- Samlinger uten møteleder
- Apostler underordnet seg apostel-team
- Eldste besto av kvinner og menn som var husverter
- Omreisende team kunne komme inn fra siden og påvirke menighetene
- Pyramidestruktur var ikke i bruk
- Storsamlinger var sjeldne
Jeg tror ikke kristne i dag er forpliktet til å kopiere urmodellen i detalj. Men for hvert grep vi gjør anderledes, bør vi tenke oss om. Det kan hende vi forlater noen viktige prinsipper. Det er spesielt to prinsipper som vi har forlatt for lenge siden og som vi bør finne tilbake til:
- Det virkelige allmenne prestedømme
- Alles organiske deltagelse i samlingene
IKKE-HIERARKISKE SAMLINGER
De lokale kristne ursamlingene beskrives av Paulus. Han nevner ikke noen pastor eller møteleder som skal dirigere samlingene. Glemte han å nevne disse? Nei, møteledere og hovedpastorer oppsto i etterbibelsk tid. Det ser man av hans argumentasjon i brev til den rotete korintmenigheten.
For når Paulus formaner korinterne, så sier han at når én person i samlingen kommer med et innslag, så bør den neste personen ti stille og ikke avbryte. Hvis det fantes urmøteledere, så ville Paulus ha formant korinterne til å rette seg etter møtelederen, eller eventuelt snarest velge en.
Paulus bruker også ordet ”enhver” når han sier at én kan komme med en sang, én kan komme med en oppmuntring, én kan komme med litt undervisning, osv (1. Kor 14). Samlingene var altså ikke-hierarkiske. Alle i menigheten kunne komme med et bidrag. De ble ikke silt av en møteleder eller pastor.
Jeg synes dette er oppsiktsvekkende. I dag har selv enkle samlinger en leder. Man føler nesten at det ikke er en ekte samling hvis det ikke fins en leder. Derfor bruker man ledere til og med i husgruppesamlinger. Og man føler seg ikke som en ekte menighet uten en pastor. Men kan du gi meg et personnavn fra Det nye testamentet som er koblet til en pastortjeneste? Ikke det?
Eldste var husverter
Selv om dagens pastortjeneste eller møteledertjeneste ikke fantes, så var Paulus ivrig etter å få i gang eldstetjenesten. Hvorfor det? De urkristne måtte ha noen lokaler der de kunne samles. Paulus og andre apostler motiverte ferske grupper av kristne til å starte hussamlinger. Det var viktig å få i gang et vertskap for menigheten. Disse husvertene og deres tjeneste gikk under flere navn; eldste, tilsynsmenn, hyrdelærere og vert. Alt dette er samme tjeneste.
Med tiden har innholdet i disse ordene skiftet innhold, så i dag tenker vi at ordene betyr møteleder, menighetsstyre, hovedpastor osv.
I dag kan det være lurt å bruke det synonymet som har vært minst i bruk de siste 1800 årene og som ikke har endret innhold: vert. For da klarer vi kanskje å starte med blanke ark før vi fyller tjenesten med innhold hentet fra NT.
Har du ikke lagt merke til ordet vert i NT? Det står bare én gang. Det er Gaius som er vert når hele menigheten skal samles hjemme hos ham. Det er Tertius, som skrev ned et av brevene for Paulus, som nevner dette da han skyter inn noen personlige linjer på slutten av brevet. (Rom 16:22-23).
Det høres kanskje tynt at jeg i det hele tatt tar i bruk ordet vert når det står bare én gang i NT. Men pastorer er ikke nevnt med ett eneste navn, så de ligger i tilfelle tynnere an. De er helt usynlige. Men det er mange husverter som er nevnt med kjøtt og blod. Ordet husvert er ikke bruk, men Paulus nevner mange personer med navn som åpner hjemmene sine for menigheten og som dermed er husverter: Nymfa, Priska, Akvilas, Onesiforos, Gaius og andre.
Min påstand om at eldste = husverter, bygger på dette:
- Det fantes ikke kirkebygninger. Man møttes i små og store grupper i hjemmene.
- Det står rett ut i NT at eldste er det samme som tilsynsmann og hyrde.
- Det står rett ut at samlinger hjemme hos folk kaltes menighet.
- Paulus hilser til de som eier husene og som åpner hjemmene for menigheten, altså husvertene.
