Naturlig utvalg er ikke evolusjon

Ordet evolusjon er et ord som tåkelegger språket og forståelsen av vitenskap. Ordet brukes nemlig på to måter:

1. Om påstanden om at en mus kan bli til et menneske på grunn av mutasjoner. Altså at informasjonen i genene øker på grunn av kopieringsfeil.
2. Om naturlig utvalg. Altså at informasjonen ikke øker, men at man enten bruker informasjon som allerede finnes eller at deler av informasjon slettes.

Det første er en påstand om oppoverbakke. Det andre er en påstand om nedoverbakke. Argumenter for evolusjon inneholder derfor falsk logikk. Det blir som å peke på en ball som triller nedover en bakke og påstå at den like gjerne kan trille oppover. Trikset er å kalle begge deler for bakke, og det er jo akkurat det samme, ikke sant?

Tradisjonen forlot apostlenes lære

Det er vanlig å hevde fra katolsk hold at Tradisjonen samlet NT, derfor må man stole på det andre som Tradisjonen også inneholder, for eksempel teologiske vedtak på lokale kirkemøter. Sagt på en annen måte: Hvis man ikke stoler på kirkemøtenes vedtak, da kan man heller ikke stole på utvalget brever i NT. Ergo kan man ikke si "Skriften alene", man må ta med Tradisjonen. Jeg har et annet syn på dette:
 
Den lange kirkehistorien, eller Tradisjonen som mange kaller det, viser eksempler på kristne som er i strid med apostlenes lære. Kirkemøtet i Nikea i 325 vedtok for eksempel et forbud mot å knele når det var kristen samling, mens i NT kan man lese at apostlene ba og knelte da det var en samling.

Et annet eksempel er at Jesus innstiftet nattverden i et hjem, man lå på benker mens man spiste sammen. Paulus skriver positivt om slike kjærlighetssamlinger, men kirkemøtet Laodikea i 364 bestemte at det ikke skulle være kjærlighetssamlinger i kirken. Det samme møtet sa også at nattverden skal ikke gjøres i stand i private hjem!

La meg dele Tradisjonen i tre:
1) Den originale tradisjonen (apostlenes lære)
2) Oldtradisjonen (gamle kirkemøter, osv)
3) Sentradisjonen (dagens katolske kirke, pinsebevegelsen)

Alt dette kalles Tradisjonen. Med en slik definisjon mener jeg vi ikke kan bruke Tradisjonen til å avgjøre teologiske spørsmål. For punkt 2 og 3, altså to tredeler av Tradisjonen, inneholder elementer som beviselig er i strid med apostlenes lære. 

Oldtradisjonen og sentradisjonen har heller ingen definerte grenser, det er enda en grunn til at man ikke kan bruke disse som fasit. Det er som når man definerer svensker til å være de som bor i Sverige, det er en mulig ok definisjon. Men hvis det ikke fins en riksgrense, da kan man ikke bruke definisjonen til noe som helst. Da kan tyskere kalle seg for svensker.

På samme måte fins det ingen riksgrense over hva som er innenfor tradisjonsbegrepet. Den fins ingen liste over hvilke brev, kirkemøter, kirkesamfunn, handlinger, vedtak, biskoper, korgutter, salmer, kirkebygninger, bøker, private hjem og organisasjoner som er innenfor. Dermed er begrepet umulig å bruke til å avgjøre teologi. For når det ikke fins grenser, da er en kvittering fra din lokale matbutikk like mye verdt som et biskopbrev.

I NT kan vi lese at apostelen Johannes skal irettesette Diotrefes som bryter med apostlenes lære. Derfor er det ikke slik at vi automatisk kan stole på alt som senere biskoper skrev etter at apostlene var døde. For vi vet jo ikke om apostlene ville ha irettesatt eller ikke, for da var apostlene døde.

Men vi har en del av apostlenes brev, derfor vet vi en del. Det er apostlenes brev som kristne må måle mot.

 

Det hjelper ikke om et lokalt katolsk kirkemøte eller pinsebevegelsen eller en ortodoks biskop i et brev sier seg enig i Diotrefes, man er ikke innenfor apostlenes lære av den grunn.

Apostlenes brev er begrenset materiale. Det kan godt være man er innenfor apostlenes lære når man gjør noe som ikke er beskrevet i brevene. Men det kan man ikke vite sikkert. Man er ikke sikker bare fordi en biskop eller et kirkemøte har vedtatt noe.

Det er apostlenes lære som de kristne skal ta vare på. De kristne skal ikke lage en utvidet kirkelære som er noe mer eller noe annet enn apostlenes lære.

Det er som om man følger en gammel tradisjon der man baker en kake. Opprinnelig var kaken ganske enkel, bakt på en flat stein. Men etter noen generasjoner, med små skritt hver gang, har man etter hvert fått en kake som består av flere etasjer og bakes inne i en ovn. Tradisjonen endrer seg nemlig. En dag er kaken så stor at den ikke får plass inne i ovnen. Da er det noen som spør: “Kaken får ikke plass, hvor er den opprinnelige oppskriften?” De andre svarer at oppskriften henger på veggen ved siden av ovnen, men ingen følger den helt nøyaktig, man følger bare hva man lærte som liten av sin mor.

For å være sikker på at man har originaloppskriften, det vil si den originale tradisjonen man fikk i oppgave om å levere videre, må man holde apostlenes brev i hendene.

Å finne en originaloppskrift er generelt en oppgave som fint går an, selv om kulturen har endret sine skikker siden den gangen oppskriften ble skrevet. Det blir som museum i dag. Man finner gamle originaler av tekster, lover, telefoner, selv om ingen vil bruke de gamle tingene i dag.

Jeg mener det var det allmenne prestedømme som samlet apostelbrevene, altså NT, på en naturlig måte ved å fjerne brev man etter noen generasjoner begynte å bli usikre på faktisk stammet fra apostlene. Apostelbrevene hadde blitt kopiert til svært mange menigheter. Man besøkte hverandre, snakket sammen og tok vekk de brevene man hadde mistanke om hadde sneket seg inn som falske. 

Først senere dukket det opp lokale kirkemøter her og der som sa det samme. Kirkemøtene sa gjerne rett ut at de ikke fant på noe nytt om NT, de bare "vedtok" det som allerede var vanlig å mene om brevene, altså hvilke brev som var allment kjent som ekte apostelbrev. Det var dermed ikke kirkemøtene som samlet NT. 

Vi behøver derfor ikke føle oss avhengige av kirkemøtene. Og da behøver vi heller ikke føle at det er et dilemma å velge mellom apostlenes lære og kirkemøtevedtak som går mot apostlenes lære.

Derfor er jeg for prinsippet "Skriften alene", det er der vi finner apostlenes lære. Det er ulogisk å ha Tradisjonen som rettesnor for teologi, for den går noen ganger mot apostlenes lære.

Et problem i samtaler om Tradisjonen er at begrepet er så vidt. Hvis jeg sier at jeg er i mot Tradisjonen, da kan folk tro jeg er i mot den originale tradisjonen som er apostlenes lære. Men det er jeg ikke. Jeg er mot Tradisjonen fordi den er en blanding av den originale tradisjonen og mye annet som kirkemøtene har funnet på senere.

Går Bibelen inn for "Skriften alene"?

Protestanter er tilhengere av "Skriften alene" som prinsipp når teologi skal diskuteres, det betyr kun Bibelen. Katolikker tar også med det de kaller for "Tradisjonen". Hvilket prinsipp er best?

Tilhengere av Tradisjonen mener Bibelen ikke er nok, fordi viktige teologiske spørsmål er ikke godt nok besvart i Bibelen.

De mener at etter at disiplene til Jesus døde, forsto senere kristne generasjoner ting som de første disiplene ikke forsto. De mener at Gud har påvirket menneskene til alle tider og stadig gitt nye åpenbaringer, dette tok ikke slutt da disiplene døde.

Tradisjonen har dessverre ingen vedtatte grenser for hva som er innenfor eller utenfor Tradisjonen, derfor er det et vanskelig begrep å forholde seg til. Hvilke vedtak, brev, prekener, personer eller handlinger er innenfor eller utenfor?

Mitt syn er at Tradisjonen noen ganger er i strid med Bibelen og i strid med seg selv, derfor må Tradisjonen legges vekk som rettesnor i teologiske spørsmål.

Som argument mot "Skriften alene" sier katolikker: "Hvor i Bibelen står det at "Skriften alene" skal følges?"

