likte best. Ikke bare det, men det virker som at de som likte for eksempel Paulus best, ikke ville høre på de andre apostlene. "Jeg holder meg til Paulus" indikerer det. Ja, hvis det ikke indikerte det, da hadde Paulus ingen grunn til å reagere med formaninger.

Bytt ut Kefas med Luther
Så kan du bytte ut "Jeg holder meg til Kefas" med "Jeg holder meg til Luther". Da ser du at det blir dobbelt galt. For det første er ikke Luther en av de opprinnelige apostlene. For det andre sier Paulus at man skal ikke holde seg til enkeltpersoner.

Det er ikke bare lutheranere som er på tynn is her. I våre dager samler kristne seg rundt karismatiske enkeltpersoner. Pastoren med de store talegavene lar kanskje ikke sitt eget navn være en del av kirkens navn. Men tilhengerne hans står likevel på et like tynt teologisk isflak som lutheranerne, for de har flokket seg rundt en enkeltperson og hans syn og tanke - det er noe Bibelen er negativ til.

Rammene for kristne samlinger
Lenger ut i samme brev viser Paulus idealene for kristne samlinger (eller gudstjenester som man sier i dag). Alle skal kunne ta ordet, det skal ikke være én person som bestemmer i samlingen. Hele menigheten skal være teologisk sikkerhetsnett. (1. Kor 14:30)

Man ser altså det samme idealet uttrykt flere steder i Bibelen. Det er en slags breddeidrett der alle deltar. En slags sikkerhet mot å bli en sekt.

Samtidig er Paulus opptatt av at kristne skal være ett i syn og tanke, det virker som en umulig oppgave. Men dersom alle kan ta ordet og man i fellesskap skal prøve (godkjenne eller forkaste) det som blir sagt, da har man i alle fall fått noen verktøy.

Ekklesia
Det bibelske idealet kommer også frem av ordet ekklesia (menighet).

Ordet ekklesia brukes i Bibelen både om små hjemmesamlinger, om alle kristne i en by og om alle kristne i hele verden. Skal det være mulig å leve opp til en slik definisjon, må menighet være som vann. La oss si at hver menighet er som en bøtte med vann. Da skal det være mulig å dyppe et glass ned i den ene bøtta og gå bort til den andre bøtta og helle ut vannet der. For vann er vann. Det skal også være mulig å ta to bøtter med vann og helle ned i et større kar. For vann er vann. Man kaller det vann enten det er snakk om vannet i en liten hjemmesamling eller det er snakk om alt vannet i hele verden.

Dersom man sier "Vi holder oss til Kefas her hos oss!" eller "Vi holder oss til Luther", da kan man plutselig ikke blande bøttene med hverandre mer.

Sagt på en annen måte: Kirkesamfunn er ubibelsk. For som regel har kirkesamfunn teologiske vedtekter på samme måte som når man sier "Jeg holder meg til Luther". Vedtektene går ut på hvem som har lov til å bli medlem. Man må skrive under på at man støtter de teologiske vedtektene, ikke bare de praktiske vedtektene. Og når man har skrevet under, følger det med noen rettigheter. Da får du i alle fall noen ganger lov til å ta ordet. Men retten til å ta ordet når kristne er sammen, den har du allerede i Bibelen.

Vedtekter brukes noen ganger for å stenge folk ute fra fellesskapet eller for å hindre at noen tar ordet.

Vi skal søke enhet
Bibelen appellerer derimot til enhet. Johannes skriver at han skal kjefte på Diotrefes når de møtes, for Diotrefes forsøkte å stenge enkelte ute fra menigheten.

Enhet betyr enhet i "syn og tanke". Det er ikke lett, men er et ideal. Enhet betyr også at alle menigheter skal kunne blandes fritt. Alle menigheter til sammen kalles jo i Bibelen for menighet - i entall.

Enhet betyr også at man ikke gjør forskjell på kvinne og mann eller jøde og greker.

Det er supre enhetsidealer som settes frem i Bibelen, men det er ikke så lett å ta dem inn over seg dersom man står i en lang kirketradisjon med andre verdier.

Illusjonen om enhet
Det er lett å bli lurt av en illusjon. De som holdt seg til Kefas, følte seg sikkert som ett. Og de som holdt seg til Apollos, følte seg sikkert som ett. Og de som kaller seg lutheranere eller har Luther med i sine vedtekter i dag, føler seg sikkert som ett. Men hadde dette vært en bra løsning, da ville ikke Paulus ha klaget på korinterne.

Det er bare tilsynelatende enhet når man har samlet seg under Luther eller en karismatisk pastor. Man kan ha mye enhet i hver gruppe, men det er vrient å slå gruppene sammen. I følge Bibelen skal det ikke være slike grupperinger. Som kristne har vi plikt til å søke oss vekk fra slike grupperinger. Vi har plikt til å søke enhet.

Løsningen er ikke Den katolske kirke, for den ryker av andre grunner. Løsningen er å møtes selv om man er teologisk uenig. Da tvinges man til å velge en felles plattform.

Rammene for samlingene står i Bibelen: De første kristne møttes til middager i hjemmene. Alle kunne ta ordet. Hele menigheten skulle diskutere om det som ble lagt frem, holdt mål. Man skulle ikke ha favorittapostler.

Nå er det heldigvis blitt moderne å møtes over skillelinjene. Lutherske prester får noen ganger lov til å preke i pinsemenigheter - og motsatt. Det er fint at man strekker seg. Men det er likevel et stykke igjen til at man kan oppfylle Bibelens definisjon av ekklesia. Når man har Luther i kirkesamfunnets navn, da flagger man at man ikke søker de bibelske idealene.