- Hilsepolitikken til Paulus viser at eldste og husverter er det samme. For når Paulus hilser til husvertene, så hopper han over å sende en hilsen til de eldste. Og motsatt: Når Paulus hilser til eldste, så hopper han over å hilse til husvertene. Ellers ville han jo ha sendt dobbel hilsen til samme personer. Logisk.
- Oppskriften som Paulus gir angående eldstetjenesten, kobler tjenesten til hjemmene.
Dette har jeg skrevet om i mange andre artikler, med bibelhenvisninger osv. Jeg skal ikke trekke det ut her, men tar heller opp et nytt poeng:
Eldste var ikke møteledere
Var disse husvertene (altså eldste/tilsynsmenn) møteledere? Nei, da burde Paulus ha nevnt dem i brevet til korinterne der samlingene var kaotiske.
Men sier ikke Paulus et sted at menigheten skal følge sine ledere? Nei, for det første står det ikke ledere på gresk i det avsnittet du tenker på. For det andre handler avsnittet om at noen ville innføre ikke-kristne matregler. Det var et lærespørsmål som ville ødelegge rammene for samlingen og friheten til hver enkelt. Da oppfordret Paulus i brev til menigheten til å følge veilederne i menigheten.
Veilederne? Det står ikke noen definisjon på hvem dette kunne være. Men vi behøver ikke gjøre det så vanskelig. Jeg gjetter på at det var alle som hadde satt seg inn i læren. Det kunne for eksempel være husvertene, for det var en forutsetning at husvertene hadde satt seg inn i hva den kristne tro gikk ut på. (Se oppskriftene til Paulus). Husvertene var hyrdelærere. De både samlet flokken, det vil si inviterte til samling, og de kunne undervise hvis det knep, eller sette folk på plass hvis noen kom med gnostisk lære eller ville endre prinsippene for samlingene.
En annen type var lærerne. Det vil si folk som ikke åpnet hjemmet sitt for menigheten i stor grad, de var ikke hyrdeaktige, men de var ekstra flinke i læren. Enkelte av dem reiste i team for å undervise i menigheter rundt omkring.
I tillegg til var sikkert enkelte av husvertene/eldste som var drivende gode til å undervise, de eldste besto ikke bare av folk som kunne undervise bare hvis det knep.
Veiledere gjetter jeg på var en samlebetegnelse for alle som hadde satt seg inn i læren, enten de nå var lærere som besøkte menigheten, eller de var husverter eller det var andre.
Når Paulus formaner menigheten å følge sine veiledere, så er det ikke snakk om møtedirigenter. For samlingene var organiske. For det er slik Paulus beskriver samlingene, og det er dette som er rammene Paulus argumenterer ut fra når han ber korinterne lage orden. Og når han oppforder til å følge veilederne, så handler ikke den historien om en tjeneste der noen skal sile hvem som holder innslag i samlingen. Historien handler om ikke-kristne loviske matregler som bandt folk.
Det var ikke møteledere: 1) Paulus nevner ikke en slik tjeneste. 2) Paulus formaner ut fra at en slik tjeneste ikke eksisterte.
Husvertene, altså de eldste, var ikke ledere. Men deres tjeneste innebar tilsyn og omsorg med sjelene. På godt norsk: ”Hvordan har uken din vært?” (Hebr 13:17 og 1. Tim 3:5. NB: Det står ikke ”leder” på gresk. Husk at disse ordene har to betydninger.)
Det var ikke bare de eldste (husvertene) som skulle være opptatt av enkeltmennesker. Alle skulle bygge hverandre og oppmuntre hverandre. Men hvis du tok tjenesten som husvert, burde du være spesielt opptatt av dette.
Eldste bestemte ikke noe
Det finnes ikke noe eksempel på at de eldste i en lokal menighet bestemte noe som helst over menigheten. Eldste var ikke noe styre. Disse husvertene kunne riktignok operere som en gruppe nå og da. For eksempel hvis noen var syke, da kunne de eldste rykke ut og be for vedkommende (Jak 5:14).
Husvertene var altså tjenere for ikke-hierarkiske samlinger uten møteleder der poenget var å bygge hverandre, ikke å starte virkegrener eller å sile hvem som skulle si noe. Husvertene var ikke ledere.