To avsnitt i Bibelen som støtter "Skriften alene"-prinsippet er: 

• "Stå derfor fast, søsken, og ta vare på de overleveringene vi har undervist dere i, enten muntlig eller i brev." 
• "Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert. "

Oppfordringen i Bibelen er altså å ta vare på overleveringen som apostlene har undervist i. Det står ikke at vi skal ta vare på hva senere apostler kommer med av nye teologiske poenger etter at de første apostlene er døde. Teksten sier rett ut at overleveringen er gjort én gang for alle. Det skal altså ikke være en utvikling der man legger til nye poenger eller fjerner poenger.

Skriften sier her på en måte "Skriften og muntlig fra apostlene alene". Men nå er apostlene døde, så vi har kun Skriften å holde oss til, derfor sitter vi igjen med "Skriften alene".

Tekstene viser også at alle kristne har ansvar, ansvaret er ikke plassert på toppen av en pyramide eller hos regionale kirkemøter.

Samtidig er det slik at Gud påvirker oss også etter at apostlene døde. Det er snakk om kall, helbredelser osv. Men å si at Jesus lever, betyr ikke automatisk at hver eneste kristen (eller sagt på en annen måte: Tradisjonen) har 100 % rett i alle vedtak, handlinger, brev osv.

Da apostlenes brever ble skrevet, var det meningen at de lokale skikkene skulle måle seg mot brevene. De lokale skikkene skulle ikke måle seg mot de lokale skikkene og sette seg over apostlenes brever. Slik mener jeg det bør være med Tradisjonen, den må måle seg mot apostlenes brever, altså "Skriften alene".

Den kirkelige tradisjon er retorisk luft

Jeg er for prinsippet "Skriften alene", det vil si Bibelen, som teologisk rettesnor for kristne. Alternativet er å ta med også Tradisjonen, men den inneholder mye som står i strid med Bibelen. Tradisjonen er også i strid med seg selv, for den ombestemmer seg.

Det fantes opprinnelig både en muntlig og en skriftlig tradisjon blant de første kristne. Den muntlige er borte for lengst. Vi er derfor nødt til å forholde oss til det skriftlige. Jeg spør derfor tilhengere av Tradisjonen hvilke skrifter utenfor Bibelen som skal brukes som teologisk rettesnor. Hvilke skrifter defineres som å tilhøre Tradisjonen? De som er tilhengere av Tradisjonen, må legge frem en liste.

Uten en slik liste er det bare retorisk luft å snakke om Tradisjonen som rettesnor, og da kan man ikke bruke tradisjonsargumentene til noe som helst.

Med en slik liste må man i tilfelle forklare hvilke prinsipper man brukte for å velge ut tekster som skulle få stå på listen.

Uten en slik liste står man tilbake med «Skriften alene«, altså Bibelen.

Et av de viktigste argumentene fra tradisjonstilhengerne er påstanden om at Tradisjonen sørget for Bibelen, derfor må vi stole på hva den organiserte Kirken bestemmer i dag. Men her mener jeg man tyvkobler.

Det var ikke den organiserte Kirken med stor K som bestemte Bibelen. Det var ikke et kirkemøte, en organisasjon eller en pave som kunne bestemme over alle kristne. Men Bibelen ble til ved at det allmenne prestedømme tok vekk de brevene man etter hvert hadde begynt å bli usikre på virkelig stammet fra apostlene og deres nærmeste.

Skal man kalle det som skjedde for Tradisjon, da må i tilfelle dagens Tradisjon gjøre det samme som den gangen: Alle kristne deltar for å skjære vekk tekster i Bibelen vi tviler på stammer fra apostlene. Skal man følge samme opplegg som den gangen, kan man altså ikke legge noe til, man må trekke fra. Ergo kan man ikke legge til kirkemøter på 1900-tallet eller hva en biskop skrev på 500-tallet eller hva paven sa i fjor.

Apostlene og deres medarbeidere skrev en rekke brev til menigheter rundt omkring. Så døde apostlene og det gikk noen generasjoner. De kristne menighetene kopierte brevene de hadde mottatt og sendte videre til andre. Derfor fikk man etter hvert likere og likere samling med brever over alt.

Samtidig utviklet det seg ulike skikker her og der. Man hentet kanskje inspirasjon fra sin lokale kultur eller fra omreisende taleføre personer. Så kan man diskutere hvilke nye trekk i menighetslivet som var gode eller dårlige. Men hva skal man måle det mot? Jo, man må måle det mot brevene fra apostlene. Å måle nye skikker mot de samme nye skikkene, blir sirkelmåling og meningsløst.

Ja, allerede da brevene ble skrevet, var jo poenget at lokale skikker, tanker og oppførsel skulle måle seg mot brevene og rette seg etter brevene.

Tilhengerne av Tradisjonen sier med sin retorikk egentlig at det som apostlene skrev, må man ikke ta hensyn til, for de ulike lokale kristne ukulturene som fantes den gangen brevene ble skrevet, må gå foran.

Selv om man noen generasjoner etter apostlene hadde utviklet enkelte dårlige skikker her og der, var det ikke til hinder for oppgaven med å skjære bort usikre brev. Det at man klarte den oppgaven, betyr ikke dermed at de dårlige skikkene er forbilde for kristne.

At en bilmekaniker klarer å fjerne et fremmedlegeme fra bilen din betyr ikke at du skal herme etter at han gir naboene juling. Retorikken til tradisjonstilhengerne er liksomlogikk. Det er som å kalle bilmekanikerens reparasjon for Tradisjon, og deretter kalle bilmekanikerens fæle oppførsel mot naboene for Tradisjon, for å argumentere for at det er supert å gi naboer juling.

Derfor er det meningsløst å påstå at Tradisjonen samlet Bibelen og derfor må skikker som apostlene skjempet mot, være teologisk rettesnor for alle kristne. Apostelen Paulus oppfordrer for eksempel i et av sine brev til at alle i menigheten bør ta ordet i samlingen og bidra med innslag som bygger opp de andre. Etter en del generasjoner ble dette mer og mer forlatt. I hver menighet fikk man en prest, og denne holdt lange monologer til en menighet som ikke fikk snakke. Dette kalles så for Tradisjon. Tilhengerne av Tradisjonen setter her Tradisjonen over Paulus og brevene hans. Det er meningsløst, for da kan enhver utvikling i kristne grupperinger godtas som bra, selv om det til og med er snakk om å gi naboene juling eller brenne hekser.

Med "Skriften alene" mener jeg ikke at vi kun kan gjøre hva som er nevnt i Bibelen. Da kan vi for eksempel ikke skrive på internett eller kjøre bil. Jeg mener heller ikke at Bibelen er forklarende ved hvert eneste etiske eller teologiske spørsmål man står overfor. Poenget med Skriften alene er å poengtere at for kristne er Bibelen den eneste autoritet i slike spørsmål. Tradisjonen vingler, så den kan man ikke bruke. Da må man i tilfelle mene at sannheten er skiftende, noe som er meningsløst.

Når noe ikke er beskrevet i Bibelen, så får vi gjøre så godt vi kan ut fra de verdiene og poengene som fins i Bibelen og gjette oss til hva som er riktig handling i dag. Men å ta hensyn til for eksempel hva en krigersk pave hadde for teologiske ideer for noen hundre år siden, bare fordi noen mener han er en del av Tradisjonen, det finner jeg ingen logikk i. De som er tilhengere av Tradisjonen må innrømme at slike paver tok feil. Men hva måler de det mot? De kan ikke måle mot Tradisjonen, for krigerpaven er jo Tradisjonen. De må måle mot Bibelen. Altså står vi tilbake med "Skriften alene".

Pinsebevegelsens trosgrunnlag fjerner begrepet "Skriften alene"?

Forleden dag fikk også pinsevenner en slags trosbekjennelse, kalt trosgrunnlag. Det vil si, ikke pinsevenner generelt i verden fikk dette, men de av dem som tilhører den norske organiserte Pinsebevegelsen.

Blant pinsevenner og mange andre er det vanlig å si "Skriften alene". Med det mener man at kirkehistorien, eller det som gjerne kalles Tradisjonen som inneholder pave, prestedrakter, helgener og lignende, må legges bort som rettesnor. 

Heller ikke bøker eller gamle prekener fra pinsepastorer eller Luther kan brukes som autoritet for tro og lære. Ja, til og med gamle trosbekjennelser har ingen verdi i uttrykket "Skriften alene", for gamle trosbekjennelser stammer fra Tradisjonen.

Det betyr ikke at man er uenig i de gamle trosbekjennelsene eller mye av det som er sagt i tidligere prekener. Men det betyr at de ikke kan brukes som autoritet i teologiske diskusjoner.