Lutheranernes "hellige" skrifter
Det er stor teologisk forskjell på lutheranere og mormonere. De fleste vil si at lutheranere er kristne og mormonere ikke er det. Likevel er det en prinsipiell likhet: Begge har bindende tekster som kommer i tillegg til Bibelen.

Konkordieboken er en samling lutherske tekster fra 1500-tallet. Den norske kirke har ikke hele boken som bindende, men deler av den.

Men hvor bindende er de? Hvis tekstene aldri endres, da kan man nesten kalle dem for "hellige" tekster. Hvis tekstene jevnlig måles opp mot Bibelen, og endres nå og da, er det Bibelen som er hellig og ikke Luthers tekster.

Som forsvar sier gjerne lutheranere at Luther hadde "Skriften alene" som prinsipp. Men i praksis er de lutherske kirkesamfunnene gjennomsyret av Luther. Lutheranere lever ikke ut "Skriften alene".

Det kom for eksempel en informasjonsmelding fra Den norske kirke i februar 2011. Kirken skulle diskutere lærespørsmål fremover. Hovedtemaet i kirkemøtene var "Hva betyr det å være en evangelisk-luthersk kirke i dag?" Bare overskriften sier hvor sterkt man er knyttet til Luther.

Kirken tar altså ikke utgangspunkt i Bibelen, men i Luther, og lar han vise hvordan man skal tolke Bibelen.

I sakspapirene til Kirkerådet satte man opp forslag til vedtak, her er noen av ordene som ble brukt:

"Kirkemøtet ber Kirkerådet om å bringe luthersk tenkning om det å være kirke inn i arbeidet med ny kirkeordning."

"å bidra med en luthersk forståelse av diakonien"

"å bidra til at luthersk forståelse av identitet og tro"

"at luthersk og økumenisk arv løftes frem under arbeidet med å implementere
gudstjenestereformen.

"En bevisstgjøring av forholdet til luthersk arv"

"utarbeides informasjonsmateriell og ressurser som kan stimulere til lutherske og økumeniske tiltak"

"at refleksjon rundt luthersk arv og identitet tas inn i videre arbeid"

I andre kristne sammenhenger ville man vært skeptisk til å knytte seg så kraftig til én bestemt persons teologiske ideer. Ta for deg punktene over og bytt ut Luther med en av dagens kristenkjendiser fra Norge eller utlandet. Eller bytt Luther med en av dagens biskoper. Eller en annen person fra kirkehistorien. Jeg håper du ser at det skurrer. Det følger ikke idealene som står i Bibelen.

I punktene over kan du så bytte ut Luther med Bibelen. Da blir det "bibelsk tenkning", "bibelsk forståelse av diakonien", "bibelsk forståelse av identitet og tro", "bibelsk arv som kan implementeres i gudstjenesten" og "bibelske tiltak".

Det er et bedre utgangspunkt. Da har man "Skriften alene" som utgangspunkt og ikke Luther.

Problemet med ordet bibelsk
Men ordet "bibelsk" brukes dessverre ofte til å splitte og gruppere seg – ikke til å skape enhet. Man står så hardt på sine tolkninger av Bibelen at man skriver dem ned i noen vedtekter som holder folk med andre tolkninger borte fra menigheten. Dette gjelder spesielt ved moralske spørsmål. Men det gjelder også når såkalte evangeliske kristne er teologisk sinna på katolikker. 

Men skal man virkelig være bibelsk, skal man være sammen selv om man er uenig. Man søke å bli enige, man skal søke enhet. Det er slik jeg forstår Paulus. Og så finner man det man er enige om: Jesus.

Jeg sier ikke at det er lett. Jeg sier ikke at jeg alltid får det til. Men jeg sier hva jeg tror er Bibelens idealer er når det gjelder menighetsliv.

Det er vanlig å bruke ord som ubibelsk, bibeltro og bibelsk for å virkelig slå fast et teologisk poeng. Da brukes ordene ofte for å rettferdiggjøre sin egen gruppering. Men når man har gruppert seg, da er man ikke bibelsk. Ser du problemet?

(Fotomontasje: Luther, hentet fra Wikipedia. Biskop Kvarme hentet fra Arbeids- og Sosialdepartementets Flickr-konto under CC-lisens).

lørdag 19. september 2015

Foredrag om intelligent design og evolusjonsteorien


Akkurat nå leser du noen bokstaver som står i en bestemt rekkefølge som gir mening. Det er intelligent design. Disse setningene er noe helt annet enn for eksempel et tilfeldig jordras. Du vet med en gang at et menneske står bak setningene.

Ser du en marsipankake, forstår du straks at den ikke har blitt til av seg selv.

Når kriminelle skal dømmes, må man lete etter intelligent design i hendelsen slik at man ikke dømmer uskyldige.

Uten å tenke over det, avgjør du daglig hva som er intelligent design i dine omgivelser.

Man kan bruke samme logikk når man for eksempel ser på DNA. Det er programkoder. Eller setninger om du vil. Altså intelligent design. Noen må ha skrevet DNA-et.

Evolusjonslæren mener vi må legge vekk vår daglige logikk. DNA-et har blitt til av seg selv, er påstanden. Tror du på evolusjonslæren fordi du har satt deg inn i den, eller tror du på den fordi samfunnet rundt seg sier at den er sann?

Videoklippet viser Mats Selander som gir en innføring i hva Intelligent Design er.