Sjeldne storsamlinger
I tillegg til hyppige små samlinger, var det sjeldne storsamlinger. Var de sjeldne? Ja, fordi da apostlene kalte sammen menigheten til diakonvalg, så gjøres det et nummer ut av at apostlene kalte inn hele menigheten. Hvis det det var ukentlige storsamlinger, kunne apostlene bare ha ventet et par dager til neste storsamling. Det hadde ikke vært nødvendig å kalle sammen hele menigheten utenom rutinene.
Samme forhold ser vi da Barnabas og Paulus kommer tilbake til Antiokia-menigheten etter å ha vært i Jerusalem (Apg 15:30). Og det samme er tilfelle da de hadde vært på en misjonsreise (Apg 14:27). Hvis det var obligatoriske ukentlige storsamlinger kunne de bare ventet til neste samling som kom om noen få dager.
Når Jerusalem-menigheten møttes daglig på tempelplassen etter sjokkvekkelsen med tre tusen som ble døpt, så var dette ikke hele menigheten. Da hadde det vært unødvendig å kalle sammen hele menigheten for å foreta et diakonvalg.
Når Tertius omtaler husverten Gaius, så presiserer han at det er snakk om hele menigheten. Altså til forskjell fra hver enkelt husmenighet. Når det er snakk om hele menigheten, så er alle husmenighetene samlet til en enda større husmenighet. Men Paulus og Tertius kaller det menighet enten hussamlingen er liten eller stor.
At det var snakk om ulike størrelser på samlingene, kommer også frem andre steder i brevene til Paulus. Et sted snakker først Paulus om menighetens samlinger. Så bruker han plutselig uttrykket hele menigheten. Dette for å poengtere hvor dumt det er hvis alle taler i tunger på samme tid. ”Om nå hele menigheten kommer sammen, og alle taler i tunger, og utenforstående eller ikke-troende kommer inn, vil de ikke da si at dere er gått fra forstanden? (1. Kor 14:23). Normalen var altså små samlinger. Unntaket, ”om nå hele menigheten kommer sammen”, altså storsamlinger, var sjeldne.
Hvor var dette 0,01 %-lederskapet?
Det nye testamentet drukner i ordet tjene. Ordet lede brukes omtrent aldri. Når ordet lede brukes, så står det i en negativ sammenheng. Det er bare noe svært få ganger det står ”lede” i norske bibler på en positiv måte. Disse greske ordene som tradisjonelt blir oversatt til lederskap, har doble betydninger. Litt forenklet kan si ordene enten betyr å styre eller de betyr å hjelpe. Er man lederskapstilhenger, så velger man å oversette til ”å lede”. Er man tjenerskapstilhenger, oversetter man til ”å hjelpe”.
Men ett ord, kyberneseis, har ikke en dobbel betydning. Så langt jeg forstår, så betyr dette ordet ”styringsoppgaver” eller ”styring/forvaltning/dirigering”.
Ordet kyberneseis er brukt i 1. Kor 12.28: "Noen har fått gaven å gjøre mektige gjerninger, andre har fått nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å lede (kyberneseis) og til ulike slag tungetale."
Men ordet er ikke koblet til en eventuell topplederfunksjon. Heller ikke til eldstetjenesten. Vi vet rett og slett ikke hvor dette svært sjeldne poenget ble brukt. Det kan være snakk om styring av enkeltprosjekter. Eller det kan være snakk om sekretærfunksjoner eller tillitsmannsfunksjoner. Hvordan var for eksempel opplegget når de eldste skulle gå i samlet gruppe til en som var syk? Kanskje en av de eldste hadde som tjeneste å ta styringen?
Eller kanskje kan det ha noe med de sjeldne storsamlingene å gjøre? I storsamlingene kan det ha vært et svakt lederskap. For i store samlinger er det vanskelig å være 100 % organisk.
Jeg påstår ikke at det var lederskap ved storsamlingene, men jeg åpner for at det kan ha vært en ordstyrer/møteleder innenfor en verts rolle. Men det jeg påstår, er at småsamlingene var ikke-hierarkiske. Og jeg påstår at hvis det var ledelse ved storsamlingen, så må den ha vært kun for storsamlingen og ikke noe mer.
For kyberneseis passer ikke til dagens pastorrolle. For dagens pastorrolle går utover å lede storsamlinger, den er også leder for alle virkegrenene og den er leder over de eldste, osv. Et slikt opplegg finnes ikke i NT.