Enkelte forsøker å lage en hybrid. Men logikken bryter sammen hvis man sier både "Skriften alene" og "Skriften står i en særstilling" samtidig. Man må velge en av påstandene. 

Er "Skriften alene" nå skjøvet ut av Pinsebevegelsen? 

Det ferske trosgrunnlaget til Pinsebevegelsen starter med å etablere Bibelen som Guds ord. Tredje setning sier så at Bibelen er øverste autoritet. Da lurer jeg på hva eller hvem som er autoritet nummer to, er det pastoren, evangelistene, Pinsebevegelsen, Den hellige ånd, andre kristne, norsk lov, Lederrådets leder, pinseskolene, menighetsmøtet, eldsterådet, regionlederne, Barratts gamle bøker, LED-samlingen eller teksten i trosgrunnlaget? Man burde ha gitt et hint om dette i teksten. 

Ved å si "Bibelen er øverste autoritet", sier Pinsebevegelsen egentlig i sitt trosgrunnlag at "Skriften står i en særstilling". For hvis Bibelen står øverst, må det nødvendigvis finnes  andre autoriteter lenger ned.

Da trosgrunnlaget skulle vedtas, var det grovt sett kun ledere som var invitert. Satt alle og tenkte: "Ja, Bibelen er øverst, deretter kommer jeg og de andre lederne som nummer to"? 

Problemet er i tilfelle at lederne er litt uenige, hvordan kan de da være autoritet nr to alle sammen?

Jeg har noen spørsmål til Pinsebevegelsen:

• Hva betyr uttrykket "Bibelen er øverste autoritet"?
• Er "Skriften alene" forlatt som prinsipp?
• Hvem/hva er i tilfelle autoritet nr 2?
• Hvor i autoritetshierarkiet er i tilfelle det allmenne prestedømme plassert?

Den norske kirke har dødsdomplikt

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter, hentet fra 1500-tallet eller tidligere. En av tekstene sier at det er tillatt for kristne å felle dødsdommer over andre, så lenge det skjer i en lovlig satt rett. Teksten sier ikke bare at det er tillatt for kristne, men sier at det er en plikt hvis landets lover er slik. Ikke nok med det, teksten fordømmer andre kristne som reserverer seg mot å felle dødsdommer.
     Trostekstene fordømmer også gjendøpere. Alle norske prester i DnK fordømmer altså de fleste pinsevenner. Eller så lever de med en teologisk sprik.

Her er et utdrag fra Den augsburgske bekjennelse fra 1530, som Den norske kirke har som teologisk grunnlov:

"Om de borgerlige ting lærer de at lovlige borgerlige ordninger er Guds gode gjerninger, at det er tillatt for kristne å styre embeter, lede rettslige etterforskninger, dømme i saker etter keiserlige og andre gjeldende lover, felle dødsdommer etter retten, føre krig etter retten, gjøre hærtjeneste, gjøre forretninger etter loven, ha eiendom, gjøre ed når øvrigheten krever det, og ta kone eller mann til ekte. 


De fordømmer gjendøperne som forbyr disse borgerlige pliktene for kristne.
De fordømmer også dem som ikke setter den evangeliske fullkommenhet i frykt for Gud og i tro, men i å gå ifra de borgerlige pliktene, for evangeliet lærer en evig rettferdighet i hjertet. Likevel gjør det ikke til intet samfunnet eller hjemmet, men krever i høyeste grad at man skal ta vare på dem som Guds ordninger og vise kjærlighet i slike ordninger. Altså er det tvingende grunn til at de kristne bør lyde øvrighetene og lovene sine, bare ikke når de gir påbud om å synde, for da bør de lyde Gud mer enn mennesker. Apg. 5."

I romerbrevet i NT skriver Paulus at kristne skal følge lover og regler i landet, for eksempel betale skatt og toll. Han er også positiv til at myndighetene har makt til å straffe de slemme. Han skriver at myndighetene har sverd, men det kommer ikke frem om han tenker at sverd gir makt til å arrestere/dømme, eller om han tenker på dødsdommer.

Et annet sted i NT står det om kristne som er ansatt i staten, uten at disse blir satt i et negativt lys i teksten. Kristne skal altså ikke være som en sær sekt som melder seg ut av samfunnet. Men det er et stykke å gå fra en slik konklusjon til å si at kristne har plikt til å felle dødsdommer og at man skal fordømme kristne som ikke vil gjøre det.

Mange av tekstene til lutherbevegelsen på 1500-tallet er samlet i Konkordieboken. Tekstene fins også løst, hver for seg. I Konkordieboken står det at innholdet er kun forklaringer og må ikke brukes som dommer ved teologiske diskusjoner. Boken bruker altså Skriften alene-prinsippet, noe jeg synes er veldig bra.

Så langt jeg forstår, har ikke DnK koblet sine bekjennelser til selve Konkordieboken, men til enkelte av tekstene som løse deler. Dermed har ikke Kirken tatt med seg forbeholdet i Konkordieboken som sier at tekstene ikke er bindende.

• Bør ikke Kirken snart se på de gamle luthertekstene og se om noe bør endres?
• Er det prinsipielt ok å ha bindende tekster som kommer i tillegg til Bibelen?
• Er man sikker på at ingen av tekstene er i strid med Bibelen? 

Les også:

Likheten mellom mormonere og Den norske kirke

PS: Bildet er fra riksdagen i Augsburg 1530 der keiseren hadde bedt protestantvennlige fyrster forklare sin tro. Her ble Den augsburgske bekjennelse til. Luther kunne ikke møte opp på grunn av forfølgelse.

Mormonerne har Smiths bok. Den norske kirke har Konkordieboken.

Det er stor teologisk forskjell på lutheranere og mormonere. De fleste vil si at lutheranere er kristne og mormonere ikke er det. Likevel er det en prinsipiell likhet: Begge har bindende tekster som kommer i tillegg til Bibelen.

Konkordieboken er en samling lutherske tekster fra 1500-tallet. Den norske kirke har ikke hele boken som bindende, men deler av den. Den svenske kirken har visstnok hele boken som bindende.

Men hvor bindende er de? Hvis tekstene aldri endres, da kan man nesten kalle dem for hellige tekster. Hvis tekstene jevnlig måles opp mot Bibelen, og endres nå og da, da er det Bibelen som er hellig.

I Bibelen er Paulus negativ til kristne som samler seg rundt enkeltpersoner.I starten av korinterbrevet skriver han:

"For noen av Kloes folk har fortalt meg, søsken, at det er stridigheter blant dere. Jeg sikter til dette at noen av dere sier: «Jeg holder meg til Paulus», mens andre sier «til Apollos», «til Kefas» eller «til Kristus». Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus' navn?"

Hvordan lutheranere snakker seg ut av den teksten, vet jeg ikke. Bytter du ut Kefas med Luther i teksten, bør man i alle fall få seg en vekker.

Den norske kirke endrer seg sakte, man har for eksempel funnet nye ord i liturgien og tillatt kvinner å være prest. Men så langt jeg vet, så endrer man aldri de lutherske bekjennelsestekstene. 

Jeg er ute etter å frigjøre det allmenne prestedømme. Og jeg ønsker at enkeltpersoner skal bli sett i menighetslivet. Dette tror jeg henger sammen. Men da må Kirken endre sine tradisjoner radikalt. En av tradisjonene er de gamle tekstene som fins i Konkordieboken. Ved å peke på Konkordieboken, kan jeg kanskje få enkelte lutheranere bevisst på noen problemstillinger. 

Derfor spør jeg: Er det ikke på tide å drøfte om noen av Luthers tekster bør strykes som bindende for Kirken?


Oppdatering fra i går: I Konkordieboken står det at innholdet er kun forklaringer og må ikke brukes som dommer ved teologiske diskusjoner. Men så langt jeg forstår, har ikke DnK koblet sine bekjennelser til selve Konkordieboken, men til enkelte av tekstene som løse deler. Dermed har ikke Kirken tatt med seg forbeholdet i Konkordieboken som sier at tekstene ikke er bindende. 


Les også om dødsdomplikten i DnK

Færre kirkeaktiviteter. Mer samtale. Det er Misjonsforbundets mål.

Margrethe Ree Sunde
i Misjonsforbundet Ung. 
Pressefoto: Hildegunn
M. T. Schuff

- Vi har en veldig aktivitetsorientert menighetskultur der mye av det frivillige arbeidet går ut på å organisere, planlegge og aktivisere, sier generalsekretær Anne Margrethe Ree Sunde i Misjonsforbundet Ung til avisen Norge i dag. Hun mener man må legge mer til rette for samtaler.

For å få til en forandring, mener hun at menighetene må gjøre noe planmessig. Medarbeidere fra Misjonsforbundet Ung støtter derfor seks menigheter i et pilotprosjekt. Målet er å skjære litt ned på aktivitetene og bruke også hjemmene som en del av menighetslivet.

Jeg er helt enig i analysen. Det er for mange aktiviteter. Det er for lite rom til å samtale om tro og liv. Dermed blir det lite vekst, bortsett fra vekst i antall, penger eller lignende. Jeg er enig i at hjemmene er viktige. Spørsmålet er om man får til en reell endring før man definerer hjemmene som viktigst.

Forfatteren Edin Løvås tilhører Misjonforbundet, han skrev en bok om hussamlinger i 1984. Der sier han at vi ikke nødvendigsvis må slutte å gå på kirkegudstjenester, men at hjemmesamlingene er viktigere (side 18). Det poenget bør man stoppe opp ved. Alt for ofte blir husgrupper i dag bare noe for spesielt interesserte, som en ekstraaktivitet på linje med alle andre aktiviteter en kirke driver. Pastoren eller presten sørger alltid for at søndagens gudstjeneste blir holdt. Men husgruppene blir delegert bort. Løvås tok stilling den gangen og sa at hjemmesamlingene er viktigst. Det er jeg enig i.

Men å snu en 100 år gammel organisasjon til å prioritere så radikalt, er en veldig vanskelig oppgave.

Det andre man må ta stilling til, er om hussamlingene skal være drevet ovenifra og ned med lederskap, kursing, visjoner, målsetting og alt det andre som følger lederskapspakken, eller om man skal gå inn for ikke-hierarki der man først og fremst er venner som møtes.

Veldig mye å si om dette. Akkurat nå er jeg glad for at enda et kristent miljø oppdager, eller skal vi si gjenoppdager fordi Løvås snakket om dette for lenge siden, bivirkningene av vanlig kirke. Først må man få en bevissthet om problemet. Deretter kan man se etter løsninger.

Likestilling er en kristen verdi

De første kristne gikk inn for likestilling i menighetsliv og ekteskap. Tre avsnitt fra NT: 

«Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» 

«Kvinnen rår ikke over sin egen kropp, det gjør mannen. På samme måte rår ikke mannen over sin egen kropp, det gjør kvinnen.» 

«Men i Herren er ikke kvinnen uavhengig av mannen, og mannen er ikke uavhengig av kvinnen. For som kvinnen ble til av mannen, blir mannen født av kvinnen, men alt er fra Gud.» 

Andre likestillingspoenger fra Bibelen:

• Paulus bruker forstanderordet om Føbe. 
• Peter sier at alle kristne er prester. 
• Paulus sier at kvinnen skal bære sin egen myndighet/frihet på hodet. 
• Både kvinner og menn blir i NT bedt om å ikke bråke i samlingene. 
• Både kvinner og menn blir i NT kalt disipler. 
• Både kvinner og menn i NT åpner hjemmene sine for samlinger. 
• Paulus sier at alle i menigheten skal støtte hverandre.
• Ordet hode betyr ikke overhode, men kilde, for eksempel kilde i skapelsen. 
• Priska rettledet Apollos. 
• Junia var apostel. 
• Paulus bruker samme kollega-ord overfor Priska som overfor menn som han kalte apostler.
• Både kvinner og menn tok ordet i samlingene. 
• Eldstepersoner var opprinnelig eldste i landsbyen og husverter for menighetene, for det fantes ikke kirkebygninger. Paulus kaller samlingene hjemme hos Nymfa for menighet. Hilsepolitikken til Paulus viser at Nymfa var eldste, for det fins ingen andre kandidater. Eldste er det samme som pastor/biskop. 
• Verdens første evangelister var kvinner (kvinnen ved brønnen og Maria Magdalena).
• Kjønnsdominans er et resultat av syndefallet, ikke et ideal.

Overlevelsesguide for kvinner som blir undertrykt i menighetslivet.

Quiz: Hva er forskjellen på ordinasjonen av denne kongepastoren og ordinasjonen av en norsk biskop?

En pastor for en stor kirke blir innsatt som konge i menigheten, forteller avisen Dagen i Sverige. Han løftes opp i en stol og bæres rundt. Se filmen under. Men hva er egentlig forskjellen på denne innsettelsen og innsettelser i andre kirkesamfunn?

Har man ikke like mye symbolbruk også i andre kirker? Får ikke vanligvis presten og biskopen en fin kappe eller noe fint å holde i? Blir ikke den som innsettes en leder i menigheten? Får ikke lederen en rekke med religiøse monopoler? Skal ikke innsettelsen bety at lederen skal være autoriteten? Blir ikke lederen plassert på den fineste plassen i kirken? Får ikke lederen lønn av kirken? Synger ikke menigheten en sang etter innsettelsen?

Og hva er egentlig galt med ordet konge? Du sier kanskje at det er jo navnet på Jesus i Bibelen, og det kan ikke kristne bruke om seg selv. Men bruker ikke for eksempel pinsevenner tittelen hovedpastor, et ord som kun brukes om Jesus i Bibelen?

Hvis du synes filmen er frastøtende, så tenk gjennom hva som er likt eller hva som skiller den fra det kirkesamfunnet du selv tilhører.

Hvis du mener filmen er et fint eksempel på menighetsliv, så fortell gjerne hvor i NT du finner en slik kultur.

Selv går jeg inn for ikke-hierarki blant kristne. Dessverre er det mange kristne som har organisert seg hierarkisk. Et av argumentene for hierarki er at da hindrer man at flokken blir en sekt. Men gang på gang ser man at sektene har en leder, og flokken som følger etter er gjerne stor.

Det sunneste og tryggeste er ikke-hierarki. I NT ser man at dialog brukes mye. Og Paulus oppfordrer hele menigheten til å være teologisk sikkerhetsnett.

Når du har sett filmen, eller spolt litt i den, kan du sammenligne den med en film om Torben som ber for syke på gaten. Hvilken av de to filmene synes du er nærmest urmenigheten i NT? Står det at de første kristne ba for syke, eller står det at de hadde fine seremonier der de innsatte toppsjefer?

"La oss kjøre og finne noen syke."

Jeg traff dansken Torben Søndergaard en times tid eller noe sånt for ett år siden. Under kan du se et av hans filmopptak. 

Torben lager ikke kirkeshow med lyskastere eller dramatiske prekener. De han treffer på gaten, rekker ikke å komme i noen religiøs stemning. Men når de kjenner smertene på et øyeblikk er borte etter hans bønn, blir de fnisete og tror nesten ikke det er sant.

Torben tar gjerne med andre kristne for å vise hvordan han ber for syke. Det er ikke en innviklet oppskrift som skal læres bort, men det hjelper likevel å stå ved siden av å se på først. 


I filmen har Torben med seg en kar som heter Tommy. Han har aldri bedt for syke tidligere, og blir ganske satt ut når folk forteller at smertene er borte etter hans enkle og korte bønn. 

I en annen film er det Tommy som viser Helle hvordan man ber for syke. Helle har vært kristen i tre uker, og hun opplever det samme som Tommy, folk sier smertene forsvinner. 

Torben bygger ikke et hierarki under seg, men han viser andre hva han tror og gjør, så multipliseres det.

Tåkelegger om evolusjon. Krev definisjoner.

Bladet Illustrert Vitenskap hevder i siste nummer at rask evolusjon skjer foran øynene våre, og nevner for eksempel:

• Elefanter som mister støttenner 
• Fisk som begynner å tåle miljøgifter 
• Sommerfugler som skifter farge 

ELEFANTER

Folk jakter på støttennene til elefanter, det betyr at elefanter med lange støttenner blir skutt. Da er det ikke rart at elefanter med korte tenner er de som er tilbake. Dette kan ikke brukes som bevis for at en orm har blitt til en elefant.

Det elefanthistorien forteller, er at ordet evolusjon har flere betydninger. Ved å bruke uttrykket "evolusjonær drivkraft" om nedslakting av elefanter, gir man inntrykk av at man i samme slengen beviser langtidsevolusjon der en orm blir til en elefant. Men man kan ikke gå fra orm til elefant ved å miste legemsdeler.

FISK

Illustrert Vitenskap forteller også om en fiskestamme som hører hjemme i Hudson River i New York. Bladet sier det er evolusjon fordi fisken har begynt å tåle å svømme i giftig vann.