Jeg tar med ett poeng til: Paulus anbefaler et prinsipp om prøving. Det vil si: Hvis noen profeterer, så skal fellesskapet sjekke om det er hold i det som ble sagt. Et slikt opplegg med prøving må bety ikke-pyramide, det vil si ikke noen møteleder eller toppleder som skjærer igjennom.
DE LOKALE OMSORGSTJENESTENE
Jeg tror diakonene drev sin virksomhet ut fra sitt eget hus. For diakonoppskriften til Paulus tar utgangspunkt i diakonens hjem. Hilsningene til Paulus viser forøvrig at diakonene ikke var omreisende. Når han sender generell hilsen til et større område, hilser han til husverter og diakoner, altså ”fastboende”. Andre reiste mer rundt, det var lærere, profeter, evangelister og apostler.
Da Jerusalem-menigheten skulle velge diakoner for å drive daglig utdeling av mat, antagelig til fattige, så valgte de syv diakoner. Det kan bety en diakon for hver dag i uka. Slik ble det en daglig hjemmeutdeling på omgang.
Diakontjenesten blir tradisjonelt knyttet til å fikse mat da de kristne hadde samlinger. Jeg har ikke studert denne tjenesten så nøye. Jeg skal skrive mer senere. Men foreløpig er mitt inntrykk at diakon-ordet ble brukt både her og der, også om det å forkynne Guds ord eller gjøre tjeneste generelt. Merkelappene vi setter i dag, hadde ikke vanntette skott i urmenigheten. Den ene dagen blir Filip omtalt som diakon, den neste som evangelist. Og Barnabas blir kalt både profet/lærer den ene dagen og apostel den neste. Timoteus blir kalt apostel den ene dagen og evangelist den andre.
Var diakontjenesten ikke-hierarkisk? Det har jeg ikke studert ennå. Men det er påfallende at man velger syv diakoner uten å velge en over-diakon. Gruppetenkningen var sterk. På samme måte var det ingen over eldste som gruppe. Men innenfor sitt eget hus kunne sikkert diakonen bestemme hvordan og når hun/han satte frem mat til fattige uten at resten av menigheten blandet seg inn.
OMREISENDE TEAM
Apostler, profeter, kristne uten fin tittel, evangelister og lærere reiste rundt. Kanskje en og annen diakon også, diakonen Føbe var i det minste på flyttefot én gang. Noen av disse ulike teamene hadde lederskap, andre ikke. Det som er uvant for oss i dag, er at i de teamene som hadde lederskap, så kunne lederskapet plutselig bytte. Hva skal man kalle et slikt opplegg? Enten skiftende lederskap, bytt-på-lederskap eller gjensidig underordning.
I tillegg til team, fantes det også enslige på tur, for eksempel Filip. Men siden politikken til Jesus var å sende folk ut to og to, og fellesskap ble prioritert, så var sikkert team nr 1-løsningen hvis noen ville på tjenestereise.
Apostler reiste rundt
Her behøver jeg neppe komme med bibelvers.
Profeter reiste rundt
Apg 11:27: ”På den tiden kom det noen profeter fra Jerusalem til Antiokia.”
Joh 1. brev, 4: ”Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden.”
2. Peter 2: ”Men det fantes også falske profeter i folket, og på samme måte skal det stå fram falske lærere blant dere.”
Apg 15:32: "Judas og Silas, som selv var profeter, talte mange ganger til søsknene der og oppmuntret og styrket dem. De ble der en tid, og med ønske om fred lot søsknene dem reise tilbake til dem som hadde sendt dem."
Mat 10:41: ”Den som tar imot en profet fordi han er profet, skal få en profets lønn,”
Lærere reiste rundt
Titus 3:13: "Sørg for å utruste Zenas, den lovlærde, og Apollos, så de ikke mangler noe på reisen."
Kristne uten titler reiste rundt
Apg 8: "Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria. (...) De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet."
Apg 11:11. ”Apostlene og brødrene omkring i Judea fikk nå høre at også hedningene hadde tatt imot Guds ord.”
Legg merke til at det ikke bare var forfølgelser som drev kristne uten fine titler rundt omkring. Da de hadde flyktet til et roligere område og fått etablert seg der, begynte de å reise rundt som predikanter. Så kom apostlene etter hvert diltende etter.
Evangelister reiste rundt
Apg 8:4-5: "De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet. Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus."
Apg 21:8: ”Neste dag dro vi derifra og kom til Cæsarea, hvor vi tok inn hos evangelisten Filip, en av de sju [diakonene]. Hos ham ble vi boende.”