Jeg har lest om denne fisken tidligere. Den har et gen som kalles AHR2 som koder for et protein. Dette proteinet har ulike gode oppgaver, men lar også PCB-gift binde seg til det, noe som ikke er bra hvis fisken svømmer inn i giftig vann. Men så ble dette genet skadet, og fisken mistet to av de 1104 aminosyrene som fins i proteinet. Dermed bindes ikke lenger giften til proteinet, og isolert sett er dette en fordel.

Problemet er at fisken opprinnelig hadde annen nytte av genet. Etter mutasjonen vokser fisken derfor saktere og har fått redusert motstandskraft mot andre farer. Når den svømmer ut i vann der det ikke er gift, taper den for fisk som ikke er mutert.

UTEN ARMER - EN FORDEL?

Slike eksempler kan sammenlignes med en tyv som mister begge armene. Da kan ikke lenger politiet sette håndjern på ham når han skal fakkes i en bakgate. Selv om dette isolert sett er en fordel, kan man ikke si at å miste armene er riktig vei å gå hvis man tenker på det store bildet. For jo mer man mister, desto nærmere en orm kommer man. Evolusjonspåstanden er motsatt, den går ut på at en orm skal bli menneske. Da må i tilfelle legemsdeler og egenskaper legges til, ikke trekkes fra.

Det er ikke noe poeng å si at tyven uten armer er «den best tilpassede i sitt miljø«. Isolert sett stemmer det, men det har ingen verdi i det store bildet.

Også i hverdagen fins det eksempler der nedgradering isolert sett er en fordel. La oss si at du har en bil der sikkerhetsbeltet ikke virker. I sjeldne tilfeller er det en fordel å ikke bruke sikkerhetsbelte. Men man kan ikke hevde at bilen er blitt oppgradert ved å ha belter som ikke virker.

Når Illustrert Vitenskap sier at evolusjon foregår foran øynene våre, må man altså ikke la seg forlede til å tro at det er et bevis for storevolusjon, altså at ormer etter mange generasjoner får menneskehjerne og menneske-DNA.

SOMMERFUGL

Et annet eksempel bladet nevner, handler om sommerfugler. Men saken er at ingen ny DNA-informasjon er skapt bare fordi lyse sommerfugler kommer i flertall i en periode der lys kamuflasje er bedre enn mørk. Dette er ikke noe bevis for at en urcelle har blitt til en sommerfugl.

Når man vanligvis skal definere hva evolusjon er, sier man at det er snakk om mutasjoner pluss naturlig utvalg. Man tror altså at tilfeldige genfeil klarer å skape ny DNA-informasjon, for eksempel oppskriften på hvordan en elefant for første gang i verdenshistorien skaffer seg støttenner.

Men når det lyse sommerfugler er i flertall i en periode, har dette ikke noe med mutasjoner å gjøre. Halvparten av definisjonen på evolusjon er i det tilfellet ikke i bruk. Likevel kaller man det evolusjon!

Det er som å definere Norge til et land i Skandinavia. Og så etterpå finne en sykkel i Sverige og så si: «Jeg fant Norge!" (Halvparten av definisjonen var jo riktig, du fant jo sykkelen i Skandinavia...)

Når lyse sommerfugler er i flertall en periode, så skyldes det at populasjonen på forhånd hadde DNA-informasjon til å få både lyse og mørke avkom. Så er det naturlig utvalg som bestemmer hvilken type som etter hvert blir den største. Ja, du kan like gjerne si i det tilfellet at "den best tilpassede" overlever. Men fremdeles er bare halvparten av definisjonen på evolusjon i bruk, derfor er det egentlig ikke snakk om evolusjon.

SLANGE

Enda et eksempel som bladet nevner, er en type slange som fikk stadig mindre hode i løpet av noen generasjoner. Skal dette kalles ekte evolusjon, altså evolusjon etter hvordan evolusjonister egentlig definerer ordet når man spør, da må man påstå at det skjedde en tilfeldig mutasjon i hver generasjon, og at hver og en av disse mutasjonene gjorde at hodet ble mindre. Men dette påstår selvsagt ikke bladet. Innerst inne vet man nok at det er snakk om vanlig naturlig utvalg som ikke drives av mutasjoner. Slangene fikk rett og slett avkom med ulike hodestørrelser (informasjon til å lage små og store hoder fantes fra før), og de slangene med små hoder overlevde fordi de ikke ble tatt av det spesielle fiendedyret som var blitt innført.

En organisme kan miste eller stjele DNA, eller vekke opp sovende DNA. Noen ganger kaller man dette for mutasjoner, dermed høres det ut som at man snakker om det samme som definisjonen på evolusjon (mutasjoner + naturlig utvalg = evolusjon). Men hvis en sovende informasjon vekkes, eller en informasjon stjeles eller mistes, da er det ikke snakk om at genfeil har skapt informasjon som ikke fantes på jorda tidligere. "Ekte" evolusjon må kunne skape ny informasjon.

Både ordet evolusjon og ordet mutasjoner har altså flere definisjoner. Dette blir en tåkelegging av hva evolusjon er og hva som kan holde som bevis.

Skal man diskutere evolusjon, må man altså starte med å spørre hva man mener med evolusjon. 

Hvis svaret er "mutasjoner + naturlig utvalg = en urcelle kan bli et menneske", da må man også spørre hva man mener med mutasjoner. 

Hvis definisjonen på mutasjoner er "tilfeldige genfeil som har skapt informasjon som ikke fantes på jorda tidligere", da er man klar til å studere det som påstås være beviser. 

Da må man spørre: Var det virkelig en tilfeldig genfeil? Eller var det snakk om stjeling av DNA? Var forandringen kun positiv, eller lagde den også negative bivirkninger? Hva med resten av organismen, oppsto det samtidig negative mutasjoner et annet sted i DNA-et? (De negative mutasjonene hoper seg dessverre opp generasjon for generasjon i kroppene våre, det går nedover med oss.) osv.

Hvis definisjonen på mutasjon derimot er "forflytninger av DNA", da har man ikke en presis nok definisjon til å kunne påstå at en urcelle kan bli et menneske. For forflytninger inkluderer å stjele, men da snakker man ikke om ny informasjon.

Konklusjon:

• Den doble definisjonen av evolusjon og mutasjoner tåkelegger 
• Krev definisjoner før du diskuterer

Hvorfor er særnorsk liturgi et krav?

Kirkerådet i Den norske kirke skriver:

"Det er nyttig, men ikke nødvendig å ha digital tilgang til Den norske kirkes liturgisamling for å forberede gudstjenester."

Den norske statskirkens digitale liturgisamling fantes ikke blant de første kristne, likevel holdt de første kristne samlinger. Derfor har Kirkerådet helt rett når det sier at det ikke er nødvendig å kjøpe digitalt abonnement på en spesiell norsk liturgi.

Men det var nok ikke akkurat det Kirkerådet mente. Kirkerådet mente nok at man kan kjøpe en papirversjon.

En del av denne særnorske liturgien kan man finne gratis på nettsidene til Den norske kirke. Men musikkoppskriften til liturgien er rettighetsbelagt materiale, det må man betale for. Så langt jeg forstår, kan man altså ikke holde gudstjeneste i Den norske kirke uten at noen på forhånd har fått betaling.

Hvordan har man havnet i en situasjon der noen skal ha betaling for at kristne skal være sammen? Hvorfor er det ingen av biskopene eller benkesliterne som reagerer? Hvorfor har man ikke de første kristnes samlinger, altså Bibelen, som forbilde?

Kirkerådet skriver: "Kirkerådet har forståelse for belastningen ved at innkjøp av digitale løsninger til gudstjenestereformen kommer på toppen av en allerede stram økonomi." Kirkerådet sier også om betaling for liturgirettigheter: "Slik verdsetter kirken kunstnerisk kvalitet,"

De første kristne møttes i hjemmene. Når man flytter dagens kirkeordninger inn i hjemmene, ser man hvor fremmede de. Skal jeg kreve kopirettigheter og avgifter av måten jeg hilser folk velkommen hjem til meg? Skal jeg si til gjester og venner:

"Min familie har forståelse for belastningen som sofabilletter utgjør i samlingen hjemme hos oss. Men slik verdsetter vi sammen den kunstneriske kvaliteten til de hjemmestrikkede putene jeg har utsmykket sofaen med, de er spesielt laget til våre felles samlinger, og vi kan ikke møtes uten dem."

Men hvor er listen over organiske menigheter?

Å spørre hvor man kan finne en liste over organiske menigheter er nesten som å spørre hvor du kan finne en liste over venner du ennå ikke har møtt.

For å bli venner, må du først bli kjent med noen eller bli invitert hjem til noen. Eller så må du selv invitere noen.

Det samme ser ut til å gjelde mange organiske kristne hjemmesamlinger. For å finne og bli med i en organisk menighet, må du møte noen, bli invitert til et hjem, eller du må selv invitere noen hjem. Det betyr ikke at man automatisk blir nære venner som deler alle ferier sammen. Men poenget er at kontakten er menneske til menneske, det er organisk. I de fleste andre sammenhenger er det nettopp direkte kontakt vi setter pris på, så hvorfor ikke i menighetslivet?

Det er 11 millioner voksne amerikanere som deltar i et menighetsliv med tyngdepunkt i hjemmesamlinger, uten at de samtidig tilhører en overordnet storkirke. Ingen har tatt en lignende spørreundersøkelse i Norge, så langt jeg vet. Men organiske husgrupper fins også i Norge, jeg selv er med i en og jeg kjenner til en del andre.

I vanlige kirker møter man først opp til en konsert eller gudstjeneste. Så får man høre at det fins husgrupper og må stå på en venteliste til man blir plassert i en av dem. Dette er ikke organisk. Det betyr ikke dermed at det ikke fungerer. Men selv tror jeg man føler seg mer velkommen hvis man faktisk blir personlig invitert og ikke bare plassert.

Organisk er uten moderne pastorrolle, presterolle eller liturgi. Alle som møtes, stiller likt. Det betyr at alle kan holde innslag hvis de vil, og det er ingen som leder samlingen. Samtidig er det slik at ingen av oss er like, på den måten stiller man ikke likt. Men det er det som er så fint, da blir temaer, innslag, samtaler osv belyst fra ulike kanter. Og alle tar litt ansvar hver. 

Hva med å invitere noen hjem for å snakke om ideen "organisk menighet"?

Norske evolusjonister diskriminerer

Du kan vinne 1 million dollar hvis du finner ut hvordan livet oppsto evolusjonelt. Sagt på en annen måte: Ingen har en god nok vitenskaplig forklaring på evolusjonens start. Likevel i Norge i dag: En lege fikk ikke jobb fordi han ikke tror på evolusjonsteorien, i følge Vårt Land.

Det er bevist at det går nedover med oss genetisk for hver generasjon. Det vi kan observere, er altså det motsatte av evolusjon. Dette burde i seg selv være nok til å ikke tro på evolusjonsteorien som påstår at en stein kan bli en orm og en orm kan bli et menneske.

Jeg har skrevet en rekke artikler med evolusjonskritikk. Start gjerne med disse argumentene mot evolusjon.

Dobbelt-teologi

Katolske prester får ikke lov til å ha kone og barn. Men hvis man blir gift og får barn før man blir katolsk prest, da er det helt ok. Et eksempel på en slik prest finner du her. Hvor er logikken?

Generelt er det slik at en del store kirkesamfunn, slik som katolikkene, støtter seg teologisk til det de kaller Tradisjonen. Det er ikke nok med Bibelen, mener de, like mye teller hva Kirken har funnet på opp gjennom århundrene. For de første kristne ble ikke ferdig med organiseringen og de kristne verdiene, mener de. 

Men når Tradisjonen ombestemte seg etter mange år, og nå kjører et dobbelt løp hvor man både tillater og ikke tillater prester å ha familie, da forstår jeg ikke hvordan man kan påstå at den kan være er rettesnor.

Lynkurs i Bibelen

På under 20 minutter får du her en oversikt over alle delene i Bibelen, hvis du forstår dansk da. Bibelen består av mange forfattere over lang tid. Likevel er det en rød tråd.

DNA fins på 17 språk

Evolusjonsteorien påstår at alt liv stammer fra en urcelle. Du har sikkert mange ganger sett tegning av "livets tre" som vises i lærebøker, i TV-programmer, i avisene eller på museum. Evolusjonistene har argumentert for urcellen ved å hevde at alt levende har samme type DNA-språk, og at dette er en indikasjon på at alt har samme opphav, altså en urcelle. Men fakta er at DNA fins i 17 forskjellige språk. Det vil si at kodingen kan bety ulike ting i ulike organismegrupper.

Et eksempel: I kroppen din er det en genetisk kode som kan forstås som bokstaver. I tillegg til bokstaver, fins også et tegn for punktum, slik at kroppen din vet når setningen stanser. Men i andre organismegrupper kan punktumtegnet bety noe annet enn stans.

Dette er som en stålvegg mellom organismegruppene, for man kan ikke tenke seg en glidende overgang mellom å bety stans til å bety noe helt annet, og organismen bryter sammen hvis den misforstår så grunnleggende koding.

Alle lærebøker som viser det vanlige treet som starter med en urcelle og som sprer seg ut i grener, er altså feil, også sett med evolusjonistiske øyne som er oppdatert på vitenskaplige fakta.

Tidligere i dag skrev jeg om organisasjonen Creation som har satt frem 15 spørsmål til evolusjonister. Det har kommet responser fra evolusjonister på disse spørsmålene. I filmen over går to medarbeidere fra Creation gjennom responsene. Det er interessant å høre på, enten du er evolusjonist eller kreasjonist.

15 spørsmål til evolusjonister

Organisasjonen Creation Ministries International, som tror at Gud har skapt oss, har satt sammen en liste på 15 spørsmål som du bør kunne svare på før du eventuelt velger å tro på evolusjon.

1. Hvordan oppsto livet?
2. Hvordan ble DNA-koden til?
3. Hvordan kunne mutasjoner - tilfeldige kopieringsfeil - danne den enorme mengden informasjon som må til for å forandre en mikrobe til en mikrobiolog?
4. Hvorfor er naturlig utvalg - et prinsipp anerkjent av kreasjonister - beskrevet som evolusjon og forklaring til hvordan livets mangfold oppsto?
5. Hvordan kunne nye biokjemiske stier som krever mange enzymer som arbeider sammen i riktig rekkefølge, oppstå?
6. Levende ting ser ut som de er konstruert, så hvordan vet evolusjonister at de ikke er det?
7. Hvordan oppsto flercellede organismer?
8. Hvordan oppsto kjønn?
9. Hvorfor finner man ikke de forventede millioner av overgangsfossiler?
10. Hvordan kan levende fossiler forbli uendret over millioner av år, mens evolusjonen har endret ormer til mennesker på samme tid?
11. Hvordan har blind kjemi dannet intelligens, mening, altruisme og moral?
12. Hvorfor er ad hoc-forklaringer godtatt i evolusjonsteorien?
13. Hvor er de vitenskapelige gjennombruddene som bygger på evolusjon?
14. Vitenskap innebærer eksperimentelle studier av hvordan ting fungerer. Hvorfor blir evolusjon, en teori om historie, undervist som om det var eksperimentell vitenskap?
15. Hvorfor blir en religiøs idé og et dogmatisk trossystem som ikke kan forklare bevisene, undervist som vitenskap?

Den originale listen med Question Evolution! finner du her. Der er spørsmålene noe utvidet, for eksempel med sitater fra evolusjonister som innrømmer svakheter i evolusjonslæren. Til hvert spørsmål er det også en lenke med dypere argumenter om problemene som fins i evolusjonsteorien. Du finner også svar på motargumenter som har kommet som respons på spørsmålene (se liste nedenfor fotnotene).

Se også min egen liste med 12 argumenter mot evolusjonsteorien.

Eldste var eldste fra før

Blant de første kristne var det noen som ble kalt eldste. Generasjoner senere fikk disse status som prester. Dette til tross for at apostelen Peter kaller alle kristne for prester, opprinnelig var det altså ikke meningen at kristne skal ha en egen presteklasse.

Presteord brukes aldri om utvalgte kristne i NT, dette indikerer at de første kristne gikk inn for ikke-hierarki. Flere hundre år senere forlot man denne tanke litt etter litt, og man fikk både prester, erkebiskoper og pave, det hele organisert som en pyramide.

Når man skal forsøke å finne ut hvordan de første kristne organiserte seg, er ordet eldste viktig, det brukes flere steder i NT. Mange mener at en som ble omtalt som eldste i en urmenighet, først hadde vært en fisker, snekker eller lignende, og deretter hadde fått en stilling som eldste, nesten som et eget yrke.

Men det fins en annen tolkning som sier at de som ble omtalt som eldste i menigheten, var eldste også før de ble kristne. Dette gir en annen forståelse av ordet.