I Apostlenes Gjerninger kapittel 8 står det også at Filip reiste langs en øde strekning og døpte den etiopiske statsråden som dukket opp. Filip dro mye rundt omkring, for teksten fortsetter:
"Men Filip viste seg senere i Asjdod, og han forkynte evangeliet i alle byene han reiste gjennom, helt fram til Cæsarea."
2. Tim 4:5: ”Men du [Timoteus] må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste.”
Det kommer frem i brevene at Timoteus reiste mye rundt. Han blir forøvrig også omtalt som apostel. Brevet til Tessalonikerne starter slik: ”Paulus, Silvanus og Timoteus hilser menigheten i Tessalonika, i Gud vår Far og Herren Jesus Kristus.” Lenger ut forteller Paulus om at brevskriverne har vært på besøk i menigheten de skriver til, så fortsetter han ”selv om vi [altså medregnet Timoteus] kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler.”
Forholdene internt i teamene
Noen team kunne bestå av gruppelederskap. DHÅ kalte Barnabas og Paulus likestilt, ikke Barnabas med Paulus som underordnet. De to fikk med seg Markus/Johannes som medhjelper/tjener, eller som underordnet så lenge han frivillig ville være det. Her ser vi en en slags minipyramide med to på toppen. Nå bør en kanskje ikke teoritisere alt. Kanskje man bare kan si at det var tre venner på reise.
Andre team var større. Da ble alle kalt medarbeidere, på gresk: synergos. Min vri på dette ordet er ”synergivenner”. Det vil si: Du hjelper meg og jeg hjelper deg, sammen får vi mer ut av det enn å reise alene hver for oss.
Markus/Johannes som i starten ble kalt medhjelper/tjener, ble senere kalt for medarbeider (synergos).
Paulus kaller Timoteus for apostel og synergos. Antagelig ble Markus/Johannes også apostel etter hvert, ikke bare apostelmedhjelper. Han "tittel" går jo fra å være medhjelper til å bli synergos. Også kvinnene Priska, Evodia og Syntyke ble kalt synergos av Paulus.
I teamene var det to viktige prinsipper:
I) Når som helst måtte lederen for teamet bøye seg for teamet. Selv om Paulus i perioder var leder for enkelte team, kunne de andre i teamet bestemme at han måtte reise hit eller dit. Eksempler:
Team-medlemmene (”brødrene”) bestemte over Paulus:
Apg 17:10: ”Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa.”
Apg 17:14: ”Straks sendte brødrene Paulus av gårde for at han skulle dra ned til kysten, mens Silas og Timoteus ble igjen.”
En menighet eller noen andre kristne bestemmer over Paulus:
Apg 9:30. Apg 15:3. Apg. 15:22.
Paulus rettet seg etter teamet. Han underordnet seg. Samtidig sier Paulus at han er fri og ingen bestemmer over ham. 1. Kor 9:14: ”Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig.” Det var altså snakk om en frivillig underordning.
Når vi får inntrykk av at Paulus var lederen til Titus; ”Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som fremdeles var ugjort, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.” så må vi huske på at i neste øyeblikk kunne Titus og resten av teamet være lederen til Paulus. Og når vi leser brevene Paulus sender til Timoteus, må vi huske på at det var ikke Paulus som hadde sendt Timoteus avgårde, det initiativet lå hos DHÅ.
Vi må også legge merke til at Paulus aldri henvender seg til enkeltpersoner i menighetene og gir ordrer. Hvis han gir order, så er det innenfor det omreisende teamet. Hvis han pusher menigheter, så gjelder det prinsipper og verdier, ikke noen ”underordnede”. Og hvilke prinsipper er det han tar opp? Jo, for eksempel at samlingene bør være ikke-hierarkiske!
II) Hvis du gikk ut av teamet, ble du ikke svartelistet. Paulus likte ikke at Markus/Johannes hadde forlatt Paulus og Barnabas på en misjonsreise. Paulus ville derfor ikke ha med ham på den neste team-turen. Barnabas derimot syntes ikke ”sviket” fra Markus/Johannes var noe å legge vekt på. Barnabas og Paulus ble ikke enige om dette. Derfor lagde Barnabas sitt eget team og tok med Markus/Johannes. Paulus dro en annen vei med en annen fyr.