I antikken fantes det eldste over alt, de eldste var ikke kristne. Ja, selv i dag fins det eldste her og der. Forleden så jeg et TV-program der en mann var på reise, tilfeldigvis kom han innom en landsby. De eldste i landsbyen innkalte ham så til et møte. Dette var bare som en bisetning i programmet, men viser at begrepet eldste fremdeles eksisterer noen steder.

I antikken kunne eldste være litt av hvert. Noen steder kunne det bety rett og slett en gammel person. Andre steder betydde det at man samtidig hadde en plass i landsbystyret. Noen steder fikk man plass i styret for kun ett år av gangen, men eldste var man hele tiden.

Det er altså ikke lett å definere presist hva en eldste var. Men man kan tenke seg at en eldste var en som var godt voksen, og som hadde fått seg eget hus av en viss størrelse, og som hadde bygget opp sitt eget firma eller som drev en bondegård og som hadde en viss innflytelse i sitt nabolag. Man var eldst i sin familie med både barn og svigerbarn, kanskje hadde man også en del ansatte.

1/3 av dem som levde i antikken, var slaver. Ved å kalle noen for eldste, sa man samtidig at vedkommende ikke var slave.

Selv om jeg skulle bomme litt på definisjonen av en eldste i antikken, jeg er ikke historiker, så er poenget uansett at det fantes eldste i antikken som ikke hadde noe som helst med kristne menigheter å gjøre. Det fantes fiskere som ikke var kristne, det fantes revisorer som ikke var kristne, det fantes masekopper som ikke var kristne, det fantes syke som ikke var kristne, det fantes snille som ikke var kristne og det fantes eldste som ikke var kristne. Eldste var ikke et yrke, men en slags merkelapp som sa noe om en person.

Hvis noen sa: "Jeg skal kontakte menighetens fiskere", da betydde ikke det at menigheten hadde ansatt fiskere som skulle skaffe fisk til menigheten. På samme måte kunne man si "Jeg skal kontakte menighetens eldste". De var ikke ansatt som eldste.

Det var mange fiskere i landsbyen, noen av dem tilhørte menigheten. Det var mange eldste i landsbyen, noen av dem tilhørte menigheten.

Det passer ikke helt, men la meg omskrive eldsteordet til storbonde. Du var storbonde før du fikk en tjeneste blant de lokale kristne, og du var storbonde også etterpå. Du ble ikke storbonde bare fordi noen lokale kristne la hendene på deg og ba en bønn.

Apostelen Peter kaller seg eldste i sitt brev. Han oppfordrer så andre eldste til å ikke være herrer over den flokken de har hos seg, men være et forbilde og være som hyrder.

Det fantes ikke kirker den gangen, de første kristne møttes i hjemmene til måltidssamlinger. Når Peter snakker om flokken som eldste har hos seg, så betyr det sannsynligvis hjemme hos de eldste (hvor ellers?). Men det kommer ikke frem om Peter mener de ansatte og familien, eller om han mener de kristne gjestene som jevnlig kom til måltidssamling (eller gudstjeneste som man i dag kaller det).

Men hvis vi antar at Peter snakker om menigheten, så indikerer det to ting: 1) De kristne eldste hadde en tjeneste blant de kristne, det vil si en husverttjeneste. Den tjenesten besto ikke bare av å åpne hjemmet for samlinger, men også å være omsorgsfull som en hyrde. 2) De kristne eldste skulle ikke være sjefer eller utnytte flokken til egen vinning.

De kristne eldste var altså eldste i landsbyen eller nabolaget sammen med ikke-kristne eldste. Hvis noen kom på besøk til landsbyen, bykvartalet eller nabolaget, og spurte om å få snakke med en av de eldste på plassen, ville man peke like gjerne på en kristen eldste som en ikke-kristen eldste.

Var man blant de eldste på plassen, hadde man hatt nok år til å bygge seg opp et hjem og et firma. Kanskje man hadde arvet også. Som eldste hadde man store nok boliger, og ressurser nok, til å invitere til jevnlige måltidssamlinger. Eldste hadde også større frihet til å kunne ta fri fra jobben (firmaet eller bondegården sin) og besøke syke og be for dem. En slave eller en ansatt i antikken hadde ikke like stor frihet.

I NT kan vi lese at Titus skal få på plass eldste i hver by på Kreta. Siden det var vanlig med eldste mange steder i antikken, må vi anta at Titus skulle forsøke å overbevise noen av de eldste i hver by til å bli kristne og til å påta seg tjenesten med å invitere til jevnlige måltidssamlinger. Eller at flere av dem allerede var blitt kristne og at Titus skulle utfordre kun enkelte av dem til å være husverter. Kanskje noen av dem slett ikke passet som kristne husverter fordi de ennå ikke var blitt helt overbevist om den kristne troen.

Hvis man først hadde tjenesten som husvert, ser det ut til at det fulgte med et ansvar, slik Peter forteller om, man skulle holde tilsyn med flokken. Et annet sted i NT brukes tilsynsordet som oppfordring til hele menigheten, så alle kristne hadde dette ansvaret om å passe på hverandre. Men som godt voksen ressurssterk person med eget firma, ansatte, plass i nabolagstyret og større bevegelsesfrihet enn mange andre på den tiden, og med en flokk som jevnlig møttes i eget hjem, da gikk oppfordringen spesielt til husverten.

En husvert ville jo automatisk få god oversikt over menigheten, han eller hun var jo alltid til stede når det var samling, for samlingene var jo hjemme i eget hus. Andre personer kunne være litt mer til eller fra. Var man en slave, fikk man kanskje ikke tillatelse til å spise middag med venner på nabogården hver eneste uke. Men da visste husverten at slaven på en av nabogårdene dessverre ikke hadde fått fri til å komme. Husverten fikk derfor et veldig bra overblikk og kunne kanskje oppfordre noen til å besøke slaven eller selv ta en tur.

Det var antagelig lettere for en eldste å ta turen bort til nabogården og snakke med den eldste som bodde der, og oppfordre til at slaven burde få fri til å spise middag med kristne venner. Det var nok ikke like lett å banke på døra til en av områdets eldste hvis man selv hadde en lav status eller ikke fikk lov til å forlate hjemmet.

Det kan derfor være mange gode grunner til at Titus og de andre kristne hadde som strategi å få på plass noen eldste i hver by. Da hadde man noen som var herre i eget hus og som kunne sørge for jevnlige samlinger. Men herre i eget hus skulle ikke bety at man skulle være herre over flokken, men slik har det dessverre blitt i dag med prester eller pastorer som bestemmer i kirkene.

Det kan hende jeg kommer med noen svakheter når jeg her skildrer en helt annen forståelse av hva en kristen eldste var opprinnelig. Men jeg synes uansett at svakhetene ved dagens kirkesystemer er mye større. Dagens opplegg fins rett og slett ikke i NT. Det fins ikke kirker, erkebiskoper, prestedrakter, prekestoler eller scenebelyste pastorer med visjoner som resten av menigheten må følge. NT trekker radikalt i en annen retning. Alle hverandre-oppfordringene, samt hvordan Paulus skildrer alles deltagelse i samlingene, og forbudet mot at eldste skal være sjefer, indikerer flat struktur og kjærlighetsmåltider i hjemmene. Eldstetjenesten, hvis man kan kalle den det, må ses i lys av alle de ikke-hierarkiske oppfordringene som fins i NT.

Det er ikke uvanlig å mene at de kristne urmenighetene hermet etter synagogene. Her flere ting å bemerke. NT sier at de kristne var kastet ut av synagogene. Det indikerer at de oppførte seg i strid med synagogeskikkene. Videre har vi brevene fra Paulus som handler om oppfordringer til menigheter som ikke først og fremst besto av jøder, men brevene ble skrevet til menigheter som var midt i områder der man dyrket greske eller romerske guder. Paulus oppfordrer ikke da til å få tak i en slags synagogeforstander eller et eldstestyre (eller prest eller pastor for den saks skyld) slik at det kan bli orden i samlingene, men han retter sine oppfordringer til hele menigheten.

Jeg finner ikke i NT at de første kristne hermet etter synagogene der man hadde et eldstestyre som opererte som et nabolagsstyre som grep inn i hverdagens lov og orden. Jeg ser derimot en stor variasjon i hvem som tok initiativer og beslutninger blant de kristne.

• Vanlige kristne (ikke et eldsteråd) tok selv initiativ til å reise rundt omkring i en slags misjons- og evangelisttjeneste.
• Jerusalemmenigheten (ikke et eldsteråd) sendte Barnabas til Antiokia
• Barnabas (ikke et eldsteråd) sendte seg selv videre til Paulus
• Noen kristne i Antiokia (ikke et eldsteråd) sendte penger til et katastrofeområde
• Misjonærteamet (ikke et eldsteråd) sendte Paulus til kysten
• Den hellige ånd (ikke et eldsteråd) sendte Ananias til Paulus
• Noen kristne menn (ikke et eldsteråd) sendte Paulus til Tarsos
• Peter (ikke et eldsteråd) sendte et helt gravfølge ut av et hus (Peter kaller seg riktignok eldste i sitt brev)
• Menigheten (ikke et eldsteråd) sendte Paulus og Barnabas fra Antiokia til Jerusalem
• Et kjempeseminar (ikke et eldsteråd) sendte Barnabas, Paulus og andre ut av Jerusalem. Riktignok var eldste involvert, men det var sammen med mange andre.
• Den hellige ånd (ikke et eldsteråd) sendte Filip og Timoteus, Paulus osv
• Paulus (ikke et eldsteråd) sendte seg selv ut for å besøke nyetablerte menigheter

Det fins altså ikke vedtak fra kristne eldsteråd i NT. Det er noe som må ha kommet senere etter hvert som menighetene ble formet hierarkisk. Keiser Konstantin på 300-tallet påvirket tungt hvordan menighetslivet etter hvert ble. Han sørget for å bygge kirker og gi prester fast lønn og romerske byråkratidrakter (som ligner på prestedrakter). Dermed fikk dagens forståelse av eldste sitt feste, altså at man er ikke eldste fra før, men eldste (prest) er noe man blir, man får til og med en prestedrakt som bekrefter den nye hierarkiske posisjonen.

Og med dette kunne man begynne å peke på GT der det finnes prester med prestedrakter. Man begynte å hente argumentasjon fra GT i stedet for NT. En slik argumentasjon hopper over at da Jesus døde, da revnet forhenget inn til det aller helligste rommet der kun utvalgte prester kunne gå. Etter mitt syn er det stor forskjell på GT og NT når det gjelder synet på prester. GT = noen få utvalgte prester. NT = alle kristne er prester.

Tilbake til Titus: Han skulle få på plass eldste i hver by på Kreta. Det greske ordet som er i bruk, er kathistēmi. Det kan bety å få på plass noe, og det er en like god oversettelse som det ordet som står i norske bibler: innsette.

Kathistēmi kan også bety å vise seg frem. Eller at en sjef bestemmer at noen andre skal ha en tjeneste. Det kan også bety å følge, hvis man skal tro norske oversettere. Et sted ordet er bruk, har norske oversettere valgt ordet "fulgte", det var noen som fulgte Paulus. Ut fra teksten ser man at noen venner av Paulus sender ham hit og dit, så "følge" passer ikke helt inn.

Med et slik vifte av ord å velge blant, åpner det seg flere tolkninger. Velger man å si ordinere, betyr det gjerne at man får en hierarkisk posisjon, og at man blir eldste i ordninasjonsøyeblikket. Velger man å si få på plass, åpner det for at man var eldste fra før, og da er det isolert sett åpent om tjenesten skulle være hierarkisk eller ikke-hierarkisk. Men man kan altså tolke det til at den skulle være ikke-hierarkisk når man ser apostelen Peters negative holdning til sjefing.

Man kan altså si at Titus i NT skulle få på plass eldste i hver by på Kreta, ikke ordinere fiskere og bilselgere til å bli prester. Det var eldste der fra før, så betydningen var å få kristne eldste i sving med en tjeneste, eller rett og slett å overbevise eldste til å bli kristne.

Når noen kristne skal inn i en tjeneste, er det naturlig at andre kristne ber for dem. Den gangen la man gjerne hendene på personen man skulle be for, det gjør man også ofte i dag. Men en slik handling betyr ikke at man må plassere tjenesten hierarkisk. Bønnehandlingen betyr bare at man ber for personen og tjenesten, og at man får en slags anerkjennelse og støtte.

Men i dagens kirker, med glitter på prestedrakter og med spesielle innsettelsesliturgier, da forbinder man en slik forbønnshandling med at man blir plassert i et hierarki.

Hvis man som eldste skulle ha en husvert-tjeneste blant de første kristne, da var det kanskje enkelte eldste man ikke burde oppfordre for mye, for de hadde ikke godt rykte selv om de så smått hadde begynt å omgås de ferske kristne i området. Derfor kommer Paulus med oppskrift på hvordan gode eldste skal være.

De bør for eksempel ikke være glade i alkohol/penger eller være en fersk kristen. De må heller ikke være voldelige. Helst burde de kunne undervise om kristen tro. Og de burde være gjestfrie, naturlig nok.

Et synonym for denne husvert-tjenesten er tilsynsmann, eller biskop på engelsk. Man får altså på plass en kristen eldste, og så kalles denne for tilsynsmann i menigheten. Akkurat slik både Paulus og Peter oppfordrer til, de oppfordrer de eldste til å holde tilsyn med flokken.

Generasjoner senere ble eldste splittet i to, man fikk biskoper og prester. Men opprinnelig var det en og samme person.

NT sier at Paulus tilkalte seg menighetens eldste fra byen Efesos. Det var altså flere kristne eldste i samme by. Hver av dem hadde et hjem der kristne kunne samles rundt en middag. Entall og flertall brukes vekselvis om eldste, det spørs hva man snakker om. Snakker man om en eldste som inviterer andre kristne hjem til samling, da er det entall. Snakker man om alle eldste i en by som inviterer kristne hjem til samlinger, da er det flertall.

Man kan nok også se for seg at eldste kunne bli brukt i flertall i ett hjem. Ekteparet Priska og Akvillas inviterte folk hjem til samlinger, og Paulus kaller dette for menighet.

Hvis man gjerne vil bruke biskopordet, i stedet for eldsteordet, så var hver biskop vert for så mange som fikk plass hjemme, la oss si alt fra fem personer til tretti personer. I dag er biskoptjenesten blåst opp til det ugjenkjennelige. Opprinnelig var det snakk om mikrobiskoper.

Men hvorfor stresser Paulus og Titus med å få på plass eldste? Jeg tror det er en god strategi, for da kan man holde jevnlige samlinger, og i små flokker. Man kunne selvsagt også holde samlinger ute på et jorde eller en strand, men det er noe annet å samles nær en vedovn som koker varm kyllingsuppe og der et ektepar har tatt på seg ansvaret med å invitere jevnlig. Det betyr ikke at det var forbudt å holde samlinger andre steder enn hjemme hos ekteparet, men da visste man i alle fall at det ruslet og gikk samlinger i hvert fall dette hjemmet.

Det hele ligner på strategien til Jesus som sender ut misjonærer. De ble bedt om å ta inn hos folk som var gjestfrie og så etablere Guds rike der, om mulig. Og så reise videre. Spredningen av kristentroen var opprinnelig knyttet til hjemmene. Det var en svært smart strategi, kristentroen spredde seg med enorm fart de første par hundre årene. Men så kom kirkebygningene, prestene, hierarkiene og alt det andre vi kjenner i dag. Da bremset det opp.

Skal dagens kristne kjenne seg pliktig til å herme etter de første kristne? Jeg mener at det bør man i stor grad. Men jeg mener det ikke er en kristen plikt å bruke hjemmene. Man kan selvsagt samles på en strand eller i en garasje man låner. Når det er sagt, tror jeg hjemmene fremdeles er en smart strategi, for da slipper man at økonomi og prosjekter trekker fokuset vekk fra å se hverandre og hjelpe hverandre. Når flokken som samles er liten, er det også lett bidra med innslag og leve ut hverandreverdiene.

Det er ingen i Norge i dag som betegnes som eldste i nabolaget eller i slekten. Vel, de kan betegnes som eldste på grunn av sin alder, men ikke eldste etter antikkens forståelse der man satt i nabolagets styre eller var et fritt menneske til forskjell fra slaver. Vi kan dermed ikke få på plass eldste i hver by og hvert nabolag i Norge. Så hva skal vi gjøre da?

Vel, vi kan herme etter hva som var hensikten med å få på plass eldste. Jeg tror hensikten var at noen fikk ansvar for å invitere til jevnlige samlinger og at disse var folk man kunne stole på og som ikke hadde egoistiske motiver eller som ønsket å være sjef i menigheten eller som fikk tildelt en religiøs posisjon, men som var oppriktig interessert i å bygge mennesker opp. Det kan og bør vi herme etter.