Senere roet Paulus seg og ble venner med Markus/Johannes og de jobbet sammen igjen. Ikke nok med det, som sagt ble Markus/Johannes etter hvert kalt synergos. Men det var en digresjon. Poenget var:
I hierarkier er det slik at man kan miste rettigheter. I visse kirkesamfunn er det slik at hvis en prest ryker uklar med sin biskop, har presten store problemer med å få lov til å gjøre tjeneste andre steder i kirkesamfunnet. I hvertfall ikke i det store maktapparatet som ligger under biskopen. Urmodellen var anderledes. Hvis to personer røk uklar, så gjaldt problemene bare de to. Paulus hadde ikke noen pyramide under seg. Paulus kunne heller ikke bestemme at Barnabas, altså en annen avdeling i ”kirkesamfunnet” tok med seg Markus/Johannes.
Paulus hadde, eller deltok i, ulike team. Noen ganger tok han ledelsen, andre ganger var det temaet som tok ledelsen. Og noen var det to-spann-lederskap med Barnabas, med Markus/Johannes som medhjelper.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at hvis Markus/Johannes ville bli husvert et eller annet sted, så kunne ikke Paulus hindre ham i det, selv om Paulus var sur på ham. Paulus hadde ikke slik hierarkisk makt.
Det ser forøvrig ikke ut til at det var apostlene som bestemte hvilke personer som skulle bli eldste (se lenger ned), de satte bare i gang valget. Derfor kan vi anta at til og med i de menighetene som Paulus selv hadde kontakt med, kunne Paulus ikke hindre Markus/Johannes å ta tjeneste.
FORHOLDET MELLOM OMREISENDE TEAM OG LOKALE SAMLINGER
De omreisende temaene kunne komme inn fra siden og dukke opp i menigheter her og der. Generelt anbefaler Paulus et prinsipp om prøving. Det vil si at fellesskapet skal sjekke at små interne profeter ikke surrer. Et opplegg med prøving må bety ikke-pyramide internt, for ellers kunne man jo bare ha overlatt saken til toppledelsen. Det samme gjaldt menighetens eksterne relasjoner. For selv om ulike team kunne komme inn fra siden, måtte hver menighet vurdere hvilke team de slapp inn dørene. Det er nok av advarsler i NT angående falske apostler, lærere og profeter.
Disse advarslene hadde ikke vært nødvendig hvis det var i bruk en godkjenningsordning av apostler, lærere og profeter. Da kunne topplederen i pyramiden bare si til menighetene at de skulle bare åpne dørene for hans egne folk som sto på hans navneliste. Men siden advarslene er der, så må det bety at det ikke fantes en godkjenningsordning og heller ikke noen pyramide.
Igjen ser vi at argumentasjonen til Paulus tar utgangspunkt i et ikke-hierarkisk opplegg. Omreisende folk kunne komme inn fra siden i menigheten og gi undervisning. Dette var selvsagt risikabelt, for det dukket også opp lærere med ikke-kristen lære. Fordi det ikke var pyramide, måtte Paulus blant annet motivere menighetene til å utøve prinsippet med prøving. Kor 14:29: ”La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det de sier.”
Alle blir også oppfordret av Jesus til å ikke la seg lure av profeter: Matt: 7:15: ”Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.” Ergo var det ikke en pyramidemessig godkjenningsordning som menighetene kunne følge. Hver menighet måtte selv passe på.
Paulus snakker om falske apostler: 2. kor 11:13: ”Disse er falske apostler, troløse arbeidere som opptrer som om de var Kristi apostler.” Referansen Paulus bruker om kristne apostler er altså ikke et kirkesamfunn eller en menneskelig toppleder, men Kristus. Det fantes ikke storpyramider man kunne forholde seg til. Man måtte forholde seg organisk til de som dukket opp.
I 2. kor 11:4 skriver Paulus om korintmenigheten som dessverre åpner dørene og tar i mot omreisende folk som er flinke til å snakke folk rundt: ”For dere tåler det svært så godt når noen kommer og forkynner en annen Jesus enn ham vi har forkynt, eller når dere får en annen ånd enn den dere har fått, eller et annet evangelium enn det dere har tatt imot.”
Det var altså vanlig å åpne dørene for omreisende team som reiste på kryss og tvers og som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men selvsagt innebar det et ansvar og en risiko i hver menighet.
PAULUS PUSHET RAMMENE OG VERDIENE
Når Paulus (og andre) pusher menighetene med brevene sine, så er det gjerne rammene og verdiene for samlingene de er opptatt av. For eksempel oppfordringen om at vi skal bygge hverandre (1. Tess 5), at vi skal oppmuntre hverandre (1. Tess 5), at vi skal være hverandre underordnet (1. Tess 5:21), at enhver kan bidra i samlingen (1. Kor 14:26), at vi ikke gjør forskjell på folk (Jak 2), osv.
Og indirekte forstår vi at rammene skulle være slik at omreisende kristne skulle møtes med gjestfrihet slik at de kunne bidra med sine tjenestegaver. Både internt og eksternt skulle samlingene være ikke-hierarkiske.
Paulus autoritet brukes for å sette gode rammer og gode verdier. Han brukte ikke sin autoritet til å bestemme at Nils i en eller annen menighet skulle gjøre ditt eller datt eller bytte tjeneste. Hvis Paulus bestemte over enkeltpersoner, så gjaldt det kun teamene han var med i. Og der kunne altså lederskapet bytte på. Flere ganger måtte Paulus frivillig underordne seg teamet.
Paulus var opptatt av prinsipper, ikke nødvendigvis lederskap. Han satte frem en oppskrift for hvordan husvertene burde være. For eksempel 1) gjestfri og 2) ikke ivrig etter å lage fyllefester. Det er prinsipp-tenkning. Han bestemte ikke hvem som skulle være eldste. Hvordan kan jeg hevde det?
I det første diakonvalget ser vi at apostlene trakk seg tilbake da menigheten valgte diakoner. Det var ikke apostlene som bestemte hvem som skulle være i tjeneste. Men de 1) foreslo noen prinsipper før 2) menigheten godtok ideen og 3) menigheten valgte personer. Etterpå ba apostlene for diakonene.
Å innsette = Komme med forslag om prinsipper. Motivere andre til å ta selve personvalget. Bli med på forbønn etterpå.
EN HELT ANNEN ORGANISERING ENN VI HAR I DAG
Kort sagt er dette en helt annen organisering enn vi har i dag. I dag har vi toppledere i menigheten. Det var det ikke den gangen. I dag har vi ukentlige storsamlinger. Det var det ikke den gangen. I dag har vi kirkesamfunn eller apostelsamfunn med en leder på toppen, det var det ikke den gangen. I dag har vi møteledere som dirigerer samlingene, det var det ikke den gangen. I dag har vi et bestemmende menighetsstyre. Det var det ikke den gangen. I dag er det ofte bare menn som kan være eldste. Slik var det ikke den gangen.
ETTERBIBELSKE HIERARKIER SKVISET UT PROFETENE
Etter noen generasjoner dukket det opp toppledere i menighetene og byene. Disse ble lei av at omreisende folk kunne komme inn fra siden. Man brøt med prinsippene og skviset først ut profetene. Så bygde topplederne stadig større pyramider der man kunne ha kontroll og godkjenning av hvert eneste verv. Og man begynte å legge tyngdepunktet i storsamlinger. Kjærlighetsmåltidet med spontanitet og alles deltagelse, ble byttet ut med møteleder, kirkebenker og en kjeksbit. Og man vet Iikke om man skal le eller gråte: På 300-tallet bestemte biskopene at de skulle få kjeksbiten først av alle... (Kilde: Wikipedia)
Så snekret man stadig større talestoler. Dette har stort sett vært paradigmet helt til nå. Nå er det scenene som blir stadig større. Og de som er på scenen får gjerne spesialbehandling etter modell fra biskopene på 300-tallet. Det er ikke helt uvanlig at de på scenen møtes i et eget rom bak scenen og får litt bedre mat og servering enn resten av menigheten.
På tide å tenke nytt? Fordelen med urmodellen tror jeg er at det allmenne prestedømme hadde romslige rammer. Det virkelige allmenne prestedømme. Kan det være at det virkelige allmenne prestedømme er bundet på grunn av dagens organisering? Jeg tror det.
Jeg tror man bør legge tyngdepunktet i hussamlinger som ikke er styrt av en større menighet. Jeg tror man bør komme sammen i hussamlinger som ikke har ledere, men verter. Jeg tror det er haugevis av kristne som lengter etter urmodellen med middag, samtale og spontane innslag.
Det eneste vi mangler, er husverter. Men det kan du bli. Bli en av Norges 300 000 nye husverter. Du skal ikke levere inn søknadskjema til noen som helst.
Kommentarer